Jeg skriver stort sett aldri om tatoveringene mine. Ikke tatoverer jeg meg for andre og ikke har jeg behov for andres meninger om noe så personlig, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak.
For i går tok jeg en ny tatovering på armen og denne tatoveringen har en helt spesiell betydning. Den gjør meg skikkelig stolt og markerer en av mine stolteste bragder: Årets Jurypris i Vixen Influencer Awards 2017.
For at en pappablogg kan vinne juryens ærespris i Norges største prisutdeling for bloggere og influencere, gjør meg altså så stolt at jeg får frysninger.
Jeg kan fortsatt ikke huske helt hva jeg sa på scenen, men jeg vet at jeg var i sjokk og at jeg kanskje gråt litt. Foran en fullsatt sal med fantastiske mennesker. Det er verdt et minne for livet 🙂
Tatoveringen er en kombinasjon av kronen som er avbildet på plaketten til prisen og en cool krokodille som jeg har ønsket å tatovere en stund. Av ingen annen grunn enn at jeg elsker hele typen. Han er kul og avslappet med hawaiiskjorte og shades – akkurat slik en god krokodille skal være.
Krokodillen har fått plass ikke langt unna det grønne monsteret som dukket opp på armen etter Årets Livsstilsblogg fra Vixen i fjor, og armen har sånn sett plutselig blitt en slags premiehylle. Ikke at jeg dermed kommer til å tatovere svømmeknappen fra barneskolen altså 😉
Vixen i år ble jo ganske spesielt etter at det haglet med diverse anklager, men med denne tatoveringen har jeg vel tatt et ganske endelig valg på hvor jeg står. For hvis det er slik at Vixen er en slags råtten valgkrets, har jeg verken blitt informert eller invitert til dette hemmelige brorskapet.
Og hvis det faktisk ER sånn at Vixen er et skjønnhetstyranni som fremmer de unge, vakre og fremadstormende, ja da er det I HVERT FALL grunn til å være stolt! Hilsen mann 36 med tredagersskjegg og sexylubb 😉
Så velkommen til armen skal du være, herr Krokodill 😀
Følte meg så frisk og fin, jeg. Kanskje litt blå under øynene, men ikke noe et Snapchat-filter ikke kan ordne.
Ny uke, skulle bli min uke dette. Komme i gang med trening etter ferien, dra i et spennende møte i morgen, lage spennende mat og nyte livet. Kanskje male litt og kjøpe blomster til frua. Typisk sånne planer som kan få deg i godt humør.
En uke full av farger og glede, nysgjerrighet og optimisme!
For bankkortet mitt går ut nå i mars og jeg har vært spent på om et nytt kort kom automatisk eller om jeg måtte bestille det selv.
Men det kom. Og for et grusomt budskap det hadde med seg!
For du vet når du fyller inn spørreskjemaer og det kommer til der man skal fylle inn alder? Så må du velge den gruppen som passer deg: 10-20, 21-30 etc. Det stikker alltid litt i brystet når du ramler ned en kategori.
Ikke lenger i samme gruppe som tenåringene, men nå i selskap med dem som nærmer seg midt i livet. En klar beskjed, en skremmende direkte bekreftelse på at man har blitt eldre. Man er én kategori lenger ned på lista.
Så tenk deg da, her jeg var klar for en uke full av liv, farger og glede, men får dette:
For hva ser du her? Grått! En grå mann på et grått papir med et grått kort og en grå beskjed. Du er grå, du er gammel, du er ferdig i klubben.
Ja vel, så hadde jeg ikke forventet et bankkort med Marcus og Martinus på, og jo da mannen på kortet er kjekk nok han altså, men jeg hadde i det minste håpet på litt friske farger som inviterte til flittig kortbruk. Ikke dette hånet av en honnørbillett.
Ved nærmere ettertanke burde jeg kanskje sett det komme. Jeg som har byttet ut P3 med P1, sitter når jeg tisser, sover med pysj og fukter fingrene når jeg blar i avisa.
Brått ble de blå posene under øynene ikke fullt så små lenger. Men de er i hvert fall blå da, den fargen kan ingen ta fra meg x-)
#skuffatryne #gråtass
/ Sett over kaffen, far er klar for napoleonskake 🍰
For man vet aldri helt hva man begir seg ut på når man går inn i et forhold. Det kan føles som den rette, det kan føles som skjebnen, men man kan aldri vite.
Plutselig en dag oppdager du noe nytt ved personen som ikke lar seg forbigå i stillhet.
Ting som dette:
Hvem er det som gjør noe sånt?!
Jeg trodde vi hadde det bra, jeg. Men så stikker jeg altså snuta inn i kjøleskapet her en dag og oppdager dette, og nå vet jeg ikke lenger. På én side har vi jo både hus, barn, hund og et liv sammen, men samtidig: Kan jeg virkelig leve med et menneske som ikke vet hvordan man skal behandle smøreost på tube?
Alle vet jo at tubeost skal klemmes fra toppen og rulles sammen underveis. På den måten får man et jevnt trykk og en lett kontrollerbar tube, helt uten søl. Man får dessuten presset ut rundt 97% av osten. Men dette? Dette kaotiske anarkiet av en maltraktert tube?
Hvem vet hvor mye av den stakkars smøreosten som har blitt etterlatt i den ihjelklemte tuben. 40 prosent? 50?! Klemt sammen som et bilvrak, den stakkars osten hadde aldri en sjanse.
Til slutt ga den etter for trykket og eksploderte i feil ende. Selvfølgelig gjorde den det. Jeg ville gjort det samme selv.
Så i kveld får jeg gå meg en lang tur og tenke meg om, for dette er ille. Langt verre enn å banne i kirken, kaste plast på peisen eller henge dorullen med papiret inn mot veggen.
Hadde hun bare vært satanist eller rasist eller noe i den gata, så kunne vi jobbet med det, men dette? Hun har ikke dandert en skive, hun har kvalt en smøreost til døde! Og slik smøreost-behandling vitner om at det er noe fundamentalt galt med Christina.
Ja vel, så lar det seg kanskje reparere, men si det til den stakkars osten..
Så hvil i fred, kjære baconost. I livet sto du aldri en sjanse til å leve ut den du virkelig var, men i himmelen, der brødskivene beiter som dådyr og elvene sildrer med varmt smør, vil du bli klemt og rullet og behandlet med respekt. I evighet. Amen.
En siste hilsen,
Peter og alle oss i FSV (Foreningen Smøreostens Venner)
Det er så rart det der å komme hjem fra ferie. Du vet, den gladtriste følelsen når ferien er over. Her hjemme kaller vi det “leirskolefølelsen”.
Man har hatt det så moro og gjort så mye rart, men brått så er man hjemme igjen. Minnene føles som drømmer. Skjedde det virkelig eller var det bare en drøm?
I det ene øyeblikket er man i akebakken og suser av sted, i det neste sitter man som en lun plomme i solveggen. Boblebadet på full kok, lukten av taco fra kjøkkenet, livet er på sitt beste. Plommen smiler.
Brått er man tilbake på stuegulvet med Villkatten og klesvask på vent. Da faller man ofte litt sammen. Gjerne resten av kvelden. Jeg gjør i hvert fall det. Sliten etter en lang tur, glad for alt det morsomme man har gjort, men samtidig også litt trist for at det er over.
Også har man stresset hardt halve dagen lang med å pakke seg ut av hytta, skrape en glasert bil, sprengstappe hver ledige centimeter, liste seg ned fjellet på speilblanke veier, kjøre hele veien hjem og komme i system igjen.
Selv om det er utrolig hyggelig å være tilbake på gulvet hjemme med fyr i peisen og brettspill i fleisen, så er det også noe antiklimatisk over det.
Da slår gjerne følelsen til. Fornemmelsen om at det hele er over. At latteren og gleden nå er historie, at alt er i ferd med å bli hverdag igjen.
Leirskolefølelsen.
