Gullkorn fra pluttemunn – Leggetid

Selv med gode leggerutiner kan det i blant være både vanskelig og tidkrevende å få barn i seng. Andre kvelder derimot…

Vi er på badet, jeg står ved vasken og gjør tannbørsten klar for kveldsskiftet. Bak meg står plutten og fikler med pysjen. Retter litt på bukselinningen, trekker litt i pysjetoppen. Jeg ser på klokka, er det kanskje litt for tidlig?

Det har vært en lang dag med både barnehage og besteforeldre og lek og pannekaker. Han ser sliten ut, men er han egentlig klar? Det gjelder å finne den perfekte balansen, ellers blir det feil. Ikke for tidlig, ikke for sent. Ikke for våken, ikke for overtrøtt.

Så er tannbørsten klar og bak meg har fiklingen opphørt. Plutten ser seg rundt, tenker seg om og retter på pysjen en siste gang. Så sier han, med ro og smil og et lite gjesp i stemmen:

– “Det kjennes som sovetid, asså”

 

 

/ Natta 🙂

* Følg Pysjehjerte på Facebook *

Åpent brev til en far som sliter

OBS: Denne teksten er veldig lang, ikke spesielt velskrevet og utilslørt ærlig. Den er kanskje ikke spesielt leservennlig, men den er helt nødvendig.

 

Hei du,

Tusen takk for mailen din.

Så leit å lese at du synes papparollen er vanskelig og at det første året ikke har gått helt som forventet så langt. Jeg vet det er vanskelig og jeg vet det er et slit, tro meg, jeg har vært der selv. Og det slo meg først da jeg fikk mailen fra deg at jeg jo faktisk aldri har fortalt noen om dette før. Jeg har kanskje snakket om hvordan ting kan gå litt i rykk og napp de første par årene, men jeg har vel egentlig aldri fortalt fullt ut hvor vanskelig jeg synes den første tiden var.

For jeg er som deg, jeg synes det var veldig tøft i starten. Selv om jeg umiddelbart følte et bånd mellom meg og min sønn, så tok det meg lang tid før jeg kom dit at jeg følte at jeg faktisk behersket rollen som far. Jeg hatet bleieskift, synes tiden hjemme gikk uutholdelig sakte og jeg slet med å finne min plass. Jeg visste jo ikke om jeg ville ha barn eller om jeg i det hele tatt ville klare å mestre oppgaven som far, og spesielt det første halvåret tvilte jeg veldig mye på meg selv.

Jeg bar på mye dårlig samvittighet og ofte trakk jeg meg unna, fremfor å trå til. Og jeg synes det var vanskelig. Følte ikke at jeg klarte å være sammen med småtten uten at tankene fløy andre steder og rastløsheten grafset meg i nakken.

Akkurat som deg så prøvde jeg, men det gikk liksom ikke. Jeg følte ikke at jeg fikk så mye tilbake og tiden hjemme kunne gå meg på nervene. Veggene krympet seg rundt meg og jeg fikk tilløp til panikk, akkurat som deg. Hadde bare lyst til å løpe fra alt, leve fritt et sted i verden der verken tid eller sted fantes, følte at jeg ikke klarte å ta på meg ansvaret jeg var blitt gitt. Følte ikke at jeg klarte å utfylle rollen som far og usikkerheten spiste meg opp fra innsiden. Det var en tid preget av mye dårlig samvittighet.

Men så, en dag skjer det noe. Kanskje bare en bitteliten ting, kanskje så liten at du ikke engang legger merke til det, men noe sier knepp, om enn veldig veldig lavt. Du føler at du mestrer noe, du får litt kontakt. Kanskje er det et blikk, kanskje er det en varm følelse i nakken. Noe er det.

