Det føles som i går at du var en liten fjompelomp som knapt nok kunne gå. Nå henger du med gutta, dribler på banen og lager avanserte papirfly. Begynner å bli bedre enn meg på mye. Allerede!
Du er altfor ung for sånt, du er jo bare… snart ungdom.
Bare å si det høres rart ut, men jeg synes jeg ser det allerede. Ikke lenger bare et blåøyd lite barn, men en gutt på vei inn i en ny verden. En verden med venner, aktiviteter, skole, lekser og hobbyer. Dine egne greier.
Ikke i huska på lekeplassen sammen med mamma og pappa, fordi mamma og pappa har sagt at det skal vi og nå skal vi kose oss, men på fotballbanen. Fordi det er det du har lyst til. Det er din greie.
Og det er rart å være pappaen til noe sånt. Jeg er jo bare vant til å være pappaen til bittesmå småbarn, ikke en liten ungdom i oppblomstring. Jeg aner ikke hvordan man gjør det her. Jeg har jo hele tiden visst at du skulle vokse og alt det der, det er bare atte.. 7 år går veldig mye fortere enn man tror.
Jeg husker så veldig godt den dagen du ble født, og det føles som i går.
Men nå er du 7 år.
Og om 7 år er du 14.
Og om 7 til er du 21.
Da kan du kjøpe sprit og reise jorden rundt alene!
Oksen mot kalven, nå skal det avgjøres.
Slenge med leppa om hvem som er best. 1-0, 2-1, 4-2, 9-7.
Pappa taper så vidt hver gang.
Rart det der.
Det er ting som dette jeg har gledet meg så veldig til. Tiden etter babytiden. En fin tid det også altså, men babytiden var liksom aldri min styrke. Fint og flott og mye kos, men jeg liker småbarnslivet bedre. Mer lek, mindre arbeid. Mer kos, mindre mas.
Utfordre til duell på banen, se på film i sofakroken, lese på senga og en stor kos god natt. Alle tingene som fyller kroppen med glede og savn når de sovner.
Ting som får deg til å grue deg litt til de blir større, eldre og flytter ut. Det er heldigvis lenge til, for inntil videre må pappa fortsatt tape på banen. Men mindre og mindre med vilje.
I ukens episode av Gjesterommet, åpnet vi nemlig for spørsmål fra lytterne. Det rant inn med supre spørsmål vi har lagret til senere, så tusen takk til alle som sendte inn forslag!
Men det var spesielt ett som stakk seg frem..
Et spørsmål i form av et dilemma.
Og for en kaffe-elskende tacofetisjist som meg, førte dette til mye hodebry.
For kaffen er min reddende engel på trøtte morgener. Når jeg står der og klamrer meg til kaffemaskinen, mens den sakte men sikkert produserer sine dyrbare dråper. Først i drypp, så i strie strømmer. Svart velsignelse, flytende gull.
Men så er det tacofredagene da. Som i dag. Sitte hele familien rundt bordet og ørten skåler med godsaker i. Sette på litt festlig musikk, sende skålene mellom oss, jafse, slafse og kose oss max. Det er familietid på sitt beste og ukas ypperste indrefilet.
Så hvilken av disse ville jeg vært villig til å ofre for alltid?
Som du kan høre i den dagsferske, 26. episoden av Gjesterommet: ”Breiflabb, Barcelona og feriemage”, må både Christina og jeg gå mange runder før vi klarer å lande på noe.
Og jeg hadde aldri trodd det.. men tacoen røyk.
Jeg føler meg så skitten.
Jeg føler meg så utro og ekkel.
Som om jeg har dolket tacoen i ryggen.
Men det handler om erstatninger. For familietiden vil alltid kunne bli den samme, bare vi bytter ut taco med pizza, sushi, tapas eller noe annet snask. Kaffekoppen om mårran derimot. Asså, livet er for kort til å starte måtte starte dagen med grønn te og bitre urter.
