Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Plutten visste jo ikke hva han gikk til, så for ham forble nattesøvnen den samme. Men for meg, hans bekymrede mor, hadde de siste sju, ti – okeida; tretti nettene vært rimelig dårlige.

De fleste snakker om hvor hardt det er å sende ettåringen sin i barnehagen fordi det føles for tidlig, mens det er lite fokus på oss hønemødre som av ulike grunner har valgt å være hjemme med knøttet til det blir enda litt eldre. 2,5 år er lang tid.. og jeg skal love deg at man rekker å lage masser av rutiner og trygge rammer i hjemmet i løpet av den tiden.

Men nå var altså dagen kommet for å starte en ny epoke i den bekymrede morens liv. Ja, og i Plutten sitt da, så klart. Mandag morgen og barnehagestart, med tanke på nervene kunne jeg like gjerne stått foran en oppkjøring for å ta lappen. Men sola skinte og Plutten var intet mindre enn superklar. Da vi ankom barnehagen, var det fullt liv på uteområdene, «Barna!», ropte Plutten og pekte fornøyd. På trappa inn til avdelingen ventet verdens bredeste smil; «Hei Gustav! Jeg heter Line og jeg har ventet sånn på deg!».

 

En ny hverdag venter..

Jeg kjente skuldrene slippe taket i øreflippene, og hjerterytmen synke betraktelig. Gustav smilte sjenert, og jeg hadde bare lyst til å gi Line en klem. Hun tok oss med på en omvisningsrunde, og innendørs var det jo både ark og tegnestifter, byggeklosser og magneter, biler og bilbaner som vi aldri hadde sett før! For en lykke.

Etter at den verste sjenansen hadde lagt seg, gikk Line og Plutten for å finne biler, og så satt vi der, da.. Peter smilte oppmuntrende til meg, mens jeg kjente et hav av følelser romstere fra topp til tå. Skulle dette gå bra likevel? Var alle bekymringene mine til ingen nytte – som vanlig..? Glemt var i alle fall vi, lett utkonkurrert av biler og en engasjert pedagog.

 

Pappa Overflødig ble god på å bygge figurer..

På dag to var planen at vi foreldre skulle trekke oss litt tilbake, så da det nærmet seg lønsj sa Line at vi gjerne kunne sette oss på pauserommet en stund. Plutten vinket til oss da vi gikk, og jeg syns jeg merket at han var litt urolig for å være alene. «Dette går bra!», sa Line, «Jeg henter dere hvis det trengs.»

Så satt vi der igjen, da. Peter nøt nytraktet kaffe, mens jeg ventet på at Line skulle brase inn døra hvert øyeblikk. Hvor lang tid ville det ta før han gråt etter mamma eller pappa? Men tiden gikk. Nærmere bestemt to og en halv time. 2,5 timer! Da vi endelig stakk hodene våre ut, var det helt stille på avdelingen. Ingen barn, så vi listet oss rundt til vi innså at hele gjengen var ute i det pøsende regnværet. Vi tittet ut vinduene, og der fant vi til slutt vår lille guttemann, som var overlykkelig over å få plaske i regndammer og søle og grise – akkurat sånn som toåringer elsker å gjøre, men som mammaer hjemme i perm ikke er videre glad i… Jeg innrømmer glatt at samvittigheten til mor fikk seg en liten knekk akkurat da.

På den tredje dagen skulle Plutten og jeg ordne opp uten papsen, og denne morgenen var lillegutt litt småtrøtt og klengete. Det stakk i hjerterota, hadde de første dagene vært for gode til å være sanne? Etter en halvtimes tid kom Line bort til meg og sa at hvis jeg ville dra derfra nå, så hadde det vært fint. Nå skulle de først tegne litt og så var det tid for lønsj. Så da hadde det i grunnen passet fint hvis jeg ville trekke meg tilbake..

Hæ? Men… Gå.. nå..? Plutten ville jo bare sitte på fanget mitt? Line leste meg som en åpen bok: «Det kommer til å gå så fint. Bare fortell ham at du skal dra, men at du snart kommer tilbake for å hente ham igjen. Husk at jeg ringer deg hvis det skulle være noe.»

Overrasket over hvor emosjonell jeg plutselig ble, gjorde jeg selvsagt som Line sa. Jeg forklarte at nå skulle mamma dra, men at jeg gledet meg til å hente ham igjen om ikke så lenge. Og Plutten nikket før han løftet hånda og vinket. Jeg trodde ikke mine egne øyne. I bilen hjemover visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg følte meg jo usannsynlig sutrete som ikke bare satte pris på hvor bra det gikk, men samtidig var det så uvant for meg å overlate ham til noen andre.

 

Ingen mamma i sikte, går dette bra..?

Såpass uvant var det at jeg tok meg i å fundere på om de hadde nummeret mitt i tilfelle han trengte ny bleie. Det falt meg liksom ikke inn at noen andre skulle skifte bleie på sønnen min.. Timene sneglet seg av sted, og da jeg endelig ankom barnehagen en god stund senere, var jeg intet mindre enn barnslig, hoppende glad. Plutten lyste opp da han så meg, der han sto i full regnværs-outfit og med en blå spade i den ene hånda. Gjensynsgleden var stor! For mor.. Plutten skulle nemlig ikke hjem. «Hæ? Skal mamma dra igjen..?», mumlet jeg. «JA.», svarte den lille mannen og snudde seg bort for å leke mer.

 

Ser du ikke at jeg er litteranne opptatt her, eller..?

 

Dagen etter skulle vi ha oppstartssamtale klokka ti. Jeg var ekstra spent, siden det betød at både Line, Peter og jeg skulle gå fra Plutten samtidig. Han virket litt forvirret da vi forsvant ut døra, og jeg var helt sikker på at nå kom det til å bli tårer. Da vi var ferdige med møtet etter en time, forventet den bekymrede mor å finne Plutten oppløst i tårer på en eller annen voksen sitt fang. Gjett hvem som svinset rundt, glad og fornøyd sammen med de andre barna..

Da han fikk øye på Peter og meg, ble han åpenbart irritert før han mumlet: «Mamma, pappa. Hadet.» Jeg, som hadde sett for meg en stor knuseklem og pur gjensynsglede, ble stående å måpe før Peter brøt ut i latter. «Hahaha! Skal mamma og pappa dra?»
«JA!», svarte han alvorlig, før han løp bort til de andre igjen. Line smilte bredt da vi vinket oss ut, og jeg kunne ikke annet enn å humre da vi tok på oss skoene. Dette var tydelig hans arena nå. Ikke plass til hverken mammaer eller pappaer!

 

Mamma- og pappafri sone, takk!


Barnehagestart.. Så er det kanskje tøffest for mor? Denne uka har jeg altså tilbragt mye tid i barnehagen, og det viktigste som slår meg er hvor ufattelig bra barna har det. De stimuleres på så mange flere måter enn man har sjans til å klare hjemmefra, de lærer å bli selvstendige, de får nye venner og de blir godt tatt vare på av mennesker som brenner for barna og jobben sin. Det er nye ting å finne på hele tiden, og hva er vel bedre enn en Elise som leser historier inni en hjemmesnekret hytte av pledd – eller en Tore som kan bygge magnetklosser dobbelt så lenge som mamma eller pappa hadde giddet, til sammen?

Imidlertid er jeg glad for at vi har satt av god tid til tilvenning, slik at Plutten får korte dager i starten. Det er uvant med ny hverdag også for han, han blir sliten, og det føles godt å kunne hente ham tidlig.

Problemet er bare at jeg hver dag må krysse fingrene for at jeg får ham med meg hjem 🙂



Les også:
– Gravid, oppblåst og full av promp

* Følg Plutten, mams og paps på Facebook *

19 kommentarer
    1. Er gravid i uke 37 å sitter her å leser mens tårene bare renner og renner, om en uke begynner min lille plutt på 1 år og 8 månder i barnehagen og guri meg så jeg gruer meg. Jeg vet han vil ha det mere gøy i barnehagen enn hjemme sammen med meg å en liten baby, men kjenner det svir i mammahjerte, å jeg gråter bare jeg tenker på barnehagestarten.Men godt å lese at plutten tok det pent 🙂

    2. Kjenner meg såå igjen i dette. Herlig skrevet.Har ei lita en på nesten samme alder som begynte i bhg denne uken, og jeg har gått og gruet meg leeenge. Vi måtte gå allerede andre dagen og mammaen hadde absolutt ikke lyst å gå, satt hjemme å trippet og ventet på og få hente henne. Og i dag tredje dagen skulle hun være hele dagen. Hva? Hele dagen liksom? Hva skal jeg Gjøre da? Men snuppa skulle ikke Være med hjem ( da jeg kom 20 min Før tiden for å hente henne) Så tror så absolutt dette er værst for mammaene, pappaen her har tatt det med knusende ro og måtte nesten dra meg med ut når vi skulle gå 🙂

    3. Så det er sånn det kan føles for dere foreldre:) Har selv tatt imot nye barn på avdelingen min denne uken, og har mest fokusert på barna hehe. Har ikke tenkt så masse på hvordan det er for foreldrene, passet på at barna har det fint. Men har jo merket at noen foreldre er lengre enn nødvendig

    4. Så “godt” at det er flere som har vært nervøs seg lenge for denne dagen. Tror jeg har bekymret meg siden vi søkte barnehageplass. Jeg jobber selv i barnehage og vet godt at barna har det kjempefint i barnehagen, men hadde aldri trodd at det ville bli så vondt å fra seg gullklompen sin. På mandag skal lillemann på tilvenning og jeg får helt vondt i magen bare på tanken, håper virkelig at det går så fint som det har gått med Plutten deres.

    5. Godt å høre at det har gått fint!
      Her i Spania hvor jeg bor begynner man ganske så tidlig med barnehage. Noen må tilbake til jobb så fort permisjonen er over (totalt 16 uker) så ofte er bebissen knappe 4 mnd.
      Heldigvis er som regel barnehagetantene MEGET glad i barn og jeg opplevde ved å sende mine jenter i barnehagen fra de var 8 mnd som en positiv opplevelse. Ingen grining ovhodet, bare masse smil og glede.
      Lykke til videre! Barnehage er jo kjempegøy for de små!

    6. Min lille begynner i barnehagen neste uka og er bare ett år 🙁 Gruer meg som pesten og frykter (selvfølgelig) at hun kommer til å bli lei seg og føle seg forlatt. Herlig at det gikk så glatt for dere 🙂

    7. Anonym: Jeg vet hvordan du har det! Gravidhormonene gjør det ikke enklere for oss, og selv om min lille plutt er litt eldre enn din – så gjør det fortsatt ufattelig vondt. Men trøst deg med at tida FØR starten er verst, og hvis du har mulighet til å sette av god tid til tilvenning så er jeg sikker på at det kommer til å gå kjempebra for dere begge to. Som du sier, det beste stedet å være når mor blir opptatt med ny baby og amming og alt som hører med, er hvertfall ikke hjemme 🙂 Utålmodige mammaer med kort lunte er ikke koselig, da er det bedre med mange voksne i barnehagen som elsker å plaske i søledammer og leke med biler! LYKKE TIL med bhg-start!! 🙂
      God hilsen fra den medgravide 🙂

    8. Anonym: Hehe, kjenner igjen dette ja! Papsen her i huset er også rolig som skjæra på tunet, verre med mor og alle bekymringene. Bra det gikk så bra for dere!
      Hilsen Christina 🙂

    9. Anonym: Haha! Er jo betryggende å høre at dere tenker mer på barna enn på de voksne, da 😉 Men det er jaggu ikke lett å vite når man skal gå fra barnehagen heller, samtidig som man ikke vil gå i veien vil man jo ikke stikke av og virke uberørt heller. For man vil jo helst ikke gå 😉 Morsomt at du leste innlegget fra et annet ståsted – takk for kommentar!
      Hilsen Christina 🙂

    10. Heidi: Åååå, tror det er mange med oss! Det går liksom ikke an å forberede seg på hva som venter, og det er sikkert like ille selv om man jobber i barnehage selv ja.. Forskjell på andres unger og sin egen lille gullklump 🙂 Krysser fingrene for at det kommer til å bli like bra for dere! (Jeg har også gruet meg siden mars 😉 )
      Hilsen hønemor 🙂

    11. Melissa Spania Kostholdsveilde: Huttetu, 4 måneder er jo helt utenkelig for oss oppe i nord! Innser jo da kjapt hvor bra ting fungerer i Norge.. Men herlig at det er engasjerte ansatte som elsker barn, det hjelper jo veldig på samvittigheten når man først må levere gullene sine tidlig, da 🙂
      Morsomt å høre hvordan ting fungerer andre steder i verden, takk for kommentar!
      Hilsen Christina 🙂

    12. Marie: Hvis det er noen trøst, så har jeg alltid tenkt at jeg aldri kunne sendt sønnen min i barnehagen vet ettårsalder. MEN etter å ha sett hvor fint de har det og hvor godt de blir tatt vare på på småbarnsavdelingen i barnehagen hvor Plutten har begynt, så er jeg ikke lenger skeptisk altså. De er mange ansatte, og veldig flinke til å ta vare på de små! Er sikker på at det kommer til å gå bra, lykke, lykke til! Husk at det er verst for mor! 🙂
      Hilsen hønemor 🙂

    13. Min nr to på 1,5 år begynner neste mandag og han er KLAR! Pappa er kjedelig, mamma er kjedelig alt er litt kjipt. Så det blir god knall med bhg. Men litt tårer blir det vel… Fra mor 😉

    14. Kjenner meg godt igjen der ja. Da ugla begynte i barnehagen for ei uke sia ble jeg nesten litt fornærma da hun ikke ble lei deg da jeg dro. Ville ikke være med hjem da hun ble henta heller.. Men det betyr jo bare at hun trives. Rart for ett mammahjerte å gi slipp etter 17 mnd sammen.. 😉

    15. Dear Plutten, Mamma and Pappa,
      Thank you so much for the story of “Barnehagestart og nervøse mammahjerter”. I read the story with tears in my eyes as I have just experienced the exact same feelings. I have also stayed home with my son until he now at the age of three started his exciting journee in barnehage. Now after two weeks I can see that it has been a right thing to do, to let him go. As well as Plutten, he also loves his new friends, caretakers and everything there. Already he can count to tjue (20) even though he has never heard the language (Norwegian) before. Seems that children are like sponges, absobing everything. Tusen takk for this blogg. Hope to hear more from your very day life soon. With lots of warm thoughs from Kristiansand

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg