Her har jeg jobbet og slitt med håret mitt i hele høst. Helt siden jeg skamklipte meg for moro skyld, har jeg angret litt hver dag. Savnet det vakre, flotte håret mitt. Og jeg vet ikke om det er et alderdomstegn eller ikke, men jeg synes det har tatt lengre tid enn normalt å få håret tilbake denne gangen.

Jeg husker da jeg klipte meg helt kort i militæret. La meg helt skamklipt og våknet med full afro.

Før det, da jeg var enda noen år unna pubertet og smugrøyking, husker jeg at frisørene pleide å klage på at jeg hadde så tykt hår. De måtte rett og slett bruke en egen saks for å tynne ut håret hver gang jeg kom på besøk. Og når de var ferdig lå det en fullvoksen labbetuss spredd rundt på gulvet rundt meg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så passerer man 30 og historien tar en helt ny vending. Nå har det tatt meg hele høsten og vinteren og en daglig bønn til høyere makter om at håret snart må vende tilbake.

Hver dag må jeg gå og holde på luggen for at ikke håret skal se sitt snitt til å trekke seg lenger bakover. Og her for en tid tilbake fant jeg et grått hår på den ene siden.

Den utviklingen klarte jeg heldigvis å stoppe med spiritisme. Ved å legge håret på et ouijabrett, tenne stearinlys, ofre geiteblod og ta en alvorsprat med mørkets fyrster, fikk jeg stoppet utviklingen og ingen grå hår har turt å vende tilbake.

Men håret er merkbart med pjuskete enn før. Heldigvis er det nå endelig tilbake, akkurat slik jeg vil ha det. Kort på sidene, kort på nakken, herlig kaotisk på toppen.

Sånn. Nå er alt bra. Endelig forent med godsveisen min. Etter en lang periode hver for oss er vi endelig sammen igjen. Gjenforent og lykkelige, som i en spesielt rørende episode av Tore på Sporet.

Nå skal jeg aldri klippe meg igjen.

Tenkte jeg.

Men så fikk jeg høre at jeg ble diskutert på Jodel.

/ 😂😢