For Christina ble valget veldig enkelt, for det skjedde noe med smaksløkene hennes under første svangerskap. Lukten gjorde henne kvalm og siden den gang har taco aldri blitt helt det samme igjen.
Litt på samme måte som at noen har et anstrengt forhold til visse typer alkohol (tequila/sambuca/jägermeister) etter en litt for fuktig aften.
For meg var det verre, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg er en kaffemann fra topp til tå. Det første jeg gjør hver eneste morgen, en hyrdestund med deg på kjøkkenet. Et lite kick og så er dagen i gang. Uten deg ville ikke dagen kommet i gang før sånn litt utpå eftan en gang.
Så sorry til taco, min beste venn, min trofaste kompanjong gjennom flerfoldige år, hadde jeg måttet velge ville du fått kula.
Høyt og lavt og aldri et stille sekund. Plutselig ved middagsbordet, plutselig ikke. Fra leksepulten til fotballbanen i bare sokkene. Her og der og overalt på samme tid.
Og selv om de har sagt at de skal si fra hvor de går, kan man sjelden stole på at det stemmer i noe særlig mer enn 5 minutter.
Derfor er det fint med mobiltelefon til barn. Rask kommunikasjon uten å vente eller lure.
Et raskt pling eller melding, så har man kontroll. Kan få dem hjem til middag eller bare få høre hvordan det går.
Sånt roer stressede foreldrehjerter 😊
Dessuten har jo skjermbruk blant barn endret seg betraktelig fra da jeg var ung. Den gang gikk det i fasttelefon og en sjelden personsøker, mens barn nå til dags har teknisk kompetanse på høyde med en toppstudent fra NTNU.
Fra å se på videoer og skrive meldinger, til å høre på musikk og sende morsomme bilder til mormor på Snapchat – barn bruker mobiltelefon.
Derfor er det så genialt at ice nå har lansert iceJunior – et eget mobilabonnement til barn under 13 år.
Abonnementet kommer dessuten med kostnadskontroll, som betyr at det er sperret for betalingstjenester.
Alle som har tasteglade småbarn vet at det kan være lurt 😉
Blir tre telefonnummer for lite, kan man oppgradere til ”Fri Tale Norge” for 50 kroner i måneden og snakke så mye man vil med hvem man vil.
iceJunior fungerer ikke i utlandet, men skal man ut å reise er det bare å bytte til ”Mobil 1 GB” for 129 kr/mnd og bytte tilbake når man kommer hjem, så er den saken grei. Du betaler kun for de dagene du bruker Mobil 1 GB i utlandet. Er du borte i 14 dager, betaler du altså kun for for disse dagene. Raskt, enkelt og helt uten bindingstid.
iceJunior er som sagt 100% gratis, så fra nå av slipper du faktisk å betale for eget mobilabonnement til barna. Rett og slett en gavepakke til norske småbarnsforeldre!
Det er så ofte jeg glemmer det. Går liksom rundt i hverdagens hverdagslige tåke og lar livet skure, men så plutselig slår det meg. Gjør meg helt svimmel. Kanskje når jeg hører en fin sang eller når jeg ser deg se på meg.
Du kunne blitt sammen med hvem som helst i verden, men du valgte meg. Eller ikke du egentlig, men hjertet ditt. Valgte meg.
Det er så lett å ta for gitt når alt er bra, men det er jo absolutt alt annet enn noe man skal ta for gitt. Kanskje lever man bare én gang og du har bestemt deg for at du ønsker å dele all din tid med meg. Resten av livet. Det er ganske stort.
Og jeg vet ikke, men jeg føler vel et ansvar. For deg, for oss, for hjertet ditt. Hjertet som valgte meg.
Og det er sånt jeg kan få utrolig dårlig samvittighet for de dagene jeg oppfører meg som en grinete dust. Når jeg klager over ubetydelige småting og lar hverdagens stress vippe meg av pinnen.
