Vi som lider av telefonskrekk

Det er en seriøs lidelse, men ingen tar den på alvor.

Det er et rop om hjelp, men ingen hører oss.

Vi som lider av telefonskrekk.

Det er fullt mulig at det er en alderdomsgreie, men i det siste har jeg altså fått så sterke vegringer for å ringe til folk, at jeg vurderer å ta en tur til fastlegen.

Og det ironiske er: Telefonen er jo min beste venn! Jeg går ikke et sted uten den. Jeg bruker den til nesten alt: Mobilbank, kalkulator, dataspill, film, serier, meldinger og sosiale medier. Men å bruke den til den ene tingen den faktisk er laget for, å ta telefoner, nei det byr meg kraftig i mot.

Misforstå meg rett: Det plager meg ikke å ta telefonen hvis noen ringer til meg, nei det gjør jeg lett som bare det. Men å ringe til andre gir meg brekninger.

Jeg vet ikke hva det er, men bare det å skulle ringe for å bestille sushi plager meg. Hva om jeg ringer feil? Hva om de ikke forstår hva jeg mener? Hva om jeg ikke forstår dem? Hva om menyen er feil og jeg må improvisere direkte på lufta? Hva om jeg ringer mens de står midt oppi noe og blir dritsure fordi jeg avbryter?

Sånn tenker jeg hele tiden.

Ringe en håndverker, sier du? Hah! Hva om han er kjempeopptatt og blir pottesur? Hva om jeg ikke klarer å forklare hva jeg trenger? Hva om han ikke forstår meg, så må jeg begynne å rote rundt med masse faguttrykk jeg ikke forstår? Hva om han innser at jeg på ingen måte er noen nevenyttig håndverker, men en skjør bygutt med kontorkropp og innefingre?

Så da utsetter jeg det, dropper det eller sender en melding på face. Bedre sånn. For Gud forby at man skulle brukt telefonen som en telefon.

Det kjipe er at Christina ikke er det spøtt bedre, så da hun for en stund siden spurte om ikke jeg kunne ringe et sted for henne og stille en hel haug med tekniske spørsmål hun ikke forstod seg på, sa jeg selvfølgelig ja. Selvfølgelig kan jeg det. I´m your man, vettu. Drømmemannen tar det.

Men det var da… For gjør man det ikke med én gang, blir det gruff og nå ligger lappen der. Ligger og stirrer på meg hver gang jeg går forbi.

På et eller annet tidspunkt vet jeg at jeg må ringe, men inntil videre behandler jeg lappen som en sulten krokodille og lusker meg bare stille forbi.

Jeg har selvfølgelig sagt til Christina at jeg har ringt dem og at de skulle sjekke et par ting før de kunne ringe meg opp igjen, men på et eller annet tidspunkt vil vel den bløffen gå ut på dato og da må jeg faktisk ringe. Men frem til da.. ikke vekk krokodillen som sover. Pappa har telefonskrekk 😆

Hilsen,

Patetisk mann (37 år) 

P.S. Noen andre som har det sånn??

21 kommentarer
    1. Du er i godt selskap Mr🤦🏼‍♀️ Hva et det der for slags tull?! Akkurat som de i andre enden hopper ut av tlf og overfaller oss🙄😳 De gjøkke det vettu!!

      Hilsen meg som er like håpløs (og som blir glad hver gang jeg oppdager at andre er like teite som meg🤣👌🏼)

    2. Halleluja for sms og at det går an å bestille timer til det meste på nettet. Ringer aldri med mindre det er helt nødvendig, og tar heller ikke telefonen viss jeg ikkje vet hvem det er. En kompis måtte nylig ringe rundt til flere sykehus for å få moren operert. Jeg og en annen venninne konkluderte med at hadde det vært oss, så hadde vi mest sannsynlig lagt oss ned for å dø🙄
      På jobb må jeg jo både ta og ringe rundt. Men da sier jeg bare hvor jeg ringer ifra, og ikke navn, då går det liksom på ett vis…

    3. 🙋🏼‍♀️
      Jeg er helt lik. Elsker disse timebestillingsløsningene på internett. Fant nettopp ut at frisøren min også har fått seg en sånn løsning. Hallelujah! 🥳 Jeg er sånn at jeg ikke tar telefonen når folk ringer… må kvinne meg litt opp og forberede meg før jeg ringer opp igjen. Eller sender en SMS med en eller annen lame unnskyldning og spør om det var noe spesielt 😇 Slipper ofte unna da 😁

    4. Absolutt, har valgt både tannlege og frisør utfra om man kan bestille på nett! Bare å bestille time hos legen er et ork, sitter og øver på setningen jeg skal si, mens jeg står i telefonkø..
      Og å få pusset opp badet har vist seg å være umulig, da vi ikke klarer å ringe noen sted..

    5. Sånn er det for meg og, men jeg trur det er ettervirkninger av at jeg jobbet med tlf salg i flere år.

    6. Kan du ikke bare sende en SMS eller Mail? Da får du skrevet ned det du lurer på, og du får svar svart på hvitt!!
      Tar litt lengre tid🤔 men pyttsann!

    7. Jeg er også sånn, heldigvis eksisterer e-post for sånne som oss. Min far er også lik, så vi kommuniserer mest på sms.

    8. Jepp, kjenner meg igjen. Må alltid skrive ned det jeg har tenkt å si/spørre om hvis jeg skal ringe forsikring/bank/bedrift eller øve høyt før jeg ringer. Klarer ofte å snuble i mitt eget navn og jeg dør av flauhet hver gang🙈

    9. aaaaah! Det der forklarer hvordan min mann har det…. Her i huset er det jeg som må ringe – det går som regel helt greit det 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg