Søndag morgen og verden sover. Inne er det salig fred og lave skuldre. Kaffen putrer, rundstykkene knitrer, barna koser seg og joggebuksa regjerer.
Det er søndag morgen og kirketid for småbarnsforeldre.
Det er kanskje ikke et etablert begrep, men det burde det vært. For det er en hellig tid som ikke skal avbrytes. En tid da alle er samlet og har noen timer til hverandre.
Ikke lekser, ikke fotball, ikke skole, ikke venner. Bare en himmelsk ro og nå skal vi kose oss. Familien samlet under samme tak, plutte litt med stort og smått. Nettbrett og strikkepinner, eggkoker og lego.
Det burde vært en lov om at denne tiden er hellig, for den trenger vi. Til å ro ned, til å se hverandre, til å bare være sammen. Kjenne litt på kjærligheten. Tvinge stresset ut av kroppen og senke de kollektive skuldrene.
Vi trenger den tiden. Alle gjør det. Søndagstimene fra morgengry til rundt 12 en gang. Det er verneverdig familietid som burde vært satt på UNESCOs verdensarvliste. Tiden da familien forenes, avslutter inntrykkene fra uka som gikk og lader opp til en ny.
Ikke send over barna dine, ikke arranger fotballcup. Ikke ring meg om strømpriser, ikke bank på døra for å prate religion.
Den eneste som er velkommen her er VG-gutten, og selv han har bare 30 sekunder på seg. Så er det inn og sette på en ny kanne med kaffe. Strekke på pelsen og gnikke seg ned i godstolen som om den var en myk og deilig 180 med nytt sengetøy.
Det er hellig familietid.
Noen bruker denne tiden i kirken, andre foran TV-en. Noen vil ut i skogen, andre ut på havet.
Men hva enn man gjør skulle det vært påkrevd at man gjør det sammen. Alene. Uten verden utenfor og helt uten dekning. Bare lade, kose og møtes som ett.
Led oss ikke inn i forstyrrelser,
men frels oss fra det maset.
For tiden er din, og familien og kjærligheten i evighet.
Amen.
