Det startet så bra. Så fantastisk bra! Mandag var knitrende blå, skyfri og vakker.

Fuglene tok bølgen og luften hadde en tydelig eim av vår. Vår! I starten av februar! Jeg trodde jeg skulle krepere. For en fantastisk uke dette skulle bli!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så gikk det rett i dass. Bokstavelig talt..

Jeg husker det nøyaktige øyeblikket jeg innså at det kom til å skje. Mandag kveld ca. kl. 20.

Jeg lå på sengen og skulle lese kveldens to avsnitt i ”Charlie og sjokoladefabrikken” for eldstemann, da jeg kjente det. Et urk i magen. Christina lå allerede flatt ut på flisene nede og jeg visste at Noro lå i luften. Trodde kanskje jeg hadde klart å unngå det, men urket var ikke til å ta feil av. Nedtellingen var i gang.

Og det kunne ikke passet dårligere, for dagen som ventet var ingen vanlig tirsdag, men bursdagen til eldstemann. Den store 7-årsdagen. Tenk det, 7 år! Herregud, det føles som i går at han stabbet rundt her i bleier, og nå er han snart klar et liv med tægging, moped og smugrøyking.

Så å bli syk på en sånn dag er selvfølgelig helt uaktuelt. Likevel.. lyden av en påkjørt grevling i magen var ikke til å ta feil av. Winter is coming.

Så jeg leste ferdig, løp ut i stua, blogget ferdig for kvelden, ryddet kjøkkenet, luftet Teo, pakket inn gaver, preppet bursdagsfrokost og kastet meg i loppekassa. Alt vi kan gjøre nå er å be til Dan Børge og krysse fingrene.

Men én time senere… La oss ikke gå i detaljer, men vi kan vel bare si det sånn at rundt 60% av kroppsvekten min nå er overlevert til renovasjonsetaten. Alt som ikke var boltet fast eller laget av bein, forlot kroppen i strie strømmer.

Og med det gikk også bursdagen i dass. Vi klarte å karre oss til en liten bursdagsfrokost på senga, men så fort jubilanten var sendt på skolen, lå vi rett ut resten av dagen.

Jeg husker så vidt at svigermor var innom etter skoletid, men så var det kvelden igjen. Hele den store dagen – svusj ned i do.

Og sånn har hele uka gått. Til og fra husets Spa-avdeling i travel skytteltrafikk. Først én, så to, så hele gjengen.

Så da jeg endelig følte meg klar for å ta en tur på butikken, var jeg både drittlei (…), utmattet og ferdig. Jeg måtte ha ritz og cola, koste hva det koste vil!

Det funker sikkert ikke, men jeg bare må ha det så fort jeg blir dårlig. Ritz-kjeks og Coca Cola. Henger nok igjen fra barndommen og kanskje er det bare placebo, men placebo er mer enn godt nok for meg når jeg henger over skåla som en sjøløve i fiskebøtta.

Men jeg ønsket ikke å smitte selv min verste fiende med Norovirus, og derfor pakket jeg meg inn med alt jeg hadde. Buff som ansiktsmaske, jakke med hette, lue, hansker, hele sulamitten. Alt for å unngå å smitte halve Larviks eldrebefolkning med livstruende diaré.

Meeen jeg glemte selvfølgelig å tenke på at det også fikk meg til å se ut som en helt vanlig raner, der jeg stormet inn døra og rett mot kassa for å hente en kurv.

Så beklager til deg som gikk fra svart til hvitt hår på 0,8 sekunder. Jeg mente ikke å rane deg, jeg måtte bare ha ritz og cola. Og jeg hadde dårlig tid.

For alle som noensinne har vært en av Norogudens disipler, ved at den krever at man ofrer til det hellige porselensalter minst hvert 30. minutt 😅

Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har da fått bygget litt Lego i disse dagene, og Christina og jeg har jaggu klart å få sett én episode av Kjendis-farmen!

Og nå som vi endelig er på bedringens vei, kan vi se frem til en rolig kveld i sofakroken. Ingen Norovirus, ingen dobesøk – bare nyte synet av Charter-Svein som bygger ting.

// God helg a! 😄

P.S. Valentines Day feiret vi på hver vår do, så gaven i år ble en dorull til hver ❤️