Barnet ditt er bare rundt halvåret enda og selv om ingen andre sier dette, så kan jeg si det, mann til mann: Det første året er desidert det kjipeste. Selv om det er fullt av store, rørende øyeblikk, så er det også som mann et år man for det meste står i skyggen og prøver å bidra som best man kan. Men mamma tar stor plass og pappa blir ofte stående på sidelinjen. Selvfølgelig kan det bidra til å gjøre at du kanskje ikke føler det helt store for barnet enda. Ikke få panikk, det kommer. Jeg lover deg, det kommer. For meg har hver bursdag vært en milepæl. Nye ting å glede seg over, nye store skritt på ferden gjennom livet. Og for hvert skritt kommer barnet nærmere deg, pappa.

Det kan virke som det hele ligger veldig langt frem i horisonten, men din tid kommer, du må bare holde ut gjennom de kjipe periodene som føles tøffe. Jeg synes heller ikke det første året er spesielt artig, jeg tror ikke det er spesielt populært å si det, men jeg snakker rett fra levra her. Det er en tid med lite søvn, veldig mye kaos, nye rutiner, huske på ditt, huske på datt, ikke gjør det, pass på det hele døgnet gjennom. Forholdet til barnets mor er også sjeldent mer utsatt enn barnets første par leveår. Spesielt det første. Man er konstant trøtt og alt av energi og overskudd går med til den lille. Romantiske dater, helgeturer til Paris, lange middager, sexliv? Næh. Senere.

Som sagt er vårt andre barn snart 10 måneder og først nå begynner vi å komme oss opp av den første “søla”. Det høres kanskje litt røft ut, men spesielt det første halvåret er jo for det meste mye arbeid for lite avkastning. Men så blir det bedre, stol på meg mann, det blir så mye bedre! Og dette vet jeg, for jeg har gått gjennom akkurat det samme som deg med førstemann, jeg vet hva som venter.

Ligge på sengekanten om kvelden og småprate og høre barnet lire av seg gullkorn som kan få deg til å tisse på deg av latter. Barn er ærlige vet du, de sier og gjør akkurat som de vil. Om de plutselig vil si “Vi er bestevenner vi, pappa” og gi deg et helhjertet smask på kinnet, så gjør de det. Og ingenting føles bedre. Spille fotball på gresset, sitte på brygga og dingle med beina mens man spiser is, spise middag og leke med maten, se på barne-tv med et barn i armkroken som holder rundt deg og veldig mye mer.

Du må bare holde ut og huske hvorfor du gjør dette. Du gjør det for å gå gjennom resten av livet hånd i hånd med et barn som ser på deg som kongen av alt. Men barnet er bare halve løsningen, ditt forhold til barnets mor er resten. Dette må fungere for at ikke hele korthuset skal rase. Jeg anbefaler faktisk at du tar et litt tøft grep her. Sett deg ned med frua og fortell henne det du har fortalt meg. Si det som det er: Du synes det er vanskelig, du føler at du sklir vekk fra barnet, at forholdet deres på sikt kan rakne og at du ikke lenger vet hva du vil. Og det river deg i hjertet. Du trenger rett og slett litt hjelp, så strekk ut en hånd og be henne om det. Kanskje viser det seg at hun har problemer du kan hjelpe henne med? Kanskje vet hun ikke hvor mye du sliter og hvor inderlig du bryr deg?

Det som er så synd er at jeg tror det er mange som har det som deg. Veldig mange. Men ikke alle ser sannheten i hvitøyet før det er for sent. Jeg kjenner at jeg faktisk er stolt av deg som mannet deg opp til å sende meg melding og be om hjelp. Det er et stort steg i riktig retning.

Men… Slik du beskriver det har frua tatt full kontroll i heimen og du har blitt dyttet ut på sidelinjen. Det har resultert i mye krangling og du føler deg maktesløs. Pssst, her skal jeg si en annen ting du sikker heller ikke leser i noen bøker: Sånn tror jeg det er for mange! Det er et eller annet som skjer oppi hodene deres som gjør dem til bestemte hønemødre med en nærmest sykelig appetitt for kontroll. Og de fôrer seg på din usikkerhet. Det er en ond sirkel som stadig gjør deg mer usikker og strammer hennes grep rundt barnet.

Jeg følte på den der selv jeg. Husker jeg etter hvert ble irritert på puppen og anså den som både syndebukk og rival for oppmerksomheten til barna, for en ammepupp er en fantastisk ting å ha, men den kaster også en lang skygge. Hvordan du best skal gå frem for å hevde din rett vet jeg dessverre ikke, til det har jeg ikke den rette kompetansen til å komme med en smørbrødliste av argumenter, men jeg vet én ting: Du vil. Ellers hadde du aldri sendt meg den meldingen og spurt om råd fra en far til en annen. Mann til mann, akkurat slik vi menn er så dårlige på. Men du gjorde det og det er jeg så glad for. Du vil og du er desperat etter å få dette til å funke, selv om det ser mørkt ut akkurat nå.

Snakk med henne, legg det frem på en rolig måte når dere begge er rolige, ikke ta det opp midt i en krangel, vent til barnet sover. Sett dere ned i sofaen og si med rolig stemme at du ønsker å snakke sammen før dere sklir for langt fra hverandre. Hvis hun ikke ønsker å møte deg med åpne armer da og prøve å komme frem til en løsning, er jeg redd problemet stikker dypere enn jeg kan hjelpe deg.

Jeg kunne selvfølgelig strødd sukker på situasjonen, men realiteten er at mange par går fra hverandre de første kritiske årene av barnets levetid, rett og slett fordi det er så tøft og belastende for forholdet. Funker ikke kommunikasjonen og samspillet er det et smertelig langt lerret å bleke. Snakk med henne, riv ned muren mellom dere og prøv å bygge den opp igjen med forståelse og kjærlighet. Fra dere begge. Ikke bare for hverandres del, men først og fremst for barnet. Barnet burde være hovedpersonen i livet deres nå.

Her i huset har vi egentlig bare bestemt oss for at de første par årene nå så fungerer vi som et team og vår jobb er å holde sammen og få barna opp og stå. Kall det en jobb. Det er ikke spesielt romantisk kanskje, men dette er ikke tiden for romantikk, ikke for vår del i hvert fall. Å lykkes med å oppdra barn er langt viktigere og gjør mye mer for hjertet enn en koselig middag i ny og ne. Når man står sammen i hverdagen og får ting til å gli, får man mer enn nok kjærlighet ut av hverdagsromantikken og finner kjærlighet i det.

Dette vil jo selvfølgelig ikke være likt for alle, men la oss i hvert fall starte der. Ikke ha så høye ambisjoner for livet utenfor husets fire vegger for en liten stund, så tror jeg ting vil falle fortere på plass. Like greit å akseptere at man setter alt annet på pause en liten stund, så kan man heller glede seg til alt man kan gjøre senere og ta med barna på. Jeg skal love deg at en dagstur i en ny by med en 2-åring på slep er som å være på jungelsafari. Å få være med et lite barn som blir helt fra seg av begeistring første gang han ser en trikk, er for meg langt mer givende enn å ta bilder av en gorilla i et tre. Sånt kan man gjøre senere 😉

Jeg skriver dette lange svaret til deg fordi jeg har tro på deg. Ikke bare deg, men alle landets fedre som er som deg. Kastet ut i en situasjon du ikke helt har kontroll på og som plutselig befinner deg kastet ut på livets sidelinje, fortumlet og usikker, famlende etter svar.

Skulle ønsker jeg kunne avsluttet med en slags cheezy Paulo Coelho-moral om at “Svaret er inni deg”, “Livet er veien og kjærligheten er stien du går på” eller noe i den retningen, men jeg har nok ikke det dessverre. Jeg har ingen mirakelkur som vil fikse forholdet ditt til din kjæreste og ditt nyfødte barn på et blunk. Jeg vet bare at jeg har gått opp denne løypa før og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Og for meg har det bare blitt bedre og bedre for hver eneste dag, men det er tøft til tider. Kjempetøft, på grensen til bristepunktet. Men det blir bedre, tro meg, det blir så utrolig mye bedre. Og jeg er så glad for at du viser at du er villig til å kjempe for dette, for ingenting er viktigere, ingenting er mer givende. Jeg er ingen troende mann og jeg er ikke så opphengt i tro, men om det finnes en mening med livet så må det være å kunne gå gjennom livet hånd i hånd med ens eget barn, for ingenting føles viktigere, bedre eller mer givende. Bare hold ut, du kommer dit en dag.

Det ble jo ikke så verst moral likevel.

Lykke til, pappa.

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søndag VS mandag

Noen dager er det nesten ikke til å tro hvor mye forskjell 24 timer kan gjøre…

I går var en sånn dag. Du vet, en av de dagene man våkner opp til smil overalt og sangfugler i hjertet. Da vi gikk ut på vår første trilletur og rullet over grusen, var vi den eneste lyden på kloden. Vinden sov og den eneste som holdt oss med selskap var solen som søvnig sendte stråler av glede ned på oss. Det ble faktisk såpass kvalmende perfekt at jeg halvveis på runden måtte stoppe opp, ta et dypt åndedrag, lukke øynene og bare nyte perfeksjonen i øyeblikket.

 

Godt å levva, si! 🙂

 

Ikke en nabo var våken og verden sto stille. Foruten den beroligende summingen av et fly som hadde våknet i det fjerne og det hjertevarmende trallet fra en fugl i nærheten, var det ingenting annet. Bare lillesnuppa, meg, Teo og øyeblikket. Et sånt øyeblikk der man tenker: “Dæven steike, det er godt å leve!”

Da vi kom hjem fra trilleturen nøt vi en frokost så harmonisk og fin at den ble til innlegget: Kaffe, mat og kjærlighet. En perfekt morgen i ordets rette forstand.

 

Lykke <3

 

Spol 24 timer frem i tid…

Mandag.

Våknet opp grytidlig i dag av at noen gråt. Vet ikke helt hvem det var. Kan ha vært meg.

Ytterligere detaljer om morgenen er egentlig overflødig, for dette bildet knipset på vei til barnehagen i dag sier egentlig mer enn nok og danner på mange måter et veldig godt bilde på hvordan en typisk mandagsmorgen oppfører seg…

 

 

/ Nå skal det bli godt med kaffe! 😉

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Kaffe, mat og kjærlighet

I dag hadde jeg endelig gleden av å dra på romantisk date med en helt ny dame 🙂

Jeg skjønte det tidlig, som om det lå litt i luften. Roen i rommet, stemningen rundt bordet – dette kom til å bli bra. Mens vi satt der og småpratet ble jeg sittende og tenke, drømme meg vekk i kosen.

 

Jeg ser på deg, du ser på meg.

Jeg smiler med hjertet og du smiler tilbake.

Vi vet det begge – det er kjærlighet det her.

 

Og det er da du vet at du er på en bra date. Når alt går bedre enn forventet. Maten er god, kaffen er varm og stemningen står i taket. Praten flyter, blikkene veksles og magen fylles av sommerfugler.

Det begynner å bli noen år siden jeg var på min forrige date med en dame, men denne skriver seg rett inn i historiebøkene som en av de beste.

Og da Christina kom tassende ned en drøy times tid senere hadde vi hatt vår beste frokost noensinne.

Bare lillesnupp og meg 🙂

 


Mums og mys.

 

Tittei! 🙂

 

/ Takk for maten <3

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Bonuspoeng fra svigerfar

Endelig har jeg kommet opp med en genial plan for å score store bonuspoeng hos svigerfattern!

