Et år siden sist og nå sitter vi her igjen.

I den frodige hagen ved det mystiske hotellet i skogen. Stedet vi elsker å dra med barna.

Løpe rundt blant spennende busker og blomster, mens farmor og farfar holder av bordet og venter på maten.

Finne rare bønner som henger i luften, store trær med granatepler og sitroner, timianbusker og hibiskus. En eventyrlig hage der en forfrossen nordmann blir varm i sjela.

Men også for en annen grunn.

1 år til som kjærestepar.

Oss to på klinebenken.

Tenk det.

For noen dager siden hadde vi 9-års vennileum på facebook. Den gang kjente vi ikke hverandre en gang, ble bare venner via en felles bekjent. Og da skulle det gå enda et halvt år til før vi utvekslet vårt første ord på privaten.

Men når vi først gjorde det, kastet livet seg rundt i turbofart. Og nå sitter vi her. 9 år senere, med to små fotografer som tar bilde av oss på benken.

Jeg vet at jeg snakker mye om parforhold og kjærlighet, og mange synes sikkert at det blir litt klissete. At man kan la kjærlighet være kjærlighet og ta forholdet litt for gitt etter hvert. Men jeg vil ikke det, jeg.

Synes ikke kjærligheten fortjener å bli som en gammel genser. Liggende i skapet, tatt for gitt og glemt.

For akkurat som alt det vakre som spirer og gror her i hagen, trenger kjærligheten også sitt. Den trenger samarbeid, omtanke, respekt og glede.

Kjærligheten trenger kjærlighet for å blomstre.

/ Love ju, benkepartner. Sees om et år 😘