– “Nei, skal jeg gå ut og rydde litt på kjøkkenet, kanskje?”

Jeg sier det som om det er en god gjerning, men egentlig er det bare en dekkhistorie. Et skalkeskjul. En bløff.

For egentlig er jeg bare så vanvittig fysen at jeg melder meg frivillig til å ta kjøkkenet fordi jeg vet at resten av gjengen vil sitte benket foran tv-en en stund. Dermed er kysten klar for at fattern kan gå på tokt i godteskapet uten at noen bryter inn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

A mor har på seg strikkatøfler – kysten er klar.

For si hva du vil om grønnkål og laks og fine saker, noen dager bare må man ha sjokolade. Eller skumnisser. Aller helst begge. Og gjerne i mengder.

Men jeg rekker så vidt å kaste meg over de intetanende godsakene før jeg hører en lyd bak meg:

– “Pappa?”

Det er lillesnupp.

– “Mhmmm?” mumler jeg med lukket munn og prøver å snu meg bort.

Men plutselig og helt ut av det blå, roper hun:

– “Godteri!”

Jeg skjønner ingenting, frem til jeg ser at noen (…) har glemt å lukke døra til godteskapet etter seg. Jommen sa jeg listig godterityv…

– “M-mmm”, prøver jeg å mumle i et negativt tonefall.

Men hvem er det jeg prøver å lure. Lillesnuppa er som meg, har hun først fått ferten i noe godt, slipper hun ikke taket.

– “Pappa? Godteri?” hun endrer taktikk og slår over til en spørrende og langt søtere tone. Pappas svakhet.

Men jeg vil ikke at de skal spise godteri midt i uka. Det er fortsatt rett etter middag, hun burde være mett nå, ikke fly rundt og mase om godteri. Men så kjenner jeg det nappe i beinet. Der står hun med utstrakte armer.

– “Bære.”

Jeg har fortsatt ingen planer om å gi henne godteri, men det nytter ikke å prøve å skyfle henne unna nå, kanskje jeg klarer å forhandle meg til en drue eller to? Men akkurat i det jeg lener meg ned, ser hun på meg med store øyne.

– Pappa..? Munn?

Å søren.. Har jeg sjokolade i munnviken? Eller kan hun lukte det? For i min overivrige jakt etter godteri gikk jeg for en av mine tykkeste uvaner og spiste en skje med o´boy rett fra boksen. Og det tørre pulveret holder fortsatt munnhulen som gissel og nekter å la seg svelge.

Jeg prøver å holde munnen lukket, men hun myser mot meg med et granskende blikk. Analyserende og mistenksomt, som en fornærmet politiker.

Jeg klarer ikke å holde meg og bryter ut i et gigantisk glis. Hun stirrer på meg i sjokkert vantro og utbryter triumferende:

– “Sjolade!”

Dette magiske nøkkelordet går selvfølgelig ikke ubemerket hen for plutten, som brått kommer stormende inn fra stua med oppjagede gledeshyl.

… og jeg innser at slaget er tapt. Nytter ikke å prøve å prøve seg på moral og pekepinn, når dobbeltmoralen står så altfor høyt i kurs 😉

Hupps!

/ Ha det på badet, gamle sjokkis 😉

* Følg Sjoladehjerte på Facebook * og @pappahjerte på Instagram