Den gamle mannen og havet

Søndag morgen og verden sover. Ikke engang kattene trekker gatelangs. Ut av en knirkete dør lusker en knirkete kropp. Søvnen er tydelig å lese i øynene på den slitne kroken, men han har et mål, han har en mening.

Og sånn var det at undertegnede dro legemet opp tidlig en søndag morgen for å dra på fisketur lenge før hanen hilser dagen velkommen.

For at denne historien skal få noe trøkk, litt “umph”, så vil jeg at du skal forstå min situasjon. Som nyinnflyttet i Vestfold tenkte vi å starte friskt med å male litt. Stua ble utpekt som mål og veggene sto for tur. Men så er det sånn det alltid er da. Når vi var i gang med veggene, så så plutselig listene fryktelig triste ut og da vi først hadde bestemt oss for å liste litt også… ja for fasan, det taket kunne trengt en runde med sminkekosten det også. Problemet, for alle som kan relatere seg til dette, er at tak. Tar. En. Evighet! Så de siste tjaaa to ukene har det vært jobb, male, sove, jobb, male, sove. Derfor var terskelen høy for at jeg skulle avbryte min meget sårt etterlengtede søvn og dra meg opp før klokka på en søndag morgen. Men, jeg gjorde det. Øynene sved og kroppen verket, men jeg trengte litt pappatid i min flytende man cave.

(bloggkode: blogglisten_d4626bd72a9e6aecd53ef2d25342abfd )

Og for en fantastisk tur det ble! I min frekke lille 13-foter suste jeg ut til Svenner fyr og dro opp sei, torsk og fjesing (pass deg for fjesingen). Den ene torsken synes det var såpass trivelig å stifte bekjentskap, at den rett og slett ble med tilbake for å hilse på stekepanna.

På vei hjem fra Svenner fyr og med lystig musikk på øret, følte jeg meg rett og slett som en konge. Urmannen i meg brølte som en premiegorilla, jeg hadde fisket mat til min familie og nå skulle jeg hjem og fore dem. Frokosten var i boks, pappa hadde vært flink, livet lekte og alt var bare tipp topp tommel opp.

Så stoppet motoren…

Når båten er et leketøy som flørter lett med bølgetoppene og skumsprøyten står som nyåpnet champagne, ja da er det ekstremt deilig å være ute på bøljan blå. Når fisken napper og solen står opp for dagen, da er det idyll og nasjonalromantikk som vanskelig lar seg toppe. Men når påhengsmotoren plutselig begår harakiri, da blir bølgene til farer og hav til sikker død. Det var et herlig øyeblikk der, da jeg plutselig innså hva jeg hadde gjort. Motoren var død og lot seg ikke gjenopplive. Jeg innså plutselig hvilken vanvittig padlejobb som sto foran meg, med en innkjøpt åre ment for barneskoleelever og Sandra Borch.

Jeg tenkte på familien min som satt hjemme og ventet spent på at pappa skulle åpne døra snart og i det nøyaktige øyeblikket slo det meg. En frase steg til overflaten som jeg kommer til å huske lenge. Ord jeg vil lagre i hjernen for fremtidig referanse, slik at jeg aldri vil ende opp i en sånn situasjon igjen.

For når jeg satt der ute og følte meg som en førsteklassing på tur alene og innså at jeg var havets lille biteleke, kunne jeg som ikke annet enn å tenke én eneste ting:

Faen.

3 kommentarer
    1. Takker for det. Eller… Jeg hadde jo sikkert overlevd h is jeg hadde driftet med vinden og bloggen kunne helt sikkert vært tjent med noen fine bilder fra Danmark 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg