Jeg har blitt ganske flink og kan nå miste ting i bakken uten å sende av gårde en banneskur så mektig at malingen begynner å flasse av veggene.
Men når jeg prøver å få på linsene, da ryker hele balansegangen. For jeg blir så forbannet av å stå der og tukle med små glassmaneter som nekter å oppføre seg.
Så må man stå og pirke seg selv i øynene og få stadig mer vondt etter hvert som de mislykkede forsøkene kommer opp i to- og tresifrede antall.
Dette skrev jeg faktisk om for ganske nøyaktig ett år siden i innlegget ”Ukas krangel: Linsesatan”, der min krangling med en kukete linse førte til slutt til en kjempekrangel med frua.
Viser seg at det gjør noe med humøret til frua å høre gubben stå på badet og banne i 45 minutter i strekk ✌️
Men nå har jeg funnet en nærmest magisk løsning: Linsepenn!
Jeg vet ikke hva det egentlig heter, men kall det en linsepenn, linsepinne eller linsestav.
Det er altså en liten pinne man legger linsen på, så fører man pinnen mot øyet og klemmer på den, og via et smart lite sugekopp-system slipper den linsen rett på øyet. Hele prosessen tar noen få sekunder og funker på første forsøk HVER gang!
Ikke 45 minutter med banning, bare en liten pinne som redder forhold, tid og mental helse 👍
Jeg fant ut først I DAG at linsepennen visstnok også skal kunne brukes til å ta linsen av øyet igjen. Det har jeg ikke prøvd enda, men sverger til den gamle teknikken med å krafse og klø i øynene som en sulten tiger på jakt etter biff.
Så neste gang blir det linsepenn der også.
Jeg aner ikke om linsepennen er å få kjøpt i Norge, men jeg bestilte den for et par kroner på Aliexpress.
Jeg kjøpte også et annet kit som også inkluderer en linseklype som visstnok skal brukes til å klype linsen av øynene, men det har jeg aldri fått til å funke. Men sjekk det gjerne ut hvis du vil 👍
Bestiller du fra Aliexpress koster det nesten ingenting (typ 5 kr) og frakten er gratis, men det kan ta noen uker før det kommer frem 😆
Og det rare med PMS er at jeg aldri innser at den er på besøk, før det er for sent. For det er først når PMS-en forsvinner og stemningen går tilbake til det normale, at man innser hva som har skjedd.
Det er litt som dagen før influensaen slår ut for fullt. Du vet ikke enda at du er syk, du føler deg bare litt krank, pjusk og utafor. Og det er først når du ligger under dyna med en kropp som verker og en feber som herjer, at du innser hva som foregikk dagen før.
Sånn er det med PMS.
Det er ikke før Christina og jeg har gått fra et forhold fylt med hverdagskjærlighet og glede, til å krangle om idiotiske småting 3 dager i strekk og truer med å gå fra hverandre over en sur kjøkkenklut i vasken eller brukte sokker på badet, at jeg innser det.
Og det er gjerne ikke et sekund for sent, for etter bare tre dager med PMS i hus, er man allerede over middels klar for å prøve seg på ungkarslivet igjen.
Men det er jo ikke bare Christina som blir et monster disse dagene, for hennes syklus smitter over på meg og gir meg Passiv PMS. Jeg blir sur fordi hun er sur, og siden jeg ikke er smart nok til å innse at det er PMS på gang, tenker jeg selvfølgelig at det har klikket for Christina og at forholdet vårt er på vei utenfor stupet.
Men akkurat da pakker PMS-en snippesken og forsvinner like fort ut av livet som den kom. Brått er gleden, kjærlighet og gløden tilbake. Fuglene synger og sommerfuglene tar til vingene, i magen som i hagen. Livet er bra igjen ❤️
Så på en måte er det nesten litt bra med PMS, for det får deg til å sette pris på alle de gode dagene uten PMS.
Det er liksom ikke før det går skikkelig dårlig at man innser hvor bra man hadde det, og der er PMS-en god. For Christina er verdens søteste, morsomste og kuleste dame til vanlig, men tre dager i måneden forvandles hun til en liten drage med en torn i poten.
