En artikkel jeg leste i VG hevder å sitte på løsningen til hvordan man får de mest populære barna.

Dessverre er jeg uenig. Helt uenig.

For artikkelen tar for seg en stor studie som har sett på hvilke barn som er mest populære og hvorfor.

Jeg skulle så veldig gjerne likt å si at studien har knekt koden og at fasiten nå ligger på bordet, men jeg vil heller si at den utgjør et godt eksempel på forskjellen mellom teori og praksis.

For det er vanskelig å kvantifisere mellommenneskelig kommunikasjon, kultur og sosialt spill via tall og data. Jeg mener at tallenes tale i dette tilfellet er pene på ark, men feil i praksis.

Les: Stor studie: Disse barna er mest “populære”

Stikk i strid med hva man kanskje skulle anta så løftes empati frem som den viktigste egenskapen for at barn skal bli populære. Frode Thuen, professor ved Høgskolen i Bergen, uttaler blant annet:

– “Å være sosialt tilpasningsdyktig, kunne lese det sosiale spillet og ha empati er nødvendig for å bli populær og “passe inn””.

Han sier også:

– “På noen skoler kan det føles viktig å ha de riktige merkeklærne for å henge med, men alt i alt ser det ut til at det er sosiale ferdigheter og empati som fremmer popularitet”.

Familieterapeut Thomas Winther har også uttalt seg i saken og sier blant annet dette:

– “De personene som er oppmerksomme på de små tingene, vil man også synes det er hyggelig å være sammen med. De blir derfor populære”.

Sosialt samspill og empati, er det fasiten?

Jeg skulle så veldig gjerne vært enig med både Frode og Thomas her, for det de sier høres så fint ut, men vettu, dette stemmer dessverre ikke overens med min virkelighet i det hele tatt. Min erfaring er vel heller stikk motsatt.

Og la oss ikke blande smør og kanel her nå. For saken handler om hvilke barn som er mest populære. Det handler altså ikke om å være godt likt eller om voksne, men om å være et populært barn. Bare så vi har det helt klart for oss.

Av hva jeg har erfart og husker fra min egen barndom, så ville myke kvaliteter som empati og omtanke bli ansett som svakhet og heller dytte deg ut på sidelinjen, fremfor å løfte deg opp på kongestol.

For selv om vi lærer barna våre at de skal være snille og greie og følge Kardemommeloven, så er det ofte de som stikker seg ut, tenker på seg selv og klatrer på andres skuldre som kommer seg opp og frem.

Og når jeg ser tilbake på alle jeg har ansett som kule og populære fra min egen barndom, så var det konsekvent de mest uempatiske, hensynsløse og selvstendige. De som var litt uoppnåelige og eksklusive. Kanskje også litt slemme. Eller bare distansert på en nonchalant og avvisende måte. En måte som får deg til å føle deg underlegen. En slags hersketeknikk om du vil.

Så stikk i strid med konklusjonen fra studien vil jeg heller påstå at snarveien til popularitet går gjennom å heve seg over andre, skape et nivå av autoritet og få andre til å kjempe om din anerkjennelse. Være for god for andre, virke litt uoppnåelig og få dem til å knive om din respekt. Litt som å få audiens hos kongen eller en invitasjon til togaparty hos Stordalen.

Det finnes et fint ord for dette. Elitisme.

Mjøøøsh

Jeg liker egentlig ikke å kaste ut det gamle apekortet, men når det kommer til popularitet og det sosiale spillet, virker det naturlig å sammenligne med Alfahannen i en flokk; den ubestridte lederen som kontrollerer resten, den sterkestes rett og alt det der.

For jeg mener popularitet i stor grad er et spill om makt og posisjon, ikke om liking.

Personen som jobber for at alle skal ha det bra, prater med de som har det vondt, har omtanke for andre og utstråler empati er kanskje et bedre medmenneske og blir kanskje best likt av de få, men liking og popularitet går så absolutt ikke alltid hånd i hånd. Dessverre.

Jeg mener at å bli godt likt har veldig mye å gjøre med empati og sosiale ferdigheter, mens å være populær i langt større grad er et spill. Et tidvis skittent spill. Et spill som favoriserer de som virkelig ønsker å vinne, et spill som favoriserer de som jukser.

/ Hilsen livets skole

* Følg Pappahjerte på Facebook *