Plutselig brilleslange

Hele livet har jeg hatt perfekt syn. Helt siden jeg fikk det påvist på de fysiske testene på sesjonen på vei inn i militæret for .. uhm.. et par år siden har jeg vært godt fornøyd med at jeg har syn som en jaktfalk.

Og jeg har vært skikkelig usportslig med det også. Frua fikk briller i ung alder, 18 tror jeg, og jeg har mang en gang godtet meg med at mine øyne vil fungere like godt på gamlehjemmet som på barneskolen. Brilleslange har jeg kalt henne. Brillejesus, four eyes, glassfjes. Mulighetene er mange.

 

 

Det rare er at ganske lenge har hun ment at jeg trenger briller. Jeg! Jeg som kan se et skabbete ekorn på to mils avstand. Med latterlige påstander om at jeg sparker borti ting og skubber ting over ende med hendene fordi jeg sliter med hånd-øye-koordinasjon har hun skapt en splid mellom oss. For jeg mener, det faller på sin egen urimelighet å komme her og anklage meg for dårlig syn.

Om noe, vil jeg si, og har alltid sagt, at synet kanskje er noe av det på min kropp som faktisk funker best. Jeg har aldri vært veldig god i fotball og jeg har håndskrift som en dyslektisk ape med leddgikt, men synet kan ingen ta fra meg.

Lenge har hun innstendig mast om at jeg burde ta en synstest. Ertet og terget, satt opp barnslige veddemål og kommet med små stikk. Uke etter uke, gudene vet hvor lenge, men jeg har selvfølgelig nektet.

Frem til nå.

Det er bare mye mas en mann kan tåle før han må sette kjerringa si på plass, så her for noen dager siden overrasket jeg henne plutselig med at jeg hadde bestilt en synstest og hele familien skulle få være med for å bevitne det hele.

 

Ålreit pluttis, gjør deg klar til å bli imponert.

 

Jeg mente at jeg hadde perfekt syn, hun mente jeg kom til å gå ut derfra med briller. Latterlig påstand selvfølgelig, så derfor synes jeg det var på sin plass å gjøre det interessant. Vinneren spanderer kaffe. Stor dobbel latte MED en liten godbit attåt.

 

Let´s do this! Kjenner jeg er litt kaffesugen uansett 😉

 

Full av selvtillit og ungdommelig overmot ankom vi optiker og jeg ga meg rett i kast med testene. På med sånn rar maske som så aller mest ut som et torturapparat fra 1700-tallet og noen minutter uti satt jeg smilte godt for meg selv og tenkte at det var akkurat som jeg hadde trodd. Jeg hadde ikke trengt å ta med lommebok en gang.

 

 

Men så.. ja, så viste det seg at synstesten var litt lenger enn de 2 minuttene jeg hadde styr på ting, for de resterende 20 minuttene eller hvor lenge det nå var, føltes som en laaaang evighet. Test etter test ble stadig vanskeligere og for hver plansje og innstilling ble det vanskeligere og vanskeligere å kamuflere kaldsvette i panna.

Jeg begynte å vri meg i stolen. Bokstavene begynte å oppføre seg dårlig, optikeren var i ferd med å bli skikkelig urettferdig. Jeg svarte som best jeg kunne, A E F ooog ..Z? men i sidesynet kunne jeg se konturene av frua som satt og smilte sleskt fra øre til øre. Det var ikke en Z. Ikke var det en F heller..

Jeg har alltid fryktet briller. Hele livet har jeg tenkt at den dagen jeg må begynne med briller kan jeg like gjerne få på voksenbleiene og rullatoren med det samme. Og mens jeg satt der i stolen kjente jeg frykten pirke meg i nakken. Jeg begynte å miste taket på det hele. Livet hadde innhentet meg, helt uten min viten.

Og da resultatet var klart hadde påspanderte kaffe latte vandret langt ut av øyesyn. Alt som var igjen var en skråsikker optiker med en knusende dom og en kjæreste med NM i fårete glis.

Det var som f.

Jeg så på optikeren, jeg på på frua. Jeg så på bokstavene nok en gang. Med de foreslåtte pc-brillene, mest for moro skyld. A E F Z. Lett. Det der kunne jeg klart like lett uten briller! A F… nei E, så.. Z? N? Uhm.. F? Nei. Faen.

Slaget var tapt.

 

Opp som en løve, plutselig brilleslange.

 

Det rare var at med en gang jeg fikk prøvd noen briller og innsett at det faktisk var veldig fint å kunne se på en pc-skjerm uten å måtte myse som om jeg akkurat hadde spist et snes sitroner, så var det egentlig ganske ålreit. Det var bare selve erkjennelsen som smakte surt. Frykten for brille var langt verre enn brille. Men likevel, så selvsikker, blærete og oppblåst jeg har vært for mitt perfekte syn. Og nå.. ingen kaffe latte.

Det er vel det man kaller…

 

/ Livets bitre ironi 😉

* Følg Brillehjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg