Og mens jeg satt der og kjente trommehinnen flerre opp, innså jeg noe rart:
Et viltert barn rett bak meg som brøler som en løpsk gorilla, og alt jeg kan tenke er: Dette plager meg faktisk ikke.
Før ville jeg hatet. Sittet i setet mitt og kjente barnehatet boble, mens jeg vurderte mine muligheter. Smatte høyt og oppgitt, si fra til de ansatte, kremte uforskammet høyt eller rett og slett bare snu meg rundt og sende slemmeblikket. For her har vi å gjøre med to småbarnsforeldre som virkelig ikke har gjort jobben sin. Uuuh, se på oss, vi skal på ferie, men å oppdra ungene deres klarer dere ikke, nei?! Fy f…
Men nå.. nei. Ingen irritasjon eller vonbrotne tanker. Snarere tvert i mot, for mens skrik og barnegråt tiltok i styrke, tenkte jeg mer på hvorfor den lille hadde det så vondt. Kanskje hun ikke fikk utlignet trykket i ørene? Det er jo kjempetidlig om morgenen, kanskje er hun bare trøtt? Litt sulten også, kanskje?
Burde jeg snu meg og prøve å muntre henne opp? Burde jeg i hvert fall gi foreldrene et lite vink som for å si at de ikke trenger å bli stresset for oss andre? For det er jo noe av det verste i en sånn situasjon. Man føler på at alle andre sitter og hater, og det gjør alt bare mye verre.
Men så, like brått som hun startet å skrike, ble hun musestille. Og da ble jeg sittende der og smile.
For jeg har mange ganger lurt på hvor dypt dette pappalivet stikker. Har jeg virkelig endret meg så mye som person? Er jeg egentlig mitt gamle, iskalde meg under den puddingmyke fasaden? Har jeg blitt en bedre fyr eller er det hele bare et spill for galleriet?
Og dette var på en måte det endelige beviset. Ildprøven, om du vil. Pappalivet må ha endret meg. Til det bedre 🙂
/ Ha en knallfin uke!
* Følg Flyhjerte på Facebook *
Kan aldri forestille meg deg som en kald, hard person 🙂 Men det du skriver om har jeg også kjent på – før og etter egne barn 😉
Jeg har ingen barn, men når barn får ulike utbrudd på fly, så er det bare en ting som irriterer meg, det er om foreldrene overser det. Om de prøver mate, trøste, kose, kjefte osv og det ikke funker, så funker det ikke, null stress, barn er barn. Men voksne er også voksne, og de som ikke prøver, de er irriterende.
Får så vondt av barn som gråter på fly, hadde selv veldig vondt i øret under flyturer som barn og jeg husker den smerten 🙁 I dag kjøpte jeg boka di i gave til samboeren min, vi blir foreldre for første gang til sommeren og jeg har lenge tenkt at når vi bikker uke 12 så skal han få den i gave av meg. Må innrømme at jeg kjøpte den litt til meg selv også, gleder meg til å lese 😉
Unger som skriker er selvsagt litt irriterende men prøver å ikke irritere meg over det, vet at foreldrene nok gjør så godt de kan, og ungen må jo få lov til å si fra om at ikke alt er som det skal. Men det er mer irriterende med unger som bare bråker og maser uten at foreldrene gjør noe. Var på teater her en dag, og det var en forestilling for både voksne og barn. En liten jente på 4,5 syter og klager gjennom hele forestillingen, og moren lot henne bare dille på og ødelegge showet for alle som satt i nærheten. Man må kunne forvente at foreldrene gjør noe aktivt, som for eksempel å ta ungen med seg ut, når sånt skjer.