Og jeg hater den følelsen. Egentlig er det jo en ganske privilegert sak, for det betyr jo bara at man har hatt det fantastisk, men samtidig at det også er over. Men så får man vel bare glede seg til neste gang, og være takknemlig at man fikk være med på noe så moro at kroppen er villig til å gå inn i en slags mini-depresjon over det.
Så får man vel også tenke som så at det er fint at turen tok slutt mens stemningen enda var god, for det er som de sier: “Det er med fisk som det er med gjester – de begynner å stinke etter tre dager”.
Så akkurat i kveld tillater jeg meg å henge litt med geipen. Litt glad, litt trist, sliten nå.
Kunne sikkert beskrevet følelsen med mange bevingede ord, men det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, så her er et bilde Christina sneik seg til å ta mens vi spilte brettspill på gulvet i dag og pappa bare måtte… ehm.. ta seg en liten tenkepause x-)
Live fra hytta, uten dekning, med marginal 4G, med nød og neppe, men det går akkurat. Be til alle Norefjells guder for at vi kommer oss gjennom kvelden, for nå er det dags for siste og potensielt beste kveld av denne runden med live-blogg og “Hver gang vi møtes”. Take it away, Tor Endresen! 🙂
20.05: Tor Endresen asså. Liker´n enda bedre allerede 🙂
20.09: Tror dette blir en festkveld, rett og slett. Har skikkelig trua!
20.15: Låt 1, Silya – Café lé swing “Dette er som klyster på en lørdagskveld”
“Jeg kan godt ta oppvasken, men jeg nekter å høre på der”
Dette er direkte sitater fra min bror Thomas. La oss bare forsiktig anta at han ikke er noen stor jazzfan. Og jeg må nok dessverre si meg enig. Det er ikke nødvendigvis det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Og dette er veldig jazzete. Jeg savner vel stort sett alt ved originalen, men stemmen til Silya kan ingen tukte. Hennes stemmeprakt er også det eneste jeg liker ved denne tolkningen. Terningkast: 2.
20.31: Mistet nettet i 15 minutter, men nå er vi tilbake. Litt ustabilt å live-blogge fra fjellet 😉
20.35: Låt 2, Christel Alsos – Ingen stopper oss nå
Synes kanskje låta var litt som vanilje-is. Tilfører liksom ikke så mye nytt, bare er der. En god base, men trenger noe mer. Fikk et hint av Coldplay underveis og det er fint, men ikke nok. Litt emment. Christel synger fantastisk som alltid, selvfølgelig 🙂 Terningkast: 3.
20.44: Låt 3, Tshawe – Radio Luxembourg
Rock on! Tshawe viser nok en gang at han ikke er redd for å touche innom ulike sjangre. Denne gangen rock. Et uventet grep og masse trøkk. Tor elsker det, men surmusa i fjellheimen er sånn midt på treet. Liker trøkket, men det gir meg ikke sånn kjempemye. Og jeg liker rock! Dagens beste til nå, uten at det sier noe særlig mer enn typ høyeste fjellet i Danmark 😉 Terningkast: 4.
20.54: SLUTT, DEL 1. Så ustabilt nett at det er helt ufint, men vi kom oss gjennom del 1. Teo har fortsatt ikke fått godbit, men det venter en liten pølsesnabb eller lignende så fort han slutter så hytteveggene rister.
21.45: START DEL 2. Nu kör vi! Veldig klar for nye låter og mer gledelig innlevelse fra Tor.
21.49: Låt 4, Claudia Scott – La regnet øse ned
Surmusa fra fjellheimen slår til igjen, for jeg synes dette blir litt platt, jeg. Kjempefint og vakkert sunget, helt sikkert en fantastisk opplevelse å få en slik tolkning av sin egen låt, men sånn for øretrompeten her så blir det alt i alt litt kjedelig. Igjen altså, kjempefint, men føles litt som en skikkelig god saus, men uten en saftig biff å bite i. Terningkast: 3.
21.56: Låt 5, Hans Petter – Aladdin
Ålreit, jeg har en kandidat til neste sesong av Hver gang vi møtes: Datteren til Tor! Kjempefin stemme og umiddelbart likbar 🙂 Resten av låta liker jeg dessverre langt dårligere. Jeg er ikke så veldig glad i det skramlete studentrock-soundet og lyder av typen “Bæom, bæ bæooo” treffer meg ikke i det hele tatt. Men fin opplevelse for Tor da, at Solveig Kloppen, aka datteren hans, kom på besøk 🙂 Terningkast: 2.
22.05: Låt 6, Tone Damli – Ingen er så nydelig som du
Må innrømme at jeg har undervurdert Tone i alle år. Trodde hun var litt sånn produsert pop-artist, men dette er jo rett og slett bare vakkert. Den stemmen! Hun synger med innlevelse og troverdighet og får hele hytta til å bli stille. Og DET er ikke verst i min familie. Flott stemme, flott tolkning, perfekt harmoni. Bonuspoeng for å synge på egen dialekt. Dagens beste med et hestehode. Terningkast: 6.
22.08, Konklusjon:
Skuffende lavt nivå på mye i dag, men Tone avslutter med et skikkelig kirsebær på toppen, så da er det helt greit 🙂 Gleder meg til å ikke live-blogge fra fjellet igjen, det var overraskende utfordrende 😉 Kanskje også derfor terningen var litt nådeløs i kveld, det vites ikke. Men Tone stakk av med full pott og et verdig punktum.
Ble ikke noe Dentastix på Teo da. Han har slitt seg helt ut i snøen i dag og snorket seg gjennom hele greia. Får luske en liten klatt leverpostei under nasan på han når han våkner 😉
Takk for følget i kveld, folkens! Ha en fortsatt fantastisk lørdag 😀
Ski og staver som stakitt i snøen, et berg av hvitt med litt hytte på seg.
Også du og jeg. Og litt kakao. Bål-lukt i klærne, pølse på spyd.
Folk i anorakker man aldri ser, hunder i sele og små barn som smiler. Sprengrøde kinn med rosiner i blikket.
Litt sliten men også litt glad, møter et ansikt man ikke kjenner. Hei, alltid hei. Ikke et halvkvalt nabo-hei. Ikke et ufølt hilse-hei. Et ekte hei. Fordi vi er på ski.
Du og jeg og alle vi andre. I dette fantastiske landet i dette fantastiske været og er ikke alt bare helt fantastisk? Hei deg, hei på meg, hei på alle sammen.
Det var en spent far som sto på parkeringsplassen med blå swix i klypa og rosa jenteski i bagasjen. Storeplutt var allerede over alle hauger, men lillesnupp sto spent og trippet. Første tur på nye ski. Ikke en rundtur på plenen, men skikkelige løyper. Fjellet, harespor og nistepause. Hvordan skulle dette gå?
Vel, la oss bare si at dette ble dagen da jeg fikk det endelige beviset på at nordmenn faktisk er født med ski på beina!
Og her er det ikke meningen å være sånn blærete skrytefant altså, men fy flate. Det var en stolt pappa som så den lille jenta si tøffe i vei som om hun ikke hadde gjort annet. Hun skulle selvfølgelig ikke ha hjelp, men så seg ferdig utlært allerede før bilen var ute av syne x-)
Jeg som hadde trodd vi kom til å kave rundt på parkeringsplassen til mørkets frembrudd. Plutselig var vi et godt stykke inne på fjellet og ankomet den tidligere avtalte rasteplassen. Den jeg var helt sikker på at var helt uoppnåelig. Ikke var hun sliten heller. Lo i nedoverbakker og tok fallene med et smil.
Om det kommer av naturtalent, norske gener eller god opplæring fra farmor og favorittkusine Anniken, vites ikke. Men det gikk over alle forventningers støvleskaft og sjeldent har en sjokoladebit vært mer fortjent 🙂
Stolt far (som regner med å bli frakjørt av dattera allerede neste vinter) 😉
Det startet utrolig dårlig. Så gikk det bare nedover.. :-/
For da vi la oss søndag kveld var hele familien langt over middels klar for avreise og hyttetur på mandag morgen. Barna hadde ventet og ventet og var så gira at de nesten ikke fikk sove.
Men da vi våknet opp i går, viste det seg raskt at far i huset hadde spist på seg en matforgiftning kvelden i forveien. Vi trenger vel ikke si mer enn at jeg på rekordtid gikk ned rundt 10-12 kilo og måtte holde sengen resten av dagen. Avreise utsatt med en hel dag til barnas store misnøye.
Salte kjeks, cola, pastiller og bøtte parat 😉
Men i dag var det på´n igjen med fatt mot, og bare 3 timer etter planen kom vi oss av gårde. Hurra!
En annen som er litt over middels klar 🙂
GPS´n i bilen nektet riktignok å la oss plotte inn Norefjell, men vi tok til takke med Nore/Uvdal og kjørte i vei. Jeg kjenner det igjen når vi nærmer oss, tenkte jeg.
Allerede her vil folk med kjennskap til området, ane ugler i mosen. For Norefjell ligger IKKE i Nore/Uvdal. Et godt stykke unna faktisk. Men som de fjompenissene vi er, tenkte vi jo selvfølgelig ikke over å følge med på landskapet underveis og turet i vei mens vi sang med til Martin og Morten på radioen.
Selv ikke da vi passerte Kongsberg kunne en distré far ane at noe var alvorlig galt. For dere som ikke har et kart foran dere: Se for deg at du står i Drammen med nesa pekt rett mot Norefjell. Kongsberg er da til din venstre. Mange mil til venstre.
Så vi fortsatte. Opp gjennom Lampeland og skrått mot venstre for fjelldannelsen. Hadde vi enda tatt til høyre ville vi faktisk vært sånn cirka på rett kurs. Men det var ikke før vi ringte min far, forklarte hvor vi var og han svarte:
– “Ehm… det har jeg aldri hørt om.”
…at vi innså at vi var to kjøtthuer på tur. Vi skjønte fort at vi hadde kjørt feil. Lenge.
Irritert som en okse, vrengte jeg bilen rundt for å kjøre halvannen time tilbake, før vi kunne komme inn på riktig vei igjen. I prosessen klarte jeg å skli på glatta og smelle skjermen inn i autovernet, så der røyk julebonusen for 2018.
“Heldigvis” fant vi en liten avstikker av en vei som gikk over fjellet gjennom Eggedal, som raskt viste seg å være en vei av typen kjerrevei anno 1950. La oss bare si: Du vet du er et godt stykke utenfor allfarvei når du må betale bomavgiften med kontanter i konvolutt.
Helårsdekk var definitivt ikke riktig valg på den melkeruta der, og det var bare med nød og neppe at vi klarte å karre oss over et par av bakketoppene.
På dette tidspunktet hadde vi brukt sånn ca. dobbelt så lang tid som først lovet til barna. Og det gikk ikke upåaktet hen. Men jeg må berømme de to apekattene for å være supertålmodige og langt seigere enn jeg hadde trodd. Langt seigere enn meg 😉
Så med en bulkete skjerm, tomme mager og en 2-timers svipptur som plutselig ble til en 6-timers rundreise i bygde-Norge kom vi frem. Bilen kom seg selvfølgelig ikke opp den siste lille biten inn til hytta, så vi fikk bære bagasje og unger de siste meterne, men det var helt greit.
For da vi endelig stakk snuta inn døra, var det fyr i peisen, store smil og et langt bord dekket med den deiligste mat et menneske kan spise: Taco.
Og da var alt plutselig greit igjen. Nesten greit da. Må fortsatt få fikset bilen, men det tar vi til neste uke. Ferie nå. Og med en sånn start på ferien kan det jo tross alt bare gå én vei 😉
Jeg har aldri vært i tvil om at frokost er dagens viktigste måltid. For uten et skikkelig måltid i skrotten, sparkes dagen i gang på feil fot. I hvert fall her i huset. Uten frokost blir pappa grinete, mamma slapp og barna som to usikrede håndgranater. Så skikkelig frokost må til!
Noen dager grøt, andre dager frokosttallerken eller “litt forskjellig” som barna kaller det. En brødskive med noe godt, litt frukt, litt grønt, kanskje en yoghurt.
For pappa starter det med kaffe 😉
#trøttetryne
Selv små barn må holde seg oppdatert på dagens viktigste nyheter x-) (evt. lete etter karnevalkostymer)
At pappa blir litt ekstra grinete uten frokost er vel egentlig ikke så farlig, han er så trøtt og grinete likevel, men barna trenger all den energien de kan få før en lang dag i barnehagen.
Ikke bare det, men små kropper i vekst trenger også de viktige næringsstoffene som får kroppen til å klikke som en klokke. Derfor er det helt supert å supplere frokosten med et kosttilskudd som sikrer at barna får i seg viktige fettsyrer og vitaminer 🙂
HappyMe er et norskutviklet kosttilskudd for barn i vekst. Hver boks består av 45 geléputer med en deilig smak av sitrus og jordbær, helt uten vond ettersmak. Tro meg, jeg har prøvesmakt ganske mange selv 😉
De er faktisk så gode at de har smaksgaranti! Faller ikke produktet i smak, får du pengene tilbake. Det er derfor de sier at HappyMe er barnslig god 🙂
HappyMe Chewable Calamari Omega-3 inneholder rikelig med omega-3-fettsyrer, vitamin D og E. Omega-3-kilden er dessuten sertifisert av Friend of the Sea, som garanterer for bærekraftige fiskemetoder som beskytter økosystemet.
Noen som synes mamma fortjente litt ekstra krefter også 🙂
Ved å inkludere en velsmakende gelépute til barnas frokost, har man sørget for at de får i seg viktige fettsyrer og vitaminer før en lang dag med aktiviteter og moro. Dette inkluderer blant annet Vitamin D, også kjent som “solvitaminet”, som er spesielt viktig nå i det solfattige vinterhalvåret.
1 gelépute om dagen er nok og HappyMe anbefales til barn over 3 år. Husk at kosttilskudd ikke skal erstatte et variert og balansert kosthold, men heller supplere det.
Og det beste av alt: Barna elsker dem!
Geléputene har blitt måltidets lille høydepunkt og brått har man en liten frokostdessert som smaker like godt som den gjør godt for kroppen.
Lillesnupp er en raring. Født selvstendig og klarer seg selv. Det er litt moro, for når hun turer i vei opp trappen uten å fortelle oss hva hun skal, er det aldri godt å vite hva hun finner på. Hun prater, synger og ordner, tasser rundt og fikser ting.
Og da vi kom opp for å ta tannpuss og legging i kveld, oppdaget vi en av hennes mange prosjekter for dagen.
Det var så herlig, for hun har liksom ikke klart å vente med å reise på vinterferie. Hun trodde vi skulle dra rett etter barnehagen på fredag og har gledet seg hele helgen til å komme seg av gårde. For i morgen tidlig reiser vi på vinterferie for å stå ski på fjellet, brune flesket i solveggen og kose oss med storfamilien.
Og da vi så på OL-sendingen tidligere i dag, ble vi minnet på en viktig ting: Solbriller! For når man skal opp på fjellet med skarp sol og snø overalt, er det viktig å beskytte øynene.
Så i hele dag har vi mast litt på barna. Vi må huske solbriller. Til alle! For det er lett å huske på seg selv, men lett å glemme barna. Derfor har vi sagt det flere ganger at alle må huske solbriller, for det er kjempeviktig.
Jeg har selvfølgelig skrevet det ned på min egen pakkeliste, for jeg følte meg ganske sikker på at de to apekattene verken fikk det med seg eller brydde seg nevneverdig.
Men da vi kom opp på rommet hennes i kveld, innså vi at noen muligens har fått med seg hva vi snakket om likevel 🙂
