Med en 3-åring i hus er et sjarmerende lite gullkorn heldigvis aldri langt unna 🙂
Vi sitter rett opp og ned på stuegulvet og leker. Han med en radiostyrt bil, jeg med litt forskjellig. En falsk hundebæsj, noen alfabetkort, en artig prompepute.
Plutselig slår det meg at det er lenge siden jeg har sjekket telefonen. Hvor er den egentlig? Jeg venter på et par viktige mailer og det kan være greit å vite hvor den er.
Problemet er at jeg har skrudd den av og nå er den borte. Ikke ligger den på noen av sine faste plasser heller. Lommeboka fant jeg akkurat i kjøleskapet, så noe sier meg at noen kanskje kan vite hvor telefonen til pappa er, men han er stille som en østers.
Full av frustrasjon og uviten snakker jeg høyt for meg selv:
– “Hvor kan mobiltelefonen være? Jeg vet ikke hvor den er.”
Plutten, som sitter og mekker litt på den radiostyrte bilen i hjørnet, svarer med en overraskende selvfølgelighet i stemmen:
– “Den ligger jo under vogna.”
Hva? Jeg spretter ut i gangen og sjekker under vogna. Ingen telefon. Jeg kommer tilbake og setter meg på gulvet.
– “Hvor kan den mobiltelefonen være da?” gjentar jeg oppgitt.
– “Men.. den ligger jo under vogna?” gjentar han, litt spørrende.
– “Njææ” svarer jeg. “Jeg har allerede sjekket der, skjønner du. Den lå ikke der heller.”
Til hvilket han svarer, med en stemme som er både rolig og resignert:
– “Okei.. Da vet ikke jeg hvor den er heller.”
Så tenker han seg om en liten stund før han svarer ut i løse luften, uten så mye som å se på meg engang, med en stemme som er full av medfølende empati og en slags faderlig viten:
– “Det er sånn det er i blant det, pappa.”
Og vipps så var det ikke så farlig med den telefonen likevel.. #smelt
/ P.S. Den lå i garasjen 😉
* Følg Rotehjerte på Facebook *