Pinlig promp på avveie

** I går nevnte jeg “VG-gutten” i saken “Kirketid for småbarnsforeldre” og det minnet meg om et innlegg jeg skrev i 2014! Innlegget omhandler en spesielt pinlig episode vi hadde med datidens VG-gutt.

Da jeg leste historien i går kveld, måtte jeg le høyt for meg selv. Derfor ønsker jeg å dele historien igjen og håper at dere liker denne lille godbiten fra arkivet 😂🙈**

 

I går kveld lå jeg og scrollet meg gjennom fruas instagramkonto, da jeg plutselig kom over et bilde som fikk meg til å le høyt. Men for å klare å forklare hva som gjør bildet så hysterisk morsomt, må jeg forklare forhistorien.

For ganske nøyaktig et år siden skrev jeg innlegget “Er det greit å utlevere barna på nett?” om hvor grensa går på å utlevere barna på nettet. Underveis i teksten tok jeg opp det litt underfundige men underholdende fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg og en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde nylig sluppet en smyger så fryktinngytende at den fortsatt kan måles med geigerteller og i den anledning la jeg ut dette bildet:

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

 

Greit, sånn, da vet du hvor det bildet kommer fra. Så spoler vi et par uker frem i tid.

Det var en helt vanlig søndag og vi skulle ut på trilletur med plutten i det fine været. Her i området har vi en kjempetrivelig gutt som tasser rundt hver eneste søndag, sol eller regn, for å selge VG på døra. Vi synes han gjør en såpass tapper innsats at vi kjøper avisa hver eneste gang han dukker opp, agurksesong eller ikke.

Det er ganske trivelig faktisk, for hver gang han ringer på spretter plutten opp av sofaen, roper “VG-GUTTEN!” og løper til sparebøssa for å hente skillemynt. Avis og penger veksler hender og plutten kommer stormende inn i stua, stolt som en hane med avisen høyt hevet.

Men akkurat denne søndagen ringte det ikke på døra som normalt. Vi hadde lovet plutten en tur ut i det fine været og hele familien begynte å bli utålmodige. Derfor sæla vi på og  tenkte vi at vi heller fikk legge igjen pengene på dørmatta til ham.

Så da gjorde vi det. Men i frykt for at han ikke skulle se dem og forstå tegninga eller at noen andre skulle rappe dem, la vi igjen en lapp der vi skrev at pengene lå under arket og at han bare skulle slenge igjen en avis, ha en fin dag og alt det der.

 

Joda, turen var fin den, men så kom vi hjem igjen. Joda, avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da så vi det …

For jeg hadde jo ikke tenkt på å bruke et nytt ark, men tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

Ehm… HÆ?!

 

Ha ha, det er så mye ved denne pinlige situasjonen jeg lurer på og som kan få meg til å le. Ansiktsuttrykket hans selvfølgelig, det må ha vært helt ubetalelig.

Men også: Hva kan den stakkars gutten ha tenkt?

– “Hvorfor skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag og nå skal folk liksom begynne å betale meg lusne 20 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Jeg vet ikke om man må ha vært der eller ikke, men bare tanken på ansiktsuttrykket hans kan få meg til å le gang på gang.

Priceless.

 

/ Ha en super tirsdag!

* Følg Smygerhjerte på Facebook *

7 kommentarer

Siste innlegg