Denne uken kom den triste nyheten om at Gunhild og Petter Stordalen går fra hverandre etter 14 års ekteskap.

Jeg har absolutt ikke tenkt til å spekulere i deres ekteskap eller rulle meg i deres sorg, for det er alltid trist å høre når par må gi slipp på kjærligheten, men det er derimot én ting jeg ønsker å ta til ettertanke:

Tid.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Til den svenske avisen Expressen uttalte nemlig Petter Stordalen at etter hvert som begge ble opptatt med omfattende prosjekter på hver sin kant, ble tid en mangelvare i ekteskapet:

– “Noe av det man mister da, er det vi hadde i starten: Tid sammen”.

Jeg har som sagt ingen ønsker om å rote rundt i grunnene til ekteskapsbruddet, men jeg synes at det er verdt å notere seg:

Tid sammen.

For det er så lett å ta et parforhold for gitt. Jeg tenker ikke da spesifikt på Petter og Gunhild, men på par generelt. For det er fort gjort å holde på på hver sin kant og stresse rundt med alt man skal rekke.  Det kan være å kombinere to jobber med kjøring til og fra fotballtreninger, det kan være en tidkrevende hobby, oppussing, en skravlete venninne, katten, naboen eller en milliard andre tidstyver i hverdagen. Tid man kanskje burde brukt sammen.

For prioriterer man ikke tid med hverandre, er faren stor for at man før eller senere sklir fra hverandre. Det er vel ganske uunngåelig egentlig. Man er jo et par for å gå gjennom livet sammen. Dele gleder, sorger og bekymringer. Hånd i hånd gjennom livet, ikke på hver sin kant av kloden.

Jeg skal ikke generalisere og si at det er likt for alle, for det finnes sikkert en million måter å få tidskabalen til å gå opp, men generelt sett tror jeg at det er lurt å ta tiden tilbake før tiden er forbi.

Jeg tror det kan være lurt en gang i blant å sette en fot i bakken, for å se på om alt det man gjør bringer dere nærmere sammen eller drar dere lenger fra hverandre.

For å gå tilbake til Petter og Gunhild, og intervjuet Petter ga til Expressen bare dager før ekteskapsbruddet ble offisielt, så spurte journalisten om hvor mye Petter rakk å møte kona med alt de hadde å gjøre. Og til det svarte han:

– “Alt kommer med en kostnad”

– “Kan ikke den kostanden bli for høy?” lød oppfølgingsspørsmålet.

– “Svaret på det er utvetydig ja”, svarte Stordalen da.

– “Når blir den kostnaden for høy for deg?”

– “Det vil fremtiden vise”.

Og så ble bruddet kjent.

Som etterlater spørsmålet: Var det verdt det? VG melder om at Stordalen i 2018 fordelte inntekter på 25,1 milliarder ned til sine tre barn, så at årene har vært gode for lommeboka er det ingen tvil om – men er kjærligheten verdt 25 milliarder?

Jeg merker nå at jeg er farlig nære å spekulere i andres privatliv, og det har jeg på ingen måte lyst til, jeg ønsker bare å dra elementet av tid inn i vår egen hverdag. For slik jeg leser sakene som er publisert i media, ble to massivt tidkrevende karrierer prioritert fremfor hverdagene i sofakroken. Dette førte med tiden til at paret skled fra hverandre. Men hvis alt man skal rekke fører til at man ikke rekker kjærligheten, er det da egentlig verdt det?

For å sette det litt på spissen: Om jeg kunne valgt mellom 25 milliarder kroner, og fredagskvelder i sofaen med Christina – vet jeg hva jeg ville valgt.

Ja vel, så blir det lite biff og champagne. Men tiden sammen, tid brukt på rolig skuldermassasje, småkrangling, gullrekka, lange lørdagsfrokoster med barn og latter og tid til overs, den tiden får du aldri tilbake. Og den tiden er, for en småbarnsfar som meg, alt som betyr noe.

Tid sammen.