Når man plutselig surner til hele stemningen på grunn av noe helt ubetydelig. Som hvis du spør meg for tredje gang om jeg har tenkt til å henge opp den lampa som jeg lovte å gjøre for en stund siden.
Du kunne utmerket godt ha gjort det selv, men du vet at når jeg har lovet at jeg skal gjøre det, så blir jeg bare grinete hvis du gjør det. Men så gjør jeg det ikke, bare utsetter og utsetter og blir sur hvis du poengterer det. Fordi jeg vet at du har rett.
Så kan jeg plutselig sitte i bilen senere på dagen og tenke: Hva i helvete er det jeg driver med? Lage dårlig stemning for noe totalt ubetydelig? Er du ikke bedre enn det? Fortjener hun ikke bedre enn det? Heng opp den bedritne lampa, din gjøk. Hun har satset på deg!
Men det er litt bra å være litt dårlig også, for det holder meg skjerpet. Drar meg tilbake, får meg til å innse hvor bra vi har det og alt som er verdt å kjempe for. Og at det er sånt man ikke tar for gitt.
For jeg føler ikke bare bunnløs kjærlighet, men også et ansvar.
Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente meg, da vi midt på natt til torsdag ankom Gardermoen med nesa vendt mot Barcelona. Jeg har hørt så mye om byen, men aldri hatt gleden av å besøke den. Nå var det endelig dags.
Og det som møtte meg var en by som sveipte meg av føttene i stormende forelskelse 🥰
Den første dagen dro vi rett fra flyplassen og 10 mil nordvest for Barcelona, til den lille byen Girona. Der hadde vi bord på en av verdens beste restauranter: El Celler de Can Roca.
Dette besøket hadde jeg gledet meg til i snart et helt år og den spesielle historien rundt dette kan du lese om her: ”Drøm går i oppfyllelse”.
Jeg vet ikke engang hvordan jeg skulle begynt å forklare et sånt måltid, men at det var ren magi er en god start. Jeg mistet tellingen på hvor mange retter vi fikk servert, men det må ha vært minst 20. Og alle smakte ulikt noe jeg noensinne har smakt før. Totalt ubeskrivelig og en opplevelse for livet.
Verdt et års ventetid, 3 Michelin-stjerner og en regning på størrelse med en klekkelig bot? Absolutt!
Bildet over er for øvrig den verdenskjente sigar-isen, som både ser ut som og smaker som sigar. Is med smak av sigar! Og det var sjukt godt! Hvordan er det mulig?! 😮
Dagen etter laffet vi rundt i nydelige Girona, så litt av byen, de historiske murene og et iskaldt glass med tilhørende skinke og oliven på en koselig fortauskafé. La buena vida!
Etter noen rolige timer i Girona, var det endelig tid for å hoppe på det supertreige lokaltoget og ture til Barcelona. Kan den store, skumle storbyen toppe den harmoniske lille landsbyen? Svaret ble et høyt og rungende: Sí!
Jeg kan selvfølgelig ikke gå gjennom absolutt alt vi har gjort i ferien, jeg kan bare si at jeg allerede gleder meg til å reise tilbake. Vi har sett så mye og gjort så mye, men likevel har vi så utrolig mye igjen!
Og det beste er ikke de fantastiske tingene vi hadde sett frem til og som også leverte, slik som en guidet rundtur i den nærmest magiske Segrada Familia-kirken, en vakker formiddag i den trolske Gaudi-parken eller den adrenalinpumpende timen i Enigmik escape room, men alle de små tingene vi bare ramlet over helt tilfeldig.
Som den koselige lille familierestauranten ”Jardi” som lå bare noen får kvartaler unna turistkjernen, men der det tydeligvis aldri hadde vært turister før.
For her spiste bare lokale pensjonister og menyen var kun på katalansk. Personalet kunne ikke et halvt ord engelsk og maten var god, gammeldags, katalansk husmannskost. Faaaaantastisk!
Eller som da vi rundet hjørnet av en kirke og plutselig sto midt i en enorm folkemengde som danset den katalanske folkedansen Sardana, akkompagnert av et helt orkester.
