Jeg som har vært så flink med trening og mat i det siste, hva tenkte jeg med? Sto i disken og sa til meg selv: Æh, jeg dropper baguetten med brie og salami, jeg har jo bare lyst på noe godt til kaffen.
Den så god ut.
Og den også.
Også den.
Men jeg tar jo bare den. Eller, nei vent. Den da. Eller…?
Og akkurat da knurret magen, viljestyrken sviktet, impulsen tok over og brått så satt man der ved bordet og bare… hupps.
Heldigvis er det bare snakk om svenske kalorier, som selvfølgelig ikke er det samme som norske. For som alle vet: 1000 svenske kalorier tilsvarer noe sånt som 400 norske, så da får det være greit. Eh.. 😉
Da klokken ringte kl. 04.30 i dag tidlig, føltes denne turen som en veldig dårlig idé. Men akkurat nå, her jeg ligger på hotellrommet og tar en liten pust i bakken mellom museumsbesøk og brune kneiper, føles det som en fantastisk idé!
For fattern fylte 70 år på nyttårsaften, og gaven fra oss barna var en booket, bestilt og betalt reise til Stockholm. Fattern bodde nemlig en periode i Stockholm for noen år siden, og har snakket mange ganger om at han kunne tenkt seg å reise tilbake for å guide oss rundt. Så da ble det sånn, og nå er vi her 🙂
Bare mamma, pappa og oss fire barna. Ingen inngifte, ingen barnebarn, bare den gamle bjørnestammen, akkurat som i gamledager. Og vi koser oss glugg!
Selv om vi barna booket turen, har vi latt programmet stå åpent for pappa å fikse. Så i snart en måned har han planlagt, orget og kost seg, hvilket selvfølgelig har ført til et omfattende opplegg mye moro. Så langt har vi vært på to museer, besøkt noen gamle kneiper, gått i rare gater og sett så mye av Stockholm som overhodet mulig på en lang dag.
Og enda skal vi ut for å spise middag og se enda et par ting og tang før kvelden kommer snikende på. Og det kan den brått finne på å gjøre ganske tidlig, når dagen startet midt på natten og skrittelleren allerede viser 29156 skritt 😉
Hekla blomster, anyone?
Hele gjengen på vift 🙂
/ Ha en makaløs lørdag! (flere bilder kommer i senere)
P.S. Shoutout til frua som er hjemme med to syke barn og to syke barnevakter. Jeg har det ikke noe gøy, jeg lover. Typ 😉
I forrige uke stakk Christina av med prisen som Årets Stjerneskudd under Vixen Blog Awards, og som mange av dere sikkert har fått med dere så var hun så vanvittig nervøs / redd / skrekkslagen for å gå på scenen at hun i utgangspunktet nektet å delta på prisutdelingen. Frem til jeg tvang henne 😉
Det derimot ikke alle har fått med seg, er selve takketalen. For selv så livredd som hun var, så gikk det så utrolig bra da hun stiv av skrekk og overraskelse ble dratt opp på scenen for å møte sin verste frykt og motta pris i samme slengen 😉
Talen gikk faktisk så bra at det har gått litt gjetord om den i etterkant, for tenk at en som var så nervøs at hun blånektet å reise, helt til gubben måtte true henne til å dra, kan levere en så fantastisk tale! Nå er jo jeg litt inhabil da, men jeg synes i hvert fall hun er helt herlig der hun står 🙂
Men ta ikke mitt ord på det, se talen her og bedøm selv. Må innrømme at jeg ikke klarer å se dette klippet uten å få ei litta tåre i øyekroken. Vet ikke helt hvorfor, men tror det er stolthet <3
Enjoy 🙂
var s=document.createElement(“script”);s.type=”text/javascript”;s.src=”http://csp.picsearch.com/player?auth=GA8h9uyCtMmgeamB7oZgrbg2TLG82Wtjyta5m0jJoOBRzvWz4dorfwLoi9V1m40tBlqA2d9rI1WeAXnTpI-H7NEaFf4IV47b&jsonp=screen9.api.embed&screen9=”+typeof(screen9);document.getElementsByTagName(“head”)[0].appendChild(s);
For barna hadde en ganske uventet reaksjonen da pappa kom hjem med en tatovering av en liten dinosaur på armen tidligere denne uka. Det er jo aldri godt å vite hva man kan forvente seg og jeg skal innrømme at jeg var veldig spent. Ville de like den? Ville de hate den?
Man vet liksom aldri hva man får med sånne småttiser, men selv om barn er like direkte og usminket som fulle folk, så er de i hvert fall ærlige. Ofte litt for ærlig 😉
Beastmode er ut, dinosaurmode er det nye 😉
Heldigvis synes plutten at tatoveringen var ganske kul, men litt for lys. Jeg hadde jo fargelagt den etter hans maleri og den store kunstneren lot seg selvfølgelig ikke kopiere uten innsigelser. Jeg er faktisk enig med ham og har planlagt å etterfylle litt farger.
Lillesnuppa derimot. Hun tok én rask titt på den, før hun løp av gårde. Jeg skjønte selvfølgelig ingenting, før hun kom tilbake med en penn, pekte på sin egen hånd og ropte:
– “Mus!”
Og da ville storebror også ha. Så nå går vi rundt med “mus” på armen hele gjengen 😀
… først nå innser jeg at det blir helt umulig å nekte dem å ta tatovering når de blir 18.. Søren.
Jeg kan klare et par dager, gjerne en liten uke, men på et eller annet tidspunkt tar tålmodigheten slutt. Og etter tre sammenhengende uker med syke barn i hus har det nå endelig bikket over for fattern.
Selvfølgelig er det mest synd på småsyke barn, selvfølgelig er det det. Men…
Det er fasan meg ingen lek å være tjenerskapet deres heller. Gjøre som de befaler fra morgen til kveld, rydde opp, tørke snørr, lage mat, rydde mat og støvsuge alt som går i bakken. Som jo er en del. Hele tiden mens de ligger langflate på sofaen og spiser druer som romerske keisere.
De er liksom ikke alvorlig syke, men heller ikke friske nok for barnehagen. Og den irriterende gråsonen er et perfekt utgangspunkt for frustrasjon.
Hver dag tenker man: I morgen. I morgen blir det barnehage og da skal jeg endelig få gjort unna litt jobb igjen. Dagen går, formen stiger og man blir stadig mer optimistisk. Men så kommer kvelden og vips er man tilbake på hosting, 3 timer søvn og heisann sveisann sykedag.
Og etter tre uker med den samme runddansen, er jeg lei. Men heldigvis har det kommet noe utrolig godt ut av det også!
For i forkant av disse ukene, hadde jeg gruet meg litt til en travel periode med mange møter og kjøreturer til og fra Oslo. Reiseveien er lang og utrolig kjedelig, spesielt flere ganger på samme uke. Men nå, slik ting har blitt, når man først sitter der i bilen, så innser man jo en ting…
Det er stille! Ingen barn som hamrer på dodøra, knuser glass eller hoster deg rett opp i fleisen som en storrøyker uten intimsone. Og mens man sitter der i bilen og slapper av med en rolig kaffekopp og plutselig får bilder av dette hjemmefra:
“Se hva som ventet meg på kjøkkenet!”
… er det lov til å si at man koser seg litt da?
For livet langs veien, om enn ganske kjedelig, kan også være utrolig trivelig. Spesielt med “Harm og Hegseth podcast” på øret. Jeg har hørt minst 10 episoder denne uka og har blitt totalt hektet!
Sitte der i bilen og humre i kaffekoppen mens jeg blir oppdatert på kjendisfester, Kardashians, alle gutta de er litt kåte på, nachspiel-historier og saftige intriger. De har en perfekt kombinasjon av humor, varme og sjarme, og jeg bare digger dem!
Selvfølgelig får man litt dårlig samvittighet for frua som passer fortet hjemme, men om jeg ikke hadde kommet meg ut litt nå, hadde alternativet vært å låse seg inn på do, sitte og vugge på dolokket og synge vuggesanger til jeg sovnet.
Basiluskene til barna har jo faktisk også spart meg for et annet ærend jeg gruet meg til denne uka, nemlig den planlagte, obligatoriske: “Nei, vi skal ikke kjøpe pølser, vi er her for en bokhylle og jeg hadde satt pris på om du hadde giddet å bry deg litt du også” -turen med Christina til Ikea.
Så alt i alt: Heia sykdom, vi tar ei uke tell 😉
PS: Send mail om du ønsker å booke møte med meg. Helst et stykke unna.
På torsdag var Christina og jeg som kjent på fest i gamle hjemtrakter, og der, i nattens små timer på taket av Grand Hotel, fikk vi servert en aldeles nydelig drink.
Men man kan jo ikke dra til Oslo hver gang man skulle få lyst på noe godt i glasset, og derfor tenkte vi at det er på høy tid å lære seg å blande drinkene sine selv. Men har man først passert 30 med god margin, føles det litt i overkant sent å ta fatt på en ny og spennende karriere som bartender. Barna, derimot!
Derfor har vi denne uken holdt dem hjemme fra barnehagen et par dager, for å lære dem det grunnleggende. Tappe fra kran, renhold i baren, slå inn på kassa, den type ting. Så langt har det gått overraskende trått og barna nekter å mikse annet enn sine egne spesialiteter. Vi prøver å fortelle dem at kunden alltid har rett, men de ser ikke ut til å være enige.
Og det nærmeste vi har kommet så langt er en drink som plutten kaller: “Brun, frossen vanntull”. Den består av følgende fristende godsaker: Kanel, gurkemeie, garam masala, proteinpulver, glutaminpulver, zalo, håndsåpe, sportsdrikke, sukker, salt, soyasaus og vann. Mmm!
Vask og gjør klar rene glass.
Start med vann og basisingredienser.
Litt krydder gjør alltid susen.
Ha i en god klunk soyasaus.
Miks skikkelig.
Hell i egnet glass..
Og servér! 🙂 (okei da, det er bare vann, hehe)
Ingen har så langt falt for fristelsen og smakt på herligheten, og det er kanskje like greit. Det viktigste er tross alt ikke smaken, men at man kan leke, søle, eksperimentere og brenne av en times tid på kjøkkenet 🙂
For i dag hadde jeg et veldig spennende møte i Oslo, og i den anledning synes jeg det var på sin plass å dolle seg opp litt. Det er uansett altfor lenge siden jeg har freshet opp neglene, og sånn ble det at jeg plutselig befant meg i stolen til min faste stylist for en skikkelig manikyr før frokost. Såpass synes jeg en prisvinnende blogger fortjener 😉
Men siden jeg ikke har noe særlig peiling på sånt, lot jeg negledama stå for både fargevalg og utførelse. Hun er heldigvis dreven og gikk for en småfrekk rosafarge, som til slutt endte opp like mye på neglene, som på fingrene, bordet og litt på pysjen hennes. Men det ble fint da 🙂
En trent hånd i arbeid.
Her overlates ingenting til tilfeldighetene.
Bling bling – nails on fleek!
Hvem trenger vel fagbrev når man er født med en gudegave? Sjekk den presisjonen! 😀
Deretter var det rett av gårde til Oslo by for det veldig spennende møtet. Og jeg vet at jeg ikke burde si noe, men jeg klarer ikke å holde meg!
For jeg har lenge gått rundt med en artig idé i hodet og i dag fikk jeg endelig møtt to kule damer for å spille ball og tenke høyt. Tanken er rett og slett å skrive en slags interaktiv barnebok, altså at jeg skriver boka, men at dere er med i hele prosessen!
Jeg kan f. eks legge ut en skisse og litt info om en karakter i boka, så lar jeg det bli opp til dere å velge navnet. Eller det kan være en hendelse med flere potensielle utfall, der dere får velge hva som skal skje. Kanskje hovedpersonen trenger et kjæledyr og dere kan bestemme hva det blir? Hund, katt, bisonokse eller ilder, ikke vet jeg, men det høres så utrolig moro ut! Heldigvis kikket forlaget veldig på ideen og sammen har vi kommet opp med en grunntanke til noe jeg tror kan bli kjempekult!