Er jo greit med helt vanlig normal barnespetakkel og bråk og rørelse på unger, har unge sjøl, han var en makk da han var liten. Har stortsett goood tålmodighet med barn, men må bare innrømme, for to år siden var vi på tur til syden på ferie, hadde greie seter med småbarn både rett forran og rett bak,var også kvelds/natteflyving, MEN for en forskjell på kiddsa gitt, ungene bak hadde det jeg vil kaler normal urolighet med både gråt og latter, kjedsomhet… Men familien rett fremfor.. der begynte jeg å få problemer gitt, de hadde tre barn fremom mot familien med 4 barn rett bak. Ungene fremfor oss ville ikke roes ned, de kravlet som maur og apekatter, til og med opp i bagasjehylla over hang de, ropte, skrek, sparket i setene, foreldrene så litt slitene ut, de kunne ikke skjønne HVORFOR ungene ikke ville roes…. Hadde kansskje noe med at fra de kom ombord i flyet, ble de foret med godteri, brus og enda mere godteri. minste poden, ca 3-4 år la i seg 2 bokser brus på et kvarter, etterfulgt av en kjærlighet på størrelse med halve norge og en hel pose tv-godt, ikke ville han ha kvelds/nattmaten som besto av rundstk med godt pålegg, det var ikke godt nok for poden, men en hel pose potitgull, det var saker gitt.. Da kjente jeg på om jeg skulle kommentere, men det slapp jeg, for poden min fikk nok, bøyde seg frem å spurte mora til minsten om det var såå lurt å gi enda mere flybensin til en allerede hyperaktiv sukkerbombe, tror hu ble litt flau, for da lå minsten på tverss over seteryggen å vrælte, for vi gav han ikke tilbake resten av kjærligheten han mistet på gulvet bak hos oss.. for han ble lempa en rekke lenger frem, der faren satt med den eldste som etterhvert hadde slokknet. Barn kommer i alle former og varianter 🙂
Eg må innrømme at eg hater barneskrik. Men eg føler med foreldra og barnet når ein ikkje får slutt på gråten. Gleda meg til eg klarer å stenge ute desse ulydane. For det er ulyd heilt klart. Det viktige er kanskje at barneskirk og spetakkel faktisk er ein del av livet, om ein ikkje skal stenge inne barn og småbarnforeldre. Eg sender heller eit støttande smil eller kommentar. (y)
Tror de aller fleste hater barneskrik, men for min del har jeg liksom fått et helt annet akseptansenivå for det. Hjelper kanskje når man har gått gjennom noen år med brøl i heimen 😉
Det viktigste er uansett som du sier, å sende et støttende smil eller noe i den gata. Tror de aller fleste foreldre gjør så godt de kan 🙂
Mer irriterende med folk som tror at de skal få spesielle goder bare for at de har reprodusert seg selv. Sånn som noen som forlangte plassen min ved vinduet som jeg hadde booket bare fordi de hadde barn?! Om de ville ha plassen så må de se til faen å booke den selv da! Sykt irriterende…Og ja, har barn selv!
Vet du, der har du faktisk et poeng, for småbarnsforeldre kan være veldig arrogante og tror de eier verden. Jeg er jo veldig for barnevogn, men når mafiaen dytter deg av veien og later som det er din skyld fordi du gikk i veien for dem, som tross alt er på nivå med de kongelige, ja da er det lov til å irritere seg.
Synes det er innafor å spørre pent om barnet kan få sitte ved vinduet, men bare høflig og man må ta til takke med et nei. Som du sier, hvis det er så viktig, får man booke det på forhånd.
For selv om barn er noen helt herlige skapninger, så er de litt for små til å få ta over verden 😉
Jeg tilstår at jeg bare kroer meg ekstra godt i setet mitt, tar meg noe godis og tenker med en dårlig skjult glis – “Det er heldigvis ikke mitt barn!” Jeg har to sjøl altså, men de er store nå.
Foreldre ja… På jobben er det utrolig morsomt å se, spesielt mødre i ammetåka, plutselig kan det stå en barnevogn midt i døra eller rett foran skranken uten noen mor sånn i umiddelbar nærhet og de ser ut som de har ramlet ned fra månen når jeg smilende ber dem flytte vogna litt kanskje…? :o) Men han tok kaka pappaen som ikke skjønte hvorfor han ikke kunne sette barnevogna rett utenfor nødutgangen – om det begynte å brenne skulle han da gå ut og flytte den! Jada…