– Smak da, det er nyyydelig!

Vi sitter rundt middagsbordet og far har laget mat. Ikke helt fra scratch, men nesten. Kylling korma med ris og grønnsaker. Nyyydelig!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ser digg ut, sant? (skal sies at bildet er kjøpt på nett. Min rett lignet ikke for fem flate.)

Med to små barn i hus har man et viktig ansvar med å lære dem et og annet om verden. Greit å få inn litt kunnskap med morsmelka også. Men det er jo ikke alle felt man er like sterk på og da er det greit å være to om oppgaven. For jeg har aldri vært spesielt stødig på geografi og har derfor håpet at frua kan ta det ansvaret, men neida, viser seg at mor er akkurat like ustødig som far.

Og det kom frem midt under middagen i går. 3-åringen er i en fase der han mildt sagt er skeptisk til all slags mat. Spesielt ny mat han ikke har smakt før. Så for å prøve å gjøre det hele litt mer interessant, tenkte jeg å selge inn maten med litt spennende fakta:

– Vil ikke.

– Jo, kom igjen da, det er kylling! Og det smaker helt nydelig!

– Njæei.

– Skal fortelle deg en annen ting jeg: Denne retten kommer hele veien fra India!

– … India?

– Ja! Og India det er et stoooooooort land som ligger langt borte, ja helt borte i … Ja, hva sier du mamma, i Asia eller? sa jeg, litt prøvende i et forsøk på å inkludere mor i samtalen.

Ikke det at jeg var usikker, eller kanskje et lite hint av et fragment, men jeg tenkte at frua kanskje kunne bekrefte og bidra med litt fun facts om India for å gjøre det hele enda litt mer smakelig og spennende. Det gikk vel ikke helt som planlagt..

– Ja, eller… nei? Eller.. Asia? Trodde det var Afrika, jeg…

Og med det var det slutt på den samtalen og plutselig var det klart: Barna våre kommer til å slite heftig i geografi. Får håpe de tar det igjen i sløyd 😉

Én ting er i hvert fall sikkert: Utlandet er verdens største land både i folketall og areal 😉

P.S. Til konas forsvar var hun mentalt opptatt med andre ting og ville nok under normale forhold svart noe litt mer fornuftig, men like fullt. Jeg kan ikke kamuflere at vi begge trengte en tenkepause. Det lover ikke godt for fremtiden 😉

/ Den skolen vil få mye å rydde opp i.. 😉

* Følg Geografihjerte på Facebook *

At barn kan ha dårlig timing er vel ikke noe nytt, men noen ganger overgår de selv seg selv…

Slik som når pappa er litt forsinket, og med litt mener jeg veldig. Han har prøvd det umulige, å skvise inn en ekstra avtale mellom barnehage og barnebursdag, for å rekke alle tre på samme dag, men tiden har for lengst løpt fra ham. Men like fullt, han er en sta jævel, han har lovet seg bort og nå skal det skje. Koste hva det koste vil.

Lenge ser det stygt ut, men så er man endelig klar. Alle forberedelser er unnagjort og det er tatt høyde for alt som kan skje. Rubb og stubb er pakket, alle er matet og forsørget, skiftet og pleiet, og kommet seg ut av døra.

Kan det virkelig holde? Sjekker klokka. Sjanseløst. Dette rekker vi aldri, men okei, vi prøver. Hvis vi ikke møter en eneste bil og alle sitter musestille i bilen og blåser fart i motbakkene, så kanskje. Bare kanskje. Vi har kommet for langt til å gi opp nå. Med tydelige svetteringer, neglbitende stress i blikket og en irritert tone som messer til høyere tempo, går endelig bildørene igjen og motoren brøler i gang som en illsint okse.

Setebelter spennes, kursen prikkes, musikken joinkes og pastiller deles ut.

Og da.. selvfølgelig..

Etter hele 300 meter herlige meter på vei mot målet i det fjerne, ja da lyder det plutselig spakt fra baksetet:

– Pappa?

– Yes, hva er det, gutten min? Endelig er vi på vei! Detta blir bra vettu, vi rekker detta, jadda, fattern får til vettu.

– Pappaaaaa?

– Yes, ma boy?

– Jeg må tisse.

– … at det var?

– Jeg må tisse!

– Faaa-

/ Snipp snapp snute, så gikk den planen i vasken 😉

* Følg Tissehjerte på Facebook *

Etter helgens strabaser har jeg sett meg nødt til å kjøpe siste utgave av Det Nye, bla gjennom hele blekka og komme med en slags omtale. Det synes jeg de fortjener.

At jeg skal komme med en omtale av Det Nye blir vel litt som å få Arne Scheie til å kommentere synkronsvømming, men la gå.

Og ja, jeg vet hva du tenker, men nei, jeg har ikke kjøpt bladet utelukkende for å se flere rumpebilder, for i bladet er det også en sak som omhandler en som står meg litt nærere enn skinka fra Siljan. Min fru 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så frem med kaffekoppen og noko attåt – her skarre leses!

Tennissokker, kindersjokkis og kaffe – let´s go!

Slike magasiner er gjerne fylt med veldig mange sider med relevant reklame for leseren, men disse går meg hus forbi fordi jeg har feil kjønn, feil alder og feil interesser. Jeg biter meg dog merke i at sommerpastellene ikke skal legges på hylla helt enda, blant annet fordi “duse rosatoner er perfekte i høstgarderoben”. Jeg skal se hva jeg får til.

Så kommer jeg til selve hovedretten og noe av det første som slår meg er det herlig ironiske ved at jeg kritiserte Det Nye for bildet med Caroline på forsiden, når artikkelen om henne jo faktisk er det aller mest interessante ved bladet! Kjempefin artikkel som tar oss tett innpå en tøff hverdag, for si hva du vil om Caroline Berg Eriksen: Men fy flate og fytti steike for et år hun har vært gjennom! Jeg tror ingen kan relatere seg til hvordan det må ha vært og jeg tar av meg hatten for at hun sto sterk og rak gjennom den stormen.

En annen høydare er naturligvis innslaget med ingen ringere enn min egen Christina, aka Kona til, som er med i en sak om tørre å drite seg ut og gjøre livet mer lættis.

Næmmen, har´u sett 🙂

Det beste ved saken er nok et av sitatene til Christina, som ganske innlysende IKKE har vært innom sitatsjekk før det ble publisert. Hahaha!

Både jeg og hun fikk helt hakeslepp da vi så det, og sjeldent har jeg ledd bedre. Les sitatet på bloggen hennes og se fruas reaksjon i det rykende ferske innlegget: “Når man glemmer sitatsjekk”

Oh Christina, you keep me young.

Men midt blant rare plagg, supermat og sminke, finner jeg noe veldig interessant: #sjekkdeg

Sjekk deg er en kampanje som går på at livmorhalskreft er den tredje vanligste kreftformen i Norge blant kvinner mellom 25 og 40 år, og at veldig mange kunne unngått å utvikle denne kreftformen om man bare tar en celleprøve. Sjekker man seg regelmessig reduseres sjansen for å utvikle livmorhalskreft med hele 80 prosent! Tenk det, en rask sjekk så kan man unngå kreft!

Så, i rettferdighetens navn, som et slags plaster på såret til Det Nye for helgens strabaser, og som folkeopplysning til alle landets kvinner: Forhør deg med lege om celleprøve og sjekk deg! Det høres kanskje skummelt ut, men for saker som dette er det veldig mye bedre å være føre var enn etter snar.

Så, ta det fra meg, en vanligvis rappkjeftet og breial pappablogger: #sjekkdeg

Les mer om #sjekkdeg

Så, raskt konkludert: Selv om jeg er godt og vel utenfor målgruppen må jeg si at Det Nye er et fornøyelig blad jeg gladelig kan blafre gjennom i sofakroken. Selv om jeg kanskje heller mer mot Pondus, må jeg si at Det Nye i hvert fall er langt bedre deres argeste konkurrent: Det ikke fullt så moteriktige og politisk ukorrekte trendmagasinet RÆV 😉

/ Ha en moteriktig høst 😉

* Følg Pastellhjerte på Facebook *

Jeg vet ikke hva det er med menn og store maskiner, men så fort vi ser dem blir vi som hypnotisert.

De har en sterk tiltrekningskraft som er vanskelig å forklare, spesielt for en kontorkropp som meg, som jo stort sett bare løfter kaffekopper og knatrer på tastaturet dagen lang. Veldig sjeldent er jeg ute og river opp bakken eller sprenger fjell.

Jeg sier selvfølgelig ikke at ikke jenter kan like store maskiner også, men det er noe spesielt med oss gutta. Det er noe med maskinene som gjør selv voksne menn til gutter igjen For store anleggsmaskiner er som kattemynte for menn og i helgen fikk vi oss en skikkelig overdose!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For på lørdag var det nemlig åpen dag på et steinbrudd ikke langt unna der vi bor og da var det selvfølgelig helt umulig å takke nei til en skikkelig oppdagelsesferd. Farfar og bestefar var heller ikke snare om å hive seg på muligheten til å se store maskiner på nært hold. Gutter er gutter 😉

Gutter, follow me!

Jeg må vel innrømme at jeg kanskje hadde trodd at det skulle bli mest moro for oss voksne og se hvordan steinindustrien fungerer, men sjeldent har jeg sett plutten mer helhjertet overengasjert og giret som da han fikk hoppe opp i diverse stooore maskiner for å flytte massive steinblokker, grave i grushauger og dra i spaker som fikk grusen til å deise i bakken igjen. På et tidspunkt der var jeg usikker på om kjeven hans ville gå i lås.

Moro eller?

Bare sånn middels gira 😉

Timbeeeer!

Steinbrudd sett fra innsiden. Fascinerende.

Stein. Også fascinerende.

Og plutten bare: They see me rollin´!

“Uhm fattern.. tror ikke jeg gidder å sitte på i den pinglebilen din mer.”

Og for å toppe det hele… Pølser 🙂

Én gutt og tre menn gikk inn i steinbruddet den dagen, men fire små gutter kom tilbake 😉

/ Broom broom!

* Følg Steinhjerte på Facebook *

Flere av Norges største toppbloggere går sammen for å hjelpe!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg best kan bidra til å utgjøre en forskjell. Jeg ønsker ikke å gjøre det til en politisk kampsak, men jeg ønsker å hjelpe.

Krigen i Syria og flyktningsituasjonen er en sak med mange sider, men akkurat nå handler det ikke om politikk. Det handler ikke om å ta inn flere flyktninger eller ikke.

Det handler om lille Aylan på en strand i Tyrkia. Det handler om små jenter med piggtråd i håret. Det handler om å gi en verdig behandling til mennesker i nød. Mennesker på flukt, så desperate at de risikerer livet og alt de har kjært, bare for å slippe unna.

Derfor har vi gått sammen, et knippe av Norges største toppbloggere, med et ønske om å utgjøre en forskjell.

Med på laget er blant annet Ida Wullf, Styleconnection, Casa Kaos, Marthe Borge, Kristina Andersen og Speiltvillingene.

Vi kaller det Forente Bloggere – sammen for å hjelpe!

Sammen for å hjelpe <3

Vi ønsker å stå samlet i kampen om å hjelpe flyktningene og derfor har vi startet en innsamlingsaksjon for Flyktninghjelpens arbeid i Middelhavet. Og vi har satt oss et stort, hårete og potensielt fantastisk mål: 100 000 kroner!

Men da er vi helt avhengig av deg, kjære leser. Om du har en skarve hundrelapp eller mer til overs, vær så snill og bli med på å bidra til en verdig behandling av mennesker i nød. Det er ikke snakk om en fast månedlig greie, bare et lite engangsbeløp her og nå for å hjelpe noen som akkurat i dette øyeblikk er på flukt, veldig langt hjemmefra, kanskje alene og sliter mot krefter vi aldri vil forstå.

Vårt håp er at vi sammen kan skape noe stort, men da trenger vi som sagt din hjelp. Doner en slant og del saken med gode venner på facebook, så kanskje vi klarer å utrette noe virkelig stort. I en tid da et bilde fra en strand i Tyrkia har brent seg fast på netthinnen, føles det som det eneste riktige å gjøre.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Sammen for å hjelpe.

–> Støtt aksjonen her!

OBS! Har du din egen blogg og ønsker å være en del av Forente Bloggere?

Skriv et innlegg om aksjonen og spre ordet til dine lesere! Så sender du meg en mail eller poster link til innlegget under her, så hører du fra meg 😉

/ Forente Bloggere – Sammen for å hjelpe

–> Støtt aksjonen her!

I dag slo virkeligheten meg rett i fleisen: Jeg har kanskje skrevet feil hele tiden.

Jeg har blogget i snart tre år nå. Dag og natt, selv på julaften! Jeg jobber på spreng for å produsere gode tekster, komme opp med raffe ideer, ta fine bilder og svare på henvendelser. Jeg er stort sett alltid pålogget et eller annet og tar meg aldri helt fri.

Jeg har skrevet innlegg som har rørt en nasjon, tullete tekster som har fått folk til omkomme av latter, og semi-politiske krangletekster om prester og pupper.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har tatt dere med på ferie, inn på soverommet, på toalettet, ja egentlig overalt.

Men ingenting av dette, ingenting jeg noensinne har gjort til nå, ikke bilder av barna med store dådyrøyne, ikke surmaga brannfakler eller lykkelige nyheter om familieforøkelse har vært i nærheten av å skape like mye visninger, engasjement og kok som min egen,

slappe,

hårete

rumpe.

Så nå er jeg veldig i tenkeboksen. Skal jeg gå tilbake til å skrive om barna og min egen hverdag, eller skal jeg bare melke den rumpekua for alt den er verdt, bytte navn til Rumpehjerte og gå utelukkende i den retningen? Er det over og ut for pappabloggen?

Vi får se.

Men for nå skal jeg kaste meg på senga, la blogg være blogg og rumpe være rumpe, og bare nyte en trivelig joggebuksesøndag full av mysepys og putekrig med barn 🙂

/ God søndag!

* Følg Papparumpehjerte på Facebook *

“Menn klarer ikke gjøre to ting på én gang”, hører jeg ofte. Sjøsprøyt! Og i går skulle jeg endelig bevise det. Multitasking – here we go!

For i går var det min tur til å stå for middagen og jeg tenkte å by på noe godt. Noe sunt, noe fra scratch. Kanskje noe .. hva heter det.. Langstekt? Treigstekt? Ja, samma kan det være, noe sånt i hvert fall! Jeg er både glad i å lage mat og, om jeg får si det selv, relativt flink. Men, som det skulle vise seg, det gjelder visst det bare når jeg får kjøkkenet og en times tid for meg selv …

Nu kör vi!

Yes, da kjører vi på! Må bare sjekke en kokebok eller noe først. Å ja, bikkja må på do? Okei, jeg går ut. Ta med lillesnuppa? Yes, god plan. Ned i vogna, på med båndet – ut med oss. Aha, kan jo bare sjekke etter oppskrifter på nettet mens vi er ute og ruller! Skal vi seee, der tikket det inn en jobbmail. Ja, søren jeg må jo ringe og avtale med hu også. Bah, én hånd på vogna, en på båndet – jeg trenger en ekstra hånd! Jeg får vente til etterpå.

Inn med Teo, snu med vogna i døra, ut igjen. Okei, NÅ kan jeg få sjekket oppskrifter. Nei fasan, jeg skulle jo ringe fattern angående helgen, okei etterpå da.

Ja ja, jeg får ta det her inne på butikken da. Skal vi se, vi trenger en handlekurv, så skal jeg få sjekket e… å nei. Ingen dekning. Søren. Nåvel, slapp av Peter, dette nailer du. Du har laget mat før, du kan komme opp med noe spennende i hodet. Å ja, lillesnupp begynner å bli drittlei ja. Å søren, jeg skulle ha svart på den mailen asap også jeg. Og unnskyld meg, men var det ikke veldig varmt her inne da? Jeg rasker bare med meg noe, jeg må komme meg ut.

So far, not so good, men nå var vi tilbake på kjøkkenet igjen – mitt domene. Min hjemmebane, her er det JEG som er sjefen. Med plutten ute på sykkelen og mor som påpasselig anstand slang jeg lillesnuppa opp i bæreselen, her skal det kokkeleres!

Kyllinggryte med ris og dampede grønnsaker – let´s go!

Med snuppa på kassa og radio på øret satt jeg i gang.

Kutte, steke, blande, koke. Kutte kutte, steke steke.

Faen. Der gikk stekespaden i gulvet. Bah, saus overalt! Vel vel, null stress det, bare å hente tørkekluten. Litt vann, vri opp…

Og akkurat DA innså jeg at jeg på ingen måte er noen mester av multitasking. Snarere veldig tvert imot.

For hvor er egentlig hjernen når man vrir opp en kjøkkenklut rett på gulvet?

Se her ja.

Og hvor var hjernen da jeg først etter å ha kokt ferdig risen innså at det ikke var ris i det hele tatt, men pastaskruer?

Mmm, ris!

Og grønnsakene jeg hadde kjøpt inn og lagt klare på kjøkkenbenken, klare for kutt og damp, hva skjedde med dem?

Nå skal det bli gött med mat!

Og vi snakker da om en kyllingrett som.. vel.. teknisk sett ikke ble laget helt fra scratch, men fra ritsj.

Hjemmelaget. Typ.

Og som om ikke det var nok. Som et siste hån. Pastaen var underkokt. Veldig. Flaks for meg at man bare kan kalle den “al dente” så er det plutselig helt greit igjen 😉

Så, i teorien, det jeg klarte å prestere på kjøkkenet var å koke vann og steke kylling. Resten ble rett og slett for mye. Og alt takket være en liten snupp som hang stille og rolig på brystet og fulgte med på alt som foregikk. Jeg vet ikke hva hun tenkte midt oppi alt sammen, men noe sier meg at hun ikke ble spesielt imponert 😉

Fattern ass… #fail

/ Bånn appetitt

* Følg Middagshjerte på Facebook *

Jeg har så lyst til å ikke kommentere det.

Jeg har ikke engang lyst til å tenke på det.

Men hvor skal sorgen ellers gå?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For når noe er så forferdelig at du må tvinge deg selv til å tenke “Det er sikkert ikke ekte”, går det ikke an å snu seg bort.

Jeg tror ikke jeg var alene om å ikke få sove i går. Noen ganger, på kvelder som det, blir man bare liggende og stirre i taket og tenke med en stikkende sannhet bitende i hjertet: Verden er et helt forjævlig sted.

Jeg har i hele dag tenkt at jeg bare får bevege meg videre, men det går jo ikke.

Dagen i dag har føltes som bare én dag tidligere i livet:

23. juli 2011.

Dagen da hele verden stoppet for oss alle. Følelsen av at alt er tapt.

Sånn har jeg det i dag.

Bildet.

Gutten på stranda.

De har kledd på ham klær, de har tatt på ham sko. 3 år, nysgjerrig på livet, starten på alt. De hadde et håp. Nå er det borte for alltid.

Så tenker man på sine egne barn, men det går jo ikke, så man tenker på noe annet. Hva har de sett når de farer som venter der ute er tryggere enn å bli på land?

Hvor desperat må man være? Å sette sine egne barn i en sånn situasjon… Alle foreldre vet, men ingen forstår. Hvor desperat må man egentlig være? Hva kan ha skjedd der ute med lille Aylan. Jeg ser det motvillig for meg. Hans siste øyeblikk, blikket, pulsen, frykten.

Om faren som i dag har mistet alt utenom seg selv. Alt. Hva er egentlig livet verdt når man har mistet alt man har kjært? Hva kan han ha sett der ute på vannet? Vil øynene noensinne lukkes, vil minnene falme?

Jeg prøver å holde det ute, late som ingenting. Men igjen. Bildet av den lille gutten.

Hans siste desperate øyeblikk der ute på havet før alt ble svart og borte for alltid.

Og da kommer tårene.

I kveld har jeg ikke lyst til å skrive så mye mer. Jeg vil bare skru av lyset og gå og legge meg i senga til min sønn, holde rundt ham med all min kjærlighet og felle en tåre, for ingenting kan endre at verden i blant er et helt forjævlig sted.

/ Mer kommer for å støtte denne saken, men i kveld vil jeg ingenting

* Følg Sorghjerte på Facebook *

Jeg har jo sagt det en million ganger!

Hvorfor må du?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nei.

Nei, ikke planta.

Duuuuu, din lille luring, pappa sa nei. Ikke spise på, nei øy HALLOoooo, ikke spise på bladene, sa jeg.

Okei, kom her med deg, ut i stua igjen.

Sånn, se på pappa nå, sjekk denne kulen bilen her. Nei, ikke krabbe ut i gangen igjen.

Du, hei. Hei, du! Stopp, du der!

Why you little…

Hallo, det er ikke kattemynte liksom, det smaker ikke noe digg. Det er et kjipt bonzaitre fra Plantasjen.

Okei, nå er du bare dust, det der er plantejord, det veit jeg at ikke er noe digg. Bladene er én ting altså, men jord? Get outta here!

Kan du ikke bare late som om pappa er litt morsom da? Bare bittelitte grann? Please?

Leke litt på gulvet, ey?

Seriøst, hva er greia med den planta egentlig? Og nei, jeg gidder ikke flytte på den. Dette er nå blitt en prinsippsak, lille frøken.

Du kommer sikkert til å snurre meg rundt lillefingeren når du bikker 14, men nå er du ikke 1 engang. Du er 0. 0 år. Jeg er 33! Kan jeg ikke få vinne denne greia da, bare denne ene gangen? Kom igjen a, slutt da. Bli her, du skal få fruktmos.

Kan vi ikke bare late som at det ikke står noe ute i gangee- kom tilbake hit, din lille krabbelars!

Jeg har jo sagt det en million ganger:

Hvorfor må du?

/ Små jenter, store spørsmål

* Følg Plantehjerte på Facebook *

I forrige uke kom jeg over en sak som fikk meg litt i stuss, for jeg er ikke egentlig så opptatt av dette med blått og rosa, men må man virkelig være homo for å leke med dukker?

Saken handlet om 4 år gamle Azai som hadde fått to like leker til bursdagen. Sammen med sin far dro han tilbake til leketøysbutikken for å bytte den ene og faren lot ham velge fritt. gutten valgte en Ariel-dukke (en slags barbiedukke).

Les hele saken: Slik reagerte familiefaren… (skjermbilde: db.no)

Når de kommer tilbake til bilen viser faren frem hva sønnen valgte og gjør et stort poeng ut av at han og hans kone støtter barna sine i hva enn de måtte velge her i livet. Sine valg, sitt uttrykk, sin seksualitet og sin ..veeeent nå litt. Seksualitet?

Og det er vel der det sporer av litt for meg. Jeg er kjempeglad for at faren er en kul kis som støtter sin barbie-elskende sønn, og gir ham og hans bror tommel opp for å være hvem enn de måtte ønske å være senere i livet. All honnør til ham for det. Men.. Må man virkelig være homo for å leke med dukker? Hva skjedde med å bare være barn?

For bevisst eller ubevisst, mellom linjene omtaler han jo sin sønn som noe utenom normalen siden han ønsker å leke med en jenteleke. Og dette unormale, ja det må jo være homofili. Hadde sønnen valgt en gravemaskin eller andre typiske gutteleker hadde det ikke vært noen sak. Selvfølgelig. For da ville han jo vært normal, og normale gutter leker ikke med jenteleker. Bare homofile gutter gjør det.

Hva skjedde?

Kaffe? Te? Noen fra taxfree-katalogen, kanskje? Kaffe? Te?

Jeg prøver ikke å dra i gang et fakkeltog her, jeg synes bare det er besynderlig at det er slik vi er blitt programmert. Til informasjon har jeg nå forlatt far og sønn i bilen og snakker om samfunnet generelt. For jeg skjønner hvorfor han sier det, men hvorfor er det sånn? Hvorfor kan ikke en gutt få gjøre feminine valg uten at man må gjøre det til en legningsgreie? En gutt som vil leke med dukker, er det virkelig så unormalt? Og da har jeg ikke engang begynt å prate om dette med å stemple homofile som “unormale”, for det er en helt annen debatt.

Jeg er ikke normalt sett så veldig opptatt av dette med blått og rosa, men det har blitt en veldig stor greie og oftest kun med fokus på jenter og likestilling. Jeg husker spesielt den saken i fjor der en klesprodusent lagde rosa klær til jenter med påskrift som “prinsesse” o.l., mens gutteklærne var mer i området “daglig leder”. Helt greit at det ble oppstuss av det, selvfølgelig skal ikke jenter bare behandles som pyntegjenstander.

Men hvis vi skal være så opptatt av å ikke forsmå jenter med å omtale de som søte, små dukker, må vi vel åpne opp samme spillerom for at gutter ikke nødvendigvis bare må være tøffe og barske med jord under neglene? Jeg synes egentlig det er like ille jeg. At en liten gutt blir verdenskjent fordi han vil leke med Ariel istedenfor G.I. Joe sier så altfor mye mer om verden enn om den lille gutten.

Da jeg var yngre ønsket jeg å bli frisør. Politimann først og fremst, men også litt frisør. Jeg pleide å ta med meg en saks ut på plenen og stusse små gresstuster i ulike sveiser. Jeg lekte ofte med min eldre søster og hennes samling av My Little Pony. Erfaringen med ponniene gjør at jeg den dag i dag fortsatt kan flette hår. Og første gang jeg prøvde parfyme gikk jeg for muttern sin, for den luktet jo utvilsomt best. Lite visste jeg da at alle disse valgene automatisk satt meg i samme bås som frisører og kabinpersonale, som jo alle vet at er en gjeng med homofile alle som en. Hvis ikke ville de vært rørleggere.

Dette er jobb for ekte mannfolk vettu, det sier kona mi, Geir. Sa jeg Geir? Jeg mente.. uhm.. Britt.

Det jeg hater med slik stereotypisk inndeling eller stigmatisering eller kall det hva du vil, spesielt i den omtalte saken, er at det får meg til å tenke på ting jeg ikke nødvendigvis synes hører hjemme hos barn. Jeg vil ikke tenke på hva slags legning en 4-åring har. Det har ingenting å si, det spiller ingen rolle. La barn være barn.

Tilbake til gutten i videoen. På måten faren i videoen snakker til ham skulle man tro han nettopp hadde kommet ut av skapet i fullt gay parade-antrekk, høye hæler og teatralsk knekk i håndleddet. Kanskje er han bare dritglad i dukker? Hvorfor kan ikke det være en mulighet? Når plutten og jeg leker med neglelakken til mamma, kanskje er han bare glad i fine farger? Når lillesnuppa leker med bilene til storebror eller fatter interesse for verktøyet til pappa ute i garasjen, kanskje er hun bare glad i lyden?

Rosa, blå, glitter eller svart, neglelakk, bamse, dukke eller lastebil – la barn være barn.

/ Bling bling, rosa ain´t a thing

* Følg Ponnihjerte på Facebook *