I dag er jeg stolt av Christina. Ekstremt stolt. Ikke bare fordi hun har skrevet et innlegg som har tatt fyr og i skrivende stund går viralt i sosiale medier, men fordi hun har skjønt noe resten av verden burde skjønt for lengst.
For alle snakker om trollene på internett. Å nei, de grusomme trollene som er så stygge og slemme og fæle. Trollene som ødelegger debatter, trollene som mobber, trollene som sier så grusomme ting at vi gjemmer oss under teppet.
Hele verden synes visst det er en god idé å krisemaksimere situasjonen ved å kreve innlogging i kommentarfelt, holdningskampanjer og heksejakt for å røyke ut trollene fra tastaturene de gjemmer seg bak.
Men alt det der er bare trollmat av ypperste sort, for er det én ting trollene elsker, så er det frykt og respons. De elsker når noen går rett i trollfella og gir dem akkurat den responsen de så desperat søker. Elsker når offentlige personer klikker i vinkel, legger ut gråtende videoer, skriver lange tekster om de grusomme trollene, trekker mobbekortet eller trekker seg alt i alt.
Da er det godt å være troll.
Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som ene og alene har funnet ut det som ser ut til å være den ultimate løsningen på trollproblemet:
Le av dem!
Gjør humor av deres patetiske forsøk på å dra deg inn i trollskogen. Avkle deres pinlige forsøk på å kle av deg.
Dra dem etter halen ut i sola og se hvordan de blir til stein i lyset. For troll vil ikke ha sol, lys og glede, troll vil bare ha frykt og mørke.
De virker kanskje store og skumle, men husk at troll er utrolig dumme og lette å lure. Og vet du hva trollene selv frykter mest av alt? At ingen frykter dem. At du ler av de patetiske forsøkene deres på å spre frykt og redsel.
For troll er ikke store kjemper som levet i fjell, men triste mennesker som livnærer seg på frykt.
Så snart du innser at troll bare er patetiske idioter i forkledning, blir de straks ikke så skumle lenger.
Så bare le av dem og se hvordan de visner. For troll er enkle og dumme, og morsomheter som går rett over hodet på dem er det verste de vet.
Derfor elsker jeg rett og slett hvordan Christina har klart å gjøre en simpel trollkommentar til en fantastisk morsom greie:
Christina har for lengst skjønt at troll bare ønsker å spre frykt og dårlig stemning, så derfor snudde hun det på hodet. Hvordan kan jeg gjøre noe moro ut av denne «Horegenseren»?
Det startet med en morsom insta-story som fikk massiv respons, og nå har det blitt et eget blogginnlegg som går viralt så det synger. Horegenseren som skulle være så skummel og fæl, har rett og slett blitt en hit! Noe sier meg at dette ikke var responsen trollet hadde håpet på.
❤️
Hadde Christina derimot reagert med å bli støtt, krenket, lei seg og prøvd å prate fornuft til trollet, ville de idiotiske kommentarene bare fortsatt, men etter at Christina dro dette frem i lyset og gjorde en morsom greie ut av Horegenseren, har tusenvis av folk ledd og engasjert.
Bare én person har til nå vært merkverdig stille… det triste lille horetrollet.
For humor er som sol for trollene og med latter skal troll bekjempes.
// Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange troll du får 😉
Jeg hiver meg rundt som et vilt dyr og ser på mobilen.
07.36?!
SATAN I GATAN – JEG HAR FORSOVET MEG!!
Jeg kaster meg opp av senga og pulsen er allerede på 230.
Svarte bananer! Nå kommer jeg for sent på jobb! Også jeg som er ny! Peter, din idiot!
Jeg hopper ut av senga og styrter mot badet som om jeg har en tikkende bombe i ryggen.
Da kommer det fra en knirkende trøtt konemor et sted under dyna.
– «Peter… det er søndag»
Tiden stopper og jeg fryser til is.
..søndag?
Pusten kommer tilbake og kroppen tar et rolig magadrag.
Jeg går baklengs tilbake i senga, later som at det siste minuttet aldri skjedde. Trekker dyna rundt meg som en varm lompe.
Utenfor hamrer nedbøren som et bomberegn.
Det er søndag.
Det regner.
Vi har ingen planer.
Blir lang frokost i dag. Kanskje en time eller to.
Med kaffe, egg og rundstykker.
Så blir det kos.
I sånn ca. 12 timer.
Bare barn, kos og søndag.
Så lukker jeg øynene og pulsen er tilbake i hvalsang-modus.
Livet er perfekt.
Å tro man har forsovet seg, men så innse at man har våknet 23 timer for tidlig og foran seg har man en lang dag med unger, kos og kaffe, det er den beste følelsen i verden.
Som voksen er det ikke ofte man ramler over en god, gammeldags latterkrampe, men det skjedde faktisk flere ganger denne uka.
Jeg vet ikke hvorfor, men stemningen må ha vært spesielt god og stjernene må ha stått i nøyaktig riktig posisjon mens Christina og jeg spilte inn denne ukens episode av podcasten “Gjesterommet”, for sjeldent har jeg ledd så mye og hatt det så gøy som den lille timen opptaket varte. Også det sammen med kona da!
Det er jo helt skandale at et gift par skal kunne ha det så moro sammen, spesielt etter å ha spilt inn over 40 podcast-episoder og vært sammen i snart 10 år, men det later til at stemningen bare blir bedre og bedre for hver sending.
Om du ikke har hørt podcasten før, anbefaler jeg å gi denne episoden et forsøk. Det er mulig ørene dine sprenges underveis, til lyden av Christinas hestelatter som går bananas, men jeg klarer i hvert fall ikke å høre på så god stemning uten å begynne å smile selv, og det er verdt et par rift i trommehinnen 😂
Så sjekk ut den dagsferske episoden av Gjesterommet, som har fått den lettbeinte tittelen: «46. Horegenser, mårrakaffe og latterkrampe».
Det rare med 8 år er at før det, husker jeg ingenting. Som om jeg selv ble født den dagen. Alt jeg mente, alt jeg stod for, alt jeg trodde jeg var – alt falt den dagen. Dagen du ble født.
Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilken lysbryter du var i livet. Natt ble dag på sekundet. Alle mine sannheter, snudd på hodet og ut av vinduet.
Jeg trodde jeg hatet barn, viste seg at jeg bare var litt redd for barn. Skjønte ikke barn, forstod ikke barn. Men du tok meg i hånda og ledet meg gjennom det.
I starten synes jeg det var litt vanskelig. Jeg husker enda hvordan jeg angrep de første bleiene med munnbind, hansker og heavy metal på full guffe. Du kan ikke ha skjønt stort. Ingen fare, det gjorde ikke jeg heller.
Jeg var bare så redd for å feile, redd for at jeg ikke var bra nok som far. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at du ikke var ute etter å bite av meg hodet. Du var bare et barn, et bittelite barn som trengte litt opplæring i verden. Og det kunne jeg gjøre.
Gradvis ble jeg mindre redd for deg og sluttet å holde deg som en løvtynn vase.
Gradvis innså jeg at du var lykkelig i armene til mamma og pappa, og jeg var frelst for alltid.
8 år.
Det høres så lite ut. I historisk perspektiv er det kanskje det, men for meg er det hele mitt liv som pappa. Hele mitt liv som meg.
Du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg, helt til du en vakker dag får barn selv.
Når du plutselig en dag sitter der selv, med poser under øynene og ammetåke i hodet, og du vet ikke opp eller ned på noen ting lenger og du skjønner ikke hvem du er eller hva verden er, og du får nesten litt panikk frem til du ser ned i øynene til den lille babyen som ligger på fanget ditt, og du innser..
Jeg vet jeg har skrevet om det før, men det er noen år siden og ting blir ikke bedre. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre, for nå er det snart for sent for barna mine.
De tror at mamma er voksen, de tror hun er klok. De vet jo ikke at hun tar feil.
For mamma sier strikket. Ikke som i «I går strikket jeg», men.. hold deg fast… Ett strikk, strikket. Hun sier «hårstrikket». Og nå gjør også barna det.
Og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Strikket ligger utenfor bokset?!
Det høres kanskje ut som et i-landsproblem, men sett deg i min situasjon da! Tenk om du hadde bodd med noen som brukte «i forhold til» feil hele tiden. Som konsekvent skrev «å» når det skal være «og» eller som snakker som en kvisete Oslofjortis som sier shole, shempe og gullshede.
Sånn har jeg det, og jeg lider. Hadde det bare vært Christina, hadde det gått greit. Man kan ikke lære en gammel hund nye kunster, men hva med barna?! Hun drar jo de stakkars jævlene med seg ned i søla og nå frykter jeg for fremtiden.
For jeg prøvde å ta praten med dem i dag, men de har vendt seg mot meg. Deres desillusjonerte mors vranglære har blitt deres sannhet og det hjelper ikke hva jeg sier.
Ett strikk.
Strikket.
Et TV.
TV-et.
Og jeg vet hva du sier: Men det er jo feil?! Ja, det er det. Jeg har prøvd å dytte bokmålsordboka så langt inn i fleisen på Christina at den kiler i nesehårene, men det hjelper ikke. Barndomstrua stikker dypt. Slaget er tapt.
Og det verste av alt er at nå som jeg intet mindre enn en, to, TRE strikkaper rundt meg, så begynner det å høres mindre feil ut enn før. Det er som hjernevasking, bare uten altervin og bønnetepper.
Så derfor, i desperasjonens time, snur jeg meg mot dere, kjære lesere. Er det bare jeg som er gal eller heter det strikken?
Er det i det hele tatt innafor å si «strikket» eller kan vi legge den død én gang for alle?
Kommentarer og innspill mottas med takk! Hilsen et mann som holder på å bli gal 😱😆
I dag sparket vi i gang morsdagen med en skikkelig overraskelse 😄
Det er søndag morgen og Christina snorker som en pattegris. Uten at hun merker det, lister seks føtter seg av gårde. Det er morsdag og vi har overraskelser på lur.
Så mens snorken går som en gammel sag på soverommet, koker vi egg, steker rundstykker, skriver kort, klipper snøkrystaller i papir og pakker inn gaver.
Det høres kanskje ut som et dårlig bytte å gå gjennom to tøffe svangerskap med påfølgende fødsler og en mammakropp etterlatt herjet og sjokkskadet, for en kopp kaffe og håndskrevne kort, men sånn er livet som mamma. Så det minste vi kan gjøre er vel å gjøre litt stas på henne når anledningen byr seg.
Her i familien har vi en litt søt tradisjon på dager som dette. Vi tar med barna på butikken og lar dem velge én ting hver som vi tror den som skal feires vil sette pris på. Noen ganger kan det være brunost, andre ganger tannbørste. Denne gangen tok barna snarveien til mammas hjerte og gikk for en sikker vinner: Sjokolade.
Pappa gikk for mat til nabolagets småfugler, et blad og litt forfriskende drikke,
Selv gikk jeg for noen godsaker til mor og mat til nabolagets småfugler, og sammen med håndskrevne kort, stooore mammakoser og frokost servert med kjærlighet, ble det en perfekt start på morsdagen 😊☕️
… og i kveld skal jeg ta sluket i dusjen, for å virkelig sette krona på verket 😆
Jeg burde jo skjønt det da jeg åpnet Facebook og så at en bekjent hadde delt et videoklipp: Ny opptreden av norske Angelina Jordan på America´s Got Talent.
Spent på om hun vil klare å følge opp den vanvittig imponerende auditionen som ga henne golden buzzer her for noen uker siden, trykker jeg på knappen.
Hun åpner munnen og flytende gull renner ut.
(skjermbilder: AGT/youtube)
Asså…
Jeg har ikke ord.
Den jenta er altså så ekstremt talentfull at det er til å bli kvalm av.
Og jeg vet ikke hva det er, men så fort hun begynner å synge, begynner jeg å grine. Jeg aner ikke hvorfor, det bare lar seg ikke stoppe. Jeg tror det er en kombinasjon av den vanvittige musikaliteten, hvordan et menneske kan synge så 100% perfekt og fortsatt være så ung. Det går rett i sjela.
Jeg kjenner glede, jeg kjenner sorg, jeg kjenner stolthet. Stolt over å være norsk! Akkurat det er ganske sært. Men du vet, det er den følelsen når noen sier «Norway» i en utenlandsk film og man blir litt sånn «Hey, de sa Norge!».
Det er den følelsen ganger 1000!
(Photo by Mikita Karasiou on Unsplash)
Så kjenner jeg nok også litt på stoltheten som far. Tanken på å se sitt eget barn stå sånn på scenen og synge med en stemme som er helt utenomjordisk. Å se moren hennes sitte der i salen, stolt som alle haners mor. Pappahjertet skjelver.
Jeg er ikke egentlig en fyr som tror på nisser eller spøkelser, men når jeg hører Angelina synge, slår det meg. Omer Bhatti sa det først under hennes audition i Norske Talenter i 2014 og nå også dommer Alesha Dixon i America´s Got Talent i 2020: Det der er en gammel sjel i en ung kropp. Rett og slett magisk 😭❤️
Så ja.
Sett av 5 minutter til å se klippet under. Det kommer du ikke til å angre på.
OBS: Gjør klar litt snufsepapir 😉
/ Dagens smil og tårer er sponset av Angelina Jordan ❤️
Jeg må innrømme at det så stygt ut en stund. Først fikk jeg meg ny jobb, så kom førjulstiden, så kom jula og så kom nytt år med ny jobb og mangel på rutiner.
Plutselig hadde vi liksom ikke tid til å prate sammen lenger. Bare hurra meg rundt med unger som skal kjøres hit og dit og en hverdag som går i ett fra god morgen til god natt.
Vi hadde kommet inn i en god rutine med å møtes én fast time i uka for å spille inn podcast og få parterapi på kjøpet. For det sies at «I et forhold er kommunikasjon nøkkelen til både problemet og løsningen» (terapivakten.no) og podcasten har liksom blitt vår ukentlige parterapi.
Der kan vi prate, le og fortelle røverhistorier uten å bli avbrutt av barn eller verden. Bare sette verden i flymodus og prate sammen. Og jeg digger den ukentlige lille kvalitetstimen der. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; å spille inn podcast med partneren sin må være den beste formen for gratis parterapi.
Selv etter 9 år som kjærester oppdager vi stadig nye ting ved hverandre og kommer på historier vi aldri har fortalt før. Denne uken delte jeg for eksempel for første gang en ganske klein episode fra tiden da jeg jobbet i det famøse «horestrøket» (nå Kvadraturen) i Oslo.
Christina kommer alltids opp med noe nytt hun er livredd for i spalten «Ukas frykt» (hello nervevrak), men så prater vi oss gjennom det og vips så er det ikke så skummelt lenger.
Jeg elsker også når Christina drar på med full latterkrampe, og går fra søt liten kone til en kneggende engelsk fullblods.
Så etter en altfor lang juleferie på hele 8 uker føltes det FANTASTISK å endelig være tilbake!
Og jeg må bare si: Tusen tusen tusen takk til alle som har mast på oss ❤️
Hadde det ikke vært for alle dere som har sendt oss meldinger, mailer, kommentarer og snapper om hvor det blir av podcasten, er det ikke sikkert vi hadde fått ut fingern. Men nå er fingern ute og den skal IKKE inn igjen på en stund 😄
Episode nr. 45 av Gjesterommet: «Ny jobb, horestrøk og el-sparkesykkel» finner du her:
På fredag fikk Norge kollektivt granatsjokk da Kristin Gjelsvik detonerte en verbal bombe fra scenen under Vixen Awards, og siden da har det nesten ikke vært mulig å prate om annet.
Var det riktig? Var det feil? Var det mobbing? Var det innafor?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere saken, men jeg kjenner jo at jeg ikke klarer å la dette forbi gå i stillhet. Spesielt siden Christina skrev om det i går og mange nå lurer på hva jeg mener, siden jeg tidligere har uttrykt sympati for Sophie Elise, mens Christina heller mer mot «Team Kristin».
Jeg vet at veldig mange har veldig sterke meninger i denne saken, så det blir nok feil uansett hva jeg skriver. Så – nu kör vi.
Det rare med debatten i takketalens ettermæle er at den er så fryktelig unyansert. Enten er du på Team Kristin eller Team Sophie Elise. Ingen nivåer mellom 1 og 10. Rød eller blå, det finnes ikke lilla.
Så, hva mener jeg? Var talen til Kristin berettiget eller et overtramp? Er Sophie Elise et godt forbilde eller en demon i forkledning?
La oss ta begge hver for seg.
Kristin Gjelsvik er en av de kuleste folka jeg kjenner. Hun er et fyrverkeri av en kvinne og selve personifiseringen av den brautende bergenske mentaliteten vi alle elsker å hate. Hun tar ikke fem øre for å si nøyaktig hva faen hun mener og hun er ikke redd for noe.
Jeg synes videoen hun spilte inn for snart et år siden, videoen hun vant «Årets sterke mening» for, var et beinhardt oppgjør med en pill råtten bransje. Jeg synes det var modig og veldig på sin plass. Det krever så massive baller å spille inn noe sånt og publisere det for verden, at jeg vender meg mot Mekka i hennes navn.
Samtidig synes jeg talen på fredag var et overtramp. Jeg liker intensjonen, jeg liker agendaen, men jeg synes det ble litt for direkte rettet mot Sophie Elise. Jo da, hun representerer en bedrift og alt det der, men det blir ikke som å indirekte kritisere Trine Skei Grande fordi du hakker løs på Venstre. Sophie Elise AS er Sophie Elise.
Jeg synes absolutt mange av poengene er gode og hun har gode poeng. Å profitere på produkter og skjønnhetsoperasjoner som kan skape usikkerhet og problemer i en allerede utsatt generasjon av yngre, er spekulativt, uetisk og lite forsvarlig.
Samtidig kunne det blitt gjort med litt mer finesse. Kristin har selv uttrykt i etterkant at hun skulle ønske hun hadde klart å kontrollere følelsene bedre. Jeg skjønner at det kan koke over når man prater om noe som engasjerer så til de grader, men dette kunne også vært løst i en oppfølgervideo.
Var det oppmerksomhet hun var ute etter, kunne hun annonsert en ny video foran et samlet presse-Norge. Med denne talen fikk hun derimot utvilsomt oppmerksomheten hun ønsket, men kanskje ikke for riktig sak. Nå handler debatten i all hovedsak om person, fremfor sak. Folk ser ut til å være mest opptatt med å krangle over hvem av dem som er den største idioten. Innholdet i talen og bransjen hun vil til livs, drukner derimot nærmest i spekulasjoner om personangrep og mobbing.
Helt ærlig, mener jeg hun burde vurdert å takke nei til prisen. For dobbeltmoralismen til Vixen-juryen har liksom gått alle hus forbi. Er det ingen som har tenkt over at de først tildeler Sophie Elise en pris for fantastisk bloggvirksomhet, og 5 minutter etter tildeler pris til hun som har angrepet nettopp dette? Snakk om dobbeltmoral!
En annen ting: Det finnes veldig mange flere aktører i dette sirkuset enn bare Sophie Elise, så kanskje det hadde vært en idé å angripe høyere opp i næringskjeden? For Sophie Elise er ikke toppen av næringskjeden, la oss bare bli enige om det. Annonsørene som gjør samarbeid med henne, hvorfor ikke heller gå på dem? Hvis du vil ha slutt på vannet, skru av krana. Det er litt som med narkotika. Hvis du skal prøve å få slutt på narkotikaflyten i byen, gå etter de store bakmennene fremfor de usle enkeltselgerne under brua.
Nå kaller jeg ikke Sophie Elise for en ussel narkotikaselger altså, selv om hun bidrar til å normalisere falske kroppsdeler i huet og ræva (bokstavelig talt) og eksponerer potensielt farlig og særs kostbare operasjoner til en målgruppe som er så ekstremt sårbar og mottakelig at hun like gjerne kunne reklamert for 30% på kokain med egen rabattkode.
Så la oss gå over til Sophie Elise.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg er imponert over alt hun har klart å utrette. Hun har bygd seg et imperium, hun har på få noen år tjent mer penger enn mange av oss andre vil gjøre innen AFP, og i 2015 ble hun kåret til årets mektigste medie-kvinne. Med tanke på at alt dette startet med en særs usikker jente på et pikerom i Harstad, er det bare å ta av seg hatten for alt hun faktisk har klart å utrette.
That being said, er det faen meg på tide at hun nå tar ansvar for alle som følger henne som et slips. Hun har tusenvis av unge følgere der ute som hadde skutt tran inn i øyeeplene sine hvis hun hadde sagt at det var lurt. Og den type makt er det ekstremt viktig å respektere!
Man kan ikke fraskrive seg et sånt ansvar, selv om man ikke selv anser seg som et forbilde. Eller i hvert fall sier at man ikke gjør det, for å renskrive seg ansvaret. Sånn funker det ikke. Flyr du først i flokken, er det du som leder an. Og her er jeg enig med Kristin i at Sophie Elise ikke ser ut til å være sitt ansvar bevisst (bare at jeg bruker litt andre ord).
Å dra med seg TV2 for å filme en rumpeoperasjon, når man vet hvor mange unge gutter og jenter som sitter limt til TV-skjermen for å følge hvert eneste skritt hun tar, er kanskje ikke så lurt. Men her har faen meg TV2 også et ansvar! Det må da være mulig å tenke ansvar også for dem, eller gir de totalt faen så lenge det gir penger i kassa? Ja, for skulle det komme noe kritikk, så vil jo det falle tilbake på Sophie Elise og ikke TV2. Bra jobba gutter, la kameraet gå.
Om programmet er ment for å informere, skremme, avskrekke eller friste, har ikke en dritt å si. Det er en grunn til at man ikke skjenker mye pressetid til Anders Behring Breivik (eller Tittentei eller Fjottrikk eller hva søren han heter for tiden.)
Poenget er dette: Ta ansvar. Begge to.
Det beste som kunne skjedd nå er om Kristin og Sophie Elise kunne gått sammen for å se hvordan de kunne brukt denne enorme oppmerksomheten til noe positivt. Sammen har de alle landets øyne på seg akkurat nå og kan bruke det massive momentet til noe stort. Men da må de samarbeide. Det hjelper ikke at én står på en tue og skriker, mens den andre gjemmer seg bak en stein.
Hvis de mener alvor begge to, er dette tiden for å møtes til politisk samarbeid. De har begge enormt mye støtte og hat på begge sider, men om de faktisk hadde kommet sammen for å se hvordan deres interesser kunne sammenfattes for å gjøre verden til et bedre sted, kunne det vært stort.
Men nei. Vi vet jo alle at det ikke kommer til å skje. Det kommer til å storme noen dager til, det kommer til å hagle noen mobbekort og kanskje komme flere krasse kommentarer, men så vil det dø ut. Og innen denne tiden neste uke vil alt være glemt og verden være den samme. Som er utrolig trist, for Kristin har et ekstremt viktig poeng, men jeg er redd det vil blåse bort i stormen.
Kristin har sparket ballen aggressivt i gang, men så lenge Sophie Elise, Vixen, TV2, annonsører og bransjen ikke er seg sitt ansvar bevisst, vil den stormende talen og alt momentet for endring som den bærer på, være intet mer enn en voldsom storm i et vannglass.
Rett etter nyttår begynte jeg å spare til skjegg. Har aldri hatt skjegg før, men endelig var det min tur til å ligne en smule mer på George Clooney. Og jeg begynte å like skjegg. Det fikk meg til å føle meg mer mandig og handy. Ikke lenger et såpeglatt svaberg av et fjes, nei det som møtte meg i speilet var selve personifiseringen av en hardbarket fisker med rullingsånde og jaktkniv i nattbordskuffen.
Men i helgen røk skjegget. Hvorfor? Litt usikker. Da vi landet på hotellrommet litt utpå natten en gang, etter en heidundrende Vixen-fest samme kvelden, var jeg bare lei.
Det kan skyldes at jeg er et varmblodig menneske som kan gå i t-skjorte hele året. Gensere gir meg ofte litt panikk, fordi de blir for varme, klamme og trange. Jeg liker ikke å ha varme ting pressende rundt meg som en elskovssyk bamse. Derfor går jeg ikke ofte i genser og derfor ble jeg plutselig lei av skjegg. Dessuten setter mat seg i barten.
Det kan kanskje også skyldes at beslutningsevnen ikke var 110% etter en fuktig kveld med landets rareste mennesker på influencer-fest. Men jeg står ved beslutningen tatt i en hotellseng sånn i ett-to-tiden om natten, med en kald hamburger i klypa og penskoene fortsatt på.
Men etter å ha tatt skjegget innser jeg hvorfor folk lar det være på. For når man først har vendt seg til skjegg, blir man plutselig helt naken uten! Jeg har jo et ganske maskulint fjes fra før, men så fort skjegget røk ble jeg sjokkert over å se hvor mye ansiktet endret seg. Bare se her!
