Det er viden kjent at blant annet idrettsutøvere kan bli ganske overtroiske når det virkelig gjelder, og har for eksempel en lykketruse de aldri vasker før bortekamper.
Og i morgen gjelder det. Vixen Influencer Awards, finale i to kategorier, tre med Christina, og jeg er kjempenervøs. Spent, glad, gira og livredd.
Planen var egentlig å bære lykkeamuletten rundt halsen i form av et skikkelig gla´harry gullslips (i skinnende metall) jeg hadde bestilt på nett, men han jeg kjøpte det av glemte å nevne at det måtte sendes fra Litauen.. Så det slipset sitter nå fast et sted i Øst-Europa, der det spar kull på et gammelt damplokomotiv på sin lange ferd mot Larvik.
Men ingen fare, plan B er minst like god som plan A. Lykkesokker. Jeg vet ikke hvorfor, men dette er en ting jeg har hengt meg litt opp i de siste par årene. Spesielle sokker for spesielle anledninger. Aller helst nye og med en forfriskende duft av kjemisk fabrikk.
Jeg tror faktisk det var ingen ringere enn Espen Hilton himself som introduserte meg for konseptet på Se & Hørs kjendisgalla i 2016, og siden da har jeg trykket konseptet til mitt bryst. Eller tottelotter da, teknisk sett.
Pokerkveld, fifa-lag, håndballkamp og bryllup ? et nytt par med frekke sokker gir alltid litt ekstra piff i sakene. Så da Christinas lillesøster og gubben giftet seg i høst, stilte både brudgom og begge forloverne i matchende lykkesokker, og det ser ut til å ha fungert veldig bra så langt 🙂
99 problems, but a sock ain´t one.
Og nå, for den store, fantastiske festkvelden med hurra-meg-rundt, prisutdeling og påfølgende bacon-frokost har altså valget falt på disse røverne:
Så kryss fingre og tær og nesehår for at lykkeprikkesokkene tar det hele veien til gull og grønne skoger. Hvis ikke får jeg vel bare få meg en lykkeboxer og droppe å vaske den frem til prisutdelingen neste år x-)
/ Nu kör vi! 🙂
P.S. Tusen tusen takk til alle som har stemt på oss og gjort alt dette mulig! Aj låv ju ❤️
Jeg følte meg så ung, fresh og levende. Kjøpte meg nye sko i dag, fornøyd med håret, det er fredag, solen skinner og ting er bra. Elsker sånne dager! Dager der man føler seg ungdommelig og frisk, nysgjerrig på livet og kvikk som en fugl. Dager da man bare går og smiler.
Så da jeg var ute og luftet Teo i dagens siste livbringende solstråler, var jeg i strålende humør. Typisk sånt der man fyrer av pappahumor og morsomheter i øst og vest.
Halvveis på runden kom vi over en flokk med unger. Jeg er ikke kjempegod på å anslå alder, så la oss si at de var rundt 10 år. 12, kanskje. Kan også ha vært 9.
Uansett. De fattet raskt interesse for Teo og kom stormende bort.
– “Kan vi få smeike hunden din??”
Som innflytter kvakk jeg til som jeg alltid gjør. Sleike hunden min, tenkte jeg. Hva for en syk jævel er det som- ååh? smeike ja. Smeike betyr klappe/stryke/kose på Larviksk.
– “Klabert!” svarte jeg raskt og kastet Teo inn i en flokk med ventende armer.
Han var i himmelen. Fingre som strøk gjennom pelsen, klødde ved øret og klappet på hodet. Jeg lot dem holde på en liten stund, før jeg nappet til meg Teo og signaliserte at vi måtte videre.
Barna ble stående som forelsket og se etter ham med store øyne.
– “Åååh, så søt han er!” sa de i samlet flokk.
Hvorpå jeg snudde meg og med et kjekt glis svarte:
– “Takk for det, men hva synes dere om hunden?”
Og la oss bare si: De var helt klart minst 10-15 år for unge for den type humor. Brått var smilet borte og man følte seg som en gammel, creepy fyr igjen x-)
Viser seg at en sta mann med rare ideer er ganske vanskelig å vippe av pinnen x-)
For når jeg først hadde bestemt meg for at vi måtte klare å stappe et treningsrom inn i et allerede overstappet hus, var det ikke en direkte imponert Christina som sto med armene i kors og ga meg stinkeblikket tilbake.
