Åpent brev til en far som sliter

OBS: Denne teksten er veldig lang, ikke spesielt velskrevet og utilslørt ærlig. Den er kanskje ikke spesielt leservennlig, men den er helt nødvendig.

 

Hei du,

Tusen takk for mailen din.

Så leit å lese at du synes papparollen er vanskelig og at det første året ikke har gått helt som forventet så langt. Jeg vet det er vanskelig og jeg vet det er et slit, tro meg, jeg har vært der selv. Og det slo meg først da jeg fikk mailen fra deg at jeg jo faktisk aldri har fortalt noen om dette før. Jeg har kanskje snakket om hvordan ting kan gå litt i rykk og napp de første par årene, men jeg har vel egentlig aldri fortalt fullt ut hvor vanskelig jeg synes den første tiden var.

For jeg er som deg, jeg synes det var veldig tøft i starten. Selv om jeg umiddelbart følte et bånd mellom meg og min sønn, så tok det meg lang tid før jeg kom dit at jeg følte at jeg faktisk behersket rollen som far. Jeg hatet bleieskift, synes tiden hjemme gikk uutholdelig sakte og jeg slet med å finne min plass. Jeg visste jo ikke om jeg ville ha barn eller om jeg i det hele tatt ville klare å mestre oppgaven som far, og spesielt det første halvåret tvilte jeg veldig mye på meg selv.

Jeg bar på mye dårlig samvittighet og ofte trakk jeg meg unna, fremfor å trå til. Og jeg synes det var vanskelig. Følte ikke at jeg klarte å være sammen med småtten uten at tankene fløy andre steder og rastløsheten grafset meg i nakken.

Akkurat som deg så prøvde jeg, men det gikk liksom ikke. Jeg følte ikke at jeg fikk så mye tilbake og tiden hjemme kunne gå meg på nervene. Veggene krympet seg rundt meg og jeg fikk tilløp til panikk, akkurat som deg. Hadde bare lyst til å løpe fra alt, leve fritt et sted i verden der verken tid eller sted fantes, følte at jeg ikke klarte å ta på meg ansvaret jeg var blitt gitt. Følte ikke at jeg klarte å utfylle rollen som far og usikkerheten spiste meg opp fra innsiden. Det var en tid preget av mye dårlig samvittighet.

Men så, en dag skjer det noe. Kanskje bare en bitteliten ting, kanskje så liten at du ikke engang legger merke til det, men noe sier knepp, om enn veldig veldig lavt. Du føler at du mestrer noe, du får litt kontakt. Kanskje er det et blikk, kanskje er det en varm følelse i nakken. Noe er det.

Barnet ditt er bare rundt halvåret enda og selv om ingen andre sier dette, så kan jeg si det, mann til mann: Det første året er desidert det kjipeste. Selv om det er fullt av store, rørende øyeblikk, så er det også som mann et år man for det meste står i skyggen og prøver å bidra som best man kan. Men mamma tar stor plass og pappa blir ofte stående på sidelinjen. Selvfølgelig kan det bidra til å gjøre at du kanskje ikke føler det helt store for barnet enda. Ikke få panikk, det kommer. Jeg lover deg, det kommer. For meg har hver bursdag vært en milepæl. Nye ting å glede seg over, nye store skritt på ferden gjennom livet. Og for hvert skritt kommer barnet nærmere deg, pappa.

Det kan virke som det hele ligger veldig langt frem i horisonten, men din tid kommer, du må bare holde ut gjennom de kjipe periodene som føles tøffe. Jeg synes heller ikke det første året er spesielt artig, jeg tror ikke det er spesielt populært å si det, men jeg snakker rett fra levra her. Det er en tid med lite søvn, veldig mye kaos, nye rutiner, huske på ditt, huske på datt, ikke gjør det, pass på det hele døgnet gjennom. Forholdet til barnets mor er også sjeldent mer utsatt enn barnets første par leveår. Spesielt det første. Man er konstant trøtt og alt av energi og overskudd går med til den lille. Romantiske dater, helgeturer til Paris, lange middager, sexliv? Næh. Senere.

Som sagt er vårt andre barn snart 10 måneder og først nå begynner vi å komme oss opp av den første “søla”. Det høres kanskje litt røft ut, men spesielt det første halvåret er jo for det meste mye arbeid for lite avkastning. Men så blir det bedre, stol på meg mann, det blir så mye bedre! Og dette vet jeg, for jeg har gått gjennom akkurat det samme som deg med førstemann, jeg vet hva som venter.

Ligge på sengekanten om kvelden og småprate og høre barnet lire av seg gullkorn som kan få deg til å tisse på deg av latter. Barn er ærlige vet du, de sier og gjør akkurat som de vil. Om de plutselig vil si “Vi er bestevenner vi, pappa” og gi deg et helhjertet smask på kinnet, så gjør de det. Og ingenting føles bedre. Spille fotball på gresset, sitte på brygga og dingle med beina mens man spiser is, spise middag og leke med maten, se på barne-tv med et barn i armkroken som holder rundt deg og veldig mye mer.

Du må bare holde ut og huske hvorfor du gjør dette. Du gjør det for å gå gjennom resten av livet hånd i hånd med et barn som ser på deg som kongen av alt. Men barnet er bare halve løsningen, ditt forhold til barnets mor er resten. Dette må fungere for at ikke hele korthuset skal rase. Jeg anbefaler faktisk at du tar et litt tøft grep her. Sett deg ned med frua og fortell henne det du har fortalt meg. Si det som det er: Du synes det er vanskelig, du føler at du sklir vekk fra barnet, at forholdet deres på sikt kan rakne og at du ikke lenger vet hva du vil. Og det river deg i hjertet. Du trenger rett og slett litt hjelp, så strekk ut en hånd og be henne om det. Kanskje viser det seg at hun har problemer du kan hjelpe henne med? Kanskje vet hun ikke hvor mye du sliter og hvor inderlig du bryr deg?

Det som er så synd er at jeg tror det er mange som har det som deg. Veldig mange. Men ikke alle ser sannheten i hvitøyet før det er for sent. Jeg kjenner at jeg faktisk er stolt av deg som mannet deg opp til å sende meg melding og be om hjelp. Det er et stort steg i riktig retning.

Men… Slik du beskriver det har frua tatt full kontroll i heimen og du har blitt dyttet ut på sidelinjen. Det har resultert i mye krangling og du føler deg maktesløs. Pssst, her skal jeg si en annen ting du sikker heller ikke leser i noen bøker: Sånn tror jeg det er for mange! Det er et eller annet som skjer oppi hodene deres som gjør dem til bestemte hønemødre med en nærmest sykelig appetitt for kontroll. Og de fôrer seg på din usikkerhet. Det er en ond sirkel som stadig gjør deg mer usikker og strammer hennes grep rundt barnet.

Jeg følte på den der selv jeg. Husker jeg etter hvert ble irritert på puppen og anså den som både syndebukk og rival for oppmerksomheten til barna, for en ammepupp er en fantastisk ting å ha, men den kaster også en lang skygge. Hvordan du best skal gå frem for å hevde din rett vet jeg dessverre ikke, til det har jeg ikke den rette kompetansen til å komme med en smørbrødliste av argumenter, men jeg vet én ting: Du vil. Ellers hadde du aldri sendt meg den meldingen og spurt om råd fra en far til en annen. Mann til mann, akkurat slik vi menn er så dårlige på. Men du gjorde det og det er jeg så glad for. Du vil og du er desperat etter å få dette til å funke, selv om det ser mørkt ut akkurat nå.

Snakk med henne, legg det frem på en rolig måte når dere begge er rolige, ikke ta det opp midt i en krangel, vent til barnet sover. Sett dere ned i sofaen og si med rolig stemme at du ønsker å snakke sammen før dere sklir for langt fra hverandre. Hvis hun ikke ønsker å møte deg med åpne armer da og prøve å komme frem til en løsning, er jeg redd problemet stikker dypere enn jeg kan hjelpe deg.

Jeg kunne selvfølgelig strødd sukker på situasjonen, men realiteten er at mange par går fra hverandre de første kritiske årene av barnets levetid, rett og slett fordi det er så tøft og belastende for forholdet. Funker ikke kommunikasjonen og samspillet er det et smertelig langt lerret å bleke. Snakk med henne, riv ned muren mellom dere og prøv å bygge den opp igjen med forståelse og kjærlighet. Fra dere begge. Ikke bare for hverandres del, men først og fremst for barnet. Barnet burde være hovedpersonen i livet deres nå.

Her i huset har vi egentlig bare bestemt oss for at de første par årene nå så fungerer vi som et team og vår jobb er å holde sammen og få barna opp og stå. Kall det en jobb. Det er ikke spesielt romantisk kanskje, men dette er ikke tiden for romantikk, ikke for vår del i hvert fall. Å lykkes med å oppdra barn er langt viktigere og gjør mye mer for hjertet enn en koselig middag i ny og ne. Når man står sammen i hverdagen og får ting til å gli, får man mer enn nok kjærlighet ut av hverdagsromantikken og finner kjærlighet i det.

Dette vil jo selvfølgelig ikke være likt for alle, men la oss i hvert fall starte der. Ikke ha så høye ambisjoner for livet utenfor husets fire vegger for en liten stund, så tror jeg ting vil falle fortere på plass. Like greit å akseptere at man setter alt annet på pause en liten stund, så kan man heller glede seg til alt man kan gjøre senere og ta med barna på. Jeg skal love deg at en dagstur i en ny by med en 2-åring på slep er som å være på jungelsafari. Å få være med et lite barn som blir helt fra seg av begeistring første gang han ser en trikk, er for meg langt mer givende enn å ta bilder av en gorilla i et tre. Sånt kan man gjøre senere 😉

Jeg skriver dette lange svaret til deg fordi jeg har tro på deg. Ikke bare deg, men alle landets fedre som er som deg. Kastet ut i en situasjon du ikke helt har kontroll på og som plutselig befinner deg kastet ut på livets sidelinje, fortumlet og usikker, famlende etter svar.

Skulle ønsker jeg kunne avsluttet med en slags cheezy Paulo Coelho-moral om at “Svaret er inni deg”, “Livet er veien og kjærligheten er stien du går på” eller noe i den retningen, men jeg har nok ikke det dessverre. Jeg har ingen mirakelkur som vil fikse forholdet ditt til din kjæreste og ditt nyfødte barn på et blunk. Jeg vet bare at jeg har gått opp denne løypa før og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Og for meg har det bare blitt bedre og bedre for hver eneste dag, men det er tøft til tider. Kjempetøft, på grensen til bristepunktet. Men det blir bedre, tro meg, det blir så utrolig mye bedre. Og jeg er så glad for at du viser at du er villig til å kjempe for dette, for ingenting er viktigere, ingenting er mer givende. Jeg er ingen troende mann og jeg er ikke så opphengt i tro, men om det finnes en mening med livet så må det være å kunne gå gjennom livet hånd i hånd med ens eget barn, for ingenting føles viktigere, bedre eller mer givende. Bare hold ut, du kommer dit en dag.

Det ble jo ikke så verst moral likevel.

Lykke til, pappa.

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg