* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Plutten visste jo ikke hva han gikk til, så for ham forble nattesøvnen den samme. Men for meg, hans bekymrede mor, hadde de siste sju, ti – okeida; tretti nettene vært rimelig dårlige.

De fleste snakker om hvor hardt det er å sende ettåringen sin i barnehagen fordi det føles for tidlig, mens det er lite fokus på oss hønemødre som av ulike grunner har valgt å være hjemme med knøttet til det blir enda litt eldre. 2,5 år er lang tid.. og jeg skal love deg at man rekker å lage masser av rutiner og trygge rammer i hjemmet i løpet av den tiden.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men nå var altså dagen kommet for å starte en ny epoke i den bekymrede morens liv. Ja, og i Plutten sitt da, så klart. Mandag morgen og barnehagestart, med tanke på nervene kunne jeg like gjerne stått foran en oppkjøring for å ta lappen. Men sola skinte og Plutten var intet mindre enn superklar. Da vi ankom barnehagen, var det fullt liv på uteområdene, «Barna!», ropte Plutten og pekte fornøyd. På trappa inn til avdelingen ventet verdens bredeste smil; «Hei Gustav! Jeg heter Line og jeg har ventet sånn på deg!».

En ny hverdag venter..

Jeg kjente skuldrene slippe taket i øreflippene, og hjerterytmen synke betraktelig. Gustav smilte sjenert, og jeg hadde bare lyst til å gi Line en klem. Hun tok oss med på en omvisningsrunde, og innendørs var det jo både ark og tegnestifter, byggeklosser og magneter, biler og bilbaner som vi aldri hadde sett før! For en lykke.

Etter at den verste sjenansen hadde lagt seg, gikk Line og Plutten for å finne biler, og så satt vi der, da.. Peter smilte oppmuntrende til meg, mens jeg kjente et hav av følelser romstere fra topp til tå. Skulle dette gå bra likevel? Var alle bekymringene mine til ingen nytte – som vanlig..? Glemt var i alle fall vi, lett utkonkurrert av biler og en engasjert pedagog.

Pappa Overflødig ble god på å bygge figurer..

På dag to var planen at vi foreldre skulle trekke oss litt tilbake, så da det nærmet seg lønsj sa Line at vi gjerne kunne sette oss på pauserommet en stund. Plutten vinket til oss da vi gikk, og jeg syns jeg merket at han var litt urolig for å være alene. «Dette går bra!», sa Line, «Jeg henter dere hvis det trengs.»

Så satt vi der igjen, da. Peter nøt nytraktet kaffe, mens jeg ventet på at Line skulle brase inn døra hvert øyeblikk. Hvor lang tid ville det ta før han gråt etter mamma eller pappa? Men tiden gikk. Nærmere bestemt to og en halv time. 2,5 timer! Da vi endelig stakk hodene våre ut, var det helt stille på avdelingen. Ingen barn, så vi listet oss rundt til vi innså at hele gjengen var ute i det pøsende regnværet. Vi tittet ut vinduene, og der fant vi til slutt vår lille guttemann, som var overlykkelig over å få plaske i regndammer og søle og grise – akkurat sånn som toåringer elsker å gjøre, men som mammaer hjemme i perm ikke er videre glad i… Jeg innrømmer glatt at samvittigheten til mor fikk seg en liten knekk akkurat da.

På den tredje dagen skulle Plutten og jeg ordne opp uten papsen, og denne morgenen var lillegutt litt småtrøtt og klengete. Det stakk i hjerterota, hadde de første dagene vært for gode til å være sanne? Etter en halvtimes tid kom Line bort til meg og sa at hvis jeg ville dra derfra nå, så hadde det vært fint. Nå skulle de først tegne litt og så var det tid for lønsj. Så da hadde det i grunnen passet fint hvis jeg ville trekke meg tilbake..

Hæ? Men… Gå.. nå..? Plutten ville jo bare sitte på fanget mitt? Line leste meg som en åpen bok: «Det kommer til å gå så fint. Bare fortell ham at du skal dra, men at du snart kommer tilbake for å hente ham igjen. Husk at jeg ringer deg hvis det skulle være noe.»

Overrasket over hvor emosjonell jeg plutselig ble, gjorde jeg selvsagt som Line sa. Jeg forklarte at nå skulle mamma dra, men at jeg gledet meg til å hente ham igjen om ikke så lenge. Og Plutten nikket før han løftet hånda og vinket. Jeg trodde ikke mine egne øyne. I bilen hjemover visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg følte meg jo usannsynlig sutrete som ikke bare satte pris på hvor bra det gikk, men samtidig var det så uvant for meg å overlate ham til noen andre.

Ingen mamma i sikte, går dette bra..?

Såpass uvant var det at jeg tok meg i å fundere på om de hadde nummeret mitt i tilfelle han trengte ny bleie. Det falt meg liksom ikke inn at noen andre skulle skifte bleie på sønnen min.. Timene sneglet seg av sted, og da jeg endelig ankom barnehagen en god stund senere, var jeg intet mindre enn barnslig, hoppende glad. Plutten lyste opp da han så meg, der han sto i full regnværs-outfit og med en blå spade i den ene hånda. Gjensynsgleden var stor! For mor.. Plutten skulle nemlig ikke hjem. «Hæ? Skal mamma dra igjen..?», mumlet jeg. «JA.», svarte den lille mannen og snudde seg bort for å leke mer.

Ser du ikke at jeg er litteranne opptatt her, eller..?

Dagen etter skulle vi ha oppstartssamtale klokka ti. Jeg var ekstra spent, siden det betød at både Line, Peter og jeg skulle gå fra Plutten samtidig. Han virket litt forvirret da vi forsvant ut døra, og jeg var helt sikker på at nå kom det til å bli tårer. Da vi var ferdige med møtet etter en time, forventet den bekymrede mor å finne Plutten oppløst i tårer på en eller annen voksen sitt fang. Gjett hvem som svinset rundt, glad og fornøyd sammen med de andre barna..

Da han fikk øye på Peter og meg, ble han åpenbart irritert før han mumlet: «Mamma, pappa. Hadet.» Jeg, som hadde sett for meg en stor knuseklem og pur gjensynsglede, ble stående å måpe før Peter brøt ut i latter. «Hahaha! Skal mamma og pappa dra?»
«JA!», svarte han alvorlig, før han løp bort til de andre igjen. Line smilte bredt da vi vinket oss ut, og jeg kunne ikke annet enn å humre da vi tok på oss skoene. Dette var tydelig hans arena nå. Ikke plass til hverken mammaer eller pappaer!

Mamma- og pappafri sone, takk!

Barnehagestart.. Så er det kanskje tøffest for mor? Denne uka har jeg altså tilbragt mye tid i barnehagen, og det viktigste som slår meg er hvor ufattelig bra barna har det. De stimuleres på så mange flere måter enn man har sjans til å klare hjemmefra, de lærer å bli selvstendige, de får nye venner og de blir godt tatt vare på av mennesker som brenner for barna og jobben sin. Det er nye ting å finne på hele tiden, og hva er vel bedre enn en Elise som leser historier inni en hjemmesnekret hytte av pledd – eller en Tore som kan bygge magnetklosser dobbelt så lenge som mamma eller pappa hadde giddet, til sammen?

Imidlertid er jeg glad for at vi har satt av god tid til tilvenning, slik at Plutten får korte dager i starten. Det er uvant med ny hverdag også for han, han blir sliten, og det føles godt å kunne hente ham tidlig.

Problemet er bare at jeg hver dag må krysse fingrene for at jeg får ham med meg hjem 🙂

Les også:
– Gravid, oppblåst og full av promp

* Følg Plutten, mams og paps på Facebook *