Ekte menn skifter bæsjebleier

For tiden hagler debatten rundt pappapermisjon fra begge sider av muren og mange er saktens ikke helt sikre hva de skal tro. To pappapermisjon or not to pappapermisjon, that is the question. Dette er mine tanker.

 

En helt vanlig dag på kontoret:

Det starter gjerne med en kopp kaffe, arbeidsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har noen andre kommet før deg og satt i gang trakteren allerede. Så er det tilbake til pulten for å sjekke mailen en times tid, mens man inntar både en og to kaffekopper for å virkelig sparke i gang systemet. Hver gang en ny person ankommer arbeidsplassen tar man en rask prat om hva man har gjort siden sist, kanskje om hva som foregikk på TV-en i går og at kaffen allerede står på kanna.

 

 

Etter at morgenkaffen har passert systemet, kan dagen virkelig starte. Kanskje har man et tidlig møte eller noen salgstelefoner å ta. Kanskje er det dagen for å føre bilag i et enormt regneark eller jobbe med planleggingen av et stort prosjekt. Hva enn det er man skal gjøre, knatring på tastaturet må påregnes. Og slik går gjerne tiden frem til lunsj.

Lunsj er tiden for å strekke på beina og prate med kolleger om løst og fast. Hva var det som hadde skjedd på 4-stjernes middag, sa du? Og hvem var han håpløse fyren under gårsdagens debattprogram på krinken? Makan til stut. Ja ja, bare noen dager igjen til helgen og da skal vi på hytta. Dere da? Hytta ja. Så deilig da.

Og slik holder man på helt til lunsjen har strukket seg minst 10 minutter over tiden. Så er det tilbake for å taste på turet i enda et par timer. Gjerne med en kopp kaffe eller to. Er det kundemøte kan man jo spe på med litt kjeks eller frukt også, godt med litt søtt inntil må vite. Er det en litt rolig dag kan det være greit å ta et lite avbrekk på toalett for en rask sjekk av sosiale medier. Det er jo uansett greit å få strekt litt på kontorkroppen og mon tro hva andre tar seg til i finværet? Det er tid for litt Insta!

 

 

Tilbake ved pulten blir man kanskje sittende og jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus helt til klokken ringer ut og det er på tide å vende snuten hjemover. Vel innenfor døren hjemme kan man endelig kaste fra seg bagen og klappe seg på skulderen for at nok en arbeidsdag er i boks.

 

En helt vanlig dag i pappapermisjon:

Det starter gjerne med et hyl, permisjonsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har det vært en lekkasje i bleia i løpet av natten også. Så da er det rett ut på badet for å skifte bleier og klær mens man prøver å blunke seg våken etter en urolig natt med altfor lite søvn. Deretter bærer det rett inn på kjøkkenet for å piske sammen en grøt eller noe annet som den lille kroppen ønsker å innta. Hva enn man lager først er det ofte feil. Og her gjelder det å være rask, for en sulten liten rakker er som en tidsinnstilt gråtebombe og hvis fattern er for treig smeller det.

Med grøt i håret slår man seg ned ved spisebordet for å prøve å få i den lille krabaten litt mat. Fungerer ikke det, kan man alltids prøve TV-en, en sikker vinner. Man skrur på og håper at den lille pjokken tillater at man ser to sekunder på nyhetene først for å orientere seg litt om hva som skjer i verden, men det utløser bare et massivt klagekor. Så da blir det hjernedød barne-tv i jakten på å temme sulten. Sin egen sult er en helt annen historie, den får man ta senere.

 

 

Etter frokost er det ned på gulvet for å leke med leker av liten eller ingen interesse. Det er søtt å se den lille pjokken kose seg og utforske nye leker, men andre uka på rad med de samme kjipe tre-lekene er mer enn hva en gjennomsnittsnordmann klarer å utstå. Så da tenker man at man endelig kan ta seg et lite avbrekk for å lage seg litt mat mens småtten leker fritt, men neida.

Syv sekunder etter at man forlater stuegulvet blir man kalt tilbake. Man kan selvfølgelig velge å overse dette, men da har man 20 minutter med snufsing og gråting på armen etterpå. Så valget er jo enkelt. Som en slags mellomløsning lager man mat med den lille på armen og siden man nå har en liten baby i armene tar man ikke sjansen på å fyre i gang kaffemaskinen, men safer med en tørr brødskive eller to og et glass vann.

 

 

Til lunsj blir man gjerne servert dagens første eller andre bæsjebleie og man noterer seg at lukten får malingen til å flasse av veggene. Dette er en utmerket anledning til å la barnet ligge på gulvet mens man nyter en lang og varm dusj. 10 sekunder senere er man ute av dusjkabinettet igjen og tilbake på jobb. På matfronten disker man sammen en smakelig mos med både kjøtt og grønnsaker. Den faller selvfølgelig ikke i smak, så da må man gå for noe lettere. Kanskje et ferdigglass. Ikke det heller, nei? Tja.. da får vi vel finne på noe annet da. Mellom slagene får man fisket til seg nok en brødskive eller to til seg selv også.

Så tenker man at det er på tide å komme seg ut i godværet for en fin trilletur, men akkurat i det man er på vei ut døra kommer dagens tredje bæsjebleie. Med lekkasje. Så da blir det å skifte bleie, skifte klær, vaske barn, vaske klær og DER var ungen sulten igjen ja. Halvannen time senere er man ute av døra og triller i vei mens den lille tar seg en cowboystrekk. Og da begynner det å regne. Ingen problem for regntrekket har jeg jo he.. å søren, det ligger hjemme ja…

 

 

Endelig hjemme og magen verker av for lite mat og ingen kaffe. Dessuten er barnet veldig utilpass etter høneblunden i vogna som raske ble avbrutt. Hva er problemet? Er du tørst? Er du sulten? Er du trøtt? Er du mett? Er du kald? Er du varm? Så er det i gang med feilsøkingsrutinen nok en gang for å finne feilen.

Utmattet og utslitt deiser du ned i sofaen for et raskt hvileskjær mens den lille pjokken får se noen nye minutter med barne-tv. Så tenker du at det er en god idé å sjekke sosiale medier på telefonen for å se hva andre tar seg til i finværet. Pjokken oppdager dette, stjeler umiddelbart telefonen og begynner å smatte på den. Hvis du prøver å ta den tilbake blir det ramaskrik. Så da kan du velge selv, men å sjekke Instagram med en liten pjokk på fanget var i hvert fall helt feil. Ingen sosiale medier, ingen nyheter, det føles litt som å leve i eksil og veggene føles plutselig litt trange.

Du ser utover stua og det flyter av leker, klær og matrester. Du sjekker klokka, den er 13.00. Flott, akkurat halvveis i arbeidsdagen. Med seks timer igjen på klokka vet du at når den lille poden endelig sover vil du være altfor sliten til å klappe deg på skulderen for at arbeidsdagen er i boks og aller helst vil du egentlig bare legge deg til å sove. Og da begynner ungen å hyle. Igjen.

 

 

Ikke lenge etter hører man et nøkkelknippe som rasler utenfor. Flott, mor i huset er hjemme fra en lang dag uten for husets fire vegger og hun forventer middag. Hva var det vi hadde blitt enige om igjen? Baconsurret kylling med tagliatelle, pesto og smørstekt nykål? Yeah right! Samtlige ingredienser ligger i kjøleskapet og de har ikke rikket seg en tomme siden i går. Hu hei, nå blir det blodsukkereldorado.

Og det er gjerne i sånne øyeblikk at man lengter litt tilbake til en avslappende dag på kontoret igjen. Bare sitte ved tastaturet og knatre i vei, tenk så deilig. Vel vel, dette er ikke tiden for å dagdrømme, jeg tror jaggu vi har en bæsjebleie på gang!

 

 

Rask konklusjon:

Jeg sier ikke at noen burde tvinges til å være hjemme i pappapermisjon hvis man ikke har anledning til det eller arbeidsplassen lever med det utdaterte synet at pappapermisjon er et karrieremessig selvmord, men vennligst ikke bruk pappapermisjon som en betegnelse på et svakt valg eller hvileskjær.

 

 

En dårlig dag på kontoret når ikke en halvdårlig dag i pappapermisjon til knærne. Selvfølgelig er det ikke likt for alle og jeg sier ikke at det ikke kan være tøft å være på kontoret en hel dag, men det er jaggu ingen tur i parken å være hjemme heller. Snarere tvert imot.

Gitt muligheten, valget og friheten:

Ekte menn skifter bæsjebleier.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dødsstraff for barnedrap?

Det er mulig det er jeg som er overdrevent farget av en tilværelse som døgnvill småbarnsfar, men i tilfeller der foreldre bevisst tar livet av sitt eget barn, blant annet for å hente ut forsikringspenger, synes jeg egentlig døddsstraff virker passende.

Jeg vet at det er ekstremt kontroversielt å diskutere døddsstraff sånn rett ut i det åpne, men jeg synes faktisk det er verdt innsatsen. Nå har jeg egentlig aldri diskutert dette med noen tidligere, men jeg har alltid hatt en klar tanke om at det burde være oppe til diskusjon.

Jeg sikter da spesielt til denne saken i VG: Sendte skitne sex-meldinger mens sønnen døde i bilen.

 

(skjermbilde: VG.no)

 

Saken handler altså om Justin Ross Harris som er anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn etter at sønnen ble sittende igjen i en glovarm bil en hel arbeidsdag. Mannen hevder sin uskyld, men politiet har visstnok bevis på at han både har vært innom bilen i løpet av dagen og søkt på nettet etter ting som “child free” og “how to survive in prison”. I tillegg kan man jo spekulere i hvorfor foreldrene hadde dobbelt livsforsikring på gutten som vil gi en massiv utbetaling på 175 000 kroner.

Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode inntil videre, men hvis det skulle vise seg at de beviselig klarer å felle denne mannen… Hva er et sånt liv verdt? Hvis du lar ditt eget barn koke til døde i bilen mens du selv sitter og sender snuskete sexmeldinger til mindreårige jenter, fortjener en sånn person livets rett? Er et liv i fengsel nok eller burde man bare knekke nakken hans som en ørret? Jeg er jaggu ikke sikker.

Jeg tar selvfølgelig høyde for at mannen kan regnes som sinnssyk i gjerningsøyeblikket og bli funnet utilregnelig, men jeg mener at snakker like mye om saken generelt som dette ene enkelttilfellet. Hvis man blir beviselig vist ute av stand til å kunne ta ansvar for egne handlinger er det selvfølgelig en ting, men noe annet er det om det er gjort i kaldt blod, for eksempel for å hente ut forsikringspenger eller hva pokkern ellers som skulle være motivajsonen for å gjøre noe slikt.

Selvfølgelig mener jeg ikke at vi skal innføre dødsstraff over en lav sko her til lands, men i visse tilfeller burde saken være oppe til debatt. Slik som i tilfellet med en viss ABB fra 22. juli 2011. Jeg vet hva jeg stemmer for i den saken og kan ikke helt se hvorfor han fortjener noen annen behandling enn Vidkun Quisling, men det er vel en annen debatt igjen.

Som småbarnsfar kjenner jeg bare at det fosskoker av sinne og frustrasjon i brystet av handlinger som angivelig er utført av Harris. Jeg gråter på innsiden og pardon my french, men hvordan i brennsvarte satan er det mulig?! Hvordan er det fysisk mulig å få seg til å gjøre noe sånt?! Jo mer jeg tenker over det, dess mer heller jeg mot å legge hodet hans på blokka (hvis han er skyldig).

Hvis en rabiat hund biter noen og forholdet blir anmeldt kan det ende med at hunden blir avlivet. Jeg ser ingen grunn til at ikke samme mulighet burde være oppe til diskusjon for mennesker. Men igjen, jeg kan ta feil. Det finnes sikkert mange gode grunner til hvorfor man heller burde stenge slike folk inne i et fengsel og la dem råtne i sin egen skam resten av livet, jeg ser bare ikke poenget. Når handlingen er grusom nok er det én straff som virker fornuftig: Øye for øye, tann for tann.

Vis dem ryggen, gutt

Det holder nå. Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om alt kjøret rundt Petter Northug for tiden. Det holder nå.

Hvor mange flere bloggere og mediepersoner skal sko seg på hans ulykke? Er det ikke nok snart? Alle er vi enige om at promillekjøring er djevelens verk, men vet du hvem som allerede vet det bedre enn noen annen? Petter Northug. Du ser det på bildene, hører det på uttalelsene. Han er radbrekt, knust og ferdig. Han gjorde det ultimate idioti, men han vil få betale for det. Og det vet han. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men han trenger ikke en hel nasjon av hissigpropper med høygafler på gjerdet for å fortelle ham det. Han vet det allerede.

Selvfølgelig er det helt uakseptabelt å kjøre i påvirket tilstand, men det er så mye mer enn dette folk drar inn i debatten. Det er hele hans person, det er hele hans holdning og karriere. Endelig skal alle få utløp for all den innesperrede frustrasjonen de har følt når Northug gang på gang har krysset de uskrevne reglene for norsk jantelov. Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Hvem tror du at du er egentlig?!

 

 

Det folk glemmer å tenke på er at Northug har en vinnerskalle, et konkurranseinstinkt som trakter helt mot et usunt nivå. Han pisser på svensker og han brauter i media, men det er bare en del av hans person, en del av hans taktikk. Han legger lista høyt og han vet at han må backe det opp med gode resultater. Det er akkurat denne eplekjekke holdningen som har gjort ham så god, som har formet ham til å bli den atleten han er. Ved å si at han skal knuse konkurrentene legger han ut en enorm utfordring ikke først og fremst til konkurrentene, men til seg selv. Og dette er noe av det som får ham til å levere på så høyt nivå som han gjør.

Men som for alle offentlige personer og kjendiser så har også han et privatliv. Også han er bare seg selv når han ligger på kvelden og ikke får sove. Når kameraene er skrudd av og sesongen er over, er han bare seg selv, akkurat som alle andre. Kanskje kan det være greit å huske det nå som han ligger nede? Kanskje skal man snu litt på flisa og tenke at selv om han kjørte i påvirket tilstand og selv om han er en profilert kjendis, så er han også en person som akkurat har gjort noe helt grusomt som han angrer bitter på og som han nå betaler for med renter.

Selvfølgelig skal han stå til ansvar for sine handlinger slik som alle andre, men er det egentlig innafor at han skal piskes og hetses i stort sett alle landets nettaviser attåt? Er det egentlig moralsk forsvarlig? Med alt som skrives om netthets og mobbing blant ungdom for tiden, burde vi kanskje ta en ørliten titt i speilet for å se hvor slike holdninger skapes. Ville vi gjort dette mot noen vi kjenner hvis liv allerede ligger i ruiner?

 

 

Tenk om det var broren din. Er det ikke nok å si: “Din forbanna idiot, man kjører ikke i fylla! Du har så flaks at ingen menneskeliv gikk tapt. Men nå håper jeg du har lært en lekse for livet og kommer deg tilbake på beina.” Er det noe poeng å sprette ham opp i buken og gjelle ham som en fisk? Jeg forstår behovet til mange for å gjøre ham til syndebukk, men skal vi virkelig henge ham opp på korset når han allerede ligger nede? Ville man gjort dette mot noen andre enn Petter Northug? Hva hvis det hadde vært Marit Bjørgen? Neppe! Det er den eplekjekke holdningen til Northug som folk nå endelig kan gå til livs og det gjør de på særs usmakelig vis. INGEN ville behandlet Therese Johaug på samme måte. Ingen!

En av Northugs store inspirasjonskilder i livet var hans bestefar, som han også fikk navnet Petter fra. Det siste han sa til sitt barnebarn før han døde var: “Vis dem ryggen, gutt”. Dette er ord som Petter ikke klarer å uttale uten å få tårer i øynene. Dette er ordene som har hjulpet ham til å levere idrettsprestasjoner på et nivå som vi andre bare kan drømme om. Kanskje kan det være noe å tenke på. Ja, han er kanskje en eplekjekk jævel som pisser på janteloven, men han er også en person som har viet livet til å levere prestasjon etter prestasjon med hele nasjonens forventningspress på ryggen. Men denne gangen har han tapt. Stort. Og vi svarer på det med å vende ham ryggen. Var alt hans harde arbeid forgjeves eller fortjener han, som alle andre, en sjanse til i livet? Han er brutt ned og sønderknust, så kanskje tiden er kommet for å legge idrettsikonet til side og se personen bak navnet?

 

Det går et skille mellom Northug som idrettspitbull og privatperson, det er viktig å ikke glemme det. Forskjellen på ham og oss andre er at ingen journalister er der for å smøre opp alle våre skandaler i rikspressen. Men vi har alle våre skjelett i skapet. Vi har alle ting vi ikke prater om under et jobbintervju. Vi har alle gjort ting som ikke gjør seg på forsiden av tabloidavisene. Tenk litt over det. La ham uten synd kaste den første stein.

Og til deg, Petter Northug, hvis du noensinne skulle ramle innom denne bloggen: Jeg trenger ikke fortelle deg at du har gjort noe dumt, det vet du selv nå. Jeg stiller meg like lite bak dine handlinger den kvelden som du gjør selv. Men nå har du endelig møtt din største konkurrent noensinne: deg selv. Du som har jobbet så hardt for å bli bedre enn resten av verden er nå i ferd med å bli ødelagt av deg selv. Ta utfordringen, Petter! Vis hva du er lagd av og at du er den mannen vi alle ønsker og håper at du er. Bit tenna sammen og kjemp deg gjennom dette og kom seirende ut på den andre siden. Vis dem ryggen, gutt!

 


Foto: Skjermbilde VGTV / TV2

 

/ lik hvis du synes det holder nå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mitt store forbilde

Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.

Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.

 

 

Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.

Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.

 

Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok… Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.

Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel… nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde…

“Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?”

 

“Gerhard Heiberg”

 

Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.

 

(Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

 

Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.

Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.

Inntil nå.

 

P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.

Gå for klovnenese.


/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Boikott Statoil

Noen ganger tenker jeg at vi har det tøft her i Norge. Vinteren er kald og lang, og prisnivået er helt ute av proporsjoner. Andre ganger tenker jeg: Velkommen til verdens metteste land!

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta bloggfri i kveld, men etter en rask titt gjennom landets ymse rikspresse ser jeg meg nødt til å kalle dere alle inn til kaffeslaberas.

Så la meg bare få starte med å si: Du vet du lever i et land som har forspist seg på dessert når noe så hinsides meningsløst som en kaffekopp kan bli en landsdekkende kampsak. Jeg snakker selvfølgelig om boikottet av Statoil-koppen.

 

(Bildet er lånt av Side3/Nettavisen)

 

Ok, så skjønner jeg at en dårlig utformet kopp kan være en smule irriterende. Ingenting å grine over, bare en litt kjip kopp. Spilt melk, pytt sann. Men neida. Å NEI DA, så langt derifra! For dette har fått folk til å tenne på alle plugger. Og hvor mange sier du? 10-12 stykker? 50? Ikke så mange som 200 vel? Joda. Over 14 000 faktisk. 14 000! I skrivende stund har 14 031 mennesker satt ned foten og sagt:

“NEI, dette aksepterer jeg rett og slett ikke. Til nå har alt vært knirkefritt, men nå, nei NÅ får det for effen være nok! Ja vel, så er Statoil det norske flaggskipet i en bransje som sakte men sikkert kveler jordkloden og alt som lever her. Jo da, å potensielt ødelegge verdenshavene ved å røske opp havbunnen for å lete etter penger under hver eneste stein, det virker helt greit det. Tja tjo, fremtidige generasjoner har helt sikkert ikke noe problem med at vi voldtar verden og det delikate økosystemet som finnes her, for å slippe å måtte gå til butikken. Men jeg mener: ærlig talt. Ær-Lig TALT, mener du at jeg bare skal sitte her og akseptere at jeg må drikke kaffe fra en kaffekopp som er skikkelig skikkelig teit?! Nei, her setter jeg ned foten, DETTE kan jeg ikke stå for!”

 

 

Det er skremmende på grensa til hårreisende og kvalmende at over 14 000 mennesker har latt seg provosere så til de grader at de faktisk har engasjert seg nok til å gå inn på facebook og blitt medlem av denne siden. De har til og med fått en talsperson som tør å stå frem med både fullt navn og bilde i riksdekkende medier. Har vi virkelig ingenting annet å klage på? Har vi nordmenn blitt så gåsestappet med velstand at vi helt har mistet kontakt med virkeligheten?

Og hvis vi først skal ta ting ut av proporsjoner, hvorfor ikke boikotte hvalfangst fordi båtene har så kjedelige navn? Eller hva med å utslette ulven fordi den ikke leveres i moteriktige farger? Skal vi virkelig akseptere at antibiotika ikke kommer med kirsebærsmak?

Jada, jeg vet hva du tenker: “Men hallo, mange av disse er jo med i gruppa bare på tull”, men like fullt ble den startet av minst én person som virkelig mente det, og selv det er én person for mye. For å være rettferdig: Jeg synes det må være lov å aksjonere mot Statoil hvis man ønsker det, slik som da ulike artister nektet å motta Statoil-stipendet i forbindelse med Bylarm. Jeg har stor respekt for f. eks Sjur Lyseid fra bandet The little hands of asphalt som sa: “Det å fronte et stort oljeselskap vil jeg ikke være med på. Det er forskjell på å være en del av et samfunn som er avhengig av oljepenger, og det å være plakatgutt for et selskap som driver med oljeutvinning.” (Kilde: Dagsavisen).

 

 

Hvis det er det du mener og virkelig står for, så hatten av for deg. Folk med bein i nesa, det vil gamle Norge ha. Facebookgruppa “Vi vil ha en ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp” derimot… Jeg har ikke en gang tenkt til å kjøre “Statoil setter kaker på bordet ditt hver eneste kveld, din utakknemlige lakatarm”-argumentet, for den slags fornuftig argumentasjon føler jeg ikke at dette boikottet fortjener.

Jeg krever derimot mer av mine med-nordmenn enn å gå mann av huse for noe som er så uviktig at selv hullet jeg fant i favorittsokken min i dag tidlig fortjener mer spalteplass.

 

 

Ja, det er faktisk helt sant. Som dere kan se av bildet, så var dette den grusomme virkeligheten som møtte meg i dag. Jeg skulle ta på meg skoene og dra på jobb, men der vettu, midt på hælen så finner jeg DET hullet. Det var favorittsokken, for pokker! Og da spør jeg: Hvor er VG? Hvor er Dagbladet? Dette finner jeg meg rett og slett ikke i! Dette krever faktisk strakstiltak. Til aksjon!

 


* Klikk på bildet for å følge gruppa *

 

Takk for meg. Nå må jeg logge av for å skrive brev til Erna. Dette skal helt til topps, for dette finner jeg meg rett og slett ikke i. Jeg elsket de sokkene.


Med vennlig hilsen,
Peter Sokkehjerte
 

/ lik hvis du synes “Vi vil ha en ny favorittsokk og ikke en udugelig hullesokk”
er langt viktigere enn “Vi vil ha ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp”

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mobbing og fulle godteskåler

De siste par dagene har det vært beint umulig å ikke få med seg saken om de to 8-åringene som inviterte til bursdagsfest, men som ble sittende igjen alene med intet annet selskap enn fulle godteriskåler. På starten ønsket jeg egentlig bare å overse saken, for jeg visste hva som ville skje så fort jeg leste den, og ganske riktig, da jeg klikket meg inn for å ta en rask titt… Hjertesorg.

Mobbing er kanskje det man som foreldre frykter mer enn noe annet. Stort sett alt annet i verden kan rasjonaliseres og forklares på en enkel, lettfattelig måte, men ikke mobbing. Det er lett å fortelle et barn at historieprøven gikk litt dårlig fordi de har prioritert håndballtreninger eller at hunden er i himmelen fordi den var gammel og ønsket å sove litt. Det er langt verre å bryte ned mobbing.

Bare tanken på å måtte forklare til min sønn at verden ikke er den fornøyelsesparken han har trodd hele livet, men at det kan være et kipt, kaldt og urettferdig sted, får det til å knase i hjertet. Det er kanskje urettferdigheten som er verst. Selv mobbing kan til en viss grad forklares, for da kan man i hvert fall sette navn på personer og situasjoner, men urettferdighet, hvordan forklarer man det?

Ja da, jeg vet at han vil bli møtt med både oppturer og nedturer her i livet, det er selvfølgelig helt greit, men å måtte sitte der på 8-årsdagen sin og føle seg mindre verdt enn godteriet i skåla, er intet annet enn hjerteskjærende.

 

(Foto: PRIVAT, lånt av VG)

Min appell
Jeg mener vi må anerkjenne at dette er et komplekst problem og ikke bare bagatellisere det med lettkjøpte løsninger. Her er et utdrag fra de såkalte ekspertenes råd:

– “Husk at dine holdninger gir tydelige signaler til barna. Å si at barnet må gå i bursdag til en klassekamerat selv om man ikke er bestevenner, signaliserer at det er viktig å inkludere alle”.

I et land fullt av ekspert meg her og pedagog meg der, hvordan kan dette være den beste løsningen? La oss bare raskt snu problemstillingen på hodet: Hvis alle barn må invitere alle og hvis alle barn skal oppfordres til å gå i alle andres bursdag, hva da med den dagen mobberen inviterer mobbeofferet til bursdagsfest? Da er det vår rolle som foreldre å oppfordre et barn som kanskje har blitt psykisk og/eller fysisk plaget i en årrekke til å stikke i bursdagen til vedkommende og storkose seg? Vi skal altså skubbe barnet rett inn i løvens hule og si “Lykke til da kompis og husk å ta med biff”?

 

 

Dette trenger ikke en gang å settes på spissen for å virke som en sneversynt løsning, hvordan i all verden skal det ende godt om vi må begynne å tvinge våre barn til å gå i bursdagsfester til samtlige elever i klassen sin? Er det ikke albuerom for å si at ikke alle må være bestevenner med alle lenger? Hvis barnet ditt ikke har lyst til å spise fisk, så er nok ikke løsningen å legge flere koljekaker på asjetten.

Jeg synes dette er en type barneskolemoral som ikke gjør det spøtt for å ta tak i det egentlig problemet, men bare maler over skavankene slik at det ser fint ut. Er vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi ikke kan innse at det gamle “Ta hverandre i hånda og si unnskyld, så er alle venner igjen”-trikset fortsatt ikke fungerer?

La oss i hvert fall anerkjenne såpass da, la oss være ærlige og si at mobbing er et problem vi voksne ikke har funnet en god løsning på enda. Istedenfor å holde på den gamle tralten om at “Mobbere er fæle, de finnes overalt og vi må finne en måte å røyke dem ut på”, kan vi ikke heller erkjenne at det ikke er DE som har et problem, men VI? La oss kjøre hendene i gørra og innrømme at det er noe vi voksne ikke helt har forstått her og det ser ut til å skape mobbere. Ingen mobbekampanjer i verden ser ut til å ta knekken på dette, så kanskje det er på tide at vi selv tar ansvar? Kanskje er det faktisk DITT barn som mobber andre. Har du tenkt over det? “Nei nei, ikke mitt barn, han er jo så grei og snill, og hyggelig mot alle han”. Vet du hvem som sier det? Alle.

 

 

En løsning?
Som tidligere nevnt, så er dette et langt mer komplekst problem enn at jeg, eller noen andre for den del, bare kan dra en kanin opp av hatten og si at alt er i orden. Men la oss i hvert fall starte der da, med anerkjennelsen. Slutt å snakke om signaleffekter og hente opp faktainformasjon fra lærebøker, rapporter, studier og hurra meg rundt. Ikke alle kan rasjonaliseres ut i fra en lærebok, det finnes ingen fasit. La oss bare bli enige om at vi har en skogbrann helt ute av kontroll og angripe det på den måten, fremfor å si at det muligens brenner litt i peisen.

La oss stappe henda i jorda og se på dette som voksne mennesker. Det er ikke snakk om oss mot dem, det er våre barn som mobber hverandre. La oss ikke sette ned noen kommisjon, la oss heller bare samle en haug med helt vanlige foreldre og prate om dette som folk. La oss ikke dra dette gjennom en lang byråkratisk prosess som bare ender i nok en “Ikke mobb kameraten min”-kampanje. La oss kalle en spade for en spade: Våre barn mobber hverandre, vi er foreldrene, vi er de voksne her, vi eier problemet og vi må komme opp med en løsning. Og den løsningen er ikke å tvinge barna inn i samme bursdagsselskap og si “Se så fint, nå er dere venner”.

/Lik hvis du også er klar for å stikke henda i jorda

Rosablogger fikk 300.000 kroner i baksmell

Som mange andre fikk jeg med meg denne brennaktuelle saken som dukket opp i Dine Penger i dag: http://www.dinepenger.no/regler/rosablogger-fikk-300-000-kroner-i-baksmell/20303020

La meg bare få starte med å si at det var en forfriskende start på dagen å se at mobbing og offentlig uthenging er tilbake! Oh mæn, jeg som trodde alle disse “Ikke mobb kameraten min”-kampanjene ville ta livet av denne folkesporten. Alle er vi enige om at det er slemt å mobbe, men så lenge det er en rosablogger er det tydeligvis helt greit. Hvis det i tillegg er en rosablogger som tjener penger, ja nei da er det nesten bare obligatorisk. Som nordmann er det en sann glede å se at janteloven fortsatt lever i beste velgående.

Har for øvrig tatt meg friheten til å sakse ut et par gullkorn fra kommentarfeltet fra folk som burde få dagens sjampis for meget godt utført mobbing.


Han siste der er meg da 😛 

Men okei, over til sakens kjerne. Det første jeg tenker er: 300.000 kr i baksmell? For et privilegium! Jeg hadde ikke klart å jobbe på meg en slik baksmell om jeg så hadde blogget i 50 år. Jeg vil gå så langt som å kalle det en ære å få skatteetaten på døra. Å være i Skatteetatens søkelys er en god indikator på at du har gjort noe veldig bra… men også noe ganske dumt.

Humanum errare est
Mange vil selvfølgelig “playerhate” stakkars TCMN her, men jeg er ikke en av dem. På samme måte kan jeg faktisk også se på Luksusfellen med både forståelse og medfølelse. Kall det idioti, kall det hva du vil, men hold deg fast: Det er faktisk ikke så uforståelig. Jeg akter nemlig å anta at skattesmellen til TCMN kommer av tilbakeholdt skatterapportering på produkter, og for dere som ikke blogger selv kan jeg fortelle at produkter er det mye av, penger er det mindre av.

 “Vi betaler ikke bloggere…”
Dette er holdningen man møter fra veldig mange annonsører. Jeg fikk faktisk det til svar tidligere denne uken. Mange selskaper ønsker at du skal skrive om deres produkter og reklamere for dem i hue og ræva, men om de skal betale for det? Å nei nei nei, det har vi ikke penger til. “Vi betaler ikke bloggere! Men du får jo et kjempeflott produkt for jobben, så hva er problemet?” Og DER ligger litt av problemet. Selv om man ikke får penger for jobben, så blir man jo kjempegira og å si nei til gratis stæsj er ganske vanskelig. Dessuten vil man jo at bloggen skal fremstå som en attraktiv markedsplass for annonsører.

Jeg vet at mange liker å se ned på bloggere, spesielt rosabloggere, og tror at de helt ufortjent får hundretusenvis av kroner slengt etter seg. Men husk at 99 % av alle bloggere legger time etter time i arbeidet, dag etter dag, uke etter uke, uten å tjene så mye som en daddel. Så når man plutselig får tilbud om et gratis produkt så er det lett å la seg rive med. Selvfølgelig takker man ja til et gratis produkt! Og DER ligger del to av problemet, for du tenkte sikkert ikke over det da jeg skrev det en gang, men jeg skrev altså gratis produkt. Men som vi alle vet, TCMN i sær: There´s no such thing as a free lunch. Alt skal skattes av og takker man ja til et produkt til en verdi av 3000 kr, gir det faktisk en negativ balanse på ca. 1000 kr. Med andre ord: Du har fortsatt ikke tjent en drue, men teknisk sett tapt penger.

“Ja men så fikk du jo et fint produkt da”, sier du kanskje. Ja, det stemmer, men hvis alt du får er fine produkter, så sitter du igjen med 0 kroner til å betjene skatten med. Altså ikke heeelt ulikt problematikken med arveavgift, der folk må selge gården de arvet for å få råd til å betale arveavgiften på gården de arvet… En slags Catch-22 om du vil.

“Ja, men rosablogger er ikke noe jobb!”, sier jo mange. Fotballspiller, sier jeg til det. Hva gjør at en fotballspiller fortjener flere titalls millioner i året i lønn for å trene, mens en hardtarbeidende rosablogger ikke får lov til å tjene til salt i maten uten å bli hengt ut på det groveste hvis hun gjør en ærlig feil, en feil som antakeligvis ganske mange andre 18-åringer også kunne gjort?

Et fall og en løsning
Så, la oss dra det i land. Hvis man ønsker å unngå skattesmeller i øst og vest, skriv følgende neste gang du får en forespørsel om å skrive et sponset innlegg:

Tusen takk for tilbudet og jeg er kjempeglad for at du liker bloggen min <sett inn: utropstegn og smilefjes. Ett av hver pleier å gjøre susen>. Hva er budsjettet deres for et slikt innlegg? Selv om jeg har kjempelyst til å skrive om produktet deres, så må jeg skatte av alle inntekter og Skatteetaten nekter å ta betalt i <sko, moteklær, mascara etc>. Håper på forståelse for dette. Ser frem til å samarbeide med dere hvis vi kommer til enighet. <ingen smilefjes eller utropstegn, avslutt litt bastant. Hold pokerfjeset>.

Hvis de svarer: Beklager, men vi betaler ikke bloggere, kan du svare: Beklager, men jeg jobber ikke gratis. Eller du kan ta oppdraget, men husk at du må skatte av det, med mindre du ønsker å få en trupp med gråspraglete herremenn på døra da. 

 

P.S. Kjære Skatteetaten: Hvis dere planlegger en visitt hit, så kom gjerne neste torsdag, så skal dere få godteri.

(Lik hvis du også vil ha 300.000 i baksmell)
(Og følg Pappahjerte på Facebook

Les også:
#Bakfasaden
Kjærlighetsredet