“Haha så jæææævlig du egentlig ser ut. På alle bildene som ikke du har tatt selv ser du helt ødelagt ut! Hva feiler det deg?!! Slutt med sminke, det der er umulig bra!!! Såklart elsker media å henge ut dumme jenter som deg”

Tenk deg å starte hver eneste dag med kommentarer som dette.. Hver eneste dag. Ikke spesielt kult? Det krever massive baller for å fortsette å stå bredbeint gjennom stormen når drittslenging er en del av hverdagen.

Og dette høres kanskje rart ut, siden jeg er en godt voksen mann på 33 år, men det er akkurat derfor jeg digger Sophie Elise!

 

 

Det er så rått å lese hvor ærlig og rett fra gørra hun tør å være. Fuck Janteloven, her kommer jeg.

Jeg prøver jo selv å snakke rett fra levra selv, men kjenner at jeg ofte holder tilbake på kruttet for å ikke tråkke rett i salaten. Men ikke Soph derimot! Og det er noe så utrolig beundringsverdig over det.

I hennes siste innlegg: “Dette tjener bloggere” tar hun et oppgjør med alle som spør henne om hvor mye hun tjener.

Og akkurat det aktuelle innlegget om penger og bloggere kjenner jeg meg så inn i hampesvarten igjen i! For jeg er jo også blogger, ikke på samme nivå som henne kanskje, men like fullt, og jeg får også det spørsmålet HELE. F*$&#*S. TIDEN!

Hvor mye tjener du?

Kom igjen a, si det da, hvor mye tjener du??

Det er altså så utrolig merkelig, for det kan ofte være det første spørsmålet noen stiller til meg når vi blir kjent. Ikke “Ååh, du blogger?”, “Jøss, HVA blogger du om?”, “Hvor får du inspirasjon fra?”, “Hvor mange lesere har du?” eller “Hvorfor begynte du å blogge?”, men: “Ååh, du blogger? Hvor mye tjener du a?!”

Og jeg svarer jo alltids et eller annet svada, for det mener jeg ikke at noen har noe med. Hvis man på død og liv må vite det, får man vel sjekke skattelistene som en hvilken som helst annen lat journalist med gravetrang og musenese.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mang en gang har hatt lyst til å kontre med et spørsmål tilbake på samme list, for å spørre noen rett ut om hva de tjener mener jeg ligger på samme intimitetsnivå som “Hvilken stilling foretrekker du i senga?” eller “Hva stemte du ved forrige valg?”

Og ikke bare det, men å stille et sånt spørsmål impliserer også at man ikke tar den andres jobb seriøst. Og jada, jeg vet at blogg er rart og ukjent for mange, men hadde det ikke vært litt rart om jeg sa: “Ååh, du er rørlegger? Hæ, hva tjener du på det da? Går det an å leve av det da?” med en tydelig undertone av at man ikke anerkjenner det som en seriøs jobb.

Jeg tenker alltid på Wayne Rooney jeg da. Eller Lionel Messi. Eller en hvilken som helst annen fotballspiller som tjener millioner av kroner i uka på å trene. De løper rundt på en gressmatte og trener. Og de tjener mill-i-oner. At en blogger som Sophie Elise da ikke skal få tjene sine kroner uten å bli stigmatisert, hengt ut eller sjikanert synes jeg bare viser hva slike egentlig mener og hvor lite de vet om blogging som arbeidsform.

 

Oy, det spørsmålet igjen …

 

For det er jobb. Tro meg, det er jobb. Jeg har jobbet mange steder tidligere, men nå jobber jeg med dette. Jeg har pushet burgere på mækkærn, vasket gulv og flippet pølser på 7-11, levert reklame, solgt stekepanner, skrevet spillomtaler og mye mye mer. Senere i livet har jeg også hatt fulltidsjobber innen prosjektledelse, salg- og markedsføring og tekstforfatter. Men jobben som blogger er uten tvil den som krever mest, tar opp mest tid og forårsaker mest stressflass på hjernen.

Det virker kanskje som at alle ordene bare dukker opp på skjermen helt automatisk og at tekstene bare skriver seg selv som ved et trylleslag, men de gjør jo dessverre ikke det. Jeg skulle så gjerne hatt tusen apekatter på tusen skrivemaskiner som bare produserte innlegg på innlegg for meg, men jeg må nok dessverre komme opp med hver eneste idé selv og skrive hvert eneste ord. Slik som dette. Og dette.

Og det gjør Sophie Elise også. Bare at hun har hele landets øyne på seg hver eneste dag, hele tiden. Og hun har en langt mer fargerik personlighet enn meg og selvfølgelig får hun tilbakemeldinger på det. Hun kaster seg hodestups ut i felten hver eneste dag og for det tar jeg av meg hatten, for hvis du tar en titt på kommentarene hun får rundt om i sosiale medier, ja da kan vi gjerne ta en runde til på det der med mobbing hvis du vil.

Det mange ser ut til å reagere på er at hun tjener så bra. Litt usikker på om slike utspill grunner i misunnelse eller egen ulykke, men det mange kanskje ikke forstår er at en blogg av hennes kaliber ikke bare er en dagbok, men også en markedskanal. Det må den være, for ingen kan jobbe tilsvarende en fulltidsjobb eller mer for lommerusk og glansbilder.

At Soph gjør store penger reflekterer bare at hun gjør en god jobb og har en attraktiv markedsplass. Hun kommuniserer godt med sine lesere, som annonsørene igjen anser som en lukrativ målgruppe. Ingen magi bak dette, det blir litt som å annonsere i VG, bare at eierskapet bak produktet ikke er en gjeng med dresskledde kvinner og menn, men en munnrapp jente fra Harstad.

 

(Bilde: Sophieelise.blogg.no)

Og det er et eller annet utrolig kult og beundringsverdig over å ha en så kantete personlighet og stå for det 100 %. Det høres kanskje enkelt ut, men igjen, sjekk kommentarfeltet hennes og vit at hun får slengt sånn skit etter seg absolutt hele tiden. Også på julaften. Hver. Eneste. Dag. Du vet selv hvordan en liten slengbemerkning fra noen på skolen eller jobben kan gnage litt resten av kvelden. 100 sånne om dagen, det gjør jo noe med hodet.

Så skal jeg ikke si at jeg er enig i alt hun sier eller egentlig kan forstå meg på hennes verden, for i min verden er det veldig lite Hello Kitty, designervesker og utringinger som ikke tillates i familieparker, men jeg digger at hun står for den hun er, selv om den hun er kanskje ikke appellerer til alle. For å prate som hovedpersonen selv: Haters gonna hate.

Vi trenger folk som Sophie Elise, som tør å være seg selv, tross en konstant strøm av surmaga tilbakemeldinger. For janteloven er en gneldrete bikkje som virkelig trenger et tupp i ræva!

Så, Sophie Elise, hatten av for deg i dag. Som voksen mann med skjeggstubber i fjeset og hår på kassa smerter det meg å måtte innrømme dette, men jeg tror rett og slett at du har større baller enn meg.

Og som rett er ønsker jeg å avslutte med et sitat fra innlegget som sparket i gang hele denne teksten, så vær så god Sophie Elise, take it away:

“- Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør – neste gang de skriver en artikkel om hva som er “hot” i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger – pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame.”

 

 

/ Respekt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg vet at vi er veldig opptatt av at alle skal ha det like bra her til lands og at ingen skal bli mobbet og alt det der, og det har jeg selvfølgelig ingen problemer med, MEN …

Nå må vi rett og slett roe ned det mobbebegrepet litt altså. I altfor lang tid har det gått en inflasjon i bruken og i disse dager stemples stort sett alt som er en anelse negativt som mobbing.

Det er veldig bra at vi prøver å få bukt med problemet, men noen ganger føles det som en heksejakt som går litt over stokk og stein. Og med følgende kronikk om tv-programmer, konkurranser og mobbing rant begeret endelig over:

Les: Mobbingens nye og sanne mor

For da jeg leste denne kronikken var det nok. Jeg tror dette er bortimot det teiteste jeg har lest på veldig lenge. Og det må det være lov å si, det er ikke mobbing av den grunn. (Artikkelforfatter er sikkert en knakende flott person, men akkurat i denne saken er vi bare veldig uenige. Sånn, da var det sagt).

Hovedtesen her er altså at programmer som Anno, Mesternes Mester og Mitt Dansecrew har som hovedpoeng å finne fram til og stigmatisere TAPERNE (ja, det står skrevet i store bokstaver).

Dette understrekes med at hele prosessen om at noen blir stemt ut, kastet ut av gjengen og isolert fra det gode fellesskap er selve kjennetegnet på effektiv mobbing.

 

 

Hele kronikken faller vel egentlig på sin egen urimelighet, for det går vel ikke seriøst an å mene at hele konseptet bak en konkurranse er å stigmatisere taperne?

Eller er det slik at det er plagsomt mange som går rundt og spør: “Så du femmila på tv i går? Hvem tapte??”

I enhver konkurranse vil det være tapere, det er bare en helt naturlig del av livet det. Hva skulle vi ellers gjort?

Ville jo blitt veldig rart å se en fotballkamp der man ikke teller mål. Etter 90 minutter går begge lag av banen og ingen verken vet eller bryr seg om stillingen. På slutten av sesongen står alle lag oppført med like mange poeng, ingen kamper vunnet, ingen kamper tapt.

Og for å videreføre logikken fra kronikken, betyr dette at bedrifter kaller inn til jobbintervjuer ens ærend for å peke nese og le av alle som ikke når helt opp? Høres ut som en merkelig måte å jobbe på.

Men, vent nå litt …  jeg tapte en håndballkamp i forrige uke jeg! Betyr det at jeg ble mobbet? Og hva med den jobben jeg ikke fikk her for noen år tilbake, var det trakassering?

Fra spøk til alvor, mobbing skal selvfølgelig tas seriøst, men det kan ikke bli slik at alt stemples som mobbing. Vi kan ikke bli et samfunn som er så redde for å sile ut tapere at vi ikke kan skape vinnere. Vi trenger vinnere like mye som vi trenger tapere.

Det er greit at vi prøver å skape et samfunn som løfter frem alle altså, men et eller annet sted må det være et tak for denne fordummende mobbeinflasjonen. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke mobbing alt som skurrer.

Jeg liker heller ikke trenden med at man tilsynelatende slenger ut m-ordet bare for å skape overskrifter. Det vanner ut begrepet og virker mot sin hensikt. Få det gjerne på banen, men for tiden fremstår det nærmest som et trendord og når alt som er negativt stemples som mobbing vil ordet med tiden miste sin kraft. Og det er synd, for vi trenger mobbedebatten, men på de rette premissene.

Å systematisk plage noen over tid, ja det er mobbing. Å si “Beklager, du røk ut av konkurransen, men takk for at du prøvde”, nei det er ikke mobbing.

Det er heller ikke denne teksten. Den er bare en neve som hytter i luften i oppgitt frustrasjon.

 

 

/ Ikke all kritikk er mobbing

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Da jeg var ung, kul og hipp husker jeg vi gutta hadde et begrep også kjent som “Ulvebittet”.

Altså at man våkner opp ved siden av en dame som har sovnet på armen din og dermed låser deg fast til senga. Målet er jo selvfølgelig å fortest mulig komme seg hjem, ubemerket som en ninja i natten, men i frykt for å vekke vedkommende vurderer man heller å gnage av seg armen enn å dra den ut og risikere å vekke henne. Ref. Ulvebittet.

 

 

Jeg har inntil ganske nylig trodd at jeg aldri ville møte en slik problemstilling igjen, for jeg trodde jo at jeg var lykkelig forlovet med frua i mitt liv og godt etablert i en lykkelig familie og alt. Men så da, i det siste har det nemlig skjedd litt ting på privaten.

Jeg har møtt en dame.

Og jeg må vel ærlig innrømme at jeg er nyforelsket igjen.

 

 

Problemet er bare at hun sovner på armen min stort sett hver eneste kveld, og når jeg legger henne ned blir armen låst fast under henne. Dette etterlater meg i en håpløs situasjon der jeg må velge mellom å risikere å vekke henne eller bli liggende der oppe resten av kvelden.

 

 

Problemstillingen er kanskje den samme, men situasjonen er ny og et nytt begrep er født.

“Lilleulv-bittet” <3

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Helt siden dagen du ble født har jeg egentlig bare gått og ventet på dette. Lurt og tenkt på hvor lenge det ville gå og hvor ille det ville bli. Blir det i dag? I morgen? Kanskje neste år? Det eneste som har vært sikkert er at det ville skje.

Og i går skjedde det.

Telefonen fra barnehagen. Hull i hodet, blod, hele den pakka der.

 

Medic!

 

Misforstå meg rett lille plutt, men det var nesten litt betryggende å høre. Jeg visste at denne dagen ville komme, men så var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. En liten sjokoladebit, masse kos og spesialbehandling, så sto verden til påske likevel.

Mange ville kanskje tiltet i vinkel over noe slikt og bekymret på seg stressflass, men ikke pappa. Jeg har egentlig bare gått og ventet på denne dagen, for du er som meg og jeg har vært der selv. Mange ganger før.

 

Pappa har tråkket opp løypa.

 

Du er som meg du. Du er høyt, du er lavt og noen ganger går det ikke helt som planlagt. Og det vil skje igjen. Og igjen. For du er min sønn og jeg kjenner lusa på gangen.

Noen dager går alt på skinner, andre dager ligger man plutselig på bakken med et hull i hodet. Det er sånn det skal være det, gutten min.

På sett og vis så er jeg vel egentlig litt stolt. Jeg vil ikke nødvendigvis at du skal ville gå i mine fotspor, men av og til er det hyggelig å se at du ligner litt på din gamle paps.

 

/ livet er høl i hue

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nei vettu hva, nå er det faktisk nok! Jeg kan ikke ha det sånn her. Jeg er faktisk en mann, ikke en liten jente, men en voksen mann.

Det må da være mulig å være bare LITT tøff og cool bare en sjelden gang? Det skal da være mulig å være litt mandig i hverdagen selv etter man har fått barn også eller har det toget reist? Må jeg virkelig få tårer i øynene av absolutt ALT?!

 

 

Grunnen til min store frustrasjon er selvfølgelig at jeg satt på “kontoret” i går kveld og leste Pondus. Det var et spesialnummer der man følger Jokkes jakt på sin biologiske far. På et tidspunkt blir Jokke overrasket over at noen har ringt på døra og lagt igjen en julepakke uten avsender. Det er hans far som han ikke vet at lever.

Og DET var nok til at jeg fikk tårer i øynene! Hallo … jeg er 33 år gammel og skjeggete. Da tar det seg ikke ut å sitte på potta og sippe.

Så derfor, kjære kropp, jeg krever å få følelsene mine tilbake på rett kjøl. Dette går ikke lenger.

 

/ Takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vel vel vel, så kom det endelig for en dag at Caroline Berg Eriksen er en liten luring. Klippe litt her og fikse litt der og vipps så er alt så mye bedre.

Er det bare jeg som ikke er spesielt overrasket over dette? Selv om Carolines blogg er et slags showroom for det perfekte så finnes det ingen overmennesker. Alle legger på seg av julemat, ingen promp lukter gløgg og vaniljestang. Ingen er perfekt fire om morran og intet hus slipper unna støv og rot, spesielt ikke et hus med barn og bikkjer.

Om noe burde leserne ta selvkritikk for å ikke innse at det skurrer litt når alt Caroline omgir seg med blir til gull. Du vet det er noe muffins på gang når selv bikkjene hennes er så smellvakre at du får litt lyst til å kline med dem.

 

At det var?!

 

Og en annen ting: Lever ikke Caroline på lavkarbomat da? Det gjorde jeg også i høst, men etter tre måneder med avocado, bacon, egg og mer bacon ble jeg så intenst drittlei at jeg plutselig en kveld satt naglet fast i en melkesjokolade før jeg rakk å reagere. Så at hun nok har noen svin på skogen og derfor må fjerne ei litta dobbelthake i ny og ne er bare fullt forståelig.

Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor hun ikke har photoshoppet mer? Hvis man først skal photoshoppe synes jeg man kan gjøre det skikkelig. Ta den svissa til gubben for eksempel. Er ikke den litt i overkant 90-talls da? Hvorfor ikke legge inn noen striper, kanskje stusse litt på tuppene og roe ned hårgelen?

Og helt ærlig: Sånne rottehunder er kanskje søte, men er det ikke litt ut da? Det var jo kult for typ 10 år siden og ikke egentlig representativt for en småbarnsfamilie av hennes kaliber. Her gjelder det å følge moten! Sleng inn en Engelsk Setter eller hvorfor ikke et matchende sett med dalmatinere? Da snakker vi. Slike hunder er lett tilgjengelig på iStockphoto, Shutterstock og andre bildetjenester.

Og når vi først er i gang, det huset de bor i er kanskje fint, men seriøst … Siljan? Jeg hadde ikke klart å komme på et kjedeligere sted om jeg så fikk syv timers betenkningstid. Nei, glem Telemark og flytt hele sulamitten til noe langt mer moteriktig. Grünerløkka for eksempel. Eller hvorfor ikke Stureplan? En enkel klipp og lim-jobb.

Det som derimot gjorde meg litt trist var å se at bildene fra huset hennes ikke var photoshoppet. Det betyr med andre ord at den stua faktisk ser så smashing ut til jul og det gjør meg uvel. For når jeg ser på min egen stue og sammenligner, så ser det ut som vi bor i et nedlagt bomberom fra 70-tallet. Også vi som trodde at et par lyshus fra Kähler og noen fjonge blomstervaser skulle gjøre susen. Det var de penga, rett ut av vinduet. Takk skarru ha, Caroline.