 

Én stor lykkelig familie, der har du oss. Snart.

 

Jeg og svigers har et godt forhold. Jeg er nok ikke så strukturert og ryddig en fyr som de hadde håpet på for sin eldste datter, men jeg er okei. Klarer å ta meg på sokkene om morgenen og en ganske ålreit far. Jeg ler alltid av vitsene deres og tar på meg skjorte i fine lag, men på de tekniske ferdighetene scorer jeg lavt.

Jeg kan fylle på bensin på både bil, båt og gressklipper, men der stopper det. Om noe går galt er jeg ute og sykler. Og det faktum at jeg knapt nok klarer å skifte dekk på bilen uten å ødelegge noe tror jeg irriterer svigerfattern en smule, for han er en skikkelig manns mann kan snekre sammen en bil av skrapmetall og gaffateip om han vil.

 

Tennplugger? Kjølevæske? Viftereim? Snakk norsk, mann!

 

Men nå har jeg endelig kommet opp med en genial plan for å score store bonuspoeng hos svigerfattern! For selv om jeg er født med ti klønete venstretomler så har jeg jo barn! Og for dem er det fortsatt håp, for den som tidlig krøkes og alt det der.. Så nå har jeg lastet ned en helt genial app på nettbrettet og sørget for å gjøre den til pluttens favoritt. Og hva går den ut på, mon tro? Å være bilmekaniker!

 

Auto repair – spillet for små bilmekanikere 🙂

Hele spillet går ut på at man jobber på et bilverksted og gjennom en rekke spennende, varierte, fargerike og morsomme oppgaver får man skrudd og mekket på fire ulike biler til alle er i tipp topp stand. Og plutten elsker det! Han skifter dekk på og skrur fast muttere, bytter eksosanlegg, reparerer slanger, bytter ut motorblokka, skifter olje og mye mye mer. Alt med et gedigent smil om munnen. Han digger det(!) og i kulissene kan jeg se konturene av et svigershjerte som smelter.

 

 

3,5 år gammel og allerede kan han langt mer om bilmekking enn far sin. Og ikke bare det, men jeg har passet på å snakke i store, oppjagede ord om garasjen til onkel der vi kan løfte bilen til bestefar helt opp til taket og se hvordan den ser ut på undersiden. Hver gang gjør han store øyne og setter opp et uttrykk som tydelig uttrykker “Er det virkelig mulig?”.

Og nå har jeg holdt på med dette en liten stund, snakket varmt om garasjen, fått ham til å øve seg på spillet og lære seg navn på ting jeg knapt nok kan selv. Og alt dette skal endelig kulminere i at han senere i dag egenhendig spør svigerfattern om ikke de to kan ta en tur i garasjen og mekke litt på bilen til beste.

Hvis ikke DET tar meg rett til bonuspoenghimmelen kan jeg like gjerne gi opp hele greia og gifte meg med frua i smug, for da kommer jeg aldri til å få hans velsignelse 😉

 

Her må jeg nok ta en titt under panseret. Dette kan bli dyrt.

 

P.S. Trenger du også bonuspoeng fra svigerfar? Last ned auto repair og la sankingen begynne 😉 (ikke sponset)

/ En dag vil alt dette bli ditt, kjære svigersønn.

* Følg Svigershjerte på Facebook *

Idiotens klagesang

Jeg ser ned på deg der du ligger så fredelig og stille på armen min. Det skal du ha, til å være så liten og søt er du fryktelig tung.

Jeg kjenner det begynner å verke i armen. Ingen fare, dette er ikke min første kveld på vakt, pappa kan gå slik i lange tider. Men så plutselig, endelig sovner du.

Hvor lenge har vi gått slik, runde på runde inne i det mørke soverommet der alt er grått? Hvor mange runder ble det i kveld? Etter at vi flyttet litt på sengen din tar det meg 33 skritt å komme rundt. Et halvt minutt på runden, hvor mange runder ble det i kveld? 20? 50? 100? Hvor mange ganger irriterte jeg meg over den ene planken som knirker så infernalsk? Umulig å gå rundt, og knirket blir bare verre for hver gang. Kanskje er det bare i mitt hode. Men samme kan det være, nå sover du og alt er bra. God natt, min skatt.

Jeg skal akkurat til å legge deg fra meg, ned på sengen, ned for kvelden, men så ser jeg på deg igjen. På den søte lille nesa som sender luften ut på sin vante ferd i rommet, munnen som beveger seg bare bittelitt og det dunete håret som vaier i vinden når jeg fører deg med meg i en rolig vals for to. Jeg skal akkurat til å legge deg fra meg og takke for i dag, men så kommer jeg på noe. Bare en siste lille ting før vi pakker sammen for i dag. Et lite kyss på nesa.

Jeg klarer ikke takke nei. Jeg lener meg inn og susser deg varsomt på den myke lille nesetippen. Du kvekker til og bråvåkner. Slår øynene opp, våken og klar, like lite trøtt som en stor kopp kaffe. Du ser på meg, jeg ser på deg, jeg ser på meg selv i refleksjonen fra vinduet.

Idiot.

På´n igjen.

Hodet inn i armkroken, beina sånn og kroppen sånn. Bra.

I det jeg går over den knirkete planken for femtende gang på runde nummer to kan jeg ikke annet enn å fordømme min egen dumhet. At jeg ikke kunne vente bare et lite sekund til, bare så du hadde sovnet skikkelig. Men samtidig, hvem er det jeg prøver å lure. Et lite nurk som sover trygt i armene dine med et smil om munnen som får hjertet ditt til å galoppere. Jeg var sjanseløs

Og jeg ville gladelig gjort det igjen.

Men armen min holder på å falle av.

Seriøst, vi må få fikset den planken.

 

 

/ Runde på runde for kjærligheten

* Følg Nattahjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn – Mobiltelefon

Med en 3-åring i hus er et sjarmerende lite gullkorn heldigvis aldri langt unna 🙂

 

 

Vi sitter rett opp og ned på stuegulvet og leker. Han med en radiostyrt bil, jeg med litt forskjellig. En falsk hundebæsj, noen alfabetkort, en artig prompepute.

Plutselig slår det meg at det er lenge siden jeg har sjekket telefonen. Hvor er den egentlig? Jeg venter på et par viktige mailer og det kan være greit å vite hvor den er.

Problemet er at jeg har skrudd den av og nå er den borte. Ikke ligger den på noen av sine faste plasser heller. Lommeboka fant jeg akkurat i kjøleskapet, så noe sier meg at noen kanskje kan vite hvor telefonen til pappa er, men han er stille som en østers.

Full av frustrasjon og uviten snakker jeg høyt for meg selv:

– “Hvor kan mobiltelefonen være? Jeg vet ikke hvor den er.”

Plutten, som sitter og mekker litt på den radiostyrte bilen i hjørnet, svarer med en overraskende selvfølgelighet i stemmen:

– “Den ligger jo under vogna.”

Hva? Jeg spretter ut i gangen og sjekker under vogna. Ingen telefon. Jeg kommer tilbake og setter meg på gulvet.

– “Hvor kan den mobiltelefonen være da?” gjentar jeg oppgitt.

– “Men.. den ligger jo under vogna?” gjentar han, litt spørrende.

– “Njææ” svarer jeg. “Jeg har allerede sjekket der, skjønner du. Den lå ikke der heller.”

Til hvilket han svarer, med en stemme som er både rolig og resignert:

– “Okei.. Da vet ikke jeg hvor den er heller.”

 

Så tenker han seg om en liten stund før han svarer ut i løse luften, uten så mye som å se på meg engang, med en stemme som er full av medfølende empati og en slags faderlig viten:

– “Det er sånn det er i blant det, pappa.”

 

Og vipps så var det ikke så farlig med den telefonen likevel.. #smelt

 

 

/ P.S. Den lå i garasjen 😉

* Følg Rotehjerte på Facebook *

Leker som bråker til ørene klikker

Hva er greia? Går det ikke an å ha litt fornuft i nøtta når man lager leker med lyd? de på død og liv lage leker som kan sprenge trommehinnene til et helt nabolag?

Slik som denne synthesizer-greia…

De som lagde denne synes ikke det var noe poeng med en volumknapp. Nei da, så.. Takk for den. Også så fint den spiller a gitt!

Kunne den ikke i hvert fall bare produsert vanlige lyder? Hvorfor må den henge seg opp hver gang man ser på den og vræle som 78 katter på swingerstreff?!

Æh, bedøm selv, kanskje er det bare jeg som har blitt gammel og sær.

Snurr film.

 

 

/ Seriøst Kina – søksmål er på vei

* Følg Trommehinnehjerte på Facebook *

Det beste med regnet

Det beste med regn er at det gjør hele verden til en fornøyelsespark. Plutselig blir den kjedelige, gamle veien til et eldorado av vanndammer og sølepytter. Det er plask og splæsj og muligheter overalt!

 

Bombeee!!

 

I hvert fall hvis man er 3 år da. Eller en hund. Selv lillesnuppa smiler stort der hun sitter i vognen, stuet inn under et regntrekk og lurer på hva som foregår. Men hun er fornøyd så lenge vi er fornøyd, og smiler helhjertet mens storebror jubler.

 

Wiiiii!

 

Pappa? Hvorfor har det klikket for storebror?

 

Er man 33 år sitter det litt lenger inne, men når jeg ser den oppriktige gleden til pjokken der han løper rundt og hoier som om han er på champagnefylla, klarer jeg ikke annet enn å la meg rive med. Brått står jeg der og hopper i vanndammer selv og glemmer helt at jeg absolutt på ingen måte er kledd for sånt. Men det er ikke så farlig, for vi skal snart inn igjen.

Kle av oss det våte tøyet, tulle oss inn i noen varme, myke filler, kanskje fyre i gang kakaokjelen og synke ned i den deilige hjørnestolen og jakte på bikkja med en radiostyrt bil.

 

Muhahaha!

<3

 

Selv om det kan være brysomt til tider, har regnet også en elskverdig evne til å få frem barnet i oss som har glemt å tenke som barn. Kreativt og lekende. La seg rive med og se hele verden som en fornøyelsespark. I hvert fall helt til man plumper og får støvelen full av froskevann. Da er man plutseligg 33 igjen 😉

 

Husk å følg gamlefattern på Snap 😉 (Pappahjerte)

 

/ Plutselig kakao

* Følg Sølepytthjerte på Facebook *

Plutselig brilleslange

Hele livet har jeg hatt perfekt syn. Helt siden jeg fikk det påvist på de fysiske testene på sesjonen på vei inn i militæret for .. uhm.. et par år siden har jeg vært godt fornøyd med at jeg har syn som en jaktfalk.

Og jeg har vært skikkelig usportslig med det også. Frua fikk briller i ung alder, 18 tror jeg, og jeg har mang en gang godtet meg med at mine øyne vil fungere like godt på gamlehjemmet som på barneskolen. Brilleslange har jeg kalt henne. Brillejesus, four eyes, glassfjes. Mulighetene er mange.

 

 

Det rare er at ganske lenge har hun ment at jeg trenger briller. Jeg! Jeg som kan se et skabbete ekorn på to mils avstand. Med latterlige påstander om at jeg sparker borti ting og skubber ting over ende med hendene fordi jeg sliter med hånd-øye-koordinasjon har hun skapt en splid mellom oss. For jeg mener, det faller på sin egen urimelighet å komme her og anklage meg for dårlig syn.

Om noe, vil jeg si, og har alltid sagt, at synet kanskje er noe av det på min kropp som faktisk funker best. Jeg har aldri vært veldig god i fotball og jeg har håndskrift som en dyslektisk ape med leddgikt, men synet kan ingen ta fra meg.

Lenge har hun innstendig mast om at jeg burde ta en synstest. Ertet og terget, satt opp barnslige veddemål og kommet med små stikk. Uke etter uke, gudene vet hvor lenge, men jeg har selvfølgelig nektet.

Frem til nå.

Det er bare mye mas en mann kan tåle før han må sette kjerringa si på plass, så her for noen dager siden overrasket jeg henne plutselig med at jeg hadde bestilt en synstest og hele familien skulle få være med for å bevitne det hele.

 

Ålreit pluttis, gjør deg klar til å bli imponert.

 

Jeg mente at jeg hadde perfekt syn, hun mente jeg kom til å gå ut derfra med briller. Latterlig påstand selvfølgelig, så derfor synes jeg det var på sin plass å gjøre det interessant. Vinneren spanderer kaffe. Stor dobbel latte MED en liten godbit attåt.

 

Let´s do this! Kjenner jeg er litt kaffesugen uansett 😉

 

Full av selvtillit og ungdommelig overmot ankom vi optiker og jeg ga meg rett i kast med testene. På med sånn rar maske som så aller mest ut som et torturapparat fra 1700-tallet og noen minutter uti satt jeg smilte godt for meg selv og tenkte at det var akkurat som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke trengt å ta med lommebok en gang.

 

 

Men så.. ja, så viste det seg at synstesten var litt lenger enn de 2 minuttene jeg hadde styr på ting, for de resterende 20 minuttene eller hvor lenge det nå var, føltes som en laaaang evighet. Test etter test ble stadig vanskeligere og for hver plansje og innstilling ble det vanskeligere og vanskeligere å kamuflere kaldsvette i panna.

Jeg begynte å vri meg i stolen. Bokstavene begynte å oppføre seg dårlig, optikeren var i ferd med å bli skikkelig urettferdig. Jeg svarte som best jeg kunne, A E F ooog ..Z? men i sidesynet kunne jeg se konturene av frua som satt og smilte sleskt fra øre til øre. Det var ikke en Z. Ikke var det en F heller..

Jeg har alltid fryktet briller. Hele livet har jeg tenkt at den dagen jeg må begynne med briller kan jeg like gjerne få på voksenbleiene og rullatoren med det samme. Og mens jeg satt der i stolen kjente jeg frykten pirke meg i nakken. Jeg begynte å miste taket på det hele. Livet hadde innhentet meg, helt uten min viten.

Og da resultatet var klart hadde påspanderte kaffe latte vandret langt ut av øyesyn. Alt som var igjen var en skråsikker optiker med en knusende dom og en kjæreste med NM i fårete glis.

Det var som f.

Jeg så på optikeren, jeg på på frua. Jeg så på bokstavene nok en gang. Med de foreslåtte pc-brillene, mest for moro skyld. A E F Z. Lett. Det der kunne jeg klart like lett uten briller! A F… nei E, så.. Z? N? Uhm.. F? Nei. Faen.

Slaget var tapt.

 

Opp som en løve, plutselig brilleslange.

 

Det rare var at med en gang jeg fikk prøvd noen briller og innsett at det faktisk var veldig fint å kunne se på en pc-skjerm uten å måtte myse som om jeg akkurat hadde spist et snes sitroner, så var det egentlig ganske ålreit. Det var bare selve erkjennelsen som smakte surt. Frykten for brille var langt verre enn brille. Men likevel, så selvsikker, blærete og oppblåst jeg har vært for mitt perfekte syn. Og nå.. ingen kaffe latte.

Det er vel det man kaller…

 

/ Livets bitre ironi 😉

* Følg Brillehjerte på Facebook *