500 unger rusa på sukker, alle fanget i en massiv katedral av leker, lyd og kaos. Det er selvfølgelig supertrivelig at plutten har blitt invitert i bursdag og skal kose seg med pizza, slush og haraball, det var bare så veldig brå omveltning av forventninger til dagen. Fra sofakrok til ballbinge, fra kanelbolle til ecstasy.
Men samtidig… Når vi først kommer dit så vet jeg jo hvem som kommer til å eie lekeland i dag. Og det er ikke en 5-åring med bordet fullt av gaver og sjokoladekake i fleisen, men en vill og hyperaktiv 10-åring, fanget i kroppen til en sliten 35-åring 😉
Da jeg var ute med Teo på kvisten i dag, innså jeg raskt at det er en sånn dag da man må ha på seg skøyter for å bevege seg utendørs. Men inne er det varmt, lunt og fullt av folk i pysj. Perfekt, innedag it is!
Og på en dag som denne kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å mekke litt godsaker sammen med barna på kjøkkenet. Ikke bare får man aktivisert de små apekattene, men man får også brent av masse tid og ender opp med noe godt på fjøla.
Og i dag kjenner jeg at det er bare én ting som gjelder: Sjokolade. Jeg vet ikke hvorfor, men den siste uka har jeg nemlig vært så inn i hampesvarten fysen! Hver dag går jeg rundt som en sulten løve og leter etter forsvarsløse sjokoladebiter som ligger og gjemmer seg.
Så da passer det ekstra bra å dempe det verste godtesuget med et sukkerfritt og superdigg alternativ, nemlig hjemmelaget sjokoladepålegg 🙂
Jeg må innrømme at jeg i fysne stunder er ganske svak for nugatti, men det er jo ikke akkurat lavt på sukker, så da er det jo fint at man kan lage et sukkerfritt alternativ når man får ånden over seg. Det er gøy å lage, enkelt er det også, også smaker det helt faaantastisk!
Kan spises som pålegg på skiva, rullet inn i en pannekake eller kanskje best av alt: Rett fra slikkepotten 😉
Rart hvor hjelpsomme barn blir så snart det står godsaker på menyen 😉
Vi står på kjøkkenet og jeg hopper i været. Hun kan si tomat! Kanskje ikke så rart egentlig, jeg bare glemmer at hun ikke er en baby iblant. Tenker at hun vil være en liten kladd for alltid, men på dager som dette innser jeg plutselig hvor stor hun har blitt og hvor mange nye ord hun har lært.
Mais? Seriøst, hvem har lært henne å si mais? Hun må ha plukket det opp langs veien. På dager som dette slår det meg at ting utvilsomt har skjedd i tiden mellom babystadiet og nå. Alle dagene og timene tilbrakt med andre barn i barnehagen, og ikke minst i læra hos broren sin.
Det føles kanskje som at hverdagen går sin vante gang i uke etter uke, men tiden står aldri stille. Hver uke et nytt ord, et nytt spørsmål, en ny centimeter på sokkelesten.
– Papikaaa… Løk!
Det er taco på menyen og på kjøkkenbenken foran henne står skålene klare med nye ord. Paprika, rømme, mais og agurk. Ord jeg trodde lå langt frem i tid, men hun har gjort kvantesprang mens pappa har snudd seg bort. Litt skummelt, men mest av alt fantastisk.
– Lømme!
Jeg klarer ikke dy meg og fisker frem mobilen. Filmer mens jeg peker fra skål til skål og hører henne rope ut hvert eneste ord. Lømme, løk, tomat, agukk og mass. Pappa stolt. Pappa så veldig stolt.
“Mmm, shisss!” (chips)
Jeg tar lillesnupp under armen og løper inn i stua for å vise videoen til Christina. Hun ligger småsyk og slanger seg på sofaen med plutten på armen. Han ligger og spiller et spill på nettbrettet, men akkurat idet vi kommer inn døra må han ha bommet, tapt eller dødd, for plutselig roper han ut en rekke banneord så fargerike og fæle at de får frua til å hoppe i sofaen.
Og det eneste jeg kan tenke er: Å hei sann, det er visst andre som har lært seg nye ord også. Så slår det meg at det er andre enn bare lillesnupp som utvikler seg her i huset. Han som før var bare en liten tass som vi badet i vasken, i neste uke fyller han 5. Nå rekker han opp til vasken selv.
… og banner som en brisen fisker. Må være noe han har lært i barnehagen 😉
Vi leker ikke tacotårn 😉
/ To skritt frem og ett tilbake – ha en fantastisk fredag!
– “Nei, skal jeg gå ut og rydde litt på kjøkkenet, kanskje?”
Jeg sier det som om det er en god gjerning, men egentlig er det bare en dekkhistorie. Et skalkeskjul. En bløff.
