Svenske Jonas Harrysson mener at barn i dag er mer bortskjemte og utakknemlige enn noensinne. Til det har jeg bare én ting å si: Jonas, jeg tror du er inne på noe.

Om du ikke allerede har sett innlegget på facebook, så postet Jonas Harrysson for snart et år siden en facebook-status som fortsatt går viralt over hele kloden. Det er kanskje ikke så rart, for innlegget tar pulsen på en utvikling som ikke bare gjør seg gjeldende i Sverige og sitt vakre naboland, men tilsynelatende over hele verden.

Han skriver at han har jobbet med barn i 16 år og ser en trend i at barn blir mer og mer rastløse, utakknemlige, og makter ikke å kjede seg. Han mener også at småbarnsforeldre er i overkant opptatt av å skryte av at barna kan lese og skrive tidlig, og han etterspør at man heller lærer barna å leke, dele og være en god venn.

(skjermdump: Jonas Harrysson)

Det er noe med kommentaren hans som traff meg rett i levra og umiddelbart fikk meg til å innse at her er det bare å rekke hånda i været og erklære seg skyldig. For dette kjenner jeg meg mer igjen i, enn jeg kanskje egentlig vil innrømme 😉

Men jeg er veldig glad for at han tilskriver barnas utfordringer til foreldrene, for det er faktisk vi som eier problemet. Rettere sagt: Det er vi som er problemet.

Det er ikke barnas skyld at de sier “Kan jeg få en til?!” fremfor “Tusen takk” når de får en is. Det er ikke barnas skyld at de ikke aner hvordan man kjeder seg. For barn er som svamper: Hva enn vi gir dem, suger de til seg. Tanker, ideer og uvaner.

Barnas oppførsel er i stor grad et resultat av hvordan vi utfører vår jobb som foreldre, og basert på Jonas´ uttalelser, bommer jeg tilsynelatende ganske stygt ganske ofte. Og vet du: Jeg er faktisk helt enig.

Jeg kan for eksempel bli irritert på plutten for å være utakknemlig hvis han spør om en is til. Samtidig vet jeg at vi akkurat har vært på sommerferie og skjemt ham bort med is hver eneste dag. Dessuten er han 4. Hvis han spør om en ny is etter å ha spist en is, er det mitt problem. Jeg kan ikke forvente at han helt uten videre lærer seg til å takke for ting helt av seg selv, det er min jobb å lære ham det.

Men i vår iver etter å være barnas beste venner, tror jeg i blant vi glemmer at det også er vår jobb å disiplinere dem, oppdra dem og lære dem verdien av et nei. Det er vi som skaper barnas vaner og verdier, det er vi som styrer showet. Men slik vi holder på nå, kan vi fort komme til å ha en hel generasjon med barn som må få maten skåret opp i bittesmå firkanter inntil fylte trettifem.

Viktig møte kl. 09, men først frokost. Mamma, har du gjort klar alt?

Jeg tror at mange av dagens foreldre, meg selv inkludert, er så besatt på å fremstille verden som en eneste stor fornøyelsespark, at vi i prosessen gjør dem en massiv bjørnetjeneste. For når alt skal være gøy og moro hele tiden, blir ingenting gøy til slutt.

Og når alt blir kjedelig blir man utakknemlig og rastløs, spesielt når man ikke vet hvordan man skal takle kjedelig. For gud forby at noen skulle kjede seg! Det er som om min generasjon av foreldre er så livredde for at barna skal kjede seg, at vi pøser på med leker, spill og aktiviteter for å slippe de fryktede ordene. Snart kan vi ikke gå ut av døra uten å ha med ipad, leker, litt mat og godteri, i tilfelle turen til postkassa blir for lang og kjedelig.

Bare atte.. det er sunt å kjede seg. Det holder hjernen i gang, avler kreativitet og tvinger den til å utvikle egne tanker og ideer. Det er ikke sunt å være på høygir hele tiden, hjernen trenger en kaffepause, den også. Den må også få tenke sjæl, fremfor å konstant bli gåsestappet med inntrykk, som en glupsk gjest ved en gratis buffé.

Med den tanken friskt i minne, er det flaut å tenke over at jeg kan bli irritert på plutten når han spør meg om noe, jeg svarer at han må vente litt og han kontrer med at han ikke gidder å vente.

Da blir jeg irritert og tenker at han er utakknemlig. Men han er jo ikke det, han er bare skikkelig dårlig trent i å vente. Det er ikke hans skyld, der er det jeg som har feilet, det er jeg som har gjort ham sånn. Det er jeg som ubevisst har lært ham til å forvente å få alt servert på sølvfat, her og nå og helst med gullkant.

Det ironiske er at vår generasjon med foreldre er så opptatt av at barna skal passe inn, prestere og aldri kjede seg, at vi sliter dem halvt i hjel med alt de skal være med på. For i vår frykt for at barna skal kjede seg og gi oss lav score på “rate-your-parent.com”, mater vi heller på med inntrykk, is og aktiviteter, enn å gi dem tid til å kjede seg, når alt de kanskje hadde trengt var en pust i bakken, tid til å tenke og et ørlite nei til glasur på toppen av glasuren.

/ I morgen blir det tørt brød til frokost 😉

* Sees på Snapchat og Følg på Facebook *

I kveld smeller russetiden til for fullt, men årets russefeiring har allerede vært preget av en debatt som har tatt den voksne generasjon sans for det politisk korrekte til hysteriske tilstander. For i år ser det ut til at hele den voksne befolkning har satt seg ett mål for øye: Ta livet av russetiden. Til det sier jeg et høyt og rungende: Fuck det! La russen leve!

Jeg snakker ikke bare om den fordummende debatten rundt russemusikken, men måten folk omtaler russen i leserbrev, kommentarfelt og sosiale medier. Det har blitt en heksejakt med ørten syndebukker. Enten det er sikkerheten på bussene, innholdet i musikken eller hvor sent den spilles, ser formålet ut til å være den samme: Slå beina under russefeiringen, legg lokk på stemningen og bring russen i stillhet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

(bilde: russ.no)

La oss ta musikken først. Ja, russelåtene er avskyelige. Tekstene er forferdelige og burde ikke være en rettesnor for noen.  Med strofer som: “Bli med inn i hælvete, hooker en tøs. Jeg vil se deg naken, så slipp deg løs”, “Drar deg med til bingen for å se noe sykt”,  “Jeg er så våt våt våt at det renner over” og “Vis meg dine patatas, jeg vil bare være kanakas”, har russemusikken satt fyr på det politisk korrekte bålet. Jeg tenker da blant annet på saker slik som denne: “Årets russelåter er syke!”

Det snakkes om at lettpåvirkelige gutter i 18-årsalderen kan finne på å normalisere voldtekt og dop på grunn av innholdet i russelåter. Men helt ærlig; er vi så dumme? Undervurderer vi dagens ungdom så til de grader at vi tror de baserer sine valg og verdier på noen linjer fra en russelåt? Hva med å heller se på de 18 årene som har ledet opp til dette, fremfor innholdet i en sang?

Hvis 18 års oppvekst kan brytes ned på 3 minutter, vil jeg si at det ikke var mye til fundament og heller noe alvorlig galt i måten vi har oppdratt barna på. For det er altså ikke slik at man går fra prikkfri mønsterelev til iskald voldtektsmann så fort man hører en russelåt. På måten vi voksne omtaler musikken, skulle man derimot tro det.

Russemusikk er en egen musikksjargong som mange voksne ikke forstår seg på. Tekstene er ofte frastøtende, men det er jo også hele poenget! Russen er de nye punkerne og vi de forbikjørte foreldre som klør oss i hodet og river oss i håret.

Selv digger jeg russemusikk, for det er utrolig fengende og hysterisk morsomt, så lenge man tar av seg de politisk korrekte brillene og tar det for hva det er. Det er bare musikk. Det er ikke noe verre bare fordi det er på norsk, det gjør det bare lettere for foreldrene å tolke teksten. Kanskje er det også det som er problemet. For teksten er kanskje drøy, men det er langt drøyere å stemple en hel generasjon unge menn som potensielle overgripere.

“Skløtte, sier du?!”

Herregud, er vi i det hele tatt det spøtt bedre enn våre besteforeldre, da de kritiserte våre foreldre for å la håret vokse langt som The Beatles og danse som Elvis Presley? Nix. Om noe, er vi verre, for vi burde vite bedre nå. Man får ikke firkantede øyne av å se på tv, man blir ikke satanist av å høre på Elvis.