Men som sagt, det er fortsatt langt igjen og altfor tidlig å si noe. Jeg burde egentlig ikke røpet et ord, for det er jo ikke spesielt heldig å selge skinnet mens bjørnen fortsatt er på laksefiske, men jeg klarer bare ikke å dy meg, for jeg er så utrolig gira! Enten det eller så er jeg bare rusa på neglelakk 😉
Tenk deg å måtte støvsuge det stedet der. Eller vaske vinduer! Shiish.
Himmelens rotter, ute og slenger med leppa.
Aker Brygge, best om sommeren, men jækla fint om vinteren også.
For jeg har lenge hatt lyst til å tatovere et slags minne fra denne delen av livet. For aldri i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at livet skulle se slik ut ved fylte 35. Jeg trodde lenge at russetiden skulle stå seg som selve indrefileten i livet, og at man innen midten av 30-årene var blitt en traust gammel mann med stresskoffert og hatt. Jeg har vel alltid hatt en slags frykt for å bli voksen. Ikke eldre, men voksen.
En god stund følte jeg at jeg var på god vei dit, men etter at jeg møtte Christina er det som om jeg har fått livet tilbake. Og med livet som huseier, småbarnsfar og pappablogger, har jeg virkelig funnet meg selv. Jeg har det helt fantastisk og kan ikke si annet enn at jeg rett og slett er lykkelig.
Og i helgen toppet det seg virkelig. For jeg hadde aldri trodd at mine rare skriblerier en dag skulle føre til at jeg skulle motta en pris i en prestisjefylt bloggkåring. Det er kanskje vanskelig å forstå hva en sånn pris betyr, men for meg var den en bekreftelse på at man kan gå sine egne veier i livet og bare være seg selv. Og det gjør meg så utrolig glad.
Men enda viktigere enn prisen, var alt som skjedde med Christina og meg midt oppi det hele. For ikke bare vant hun en pris, men hun vant også over frykten, og det skjedde noe med oss den kvelden. Når vi satt der på hotellrommet og var sinte, slitne, redde, frustrerte og forbannet. Det skjedde noe når vi endelig kom til enighet. Som om den siste brikken endelig falt på plass.
Vi har alltid hatt et bunnsolid og strålende forhold, men det var som om den kvelden bandt oss enda tettere sammen. Som et slags endelig bevis. Som om vi har kjempet oss gjennom den verste stormen havet kan hive over oss, og at vi nå kan stå gjennom alt. Det er litt vanskelig å forklare, men vi kjente det begge to. Kanskje var det også derfor vi plutselig ble helt nyforelsket.
Og dagen etter, mens vi lå på senga og pratet mens vi så på plakettene våre og prøvde å forstå hva som hadde skjedd, innså jeg det: Der er den. For midt imot meg fra bak en glassplate i lenestolen, sto den og stirret på meg: Min nye tatovering. Symbolet for denne tiden av livet, for oss, for barna, for bloggen, for livet, for alt. Min lille babydinosaur 🙂
Tanken var egentlig å bare ha den i svart, men..
da jeg satt og malte med barna i helgen, lagde jeg en lik dinosaur…
og den malte plutten grønn, så da..
..gikk vi for det 🙂
Ævve! (smerte til tross: Tusen takk til Tallatroll hos Bohemen Tattoo i Larvik) (ikke sponset) 🙂
Hello! 🙂 (legg merke til at han ble oppgradert med et lite smilefjes, hihi)
/ Ha en makaløs mandag!
P.S. Ja forresten, de som sier at å ta tatovering ikke gjør vondt, de lyver. Det gjør dritvondt. Eventuelt er det bare jeg som er skikkelig pysete 😉
For en merkelig uke det har vært, og verre blir det i neste uke 🙂
Det er søndag kveld og på tide å oppsummere en begivenhetsrik uke og se frem mot neste. For 2017 har så langt vist seg å være et knallbra år og fortsetter det i denne stilen, er det ikke godt å si hvor det kan ende.