Eller da vi to kvartaler bortenfor dette igjen, kom over enda en enorm folkemengde som bedrev den meget spesielle, katalanske tradisjonen ”Castell” (mennesketårn).
Opp av folkehavet klatret flere nivåer av castellas opp på skuldrene til hverandre, helt til tårnet strakk seg åtte menneskehøyder opp! Og opp på toppen av tårnet klatret en liten jente, kanskje ikke mer enn 5-6 år gammel!
Det var et vanvittig skue og hele tiden sto vi med tærne krøllet og pulsen på max. Det går visstnok oftest bra, men det ene tårnet vi så, kræsjet på ganske dramatisk vis. Heldigvis gikk det bra med alle involvert. Se video på Instagram!
I forkant av ferien hadde jeg hørt at man nærmest var garantert å bli utsatt for lommetyver i Barcelona, men dette så vi ingenting til. Det skal sies at den første kvelden kom vi plutselig inn i et strøk med hasjselgende snuskemenn som jeg absolutt ikke ville kjøpt bruktbil av, men det gikk så fint atte.
Tar man sine forholdsregler, er på vakt og tenker seg om, er nok mye gjort. Er man derimot uforsiktig med dyre eiendeler eller vaser rundt overstadig beruset i feil strøk til feil tid, kan man helt sikkert finne på å bli en lommebok eller mobiltelefon fattigere. Slik som i alle byer og land.
Det er rart med det, men når man reiser hjem fra et nytt sted er man ofte litt mett på inntrykk for en stund. Med Barcelona var jeg derimot sulten på mer allerede før vi satt oss på flyet.
Vi hadde noen fantastiske dager i en fantastisk by, og nå vil jeg bare ha mer. For selv om vi gikk og gikk og fikk sett mye av byen, er det enda så utrolig mye som gjenstår!
I morgen tidlig, før fuglene fiser og hanen vræler, suser vi til Barcelona. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg, men hva i all verden skal vi gjøre der?
Med flere dager å brenne av og nesten ingenting på programmet, er vi veldig åpne for tips.
Det eneste jeg vet er at vi skal til Girona for staselig middag på torsdag, men annet enn det står hele kalenderen åpen.
For noen år siden ble jeg nemlig hektet på serien ”Chef´s table” på Netflix. Serien tar for seg livshistorien til flere av verdens mest kjente kokker. I hver episode blir vi kjent med en ny kokk og får se hva som foregår i kulissene hos flere av de høyest rangerte restaurantene i verden.
I sesong 4 (episode 3) møter vi Jordi Roca og får være med bak dørene på ”El Cellar de Can Roca”, en familierestaurant som ligger i den lille landsbyen Girona, utenfor Barcelona. Den episoden fengslet meg fra første stund.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe med hans personlighet. Noe med måten han bruker sin kunstneriske kreativitet til å lage de mest fantastiske retter.
Det hjelper jo selvfølgelig at han, som jeg, er yngst av tre brødre. Jeg kjenner meg så veldig igjen i rollen som den lille attpåklatten som må kjempe for eldre brødres respekt.
Så hjelper det selvfølgelig også at restauranten de har bygget opp sammen, har blitt en av verdens desidert høyest rangerte.
Tenk det, en familierestaurant med 3 Michelin-stjerner, som to ganger har blitt kåret til verdens beste restaurant (2013, 2015) og hele fire ganger har kommet på andreplass.
Hvor fantastisk er ikke det?! Jeg har jo selv en formidabel søskenflokk, men vår største bragd til nå er å være samlet under ett tak hele vinterferien uten at noen klikket i vinkel.
Og da jeg så episoden om Jordi og brødrene i fjor, bestemte jeg meg for at en eller annen gang i livet skal jeg besøke den restauranten.
Det er jo typisk en sånn ting man bare drømmer om, men så blir det aldri noe av. Bare at denne gangen, så skjer det faktisk.
For da jeg hadde sett ferdig episoden, søkte jeg litt på nettet og fant ut at El Cellar de Can Roca har et helt spesielt system for å bestille bord. Siste dag i hver måned åpner de hele den tilsvarende måneden for neste år, så er det førstemann til mølla.
Man skulle jo tro at en restaurant som har åpent for både lunsj og middag 5 dager i uken skulle være lett å booke ett år i forveien, men snarere tvert imot. Restauranten er så umåtelig populær at hele måneden blir fullbooket på sekunder!
Og det gjorde meg selvfølgelig bare enda mer gira. Så 30. juni 2018, satt jeg klar ved macen.
Kl. 23.40 – jeg er klar
Kl. 23.50 – jeg er klar
Kl. 23.55 – jeg er klar
Kl. 23.59.59 – jeg er klar
Kl. 00.00 – let´s go!
Så skjedde det sykeste. Jeg gjorde en liten feil med telefonnummeret og måtte legge inn bestillingen på nytt. Og de 10-12 sekundene det tok, var nok.
”Fully booked. Try another day”.
Uansett hvilken dag jeg prøvde, uansett hvilken tid og antall gjester: Fully booked. Try another day.
Drømmen var knust. Jeg prøvde meg likevel på Plan B og sendte en mollstemt mail, der jeg la ut min bunnløse fortvilelse som en sørgelig opera.
Så vi ble satt i kø. Kommer det avbestillinger, skulle vi høre fra dem.
Yeah right, tenkte jeg. La fra meg tanken om hele greia og fortsatte med livet.
Det gikk noen dager.
Så gikk det noen til.
Så plutselig.
En dag var vi på hytta tikket det inn en mail:
”We are happy to inform you…”
Jeg hoppet i været! Vi hadde fått bord! Jeg fortalte om det til søsteren min og det viste seg at hun var minst like gira som meg på å besøke restauranten.
Så jeg feis i vei en ydmyk mail og lurte på om det muuuligens kunne være mulig å oppgradere til ”una mesa para cuatro personas”.
Ny kø.
Det gikk en uke.
Det gikk to.
Det gikk tre.
Og fire.
Alt håp var ute.
Så plutselig..
”We are happy to inform you…”
Og det er nå på torsdag!! I et helt år har vi ventet og gledet oss og nå skjer det!
Torsdag morgen hopper vi på første og beste morgenfly, for å spise hos Jordi og brødrene!
Jeg har aldri vært i Barcelona før, men gleder meg altså så mye til en magisk langhelg med søsteren, gubben og Christina at jeg holder på å tisse på meg.
Det hjelper jo også at vi ikke har gjort spesielt mye uten barn på slep de siste 7 årene, så nå gleder vi oss veldig (med trykk på veldig) til partur og kjærestetid. Det blir middag, escape room, Segrada Familia og nok serranoskinke til å senke en båt. Barcelona – here we come!
P.S. Legger igjen macen hjemme, men kommer til å teste blogging fra mobilen for første gang – så heng med! 😊
Det er lett å glemme sånn i en travel hverdag. Lett å glemme at man er kjærester. Ser hverandre mest som mamma og pappa. Du tar klesvasken, jeg tar kjøkkenet. Så er det legging, så er det jobbing, soving og på´n igjen. Og sånn går dagene.
Lett å glemme å være litt kjærester også. Derfor er det så fantastisk med en liten date en sjelden gang i blant. Bare du og meg og oss to. Ingen klesvask, ingen skitne tallerkener. Bare hånd i hånd og kose oss litt.
På torsdag var vi på date i Tønsberg. Og det var magisk. Ikke bare fordi Ina Wroldsen er en fantastisk artist, men fordi det ga oss akkurat de timene med påfyll vi trengte. Sto ikke foran og hoppet og brølte, drakk oss ikke pære kanakas og dro den helt ut, men koste oss. Sammen, langt bak, hånd i hånd. Oss to. Sammen.