Og det tror jeg nå endelig jeg har lært. Når det plutselig en dag, og ganske ut av det blå, klikkes i vinkel for en ussel sokk som ikke ligger på plassen sin, bør det gå av en alarm.
Ikke jag deg opp for småting, bare vær ekstra varsomme hvor enn du går og pirk for all del ikke borti dragen. Bare kjøp inn sjokolade, finn frem rustningen og gjør deg klar for en tøff helg 😆
Jeg har jo tenkt over dette mange ganger før, men på vei inn i en helt ny årstid synes jeg spørsmålet fortjener en ny vurdering.
For alle årstider har sine fordeler og ulemper. Samtidig ble jeg også nysgjerrig på hva alle andre mener.
Først tenkte jeg at alle selvfølgelig ville mene det samme som meg, men så viste det seg at min egen sønn, mitt eget kjøtt og blod, mente det stikk motsatte av meg!
Han svarte nemlig vinteren. Jeg ser den altså, vinteren er fin. Han elsker å ake, man kan gå på ski, også smaker det så utrolig godt med en kopp kakao når man kommer inn igjen.
Dessuten opplever jo han stort sett bare det som er fint med vinteren. Han slipper unna endeløs snømåking og skraping av bilvinduer. Vi kler opp barna i 98 lag med ull så fort det tikker inn en blå på gradestokken, så ikke fryser han spesielt mye heller. Og han legger seg så tidlig at sene sommerkvelder i solnedgang blir det uansett dårlig med.
For ham er vinteren et leke-eldorado, men selv om vinteren definitivt har mye fint for seg, med langrenn på fjellet og appelsiner i solveggen, så kommer jeg ikke helt forbi at vinteren føles unødvendig lang, kald, trist og mørk. Det er så mye slaps og søle!
Heldigvis bringer vinteren også med seg julen, som for mange, undertegnede inkludert, er et av årets desidert største høydepunkt. Men innkapslet i en lang, lang vinter, blir julen mest som et deilig kirsebær på toppen av en bitter kake.
Da liker jeg bedre våren. For våren er når alt springer til liv.
Ut av dvalen spretter fargerike blomster, fuglene vender nebbet hjem og verden blir grønn igjen! Det er en fantastisk tid full av lys, liv og optimisme. Verden våkner fra dvalen. Plutselig møter man naboer man ikke har sett siden november og alle gleder seg over sol og lengre dager.
En del regn og lukten av hundebæsj som spretter opp som paddehatter fra smeltende snøfonner må dessverre påregnes, men det er det verdt. Nå skal landet uansett ryddes rent og gjøres klart for 17. mai.
Så er det sommeren. På beste dager selve indrefileten.
For når sommeren virkelig føler seg og viser seg i all sin prakt, da er den vanskelig å slå.
Når man kan være ute hele dagen, bare herje på stranden, leke med livet og kjenne solen flørte med kinnene, før man avslutter dagen med en lun og deilig sommerkveld med en god bok og et godt glass med noe forfriskende kaldt, da er sommeren uslåelig.
Men så er det også de andre dagene. Når sommeridyllen renner vekk mellom sprekkene. Når regn erstattes med regn og man forbanner at man noensinne dro på hytta.
For regn i april er liksom forventet, men på en sommerdag med bilen fullstappet med strandsandaler og vannmelon, føles regnet som et hån. En fornærmelse. En bortkastet dag.
15 grader på en overraskende vårdag, er ikke det samme som 15 grader i juli.
Så er det høsten. Kakaoen, strikkesokken og godbokens høytid.
Høsten er litt som vår, bare uten optimisme. For alt dør om høsten. Fuglene stikker og bladene svalestuper mot marken.
Med alle sine fargespill og natur i voldsom endring, er høsten visuelt vakker, men også lunefull. Det er en poetisk tid med melankolske undertoner. For vinteren er på vei og det er ingenting man kan gjøre med det. Dagene blir bare kortere, mørkere og kaldere.
Det er en tid man hele tiden må jobbe med å gi slipp på sommeren. Er det sensommer fortsatt eller er vi nå over i høst?
Og det kjennes på kroppen, for alt føles fort ganske kaldt, surt og ufortjent. For kroppen kommer fra sommer, og 5 grader om høsten er ikke som 5 grader om vinteren.
Det er som et slag i magen når du ikke ser det komme. Og når du reiser deg, er det vinter.
Derfor velger jeg meg våren.
For våren er som et vorspiel til sommer. Det er da alt våkner til liv, det er da man har lengst tid å glede seg over livet i korte klær. Mai er på vei, sommerferie, varme bad, lune kvelder, sykle rundt, spise is, spille fotball og leve som kjøpmenn.
Så får det bare være at jeg som nordmann nesten er programforpliktet til å like vinteren, men jeg velger meg altså våren. Uten tvil. Og nå er den snart på vei ❤️
/ Vinter, vår, sommer eller høst – Hvilken liker du best? ❄️🌱☀️🍂
Da vi gikk gjennom regninger her i går, fikk vi oss et ørlite sjokk. Det viser seg nemlig at vi betaler 1000 kroner dagen for å sende lillesnupp i barnehagen!
På en helt vanlig måned med 5 dager i uka i 4 uker, blir det 20 000 kr i måneden!
Okei da, det skal sies at dette regnestykket er en sannhet med visse modifikasjoner. Tallene baserer seg nemlig på februar måned, som i år huset både Noro-virus og vinterferie.
Men det kan være greit å notere seg.
Før man får barn går liksom hele året i den samme tralten, men med barn i barnehagen må man regne med å ha ”Sykt barn”-kortet klart i ermet hele vinterhalvåret gjennom.
Med ett barn går det greit, men har man to eller flere som smitter hverandre med slitesterke barnehagevirus og går gjennom vinteren i en konstant kjedereaksjon av snørr og hoste, kan man egentlig bare ta seg fri fra oktober til mars.
Så da vet du det. Hvis du har noe skikkelig viktig på planen i februar de neste 6 årene, må du revurdere å få barn akkurat nå.
Er du derimot klar for døsige dager i sofakroken med et varmt barn på fanget og 98 episoder av Peppa Gris på rad, go for it 😄
Bare ikke sett kaffen i halsen når regningen fra barnehagen kommer 😉
Her har jeg jobbet og slitt med håret mitt i hele høst. Helt siden jeg skamklipte meg for moro skyld, har jeg angret litt hver dag. Savnet det vakre, flotte håret mitt. Og jeg vet ikke om det er et alderdomstegn eller ikke, men jeg synes det har tatt lengre tid enn normalt å få håret tilbake denne gangen.
Jeg husker da jeg klipte meg helt kort i militæret. La meg helt skamklipt og våknet med full afro.
Før det, da jeg var enda noen år unna pubertet og smugrøyking, husker jeg at frisørene pleide å klage på at jeg hadde så tykt hår. De måtte rett og slett bruke en egen saks for å tynne ut håret hver gang jeg kom på besøk. Og når de var ferdig lå det en fullvoksen labbetuss spredd rundt på gulvet rundt meg.
Så passerer man 30 og historien tar en helt ny vending. Nå har det tatt meg hele høsten og vinteren og en daglig bønn til høyere makter om at håret snart må vende tilbake.
Hver dag må jeg gå og holde på luggen for at ikke håret skal se sitt snitt til å trekke seg lenger bakover. Og her for en tid tilbake fant jeg et grått hår på den ene siden.
Den utviklingen klarte jeg heldigvis å stoppe med spiritisme. Ved å legge håret på et ouijabrett, tenne stearinlys, ofre geiteblod og ta en alvorsprat med mørkets fyrster, fikk jeg stoppet utviklingen og ingen grå hår har turt å vende tilbake.
Men håret er merkbart med pjuskete enn før. Heldigvis er det nå endelig tilbake, akkurat slik jeg vil ha det. Kort på sidene, kort på nakken, herlig kaotisk på toppen.
Sånn. Nå er alt bra. Endelig forent med godsveisen min. Etter en lang periode hver for oss er vi endelig sammen igjen. Gjenforent og lykkelige, som i en spesielt rørende episode av Tore på Sporet.
Nå skal jeg aldri klippe meg igjen.
Tenkte jeg.
Men så fikk jeg høre at jeg ble diskutert på Jodel.
Det fant jeg ut først i dag – 8 år etter at vi ble sammen! Og med litt blir det minst 8 år til neste gang.
For fy søren.
Det var bare det at jeg ikke visste at uskyldige lille konemor gikk og bar på et sinne som burde hatt 18-årsgrense.
Det er altså ikke det at Christina er en sint og fæl person, men hun er ekstremt opptatt av rettferdighet. Er det noe den lille jenta ikke finner seg i, så er det urettferdighet. Spesielt når hun vet hun har rett, og attpåtil kan bevise det – men likevel møter motstand og lite velvilje hos motparten.
Det får henne til å tenne på alle plugger, noe jeg fikk erfare i dag. Med renter! Hadde jeg visst at hun bar på så store mengder sprengstoff på innsiden, hadde jeg tatt med hjelm og kevlarvest.
Jeg ønsker ikke å gå i detaljer på hva møtet handlet om, men vi har en pågående sak i oppussingsprosessen som har skapt en del problemer underveis. Og i dag skulle altså vi og motparten, etter ukesvis med seig kommunikasjon, møtes ansikt til ansikt.
Og jeg ble dritstolt av henne. Sto opp for det hun mente og tok ikke dritt fra noen. Samme hva hun fikk kastet mot seg, bet hun fra seg og viste seg som en ekte kriger.
Selv satt jeg som en lunken klump med karamellpudding og stirret rett ned i bordet. Sa ikke et ord, så ikke på noen, satt bare livredd og disset i stillhet.
For jeg er tydeligvis langt mer konfliktsky enn jeg var klar over. Superdupertøff på avstand og har argumentene klare på rams, men når dritten treffer vifta, fryser jeg til og blir stille som en østers. Et trist stykke mannfolk, der altså. Samtidig sto Christina frem som et prakteksemplar av moderne feminisme.
For mens jeg i alvorets time resignerte totalt og ble redusert til en harmløs klump med gelé, hørte jeg stemmen til Christina pepre ord som et maskingevær. Lot seg ikke pille på nesen, men sto fjellstøtt i motvind. Sterk, tøff og modig. En selvstendig dame med bein i nesa, akkurat slik gamle Norge vil ha.
Så får jeg bare se det som et enormt sunnhetstegn for forholdet vårt at jeg ikke enda har klart å vekke til live det gammeltestamentariske beistet som lusker rundt i de mørkeste avkroker av Christinas sjel.
Alle de dumme tingene jeg har sagt og gjort, alle de idiotiske kranglene vi har hatt – aldri i løpet av disse 8 årene har jeg engang vært i nærheten av å sette fyr på en slik infernalsk harme som jeg så i dag.
Og med litt flaks blir det minst 8 år til neste gang jeg ser det igjen 😘
Vi elsker jo å lage podcast, så hva skjedde? Hvorfor har det gått to år siden sist?!
Jeg skylder på det kaotiske livet som småbarnsforeldre og den evinnelige ”Vi tar det i mårra”. For dager blir til uker og uker blir til år. Det blir som når man legger noe i fryseren. Man tenker hele tiden ”Jepp, de kjøttkakene skal vi ta en dag” og så plutselig har de gått ut på dato for flere år siden.
Og akkurat som en gammel kjøttkake, så hadde kanskje Gjesterommet aldri sett dagens lys igjen, hadde det ikke vært for DERE! Dere fantastiske mennesker som fortsatt, etter to års fravær, ukentlig sender oss meldinger og spør om det kommer en ny episode snart.
For det varmer, gleder, motiverer og inspirerer! ❤️
Og ENDELIG kan vi sparke ut den dårlige samvittigheten – for nå har vi spilt inn en ny episode! 🎉
Ikke bare det, men vi har skumle planer om å gjøre dette fast! Helst hver uke! For det er kjempegøy å lage podcast og vi har så utrolig mye å dele med dere.
Vi håper etter hvert å kunne inkludere spørsmål og temaer fra våre lyttere, men i dagens episode hadde vi mer enn nok med å prate om alt som har skjedd siden sist, hehe.
Så her, kos deg med en kliss ny, forbedret, kortreist, økologisk og glutenfri episode av Gjesterommet! 😄
NB! Podcasten er selvfølgelig tilgjengelig på iTunes og overalt der podcaster finnes.
Mann (37) med årets minst imponerende prestasjon 😆
For endelig er jeg ferdig med å bygge den vanvittig kule folkevogn-bussen jeg fikk av Christina og ungene til jul. Tenk det, en hel buss! Bygget med bare nevene!
Og denne vanvittige bragden har bare tatt meg snaue 2 måneder og 1 uke. Som selvfølgelig hadde vært sinnssykt imponerende hvis det var snakk om en ekte buss og ikke bare en legoleke. Men hey, bygd er bygd!
Jeg har holdt snapchatten min løpende oppdatert underveis og er ganske stolt av meg selv, for det er mange biter i en sånn legobuss. Hele 1334 biter faktisk.
Og jeg vet at det finnes folk som har kommet seg til månen og bygget roboter som kjører rundt på mars, så dette er kanskje ingen prestasjon for historiebøkene, men i mitt hode er det litt stort likevel.
For jeg har kost meg så fælt underveis! Skru på litt musikk, fylle kaffekoppen og bygge Lego-ting. Enten alene eller med barn på fanget. Det er jo kjempemoro! Jeg tror kanskje jeg rett og slett har fått meg en ny hobby i livet 😊
Jeg har egentlig lyst til å prøve meg på sånne avanserte modellfly som må males og krever egne verktøy og greier, men for en fyr som prøver å fikse snøfreseren ved å sparke den gjentatte ganger, mistenker jeg at det blir hakket for avansert.
Derfor soler jeg meg heller enn så lenge i glansen av Legobussen.
Selvfølgelig et ørlite skår i gleden at jeg stadig får snapper fra folk som ler av meg fordi deres 9-åring brukte typ 3 timer på å bygge bussen alene..
Men hey, jeg gjorde jobben samtidig som jeg passet på to barn, drakk kaffe, oppdaterte Snapchat, skrev bloggtekster og pratet i telefonen. Og hvilken 9-åring er det som kan si det, kanskje?! Nei, nemlig. Ingen. Så det så 😋
Jeg står på hjørnet av skolen og ser deg løpe av sted. Klar for en ny uke. Venner, oppgaver, lek og læring. Hva gjør du hele dagen mens jeg er borte?
Det tenker jeg ofte på. Skulle gjerne vært flue på veggen en dag i ditt liv. Det livet du lever uten oss. Hele dagen på skolen, det er mange timer, det. Hele tiden skjer det noe og jeg vet ikke hva det er. Tanker som det kan gjøre meg sprø. Vet ikke om du trives, har det tøft, smiler eller ler. Om du oppfører deg som folk eller som en ape i banan-rus.
Og tenker du på oss? Ikke at det er så farlig altså, jeg bare lurer. Husker du i det hele tatt at vi finnes mens du er oppslukt av alle dine greier?
Det føles så veldig kort siden du var en liten babybylt og vi var hele din verden. Mamma, pappa og fire vegger. Nå vil du helst gjøre alt annet. Og verre blir det. Husker jo hvordan det var selv.
Kjenner på kroppen at det er litt sant som de sier; vi har bare barna til låns. Men men, sånn er det. Vi vil uansett alltid være de urokkelige klippene du alltid kan komme til.
Tenker jeg.
Mens jeg ser ham forsvinne ut av mitt liv for dagen og inn i sitt eget.
Skal akkurat til å snu og gå min vei, da jeg ser ham komme tilbake. I fullt firsprang og rett mot meg. Jeg stopper. Savnet du meg nå? Var du litt liten likevel og trengte litt ekstra pappa? Jeg er her for deg!
Løper mot ham og møter ham halvveis på veien, plukker ham opp og gir en knusekos. Gutten trenger klippen sin. Pappa er her, vettu.
– Går det bra? spør jeg.
– Ja da, bare.. Kan du ta med deg paraplyen? Tror ikke jeg trenger den.
– Ehm.. jada.
Sier jeg. Så løper han sin vei. Med et smil. Og ser seg ikke tilbake.
Jommen sa jeg klippe..
/ Jeg er paraplybæreren i livet du alltid kan komme til 😄✌️ God ny uke!