Men med mine vidløftige visjoner og spekulative regnestykker om hvor mange tusen vi ville spare på sikt på avlyste medlemskap på treningssenter, bensinpenger og ikke minst tid, tenk på all den tiden(!), lettet hun etter hvert på øyebrynet.
Og da var ikke far snar å be. Et par raske klikk på nett, en svipptur inn til Oslo, ut med senga, og smækk bæng – Velkommen til Norges minste treningssenter 😀
“Treningssenteret” er riktignok stuet sammen med hjemmekontor og gjesterom på bare noen få kvadratmeter. Dessuten var jeg selvfølgelig så sta at jeg måtte ha olympisk stang i full bredde, så hver gang jeg trener må jeg flytte litt på pulten for ikke å knuse skjermen og velte alt.
Og skulle det komme overnattingsgjester hit, må alt utstyret flyttes ut i gangen for natten…
Men det funker! x-)
Også så grasiøs a gitt x)
For senteret har alt man måtte ønske av et fullgodt treningssenter, bare med litt færre folk.
Tredemølle og ergometersykkel er byttet ut med guds frie, så inntil videre mangler vi vel egentlig bare en sånn stor salgsautomat der man kan kjøpe sportsdrikke og overprisede proteinsjokolader. Men det kommer.
Må bare overbevise Christina om at vi kan slå ut veggen og kvitte oss med badet. En kattevask i vasken er sikkert bedre for miljøet uansett 😉
Som snart alle fra Karasjok til Pyeongchang har fått med seg: Vixen Influencer Awards er ute i hardt vær i år.
Det startet vel med diskingen av Anniken Jørgensen og Martine Lunde, som senere fikk komme tilbake igjen. Så ville mange at andre navngitte toppbloggere burde vært disket for gjentatte brudd på Forbrukertilsynets regler om merking og skjult reklame.
Så kom det frem at den populære bloggen Bloggomtoppbloggere var blitt disket for brudd på åndsverksloven og at juryformannen hadde svartelistet bloggen deres. Det var vel da det kokte over.
Anklager om juks og fanteri begynte å hagle, og juryformann Hans Petter Nygård-Hansen har hatt et såre strev med å holde skjoldet oppe. Så meldte Ulrikke Falch seg ut i protest, Sophie Elise kom med motsvar og nå har vel snart hver eneste blogger og influencer i landet uttalt seg om saken.
Jeg hadde egentlig tenkt til å la det ligge, men det er fortsatt altfor mye som ikke har blitt sagt.
Jeg husker første gang jeg ble nominert til pris i Vixen Blog Awards (som det het før). Det var så stort. Så vanvittig stort og jeg var så stolt! Samtidig følte jeg meg som en dråpe i havet, for når jeg kom inn døra så jeg stjerner og kjendiser og folk som var milevis over mitt nivå. Milevis!
Folk man bare leser om, men som man ikke tror eksisterer på ekte. Caroline Berg Eriksen, Sophie Elise, Kristin Gjelsvik.
Det krydde av kjendiser og sminkede jenter som elsket å stå i presseveggen og lage fiskemunn. Også meg da. Jeg husker jeg satt i salen og følte meg som tredje reservekeeper på benken. Jeg var der, men ingen sjanse i Arendal for at jeg skulle vinne. Da de ropte opp navnet mitt som finalist, trodde jeg ikke noen visste hvem jeg var engang. Jeg sank ned i setet. Ikke tenk på meg. Bare de store vinner.
Men så ropte de opp vinneren. Noen jeg ALDRI hadde hørt om før. Ikke Camilla Pihl? Ikke Caroline Berg Eriksen? Og dette skjedde i flere kategorier. Jeg dro hjem og søkte opp vinnerne, og ganske riktig: Flere av prisvinnerne var relativt ukjente med bittesmå nisjeblogger. Men der hadde de altså stått på scenen, og banket unna konkurrenter med mange tusen ganger flere lesere enn dem, ned i støvlene.
Og jeg husker at det tente et håp. Dæven steike, det er mulig for oss litt mindre også! Men er det håp for en mann? Neppe.
Det var frem til året da Gunnar Tjomlid vant prisen for Årets sterke mening. Ikke en oppsminket überhipster med lepper som en berggylt, men en ekte mann av skinn og skjegg. Noen år senere vant Ørjan Burøe Årets Stjerneskudd. Det var vel samme året som Marte Frimand-Anda (aka Casa Kaos) vant Årets gullpenn.
Og i fjor vant jeg Årets livsstil, samtidig som Christina vant Årets stjerneskudd foran to konkurrenter med kjente fjes. Vi var i himmelen. Jeg tatoverte til og med deler av vinnerplaketten på armen 😀
Så spør jeg: Ulrikke Falch mener at Vixen er et skjønnhetstyranni for bare de største og vakreste profilene. En prisutdeling som hyller de “dårlige” forbildene. Og jeg spør meg selv: Er dette skrevet med innsikt eller fordommer?
Greit nok at prisen ikke føles riktig for henne, men det betyr en helt vanvittig stor del for meg og mange andre i min situasjon. Og det burde det gjøre for henne også! Kanskje mest av alt henne, for hvis hun mener at Vixens verdier er så på hell: Ville det ikke vært langt bedre å si at man ønsker å gjøre noe med denne ukulturen, fremfor å trekke seg unna? Og er det i det hele tatt riktig det hun sier?
For Kristin Gjelsvik er i årets finale i hele seks kategorier. Hva har Kristin brukt hele 2017 på? Å fremme holdninger som “Føkk skjønnhetsoperasjoner, du er bra nok som du er!”. Hun har til og med gikk ut bok om det, og nå er hun i finalen i flere kategorier enn noen annen. Er hun dermed det dårligste forbildet av alle? Nei, hun er selvfølgelig det beste og spør du meg ser det ut til at både leserne og Vixen har premiert henne for dette.
Hvor står det i nedsablingen til Ulrikke? Hvilken leser har skrevet om det? Ingen, så vidt jeg vet. Greit, mye av kritikken rundt årets Vixen er kanskje berettiget, men så lukter det også tidvis av én fjær som har blitt til 10 høns.
Mye av dette skyldes nok at Bloggomtoppbloggere ble disket, og deretter startet opp en svertekampanje i ettertid. Spør du meg, virker det ikke helt urimelig at de ble disket. Misforstå meg rett, vi trenger absolutt en vaktbikkje i Blogg-Norge 2018, men la oss ikke glemme at BOTB ble disket for brudd på åndsverksloven. Mange holder juryen ansvarlig for dette, men det er faktisk Vixen med ryggdekning fra en rekke advokater som er ansvarlig.
Jeg håper BOTB kommer sterkere tilbake neste år med en blogg som holder seg innenfor regelverket, for da fortjener de absolutt prisen for Folkets Favoritt hvis de har stemmene til det. Så håper jeg samtidig at de etter hvert tør å stå frem med navn og ansikt, slik alle bloggerne de daglig prater om og rapper bilder fra, gjør.
Som bringer oss over til juryformann Hans-Petter. Alt oppstusset rundt Vixen i år har vel avdekket at hans dobbeltrolle både som dommer og bøddel, ikke ser ut til å fungere spesielt godt. Med rette! I mine øyne burde ikke juryen sitte med ansvaret for hvem som skal diskes eller ikke.
Det burde være Forbrukertilsynets ansvar, gjerne med et par advokater på laget. Det er deres regler og føringer som gjelder, så de burde være ansvarlige for å kappe hodet av folk, så kan juryen konsentrere seg om å finne de beste på sitt felt i et hav av verdige kandidater.
Men midt oppi alt kaoset, la oss ikke glemme hva Hans-Petter og Vixen har gjort både for bransjen og for deg som leser de siste årene. Det var nemlig først da Hans-Petter kom inn som juryformann, at prisutdelingen gjorde et skikkelig hopp i seriøsitet og anseelse. Ikke bare prisutdelingen, men hele bransjen som sådan.
For Hans-Petter gikk rett i strupen på dårlig merking av reklame og begynte å svinge pisken etter de som ikke fulgte reglene. Plutselig måtte samtlige bloggere skjerpe inn egen praksis for hvordan de merket reklame og tette igjen smutthullene de hadde hatt til da. Utilsiktet eller ei.
Og dette ble starten på dagens praksis med langt strengere krav til merking av reklame enn før. Før var det hele ville tilstander, og snikreklame var dagligdags, men med økt fokus på dårlig merking og Forbrukertilsynets stadig strammere jerngrep, har dette endret seg markant de siste årene.
Mye av æren for dette tilskriver jeg Hans-Petter Nygård-Hansen, som har vært en ledende figur i arbeidet med å gjøre blogg til en langt mer ærlig og redelig bransje enn det var før.
En annen ting Hans-Petter og Vixen har bidratt med som jeg synes er (pardon mye french) jævlig bra, er å si rett ut at det trekker kraftig ned å bruke barna som gallionsfigurer for egen blogg. Jeg har selv gjort store endringer på den fronten de siste årene og synes det er både viktig og knallbra at Vixen går i front for å ivareta barnas personvern.
Det som derimot har skurret litt for Vixen i år ser ut til å være at ballen de selv har sparket i gang har innhentet dem. For mange mener at flere navngitte toppbloggere burde vært disket på grunnlag av gjentatte tilfeller av dårlig merket reklame.
Akkurat det kan jeg ikke si noe sikkert om, men med alt oppstyret rundt årets pris tror jeg de ansvarlige har fått med seg budskapet og kommer til å skru til kriteriene for neste års pris. Og det er selvfølgelig bare rett og rimelig at de samme reglene skal gjelde for alle.
Og nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å kjempe FOR Vixen! For vi trenger Vixen! Vi trenger en gulrot som influencere kan strekke seg etter, en prisutdeling som er så viktig for så mange at den kan være toneangivende for å endre en mediehverdag og et marked i vekst.
Ikke bare kaste den til side og si at det er korrupt og boikotte hele greia. Vi må heller kjempe for at de verdiene vi mener er relevante, skal være det som premieres. Ikke generalisere, fordømme og gi opp uten kamp. Det kaller jeg feighet. Å flykte fra slagmarken er ingen seier.
Hvis man er så uenig i hvordan bransjen fungerer, så gjør noe med det da! Vær Kristin Gjelsvik og stå opp for hva du mener. Vær endringen du etterspør.
Derfor har jeg ikke noe sans for Ulrikke Falchs beslutning om å boikotte prisutdelingen. For som hun selv skriver: “Hvis du ikke klarer å ta det ansvaret du er tildelt, fortjener du ikke plassen din. Gi plass til noen som kan gjøre en positiv forskjell”. Her hadde hun jo en gylden anledning til å motbevise nøyaktig det hun selv kritiserer!
Ved at hun hadde vunnet en pris, ville hun vist at Vixen ikke er det skjønnhetstyranniet hun anklager dem for å være. Hun kunne gått i bresjen for å endre industrien, hun kunne bevist at det går an å vinne pris på sine egne premisser. Nå får vi aldri vite.
Ja forresten, dette med at Vixen er et skjønnhetstyranni: Har hun helt glemt meg? For jeg har vært i finalen mange år på rad, ja til og med vunnet pris. Ikke har jeg spesielt mange lesere sammenlignet med de aller største heller. Ei heller kan jeg huske en eneste pris til Årets smaleste midje eller Årets botox, men derimot oppløftende priser som Årets interiør, Årets trening og helse og Årets Gullpenn. Alle med kandidater som fremmer sunne, gode verdier.
Nettopp derfor har jeg ingen planer om å trekke meg, men derimot gå dit med stolthet.
Jeg vil vise at man kan vinne pris i Vixen selv om man er en rufsete pappablogger med poser under øynene og ikke et hint av skjønnhet i mils omkrets.
Jeg vil vise at man kan vinne en pris med en helt vanlig pappablogg uten de helt store tallene, ei heller plastpupper og hestehår. At skjønnhetstyranniet er en myte skapt på bakrommet, og at det finnes håp selv for bleke menn som pusher 40, med høyt hårfeste og kaffetryne.