Selvfølgelig anerkjenner jeg ikke innholdet i sangene som normalt, men det er bare musikk. Selv vokste jeg opp med mye gangster rap, der sangene ofte handler om å drepe andre, ligge med horer, skyte politiet og selge dop. Men selv etter alle disse år har jeg fortsatt ikke drept noen, solgt dop eller ligget med horer. Ikke er jeg spesielt sur på politiet heller. Jeg må ha gjort noe feil. 187 on an undercover cop? Næh, tror jeg dropper det.

Hvis vi skal legge skylden på noen, kan vi ikke i det minste kalle beistet ved sitt rette navn og henge ut alkoholen? Å skylde på musikken blir for teit. Det er ikke slik at man helt plutselig forandrer atferd totalt, basert på teksten i en sang. Kall meg gal, men jeg vil anta at hvis noen har gjort seg bort og harvet over sjefen på et julebord, har det antakeligvis mer å gjøre med overdrevent alkoholinntak enn hva slags musikk som ble spilt…

“Jeg var egentlig på vei hjemover, men plutselig satt noen på en låt av Rune Rudberg. Og vel.. resten er historie”

Samtidig heier man frem at politiet avskilter russebusser som ikke har papirene i orden eller for mange om bord. Sikkerhet kommer tross alt først. Jeg sier ikke at det ikke er viktig, men hvem sa vel et eneste ord om dette da de selv var russ for 15-20 år siden? Hva er annerledes nå? Er dagens ungdom mer uforsvarlig enn vi var, eller er det bare nok et eksempel på at reglene som gjaldt for oss, ikke er gode nok for barna våre fordi de bare er små barn som ikke klarer å ta vare på seg selv? De skal ikke få lov til å holde på som vi gjorde, nei herregud, det har de ikke godt av.

Selvfølgelig skal man adressere problemene forbundet med russetiden og ta grep mot uanstendig oppførsel, men la oss starte i riktig ende. Selvfølgelig er det lov å ringe inn en naboklage om det spilles kjempehøy musikk midt på natta, men la oss ikke glemme at vi også var unge en gang i tiden. Vi har også ønsket å ha det moro. La oss ikke forby moro, bare fordi vi har blitt voksne, politisk korrekte og vil sove i fred uten å bli vekket av sanger med grove tekster. La russen leve.

(bilde: russ.no)

/ Bli full på det gode liv!

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære Det Nye,

Vi vet jo alle at trykte medier er spådd en mørk og dyster fremtid, lik en gammel banan på kjøkkenbenken, men dette?

Dette er helt ræva.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg forstår at dere er villige til å gjøre noen grep for å holde på leserne, men seriøst?

(foto: kjendis.no – Faksimile/Nina Ruud)

Kle av damer og spille på sex for å selge blader? Virkelig? I 2015? I et kvinneblad? Er ikke dette litt ViMenn? Eller FHM? De spilte jo utelukkende på sex. De gikk konk forresten, bare sånn apropos.

Hva blir det neste? Rive fillene av Camilla Pihl og slenge henne på panseret av en dyr, rask og rød bil, kun ikledd såpeskum og trutmunn? Tror dere kunne solgt litt på det.

Jeg ville jo tenkt, men jeg er bare en mann så korriger meg gjerne, at dette ville vært den perfekte tiden til å bryte ut av det gamle mønsteret og heller gå helt nye veier. Er det ikke det man sier på bransjespråket da “forny deg eller dø”?

I så fall virker det kontraproduktivt å sette kvinnekampen 30 år tilbake ved å selge klær og sminke på en naken rumpe. Den grå genseren blir liksom litt anonym der den henger som et gammelt nachspielslips.

Og en liten digresjon: Tatt med buksene nede… Jeg skjønner at dere trengte et alibi for å kle av Caroline fillene, og ordspill og den slags er moro altså, men heter ikke dere Det Nye? For jeg mener.. spille på sex? Er ikke det litt mer “Det Gamle”? Skal ikke dere selge sminke og klær og sko og sånn? Igjen, jeg er bare en mann, men noe sier meg at verken dere eller annonsørene neppe er ute etter å selge x antall enheter av verken Keiserens nye klær eller Evas drakt. Blir så lite igjen til julebordet av sånt.

Jeg synes bare det er litt forvirrende, så hvis dere tenker å holde på denne nye, litt lettere mannssjåvinistiske innfallsvinkelen til klessalg, kunne dere vurdert å bytte navn til noe som er litt mer passende? Om jeg har noen forslag? Klabert!

• Det nakne
• Det rumpe
• Ass, tits and scarf
• Pupper og sko
• Vulva og dyne
• SEX! (and socks)
• Kjønnslepper og accessories

Men okei, jeg skal ikke holde dere her hele dagen, kjære Det Nye, jeg vet at dere er travelt opptatt mennesker. Vakre kjendiser kler ikke av seg selv. Så la meg gå rett fra kritikk til et konstruktivt forslag:

Jeg ser trenden. Noen kler av Tone Damli, andre går for Caroline Berg Eriksen. Begge vakre kvinner, men også godt sminkede damer som kanskje ikke akkurat gjenspeiler mannen i gata. Men de er også begge bloggere, så da er jo muligheten stor for at det blir en blogger neste gang også. Ville det ikke vært en idé å bruke noe som faktisk også kan appellere til Ola og Kari Nordmann som verken har personlig trener eller hund på størrelse med et velfødd skadedyr?

I så fall har jeg en gledelig nyhet: Jeg har funnet en match!Jeg mener, hvis dere virkelig vil være nytenkende, innovative og tenke utenfor boksen altså…

Se her ja – dette var ræva!

For hvis dere først skal gå for rumpe, ta den helt ut! Det er kanskje ikke det første dere ville dratt opp på tavla ved neste mandagsmøte, men tenk over det da.

Hvem vet, med en rumpe som dette, kanskje salget av hårete lammeullsgensere ville skutt rett til værs?

P.S. Gjerne melkesjokolade på settet for min del, er ikke så farlig med sånn LCHF.

Vi høres!

/ Bill. Mrk: Forside”pike”?

(Lik og del for å spre rumpa … jeg mener, ordet)

* Følg Rumpehjerte på Facebook *

“Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig”, skriver Shazia Sarwar på VG.no i dag.

Les: “Vi, den digitale mobben” (VG.no)

Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.

Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.

You came to the wrong neighborhood..

Det er som Shazia skriver: “Det er aldri den ene tweeten. Det er summen”.

For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til “Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!” av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!

Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.

(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).

Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.

Naughty naughty

“De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!” leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.

Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier “Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her”.

Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.

Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: “Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg”.

Vi følger med. Alltid.

Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.

Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.

Konklusjoner som “De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak” er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.

Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.

Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: “Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger”.

 Ska gi ræ pappablogg jeg!

Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?

For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.

Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant 😉

/ Morlille kan ikke flyve

* Følg Lynsjehjerte på Facebook *

Ok, så er det ikke sånn kjempespektakulært å stå frem i media som homofil lenger, men å gjøre det i form av en video der det sexes heftig med en mannlig prest inne i en kirke midt under gudstjenesten? Holy mother! Mister, du har større baller enn meg.

Og Tooji, du vet jeg at jeg digger deg, men hvis du ikke mottar minst 15 drapstrusler fra fanatisk kristne for denne videoen, ja nei da skjønner jeg ingenting!

Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Verden er farlig. Livsfarlig! Full av farer rundt hver eneste krok. Går du ut i trafikken blir du påkjørt, sitter du i en båt vil du drukne og klatrer du i et tre vil du brekke alt!

Derfor bør vi alle umiddelbart dra på jysk, kjøpe hele lagerbeholdningen av dyner og puter (ekstra myke!) og tettpakke dem rundt barna. Deretter gjelder det bare å holde dem innelåst og bortgjemt fra alle skarpe kanter helt til de blir pensjonister.

Da kan vi puste lettet ut og vite at vi har holdt dem trygge. Vi har lykkes som foreldre. De har aldri blitt skadet, de har aldri opplevd motgang, de har aldri levd. Perfekt.

Er det virkelig det verden har kommet til? Pardon my french, men hva faen?

For hva er greia med at folk ikke lar barna sine klatre i trær? Har sikkerhetshysteriet virkelig nådd de høyder? Har vi blitt så besatt av trygghet at vi gladelig vingeklipper våre egne barn og frarøver dem retten til å vokse opp på egne premisser, utforske sine horisonter, lære og erfare?

Les saken “La barna falle” (VG)

Ønsker vi å oppfostre en generasjon med barn som aldri har vært på legevakten, kjent smerte, tatt lærdom og innsett at livet er fullt av valg og konsekvenser? Ønsker vi at barna våre skal vokse opp i et sikkerhetstyranni helt uten skarpe kanter? Ville ikke det avstumpe oppveksten deres noe helt kolossalt?

Avstumpet, trygg og lykkelig …

Jeg mener, faen heller! Trær? Trenger vi virkelig nyhetssaker som sier at vi må la barna våre klatre i trær? Hvor overbeskyttende skal vi foreldre bli før det endelig når et punkt der man sier at nok får være nok?!

Med den moralen kan vi like gjerne nekte å lære barna våre å skrive i frykt for at de vil bruke det til å skrive banneord og tegne peniser.

Og hvorfor stoppe der? Kan vi ikke bare forby fast føde i frykt for at noen vil sette en matbit i halsen?

Barn bør oppdras helt stillesittende i et mykt rom, på en pute, kun iført klær uten glidelåser, snorer eller sømmer, suttende på en smoothie helt uten tilsetningsstoffer, smak eller konsistens. Da er de maksimalt trygge. Det MÅ jo være oppskriften på et langt og lykkelig liv?

Men å leve handler dessverre om mye mer enn å bare overleve og et slikt sikkerhetstyranni har lite å gjøre med god oppdragelse. Jeg mener derimot at det er dårlig oppdragelse. Elendig, rett og slett.

For slike forbud er bare snarveisløsninger som fratar oss muligheten til oppdra barna våre. Det er ikke oppdragelse å si:

– “Du får ikke lov til å klatre i det treet, det har vi bestemt! Det kan være farlig, du kan slå deg, du kan skade deg, det er farlig det. Det får du ikke lov til!!”.

Det er ikke god oppdragelse, snarere tvert imot. Det er vingeklipping. Det er ingen lærdom i et forbud. Det er dritt, det er ingenting.

Oppdragelse er å si ting som:

– “Okei, hør her. Du kan gjerne klatre i det treet, men husk at du kan falle ned og slå deg. Så derfor: Vær forsiktig. Ikke klatre høyere enn du tør å falle ned. Du kan jo starte her nede og bli litt kjent med treet først. Visste du forresten at gamle trær er svake og tørre og kan knekke hvis du klatrer i dem? Derfor er det best å klatre i sterke, sunne trær, slik som dette” etc.

En myk start er en god start.

Så kan man selvfølgelig tilrettelegge, slik som å opplyse om klatreglene til Norges Speiderforbund, man kan fjerne potensielt farlige steiner som kan gjøre skadene ved et fall mye verre, men vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at verden er en utopisk fornøyelsespark der ingen husker faller ned og ingen setter gummibjørner i halsen.

Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist å lese om barnehager som fjerner trær eller har kjempestrenge regler for klatring. Jeg synes det har lite å gjøre med god oppdragelse og altfor mye å gjøre med overformynderi.

Ikke bare er det trist, men det er også noe massivt hyklersk og egoistisk over å ikke la barna klatre i trær av sikkerhetsmessige årsaker. For man drar da på ferier med barn, og fly faller ned i blant. Man fiser rundt med dem i bilen, og biler kræsjer hele tiden. Men så fort det kommer til lek som ikke angår oss voksne, som kun er en hobbysyssel som opptar barna, nei da skal det helst unngås for å skjerpe inn på sikkerheten.

Hva er det for noe tull? Man skulle nesten tro at barn renner av greinene som overmoden nedfallsfrukt. Og jeg mener: Faller man ned fra et tre, ja så er det gode muligheter for at man skader seg. Et skrubbsår, en hoderystelse, et kutt som må sys eller et brekt ben. Sånn er livet. Kræsjer man i en bil derimot …

Så egentlig burde man dyttet barna opp i et tre før man kjører til butikken med dem i baksetet, for oppe i treet er de i hvert fall tilnærmet trygge.

Og forresten, hvorfor er vi så manisk opptatt av dette med trygghet? Ingenting er trygt. Man kan helt sikkert dø av sukkerspinn også hvis man er skikkelig uheldig, det er ikke dermed sagt at vi skal forby det.

I så fall burde ikke barn tillattes adgang til kjøkken (fullt av kniver), boden (fullt av maling, verktøy etc), badet (barberblader), hagen (kan jo ligge en huggorm der ute, vet jo aldri) og.. tja.. alt annet enn tidligere nevnte stue med pute og smoothie. Det er trygt det. Perfekt.

Så ja, det er helt sikkert farlig å klatre i trær, men det er mye farligere å la være. Mye farligere å gå i den retningen av at alt er farlig. Jeg synes det er ille nok at vi har nyhetssaker om at vi må la barna våre klatre i trær. Da er vi allerede et godt stykke på vei i feil retning. Det burde si seg selv.

Mennesket er et dyr i stadig endring, men noen ganger gjør vi kontraproduktive og merkverdige ting som kan få en til å tvile på menneskerasen. Slik som onepiece, pizzaburgere, omelett på kartong og kaffekopper uten hank.

Jeg har alltid trodd at USA skulle bringe på banen det som skulle bli det endelige tegnet på at menneskerasen er på vei nedover og utfor stupet, men nå er jeg jaggu ikke sikker lenger.

2015 skal være Friluftslivets år, ikke året vi gir opp som rase.

Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt.

La barn være barn. La barn klatre i trær.

 Bli med i kampen: Finn et tre, klatre i det, ta et bilde, legg det ut på Instagram og tagg med #mittre #få15

/ La barna klatre!

* Følg Klatrehjerte på Facebook *

I kveld skulle jeg egentlig bare skrive et kort og godt innlegg for å kommentere saken som sto på trykk i dagens VG om at vi overbeskytter barna våre ved blant å ikke la dem klatre i trær.

Jeg var til og med ute og tok bilder med plutten tidligere i dag for å ha noe fint å ha attåt.

Jeg skulle bare skrive noe kort og fint, men det går ikke. Det går rett og slett ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har sittet her nå i hele kveld og uansett hvor kort og rett på sak jeg prøver å skrive, så merker jeg at blodet begynner å koke hver gang jeg begynner å vikle meg inn i et nytt argument og tanken på at barn ikke skal få klatre i trær.

Jeg trodde ikke jeg brydde meg såpass mye om dette, men jeg gjør visst tydeligvis det.

I skrivende stund har jeg.. tja.. ørten siden med raljering, hissig notatskriving, banneord, nevehytting og usammenhengende argumenter som ikke grunner i noe annet enn synsing. Ikke er det spesielt lesevennlig heller.

Så derfor ville jeg bare si helt kort: Mer kommer.

Jeg må bare få renskrevet noe og det vil ta meg mer tid enn denne kvelden har å by på 😉

Inntil da: La barn være barn.

Så avslutter jeg med et bilde fra da plutten og jeg var ute i skogen i dag, så kan du jo selv gjette hva min holdning rundt denne idiotiske klatredebatten er 😉

/ Hilsen litt for engasjert til å skrive bra 😉

* Følg Klatrehjerte på Facebook *

Her en dag tok jeg en titt i bokhylla og innså at vi sliter med et omfattende kunnskapshull i familien.

For vi har en bok om bæsj:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har en bok om tiss:

Og vi har en bok om buser:

Men hvor er boka om promp??

Vi har riktignok en liten prompeguide, men det er jo ikke nok. Vi trenger en skikkelig bok! På sikt kan dette bli et kjempeproblem og jeg innser jo nå at vi oppdrar barna med et alvorlig brist i kunnskapsbasen.

Det kan være det samme hvor flinke de er til å lese og skrive, hvis de ved den minste fjert spretter opp av stolen og roper “HÆ?! Hva skjedde? Hvordan kan det være vind innendørs? Jeg skjønner ingenting jeg!”.

Fillern heller, også nå som alt så så bra ut.

Så hvis noen der ute har en god prompebok å anbefale – lyt høyra frå deg! Tips mottas med takk, for alle som noensinne har hatt en 3-åring i hus vet at bæsj, tiss og promp er blodig alvor 😉

P.S. Jeg hadde vel aldri i min smugrøykende ungdom trodd at jeg en vakker dag skulle sitte her som voksen mann og spørre med desperasjon i stemmen om noen kan anbefale meg en skikkelig god prompebok … Livet altså. Livet er rart.

/ God lørran!

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om en litt søt og artig hendelse som skjedde på vei til barnehagen i dag, men det får vente til i morgen. For nå er tiden inne for å gjøre en viktig innsats for dem som har mistet alt.

Etter jordskjelvkatastrofen i Nepal har FN anslått at så mange som 1 million barn trenger akutt hjelp. Det er mangel på mat, vann og strøm, og etterskjelvene gjør det fortsatt farlig å oppholde seg i landet. Mange har mistet alt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Røde Kors har satt alle kluter til for å hjelpe befolkningen i Nepal og jobber dag og natt for å hjelpe de rammede. Nå trenger de vår hjelp. Nepal trenger vår hjelp.

Se filmsnutten på 15 sekunder under:

En artikkel jeg leste i VG hevder å sitte på løsningen til hvordan man får de mest populære barna.

Dessverre er jeg uenig. Helt uenig.

For artikkelen tar for seg en stor studie som har sett på hvilke barn som er mest populære og hvorfor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skulle så veldig gjerne likt å si at studien har knekt koden og at fasiten nå ligger på bordet, men jeg vil heller si at den utgjør et godt eksempel på forskjellen mellom teori og praksis.

For det er vanskelig å kvantifisere mellommenneskelig kommunikasjon, kultur og sosialt spill via tall og data. Jeg mener at tallenes tale i dette tilfellet er pene på ark, men feil i praksis.

Les: Stor studie: Disse barna er mest “populære”

Stikk i strid med hva man kanskje skulle anta så løftes empati frem som den viktigste egenskapen for at barn skal bli populære. Frode Thuen, professor ved Høgskolen i Bergen, uttaler blant annet:

– “Å være sosialt tilpasningsdyktig, kunne lese det sosiale spillet og ha empati er nødvendig for å bli populær og “passe inn””.

Han sier også:

– “På noen skoler kan det føles viktig å ha de riktige merkeklærne for å henge med, men alt i alt ser det ut til at det er sosiale ferdigheter og empati som fremmer popularitet”.

Familieterapeut Thomas Winther har også uttalt seg i saken og sier blant annet dette:

– “De personene som er oppmerksomme på de små tingene, vil man også synes det er hyggelig å være sammen med. De blir derfor populære”.

Sosialt samspill og empati, er det fasiten?

Jeg skulle så veldig gjerne vært enig med både Frode og Thomas her, for det de sier høres så fint ut, men vettu, dette stemmer dessverre ikke overens med min virkelighet i det hele tatt. Min erfaring er vel heller stikk motsatt.

Og la oss ikke blande smør og kanel her nå. For saken handler om hvilke barn som er mest populære. Det handler altså ikke om å være godt likt eller om voksne, men om å være et populært barn. Bare så vi har det helt klart for oss.

Av hva jeg har erfart og husker fra min egen barndom, så ville myke kvaliteter som empati og omtanke bli ansett som svakhet og heller dytte deg ut på sidelinjen, fremfor å løfte deg opp på kongestol.

For selv om vi lærer barna våre at de skal være snille og greie og følge Kardemommeloven, så er det ofte de som stikker seg ut, tenker på seg selv og klatrer på andres skuldre som kommer seg opp og frem.

Og når jeg ser tilbake på alle jeg har ansett som kule og populære fra min egen barndom, så var det konsekvent de mest uempatiske, hensynsløse og selvstendige. De som var litt uoppnåelige og eksklusive. Kanskje også litt slemme. Eller bare distansert på en nonchalant og avvisende måte. En måte som får deg til å føle deg underlegen. En slags hersketeknikk om du vil.

Så stikk i strid med konklusjonen fra studien vil jeg heller påstå at snarveien til popularitet går gjennom å heve seg over andre, skape et nivå av autoritet og få andre til å kjempe om din anerkjennelse. Være for god for andre, virke litt uoppnåelig og få dem til å knive om din respekt. Litt som å få audiens hos kongen eller en invitasjon til togaparty hos Stordalen.

Det finnes et fint ord for dette. Elitisme.

Mjøøøsh

Jeg liker egentlig ikke å kaste ut det gamle apekortet, men når det kommer til popularitet og det sosiale spillet, virker det naturlig å sammenligne med Alfahannen i en flokk; den ubestridte lederen som kontrollerer resten, den sterkestes rett og alt det der.

For jeg mener popularitet i stor grad er et spill om makt og posisjon, ikke om liking.

Personen som jobber for at alle skal ha det bra, prater med de som har det vondt, har omtanke for andre og utstråler empati er kanskje et bedre medmenneske og blir kanskje best likt av de få, men liking og popularitet går så absolutt ikke alltid hånd i hånd. Dessverre.

Jeg mener at å bli godt likt har veldig mye å gjøre med empati og sosiale ferdigheter, mens å være populær i langt større grad er et spill. Et tidvis skittent spill. Et spill som favoriserer de som virkelig ønsker å vinne, et spill som favoriserer de som jukser.

/ Hilsen livets skole

* Følg Pappahjerte på Facebook *