For egentlig er jeg bare så vanvittig fysen at jeg melder meg frivillig til å ta kjøkkenet fordi jeg vet at resten av gjengen vil sitte benket foran tv-en en stund. Dermed er kysten klar for at fattern kan gå på tokt i godteskapet uten at noen bryter inn.
A mor har på seg strikkatøfler – kysten er klar.
For si hva du vil om grønnkål og laks og fine saker, noen dager bare må man ha sjokolade. Eller skumnisser. Aller helst begge. Og gjerne i mengder.
Men jeg rekker så vidt å kaste meg over de intetanende godsakene før jeg hører en lyd bak meg:
– “Pappa?”
Det er lillesnupp.
– “Mhmmm?” mumler jeg med lukket munn og prøver å snu meg bort.
Men plutselig og helt ut av det blå, roper hun:
– “Godteri!”
Jeg skjønner ingenting, frem til jeg ser at noen (…) har glemt å lukke døra til godteskapet etter seg. Jommen sa jeg listig godterityv…
– “M-mmm”, prøver jeg å mumle i et negativt tonefall.
Men hvem er det jeg prøver å lure. Lillesnuppa er som meg, har hun først fått ferten i noe godt, slipper hun ikke taket.
– “Pappa? Godteri?” hun endrer taktikk og slår over til en spørrende og langt søtere tone. Pappas svakhet.
Men jeg vil ikke at de skal spise godteri midt i uka. Det er fortsatt rett etter middag, hun burde være mett nå, ikke fly rundt og mase om godteri. Men så kjenner jeg det nappe i beinet. Der står hun med utstrakte armer.
– “Bære.”
Jeg har fortsatt ingen planer om å gi henne godteri, men det nytter ikke å prøve å skyfle henne unna nå, kanskje jeg klarer å forhandle meg til en drue eller to? Men akkurat i det jeg lener meg ned, ser hun på meg med store øyne.
– Pappa..? Munn?
Å søren.. Har jeg sjokolade i munnviken? Eller kan hun lukte det? For i min overivrige jakt etter godteri gikk jeg for en av mine tykkeste uvaner og spiste en skje med o´boy rett fra boksen. Og det tørre pulveret holder fortsatt munnhulen som gissel og nekter å la seg svelge.
Jeg prøver å holde munnen lukket, men hun myser mot meg med et granskende blikk. Analyserende og mistenksomt, som en fornærmet politiker.
Jeg klarer ikke å holde meg og bryter ut i et gigantisk glis. Hun stirrer på meg i sjokkert vantro og utbryter triumferende:
– “Sjolade!”
Dette magiske nøkkelordet går selvfølgelig ikke ubemerket hen for plutten, som brått kommer stormende inn fra stua med oppjagede gledeshyl.
… og jeg innser at slaget er tapt. Nytter ikke å prøve å prøve seg på moral og pekepinn, når dobbeltmoralen står så altfor høyt i kurs 😉
Jeg står på kjøkkenet og lager frokost til familien. Kutter bananer, deler agurk og fordeler mandler i små hauger. Kaffen er klar og snart er det frokost for alle penga.
Da hører jeg en pipete liten lyd fra rett bak ovnen et sted. Jeg tar en pause i kuttingen og hører at det er en stemme. En tynn liten jentestemme. Jeg snur meg for å se og kjenner umiddelbart at hjertet smelter som smør i sommersola.
For der sitter lillesnupp på sin lille krakk og leser. Lever seg inn i teksten og storkoser seg med en god bok før frokost. Ikke at hun faktisk kan lese, men det er ikke så farlig. Hun husker hver side og vet når hun skal le.
Det er vel like greit å innrømme det først som sist. Jeg føler nok litt ekstra på det nå som jeg plutselig vant Årets Livsstilsblogg, og det føles feil å ikke være ærlig på at jeg får litt hjelp i blant. Mer enn bare litt forresten, ganske mye egentlig.
Jeg mener, herregud jeg hadde jo aldri i verden klart å komme opp med nok ideer på egen hånd! Og når skulle jeg hatt tid til å skrive dem?
Jeg publiserer 1-2 innlegg hver eneste dag, og da sier det seg selv at man må hyre inn litt hjelp om det skal gå rundt. Jeg er riktignok kreativ, men inntil 700 innlegg i året? Nei, da betaler jeg heller noen til å jobbe for meg.
Misforstå meg rett, jeg skriver jo noen av tekstene selv, men de aller fleste setter jeg bort til en som virkelig vet hva hun snakker om. Ikke fordi hun har mange års utdannelse, egne barn eller erfaring fra å jobbe med barn.
Men fordi hun er barn selv 🙂
“Yes, da var morgeninnlegget klart – på tide med en toddy”
Jeg håper alle som er innom bloggen min i dag tar seg 3 minutter til å se denne snutten. Jeg lover deg, du kommer til å gå ut av det med et smil 🙂
Den er så rørende, fin og viktig. Spesielt nå som verden er i ubalanse og folk bygger murer, fremmer hat, frykt og fordommer, er det viktigere enn kanskje noen gang tidligere å huske:
Med to små barn blir det ofte mye bråk, men det verste er selvfølgelig når det plutselig blir stille. Litt for stille.
For alle småbarnsforeldre vet at idet barna blir stille, ja da er det noe dævelskap på gang. Enten om de har sølt yoghurt utover gulvet, slengt et teppe over katten, smurt leppestift på tv-en eller stabler doruller i do – noe er på gang.
Og det skjedde i dag. Jeg sto på kjøkkenet og lagde mat mens magen klaget og jamret seg som en nedstemt Pavarotti. Det var den tiden etter barnehagen jeg liker å kalle “ulvetimen”. Der alle er sultne, slitne og lave på energi.
Der potensialet for en sutrete og unødvendig krangel ligger og lusker bak hvert et hjørne. En sånn tid på dagen da pappa ofte synes det kan bli litt for mye prat. Når begge barna henger i beina på deg og bikkja bjeffer etter mat og frua skal oppdatere deg på det siste innen veggmalingstrender.
Men i dag, akkurat i det jeg flippet et parti overstekte hamburgere på ryggen, innså jeg noe langt verre enn lyden av alle som prater på likt. Lyden av ingenting. Stillhet. Med huset fullt av folk. Oh no, dette betyr trøbbel.
Umiddelbart kastet jeg fra meg stekespaden og løp ut i stua. Men der var det ingen. Bare tv-en som sto og summet seg alene. Jeg snudde meg og så Teo ligge på teppet sitt og snorke. Oppe hørte jeg lyden av Christina som tuslet rundt og holdt på med sitt.
Men barna, hvor er barna? Har de kastet fjernkontrollen i peisen? Har de malt rett på sofaen? Klippet håret sitt selv? Kjøpt katt på nettet?
Jeg begynte å bli mer og mer stresset, da jeg plutselig så en liten strime av lys komme ut av skapet. Så hørte jeg et lite knirk og lyden av noe kjent. Og der, i klesskapet i gangen, satt to små apekatter.
Ingen maling i fjeset, ingen snauklipte panner, bare to fornøyde smil som slappet av med en film på pappas gamle mobil, i hverandres selskap. Klemt sammen i sin egen lille kinosal 🙂
Jeg innså i går at det er så utrolig mange bilder jeg ønsker å vise dere fra Stockholm, at det ikke holdt med bare én bildespesial. Så her kommer en til 😀
Når du har spist opp all sjokoladen og prøver å late som ingenting..
Og med det er vi gjennom bildebunken for denne gang. Hvis du ønsker mer blir du pent nødt til å reise dit selv, noe som for øvrig anbefales på det aller varmeste. Stockholm ligger bare en kort liten flytur unna, perfekt for storbyhelger der man ikke ønsker å bruke halve helgen på selve reisen 🙂
Et viltert barn rett bak meg som brøler som en løpsk gorilla, og alt jeg kan tenke er: Dette plager meg faktisk ikke.
Før ville jeg hatet. Sittet i setet mitt og kjente barnehatet boble, mens jeg vurderte mine muligheter. Smatte høyt og oppgitt, si fra til de ansatte, kremte uforskammet høyt eller rett og slett bare snu meg rundt og sende slemmeblikket. For her har vi å gjøre med to småbarnsforeldre som virkelig ikke har gjort jobben sin. Uuuh, se på oss, vi skal på ferie, men å oppdra ungene deres klarer dere ikke, nei?! Fy f…
Men nå.. nei. Ingen irritasjon eller vonbrotne tanker. Snarere tvert i mot, for mens skrik og barnegråt tiltok i styrke, tenkte jeg mer på hvorfor den lille hadde det så vondt. Kanskje hun ikke fikk utlignet trykket i ørene? Det er jo kjempetidlig om morgenen, kanskje er hun bare trøtt? Litt sulten også, kanskje?
Burde jeg snu meg og prøve å muntre henne opp? Burde jeg i hvert fall gi foreldrene et lite vink som for å si at de ikke trenger å bli stresset for oss andre? For det er jo noe av det verste i en sånn situasjon. Man føler på at alle andre sitter og hater, og det gjør alt bare mye verre.
Men så, like brått som hun startet å skrike, ble hun musestille. Og da ble jeg sittende der og smile.
For jeg har mange ganger lurt på hvor dypt dette pappalivet stikker. Har jeg virkelig endret meg så mye som person? Er jeg egentlig mitt gamle, iskalde meg under den puddingmyke fasaden? Har jeg blitt en bedre fyr eller er det hele bare et spill for galleriet?
Og dette var på en måte det endelige beviset. Ildprøven, om du vil. Pappalivet må ha endret meg. Til det bedre 🙂