 

Carolines julestue (bilde lånt fra Carolinebergeriksen.no)

 Peters julestue. Studerer du bildet nøye vil du se at det også finnes et barn her et sted.

 

Men men, ikke ta det så tungt, Caroline. Det blåser snart over. Ja vel, så ble du tatt med buksene nede, men jeg tror folk flest har forståelse. Som tidligere nevnt så er jo bloggen din et slags showroom for det perfekte og det er det leserne vil ha. De vil jo ikke se selfies av deg på ramma med undertekst #dårligkylling #dårligmaga #faxtilporsgrunn

Jeg tenker det er rimelig kjip stemning i Casa Fotball i kveld, men det blåser snart over. Ta en avocado, se en film og vipps så er det glemt. Tenk bare på Bill Clinton. Tror du han noensinne trodde noen ville tilgi ham for å ha sett hele befolkningen rett i hvitøyet og løyet i beste sendetid? Neppe, men se på ham nå. I fyr og flamme og mer populær enn noensinne. Eller.. noe sier meg at Hillary har ham i et skikkelig balletak, men det blir en helt annen sak.

Og beklager det der med svissa til gubben forresten. Jeg er nok bare bitter for at jeg føler jeg er i ferd med å tape kampen mot eget hårfeste. Noen ganger vurderer jeg å gjøre noe med det på sikt, men tupé er liksom ikke helt min greie. Men hey, kanskje du kunne lært meg et par triks? OH!

… sorry, den var under beltestedet. Klarte bare ikke å dy meg.

 

Begynner å bli glissent, gamle Pete

 

Men forresten, det er ikke slik at Caroline er den første bloggeren her til lands som mottar massiv kritikk for å ha photoshoppet et bilde uansett. Gamle Pete slo deg med nesten to år der, gitt. I april 2013 la jeg ut dette bildet og fikk massiv kritik, både fra de som trodde bildet var ekte og de som mente at det ikke var innafor å tulle med sånt. Her er bildet:

 

Ikke innafor med en liten fotospøk, der altså.

 

Av og til tenker jeg at det frister litt å fikse litt på sannheten for meg også, slik som på dette bildet. Du kan se på før- og etterbildene at det er ørlitte grann manipulert da jeg følte for å gjøre bildet litt mer familievennlig og koselig.

 

Ekte kjærlighet (ETTER)

 

Ekte kjærlighet (FØR)

 

Og dere skulle bare visst hvor lang tid Mammahjerte brukte på å photoshoppe dette bildet før hun la det ut. Før endringene lignet hun på Tande P som hadde slukt en hel hoppegnu som en glupsk anaconda.

 

Men selv om det kan virke fristende å pynte litt på grisen vil sannheten alltids komme for en dag før eller siden, så da er det egentlig like greit å bare akseptere skjebnen for det den er. Jeg er en voksen mann med hår i sakte retrett og poser under øya som ingen sminkekost kan gjøre noe med. Men jeg er i hvert fall meg selv og det er godt nok for meg. Og mirakuløst nok så holder det for frua også, så da er jeg fornøyd.

 

 

/ tommel opp!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

For en fantastisk helg det har vært. Her skriver man et ganske uskyldig innlegg til ettertanke om alkohol og noen linjer tatt ut av en sang, så ender det opp med et kommentarfeltbonanza helt uten sidestykke.

Av dette har jeg lært at å utfordre den norske kosen er noe av det skumleste man kan gjøre. Si hva du vil om alt annet, men kom ikke her og snakk dritt om sukker eller vinglasset mitt!! Da skal du få så øra flagrer! Det er på grensen til patetisk å se hvordan noen til de grader går i forsvarsposisjon bare man nevner ordet alkohol.

“Ååååh, du snakker om alkohol? Besserwisser! PK-mafia! Moralist!! Jævla hykler, hvorfor snakker du ikke om dette hele året og bare i jula? Jeg er så drittlei bloggere som bare skal tjene penger på å rakke ned på oss andre. Hæ, hvis du ikke klarer å ta deg et glass øl uten at det blir problemer, ja da er det DU som har et problem da. Kom ikke her og prøv å ta fra meg vinglasset mitt, din forbanna pekefingerviftende kapitalistbloggeridiot”.

 

Ikke snakk dritt om vinglasset mitt!

 

Saken er bare den, at for hver eneste negative kommentar, blir jeg bare enda mer glad for at jeg skrev det innlegget. For det betyr at én person til har måttet tenke over temaet. Så kan ikke jeg gjøre noe med at folk ikke gidder å lese hele saken, men hopper rett til kommentarfeltet for å slenge med leppa, det er jo blitt en slags folkesport det der. Det er rart hvordan “la oss tenke litt over alkoholinntaket i jula”, kan bli til “du er alkoholiker”, men sånn går no dagan.

At mitt innlegg “Julen som ble ødelagt” har blitt lest over 100 000 ganger og fulgt opp med en sak på Side2.no “Det må da være lov å kose seg” der den har skapt en massiv debatt, gjør meg intet annet enn glad. For det betyr at jeg er inne på noe, at jeg har truffet noe og at noen har måttet tenke seg om. Topp stemning! Hadde jeg bommet helt ville saken falt død om uten at noen hadde snudd seg.

Og bare sånn så vi er enige: Ja da, du skal få lov til å kose deg. Sånn, da jeg sagt det en gang til.

For veldig mange skriver nemlig at det må være lov å kose seg. Alkohol i moderate mengder er ikke noe problem, ingen barn har tatt skade av at foreldrene tar et glass øl til maten, det må da værra lov å kose seg litt!! etc etc etc. Men disse kommentarene blir så ufattelig små i forhold til de som kan fortelle såre historier som viser hvordan det var å vokse opp med foreldre som drakk for mye. Vektmessig vil jeg si at én slik historie gjør opp for rundt 50 000 “det må da værra lov å kose seg”-kommentarer.

For det skal være lov å kose seg, men det er også lov å ta to minutter til ettertanke. Hvis dette absolutt ikke angår deg, så er det heller ingen grunn til å bli muggen. Hvis det angår deg er det helt sikkert fint å ta to minutter til ettertanke. Det betyr ikke at du er alkoholiker av den grunn, i hvert fall ikke i min bok. Fra min side handler det absolutt ikke om å “ta” alkoholikerne og gjøre alle til syndere, men heller å bevisstgjøre at selv litt alkohol kan bli litt for mye. Eller ikke. Men uansett er det fint å tenke over det.

 

Hælle måne, nå koser vi oss!

 

Og forresten: Til dere som “vet” hvordan det funker med blogger, altså at jeg skriver om dette kun for å få hundretusenvis med lesere og få masse oppmerksomhet rundt saken, så burde dere prøve å blogge en gang for å vite hva dere snakker om. Det er altså slik at jeg blogger hver eneste dag. Om meg selv, mitt liv som fattern og om verden rundt meg. Hvis det er noe dere der ute fatter interesse for, så er det dere som deler det med venner, snakker om det og skaper en debatt.

Det er ikke slik at jeg logger meg inn på bloggen med 100 000 ulike maskiner. Hvis en sak er interessant, så blir det mange lesere om den. Jeg vet at det er et litt kjedelig svar, for selvfølgelig er det mye mer moro å se for seg bloggere som kyniske konspirasjonsmakere som klekker ut saker på bakrommet, men det er nok bare viral spredning som bestemmer det der. Jeg skriver mange saker jeg, ofte flere om dagen, og mange av disse er det nesten ingen som leser.

Slik som den gangen jeg skrev om at jeg var på fisketur med noen kompiser og pilket etter gjedde. Den var det nesten ingen som leste, men jeg synes den var kjempeinteressant. Den gangen jeg skrev om at Caroline Berg Eriksen så flott ut fire dager etter fødselen hadde jeg ikke egentlig tenkt til å poste saken i det hele tatt, for jeg tenkte at det ble for uinteressant for folk. Men så gjorde jeg det likevel. Den saken fikk nesten 500 000 visninger i løpet av noen få dager. Så kort fortalt: Det er ikke jeg som sprer sakene, det klarer dere fint selv. Mediene og dere lesere sprer ting dere interesserer dere for, det er ikke noe jeg råder over. Jeg bare skriver om det som angår meg.

 

Og dette er ting som angår meg.

 

Tilbake til saken: Selv om reaksjonene for det aller mest har vært positive, så synes jeg det er rart at en tekst som bare handler om å gi litt ettertanke til en viktig sak kan skape så mye dårlig stemning hos mange. Det er på grensen til fantastisk å se hvor lite som skal til for å provosere folk når man utfordrer “den norske kosen”. Plutselig er det JEG som har et alkoholproblem (…) og skriver om dette kun for å tjene penger på det. Og ikke bare det, men “hvor er du resten av året? Jeg er så drittlei av bloggere som deg, din forbanna hykler som skriver om dette kun i julen.”

Vel … Jeg har skrevet om det før også, om enn i litt annen drakt. Jeg skrev for noen måneder siden om at jeg drakk eplemost ute på byen istedenfor øl. To innlegg på rappen til og med. Her er det andre. Da fikk jeg også samme reaksjon fra noen. “Jasså, ute og vifter med pekefingeren, PK-moralistbesserwisser”. Sukk. Grunnen til at jeg ikke skriver om det hele året er nettopp fordi jeg ikke ønsker å være en pekefingermoralistjævel. Dette er på ingen måte en anti-alkohol-blogg, men en pappablogg.

Men julen er barnas høytid og en tid for ettertanke, men også en tid da alkoholinntaket økes, og denne kombinasjonen tenker jeg passer fint for å snakke litt om alkohol. Litt på samme måte som at det er mest naturlig å reklamere for grillmat i sommerhalvåret. Så til deg som klager på bloggere som skriver tekster om alkohol rundt juletider: Fint at du synes det blir for lite resten av året, men det blir en anelse kontraproduktivt å slenge med leppa når vi først skriver noe. Det er ikke til spesielt stor hjelp for saken å prøve å hysje oss ned når vi først reiser oss. Klapp oss heller videre.

 

 

Jeg hadde egentlig tenkt til å komme med et radikalt forslag, men tror jeg lar det ligge. Eller … Okei da, jeg kan jo uansett si hva det går ut på. Kjenner du til Earth Hour? Earth Hour er altså en verdensomspennende symbolsk markering og et uttrykk for folks vilje til å stå sammen mot klimaendringene. I år ble Earth Hour avholdt 29. mars kl.20.30 – 21.30 da folk i 162 land og over 7000 byer skrudde av lysene i huset sitt for å vise sin støtte til aksjonen.

De aller, aller fleste klarer helt fint å kose seg med alkohol uten at det oppstår problemer av det, men for mange er dette heller ikke tilfellet. Såpass vet vi, la oss ikke stikke hodet i sanden akkurat der. Så derfor (hold deg fast) hva om vi i år hadde satt ned flaska på juleaften og tatt en kollektiv hvit jul alle mann? Ville det vært så ille? Hadde man egentlig kost seg noe mindre, eller må vi ha akevitt og juleøl til maten for å kose oss? Ville det ikke vært litt trivelig å vite at man ikke drakk, nettopp for å vise støtte til noen som har opplevd forferdelige dager med foreldre som drikker for mye? Ville ikke dette sendt et sterkt signal til alle de som ikke hadde klart å sette fra seg flaska? Det ville gått fakkeltog en lang gang!

Selv om man ikke har noe problem med alkoholen selv, ville det kanskje kunne bidra til at bare ett barn til der ute kunne fått en litt ålreit juleaften og hadde det ikke da vært verdt det? Ville det ikke vært fint å vite at man gjør noe godt for noe større enn en selv?

Nei uff, jeg får avslutte dette tankespillet. Jeg kjenner allerede på kroppen hvordan det risler og rasler på tastaturet til det norske kosefolket. Så du trenger med andre ord ikke å gå helt klikkedesperado på tastaturet altså, jeg har ikke lagt frem mitt lille alkohol-eksperiment for Erna og kongen, det var bare et liten tankerekke, kjære deg. Slapp av, jeg har ikke tenkt til å ta fra deg kosen. Gud forby.

Og du: God jul a.

 

/ Hau hau

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Som veldig mange andre har jeg fått med meg teksten “Barna dine er ikke det viktigste i livet”. Sånt blir det blogginnlegg av.

Jeg liker hvordan teksten går hardt ut rett fra start med å etablere en “sannhet”.

– “Barna dine er ikke det viktigste i livet. Det er riktig. Barna dine er IKKE det viktigste i livet ditt”. Allerede her burde man vel egentlig slutte å lese, for en tekst som kaster ut slike påstander er selvfølgelig vanskelig å ta seriøst, men likevel blir man jo nysgjerrig.

Les hele saken her: Barna dine er ikke det viktigste i livet

Meg og en fyr som ikke er sånn superviktig for meg… yeah right.

 

For å raskt oppsummere teksten så handler den om at barna ikke skal være det viktigste i livet ditt, men parforholdet du har til barnas mor/far. Men la oss starte. Her kommer et sitat fra teksten:

-Vi bruker så mye tid på å være “perfekte foreldre”, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempel. Gode eksempel på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut.

Hvorfor kan man ikke gjøre begge? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være noe problem å sette barna i først (eller i “midten av universet” som dere skriver) og i tillegg være et godt eksempel på hvordan et godt forhold skal se ut.

Og for min del så kan et godt forhold gjerne se akkurat slik ut som vårt forhold gjør nå. Vi setter barna først, deretter oss selv. Det betyr ikke dermed at vi ikke har et godt forhold, men vi er begge enige om at barnas beste er det viktigste akkurat nå. Vi tuller ofte med at vi i et par år fremover når vil fungere først og fremst som kolleger og det trives vi godt med.

 

Der har du oss 🙂

 

Skal vi liksom begynne å sette barna i andre rekke og prioritere oss selv bare fordi en fjasete artikkel presenterer det som en etablert sannhet basert på viktig kildemateriale som helt tilfeldige filmklipp fra 50-tallet? Piss meg i øret.

Før jeg fikk barn var det JEG som var universets midtpunkt. Jeg var den viktigste personen i mitt liv, så kom venner og familie, kolleger, venners venner og deretter røkla (resten av verden). Da jeg ble sammen med Christina hoppet hun foran alle andre og presset de en plass ned på lista, mine egne behov for selvrealisering likeså. Så fikk vi Gustav. Da fikk alle andre rykke enda et hakk ned på listen, Christina likeså.

Hun er selvfølgelig ikke uviktig, men i den klassiske “umulig dilemma”-situasjonen der en mann med pistol tvinger meg til å velge en av dem, så hadde jeg gått for Gustav. Selvfølgelig hadde jeg det. Det samme hadde Christina, det har vi snakket om flere ganger. Hvorfor? Barna våre er det viktigste vi har i livet vårt.

Sånn tror jeg mange har det, så at denne artikkelen legger frem som en etablert sannhet at “sånn er det ikke” kjenner jeg at irriterer meg. Ikke fordi artikkelforfatterne ikke skal få mene hva de vil, men ikke kom her og legg frem en personlig påstand som fakta bare fordi dere har forsket dere frem til dette over en kopp kaffe latté.

 

Aha, så du er også i besittelse av fasit? Strålende!

“Umulig dilemma”-situasjonen prøver man jo å avvriste i teksten med følgende tekst:

Så hva vil det si i praksis å sette sin partner først? La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først, det er ikke det vi mener. Poenget er at familien fungerer best når de to foreldrene samarbeider godt, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting.

Når ble dette fasit? Hvem er det som bestemmer dette? Og hvorfor kan man ikke samarbeid og være lykkelige selv om man prioriterer barna høyere? Kjære artikkelforfattere, hva er det dere er så redd for? Jeg skjønner at det kan utvikle seg til trøbbel i gjerdet om man prioriterer fotballkamper på tv og oppssuing av huset foran forholdet, men barna? Kom igjen.

Eller er det en tekst skrevet kun for å provosere til reaksjon, for dermed å skape viral effekt, klikk og potensielt også salg for dette Coaching & Hypnose-opplegget. Ikke umulig. Det er jo viden kjent fra bloggverdenen at folk skriver ting de egentlig ikke mener kun for å få en reaksjon hos folk. Et desperat trekk jeg aldri har hatt særlig sansen for. Det virker mest som at denne teksten er skrevet av barnløse bedrevitere som baserer seg litt for mye på tilfeldige sitater fremfor empirisk forskning, altså et eget familieliv med barn. Men jeg kan ta feil, jeg later ikke som jeg har fasit, jeg bare fabulerer.

Litt rask research avslører også at artikkelen er skrevet av to hundetrenere, hvilket gjør alt så mye lettere å forstå. Jeg skjønner at en slags adjektiv-lek der man bytter ut ordet “barn” med “hund” kan utgjøre en morsom selskapslek, men det blir ikke automatisk en god artikkel av det, dessverre.

Jeg skjønner ikke heller helt hva man er redd for her. Det virker som at man må ta et valg mellom barn eller forhold, som om de to ikke lar seg kombinere. Enten er man en god forelder eller en god partner, man kan selvfølgelig ikke gjøre begge. Kanskje er det bare jeg som er født med en simultankapasitet av en helt annen verden, men jeg synes ikke det har vært spesielt brysomt å kombinere de to så langt.

I saken presenteres også en rekke spørsmål som skal avdekke om man har gått i “fella” med å sette barna sine for høyt. Her er ett av dem:

“Ser barna dine med jevne mellomrom at foreldrene kysser og klemmer hverandre, og ikke bare er foreldre, men også kjærester?”

Det er mulig jeg misforstår her, men jeg var ikke klar over at jeg måtte velge bort å kysse min kjære hvis jeg setter barna på øverste hylle. Virker rart at man ikke kan være både gode foreldre og kjærester på likt. Som de sier: That´s news to me.

 

Who knew?

 

Her kommer nok et sitat:

“Et sterkt forhold mellom foreldrene er den største tryggheten barna dine kan få. Og du setter et eksempel som de selv kan følge som voksne (du vil vel at dine barn finner en partner som setter dem først, og som de vil være lykkelig sammen med, gjør du ikke?)”

Jeg liker hvordan de spiller opp et slags skyldspørsmål her og legger til rette for at man skal betvile egne valg. Svaret på dette er for min del for øvrig nei. Jeg håper mine barn finner seg en partner som setter dem først, at de er lykkelige sammen og at hvis de en vakker dag får barn, vil sette barna først hvis de føler for det. Hva enn de må for å få sitt forhold til å funke og være lykkelige sammen. Jeg vil i hvert fall ikke at de skal gå inn på nettet og lese en fjasete artikkel skrevet av bedrevitere som forteller dem at deres valg er feil.

Så kommer et sitat som til en viss grad gir mening, men også ikke:

“Hvis du setter barna høyere enn din partner, gjør du på ingen måte barna dine noen tjeneste. Det er ikke dine barns oppgave å gi deg kjærlighet og trygghet. Deres oppgave er bare å være barn.”

Det handler ikke om et valg, det handler ikke om å gjøre barna en tjeneste, det handler om ektefølt kjærlighet og den lar ikke legge bånd på seg, selv med en stor dose “forstå-seg-på”-isme. Christina og jeg har i løpet av perioden vi har vært småbarnsforeldre blitt enige om at vi setter vårt forhold litt i andre rekke en periode for å fokusere på barna. Ikke fordi vi har det dårlig sammen, snarere tvert i mot.

Vi har det såpass godt sammen at vi kan la vårt forhold komme litt i andre rekke, fremfor å stresse med alt vi to skal gjøre sammen. Vi er ikke først og fremst kjærester et par år nå, vi er foreldre. Det betyr færre turer på Spa, storbyferier og romantiske dater, og mer grøt, gulpekluter og barne-tv. Og det er helt greit, for det er akkurat sånn vi vil ha det.

Og den retten synes jeg vi skal få lov til å ta oss uten å få tredd nedover ørene en liksom-etablert sannhet om at det er feil. Vi så faktisk en episode av Side om Side på TV her i helgen som faktisk dekket dette på en artig måte. Barna våre er vårt “felles prosjekt” som holder oss sammen. Det er jobben vår og vår felles glede/hobby. Og det funker for oss.

Barna? Nei, de har vi ikke sett”

Så kan dere få lov til å prioritere salsakurs med kjæresten, men det hadde ikke blitt riktig for oss. Jeg tror vi heller velger å prioritere slik vi føler det i hjertet og ikke slik dere forteller oss, basert på et flimklipp fra 50-tallet, tilfeldige påstander og “etablerte sannheter” dere bare drar opp av hatten. Vi setter barna høyest, oss selv på en god andreplass og klarer å gjøre begge disse tingene samtidig. Kysse gjør vi også. At det går an.

Men igjen, det kan jo være at dette funker bedre når man faktisk snakker om barn og ikke egentlig har skrevet om en artikkel ment for hundehold. Jeg tror faktisk jeg skal lese saken om igjen og bytte ut ordet “barn” med hest, katt eller gaupe. Kanskje den blir bedre da.

/ Voff!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Leste akkurat en sak på Mammasidan.se som fikk meg til å riste på hodet i vantro. Saken handler om en ny trend der vordende foreldre. leier inn en proff fotograf til å være med på hele fødselen. Hele fødselen, altså. Les hele saken her: Ny trend: Tar med fotograf på förlssningen.

Det er helt sikkert en fin tanke som ligger bak, men dette slår meg ganske umiddelbart som en hårreisende idé. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at frua hadde stukket meg i nøtteposen med en saks hvis jeg en dag hadde spurt:

– “Puuus? Vi skal ikke leie en proff fotograf til å fotfølge deg hvert eneste sekund, 24 timer i døgnet, fra alle vinkler, i alle sinnsstemninger når du skal føde da?”

Er du helt totalt idiot, din hestpeis?!

Å føde et barn burde være mer enn nok å konsentrere seg om når det står på som verst. Å ha en kaffeslurpende og überhipp fotograf snirklende rundt beina til alle døgnets tider virker som ganske nøyaktig det siste man trenger i disse sårbare og veldig nakne timene.

Jeg skjønner tanken om at man vil forevige minnene, men holder det ikke å knipse bilder med mobilen mellom slagene? Må ALT dokumenteres og deles og gjøres så fint og flott som mulig? Skal ingenting være bare litt privat?

Det er en tid for situasjon og det er en tid for kvalitet. Et naturskjønt bilde som skal på veggen hjemme burde holde god kvalitet, men når man skal dokumentere de kanskje aller tøffeste, mest sårbare og energikrevende timene i løpet av en kvinnes liv vil jeg si at bildekvalitet betyr 0 %. Det er ikke kvaliteten på bildene som gjør de gode, det er autensiteten. Ektheten. Bilder tatt av oss, for oss. Ikke av en fotograf for penger.

 

Bildekvaliteten er ikke noe å skryte av, men jeg glemmer ikke dette øyeblikket med det første…

 

Det som er spørsmålet er vel kanskje hva man ønsker å oppnå med disse bildene. Ønsker man å vise dem frem til hele verden eller vil man ha det som et minne? For minnet blir ikke svakere av at bildekvaliteten er under pari. Snarere tvert i mot. Vi har blitt så opphengt i å ta bilder av absolutt alt vi opplever og dele på sosiale medier, at vi tror minner som ikke fotograferes blir glemt.

Jeg tror faktisk det er motstatt. Og her kommer et eksempel: For halvannet år siden var frua og jeg på trilletur med plutten da vi plutselig så boken Kama Sutra ligge i en søppelbøtte. Dette fant vi hysterisk festlig, for hva kan ha ført til at dette skjedde? Kan personen ha prøvd en av de avanserte stillingene og pådratt seg en heftig strekk eller krampe? Snakker vi et alvorlig tilfelle av sextørke? Uansett hva det var, så er det helt herlig å se for seg en halvnaken person i morgenkåpe og tøfler løpe ut i kulda og smelle boka irritert ned i søppelkassa.

Ingen av oss hadde med seg telefon og dermed fikk vi ikke dokumentert det. Først fikk vi selvfølgelig litt panikk, men så innså vi at bilder egentlig bare er en måte å stue unna et minne i et bilde slik at man ikke trenger å ta vare på historien i hodet. Man har jo bildet som en slags jukselapp, men jeg tror det gjør at man lettere glemmer hele historien rundt. Historien med boka i søpla husker jeg i hvert fall langt sterkere enn mye annet fra den tiden som ligger fyldig dokumentert i bildearkivet og på Instagram.

  Hei vent, hvilken bok er det du … Gi meg den!!

Så, tilbake til det vi egentlig snakker om: Trenger man proffe bilder fra fødestua? Jeg sier nei. Ha med en mobil og knips et bilde når det passer seg. Du trenger virkelig ikke en ekstra person til å fly rundt og distrahere under en fødsel, da burde man ha mer enn nok annet å tenke på. Akkurat da betyr bildekvaliteten nada.

Så, kort oppsummert: Proff fotograf på bryllupsdagen når alle er stæsjet opp i fintøyet, sminket, glade og strålende av glede? Absolutt. Proff fotograf når mor er blodfattig, dødssliten og omgitt av blod, bajs, snørr, tårer, sykehusinnretninger og folk i hvite frakker? Nei. Så veldig veldig nei.

Hvis det er noe ved turen til fødestua man tenker at man kanskje vil glemme, så er det kanskje like greit at man glemmer akkurat det. For tro meg, du glemmer ikke det viktigste.

 

Trøtt etter en lang reise <3

Enig / uenig? Spent på å høre hva dere mener 🙂

OBS: Du trenger ikke Disqus/facebook/twitter-profil for å kommentere, du kan også kommentere anonymt som gjest 🙂

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I helgen publiserte VG saken “Kjære storbarnsforeldre” av Guro Hoftun Gjestad. En sår og vakker tekst om livet som storbarnsforeldre. Som småbarnspappa kjente jeg at den traff meg hardt, så da følte jeg for å skrive et svar. Dette er på ingen måte en kritikk av teksten til Guro, men heller et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv.

Kjære Guro,
Jeg tror jeg forstår. Når barna er små er man fortsatt relevant i deres hverdag og bautaen i deres liv. Dette er også tiden da man har et helt hjelpekors rundt seg for alle de praktiske utfordringene i hverdagen. Som storbarnsforeldre står man oftere alene. Ingen snakker visst om det. Ingen blogger visst om det. Plutselig har barna vokst opp og lever sine egne liv mens mor sitter igjen hjemme med et overskuddslager av ubenyttet kjærlighet. Og sånn er det for mange, men ingen som prater om det. Vi prater bare om de små.

 

 

Vi prater bare om livet som småbarnsforeldre og hyller det for alt det er verdt. Kanskje er det nettopp fordi småbarnslivet er potensen og en fase av livet der ingenting er skrevet i stein. Alt er bare gleder, forventninger, tanker og drømmer. Og for den fasen av livet finnes det mange som prater. Mange som meg. Vi som snur på hver eneste stein i hverdagen for å finne nye sider av livet vi kan beskrive. Men vi har også våre bekymringer, vi har også våre savn.

Jeg vet at livet som småbarnsforeldre før eller siden blir livet som storbarnsforeldre. Jeg vet hva som venter, jeg hører om det på bloggen og i sosiale medier hver eneste dag. Om tiden som løper, om barn som vokser opp og flytter ut. Jeg vet at den kommerv. Løsrivelsen. Og den skremmer vettet av meg.

 

For nå holder du pappa i hånda for å føle deg trygg. For nå…

Jeg tror kanskje tiden er det som skremmer meg aller mest. For når man får barn så opphører liksom tiden for en stund, i hvert fall hva gjelder ens egen alder. Man blir ikke så fryktelig opptatt av egne årringer lenger, for alt som betyr noe er nurket i vugga. Jeg er jo bare her for å passe på ham. Jeg er bare her for å bistå. Man blir så besatt av å se dem bli eldre, notere hvert et fremskritt, feire hver en milepæl. Men for hver nye stjerne i boka blir også pappa eldre uten av noen tar notis av det.

Plutselig en dag står man der med voksne barn og tenker “Hva skjedde? Hvor ble alle årene av?!”. Jeg vet det, men akkurat nå vil jeg bare ikke tenke på det. Det er egentlig ganske paradoksalt; alt jeg vil er at pjokken skal vokse opp, men så er det også det jeg frykter. Han er jo bare en liten valp. Han er jo mitt alt, hva da med dagen han flytter ut for å starte på sitt eget liv, et liv jeg ikke får være en aktiv del av? Hva når han så vidt gidder å ta telefonen når jeg ringer, hva da med pappa?

 

Fattern er lekekompis nummer én. For nå…

 

Det som virker skummelt med å være storbarnsforeldre er at man har gitt alt, absolutt alt i så mange år for de små småttisene og plutselig står man på bar bakke igjen. Plutselig er man ikke først og fremst mamma eller pappa, men seg selv igjen. Det har man ikke vært siden før fødselen. Det kan være skummelt det.

Så frykt ikke, Guro, vi som fortsatt er småbarnsforeldre, vi har våre savn vi også. Vi velger bare å ikke tenke på dem. I teksten din etterspør du et talerør for tilværelsen som storbarnsforeldre, en stemme som taler deres sak. Den utfordringen tar jeg gladelig. Bare gi meg noen år. Til da vil jeg ikke tenke mer på det, for nå vil jeg bare nyte gleden, forventningene, tankene og drømmene.

Les også:
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *