Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Forsinket. Igjen!
Pappa er stresset, glosene sitter løst. Så blir jeg stående og vente i det samme krysset igjen. Og. det. går. så. sakte.
Fingre trommer på rattet, bein tramper en rastløs rytme og noen “velvagte gloser” sendes ut i luften.
Så endelig løsner det! Jeg fiser ut på spinnende hjul og kommer meg ut på veien. Så prutter vi av gårde.
Vi rekker ikke å kjøre mange meterne før jeg hører noe fra baksetet. Lyden av plutten som former nye ord i munnen. Smaker på dem, kjenner litt hvordan de ruller over tunga, før han sender de ut i luften for aller første gang.
Å nei, hørte han fatterns stressede klage? Og hva sa jeg egentlig?
Så kommer det svakt fra den søte pipestemmen i baksetet:
– “Kjør da, ditt gamle … øk?”
Hupps! Men okei, av alle tingene jeg sier i en bil i løpet av en dag, var det der absolutt noe av det bedre. Men uansett en fin påminnelse om at det kan være greit å tenke over hvordan man omtaler andre mennesker.
… spesielt med en papegøye i baksetet 😉
/ Honk honk!
* Følg Bilhjerte på Facebook *
