“Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig”, skriver Shazia Sarwar på VG.no i dag.
Les: “Vi, den digitale mobben” (VG.no)
Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.
Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.
Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.
Det er som Shazia skriver: “Det er aldri den ene tweeten. Det er summen”.
For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til “Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!” av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!
Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.
(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).
Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.
“De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!” leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.
Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier “Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her”.
Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.
Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: “Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg”.
Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.
Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.
Konklusjoner som “De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak” er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.
Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.
Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: “Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger”.
Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?
For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.
Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant 😉
/ Morlille kan ikke flyve
* Følg Lynsjehjerte på Facebook *