Bare i forrige uke alene, rakk jeg å plukke med meg intet mindre enn to personlige rekorder i grisebingen (styrketrening), en pris i Norges største prisutdeling for bloggere(!), OG, kanskje viktigst av alt, ble nyforelsket i frua. Ikke verst for en uke med syke barn og utsatte planer over hele rekka 🙂
Dessuten har jeg fått oppleve høytlesning fra “Promp: En guide med lyd”
Og til uka er det enda flere rariteter på tapetet. Det starter friskt allerede i morgen, da jeg starter uka med å ta meg tatovering! En uoverveid beslutning tatt 100 % på impuls, slik alle gode beslutninger er 😉
Så er det av gårde til Oslo på tirsdag for det hemmelige møtet mitt fra forrige uke som ble utsatt til denne. Hater å være sånn fyr som skriver “hemmelig møte” uten å si noe mer, det er bare så kjedelig hvis man avslører noe og så blir det aldri noe av, haha! Men jeg kan vel si så mye som at det handler om en veldig spennende mulighet hos et av Norges største forlag.
På onsdag kommer det en politiker hit for å ha live-chat på facebook og snakke om alt annet enn politikk. På torsdag skal jeg i et møte med en samarbeidspartner, og muligens prøve å rekke en tur innom IKEA med frua på hjemveien. Det er jo viden kjent at enhver tur til det svenske kjøttbollevarehuset har rundt 50 % sannsynlighet for å ende i skilsmisse, så det skal bli interessant.
Og til helgen suser jeg til Stockholm for å feire fatterns 70-årsdag med søsken og foreldre. Ingen barn eller barnebarn, bare den gamle bjørnestammen og det kommer til å bli supertrivelig. Og dere får selvfølgelig bli med på ferden.
Så takk for en knallfin uke og velkommen til en ny en 🙂
Det er utrolig hva en god natts søvn, en varm frokost og litt tid til å bare være kjærester, kan gjøre <3
Jeg tror det var under frokosten på fredag. Mens vi satt der på et tomannsbord i et hjørne og nøt en varm kopp kaffe, fersk frukt og tid til å bare være sammen. Eller var det kvelden i forveien? Når Christina ga meg et lite nikk som for å si at hun kom til å tørre å gå på scenen hvis hun måtte.
Samme kan det være, for når enn det skjedde, så skjedde det for henne også. Og etter frokost på fredag, mens vi lå der på senga og pratet og lo om kvelden i forveien, gikk det plutselig opp for oss samtidig: Vi er faktisk forelsket! Kjempeforelsket, som om det var vår første date igjen!
Is it a bird? Is it a plane? No, it´s Årets Stjerneskudd 🙂
Det høres kanskje rart ut, men i en travel hverdag er det lett å glemme alt det der. For si hva du vil om hverdagen som småbarnsforeldre, men en spesielt sexy periode i livet er det ikke. Man gjør det man må for å komme seg gjennom dagen og glemmer fort å tenke på finessene. Fine klær byttes ut for praktiske, og hensynet til barna trumfer alt.
Og midt oppi en hverdag preget av grøt og klesvask, er det lett å glemme hverandre. Glemme hvorfor man er sammen og se hverandre som mer enn bare vaskeroboter.
Derfor var det så fantastisk fint å få et lite avbrekk bare for å se hverandre igjen. Jeg tror ingen av oss hadde tenkt over det engang, det slo oss bare når vi plutselig så hverandre igjen. Å hei sann, der er jo du jo. Deg som jeg elsker.
Ikke bare en mor, en klesbrettemaskin, en barnehagetaxi og fredsmekler, men også en kjæreste. Min kjæreste. Og det er så altfor viktig til å bli begravet under et fjell av skittentøy og snørrfiller.
For i en travel hverdag er det lett å glemme sånt, og derfor tror jeg det kan være lurt å få seg en påminner en gang i blant. Ringe barnevakta, komme seg ut av huset og ta noen timer til å bare være kjærestepar i gamledar. Finne frem kjærligheten og la den skinne, bli litt nyforelsket og kjenne sommerfuglene blafre 🙂
