Det startet utrolig dårlig. Så gikk det bare nedover.. :-/

For da vi la oss søndag kveld var hele familien langt over middels klar for avreise og hyttetur på mandag morgen. Barna hadde ventet og ventet og var så gira at de nesten ikke fikk sove.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men da vi våknet opp i går, viste det seg raskt at far i huset hadde spist på seg en matforgiftning kvelden i forveien. Vi trenger vel ikke si mer enn at jeg på rekordtid gikk ned rundt 10-12 kilo og måtte holde sengen resten av dagen. Avreise utsatt med en hel dag til barnas store misnøye.

Salte kjeks, cola, pastiller og bøtte parat 😉
 

Men i dag var det på´n igjen med fatt mot, og bare 3 timer etter planen kom vi oss av gårde. Hurra!

En annen som er litt over middels klar 🙂
 

GPS´n i bilen nektet riktignok å la oss plotte inn Norefjell, men vi tok til takke med Nore/Uvdal og kjørte i vei. Jeg kjenner det igjen når vi nærmer oss, tenkte jeg.

Allerede her vil folk med kjennskap til området, ane ugler i mosen. For Norefjell ligger IKKE i Nore/Uvdal. Et godt stykke unna faktisk. Men som de fjompenissene vi er, tenkte vi jo selvfølgelig ikke over å følge med på landskapet underveis og turet i vei mens vi sang med til Martin og Morten på radioen.

Selv ikke da vi passerte Kongsberg kunne en distré far ane at noe var alvorlig galt. For dere som ikke har et kart foran dere: Se for deg at du står i Drammen med nesa pekt rett mot Norefjell. Kongsberg er da til din venstre. Mange mil til venstre.

Så vi fortsatte. Opp gjennom Lampeland og skrått mot venstre for fjelldannelsen. Hadde vi enda tatt til høyre ville vi faktisk vært sånn cirka på rett kurs. Men det var ikke før vi ringte min far, forklarte hvor vi var og han svarte:

– “Ehm… det har jeg aldri hørt om.”

…at vi innså at vi var to kjøtthuer på tur. Vi skjønte fort at vi hadde kjørt feil. Lenge.

Irritert som en okse, vrengte jeg bilen rundt for å kjøre halvannen time tilbake, før vi kunne komme inn på riktig vei igjen. I prosessen klarte jeg å skli på glatta og smelle skjermen inn i autovernet, så der røyk julebonusen for 2018.

“Heldigvis” fant vi en liten avstikker av en vei som gikk over fjellet gjennom Eggedal, som raskt viste seg å være en vei av typen kjerrevei anno 1950. La oss bare si: Du vet du er et godt stykke utenfor allfarvei når du må betale bomavgiften med kontanter i konvolutt.

Helårsdekk var definitivt ikke riktig valg på den melkeruta der, og det var bare med nød og neppe at vi klarte å karre oss over et par av bakketoppene.

På dette tidspunktet hadde vi brukt sånn ca. dobbelt så lang tid som først lovet til barna. Og det gikk ikke upåaktet hen. Men jeg må berømme de to apekattene for å være supertålmodige og langt seigere enn jeg hadde trodd. Langt seigere enn meg 😉

Så med en bulkete skjerm, tomme mager og en 2-timers svipptur som plutselig ble til en 6-timers rundreise i bygde-Norge kom vi frem. Bilen kom seg selvfølgelig ikke opp den siste lille biten inn til hytta, så vi fikk bære bagasje og unger de siste meterne, men det var helt greit.

For da vi endelig stakk snuta inn døra, var det fyr i peisen, store smil og et langt bord dekket med den deiligste mat et menneske kan spise: Taco.

Og da var alt plutselig greit igjen. Nesten greit da. Må fortsatt få fikset bilen, men det tar vi til neste uke. Ferie nå. Og med en sånn start på ferien kan det jo tross alt bare gå én vei 😉

/ God ferri!