Er det en danske? Er det et snøskred? Nei, det er Christina med ski på beina!
Og da tenker du kanskje: “Hva er så stort med det da?” Jo, det er stort fordi sist gang Christina sto på langrenn var de færreste av dagens blogglesere født. Vi snakker midten av 90-tallet, OL i Lillehammer, Hanson, Rednex og Fruit of the loom.
De som ble født på den tiden, kan ha vært i arbeidslivet i mange år allerede. Ja, det er faktisk ikke umulig at sist Christina var ute på blå swix kan ha vært rundt 22. oktober 1996, dagen da gullgutten Johannes Høsflot Klæbo kom til verden.
Så når Christina nå endelig har tatt mot til seg og bestemt seg for å gjøre comeback på bortover-ski, er det all grunn til å applaudere innsatsen!
… og samtidig gjemme seg bak skogens største tre.
For hvordan i all verden skal dette gå?! I går brukte hun tre kvarter på å forstå hvordan bindingen fungerte og i tillegg har hun kjøpt seg felleski, som ingen av oss forstår.
Så får vi bare krysse fingrene og håpe at nordmenn faktisk er født med ski på beina, slik at hun verken braser rett gjennom en hyttevegg eller at jeg blir nødt til å hente ned Christina fra fjellet i pulk 😉
Selv om muttern liker henne, må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Claudia Scott før denne sesongen av Hver gang vi møtes. Men i kveld skal vi bli skikkelig godt kjent! Så velkommen til live-blogging, god stemning, Hver gang vi møtes og Claudias kveld!
20.03: Kommer fortsatt ikke over at Claudia Scott er 60 år. Herregud, om jeg ser sånn ut når jeg er 60! Nei, vent litt..
20.06: Ikke meningen å være utseendefokusert altså, men Claudia er nok det man med rette kan kalle flott. En flott dame. Gleder meg til å se hvordan låtene hennes har blitt tolket. Låter jeg absolutt ikke kjenner fra før. Innser at kompetansen er på tynn is i dag, men vi går for det og satser på at kommentarfeltet gir gode/bedre analyser som vanlig 😉
20.13: Claudia Scott ligner på Marion Ravn. Sier ikke mer. Kliss lik faktisk. DNA-test ønskes pronto. Men nå, musikk!
20.19: Låt 1, Hans Petter – En uvanlig natt i Bergen Hans Petter er tilbake! Litt mer nedpå og nakent enn vi pleier å se ham, og det viser seg å være en kjempeidé. Dette kjøper jeg! Også den trompeten a gitt. Et helt perfekt tilleggselement uten å dominere for mye. Nei, dette likte jeg godt. Spesielt trompeten. Terningkast: 4.
20.37: Låt 2, Tone Damli – A picture of my dad and I Jaha ja, så da var det bare å takke farvel til kommers pop og hoppe på country-hesten da, Tone. For dette må jo være perfekt sjanger for hennes stemme! Det kledde henne rett og slett perfekt! Må si at jeg ble utrolig overrasket nå og tenker det står mange country-managere og hopper i sofaen akkurat nå. Terningkast: 5.
20.40: Dette var forvirrende. For Claudia Scott, aka Marion Ravn senior, lignet jo også veldig på Sissel Kyrkjebø da hun var yngre. Mon tro hvem hun likner på når hun blir noen år eldre? Morten Harket? Venter i spenning.
20.43: Låt 3, Tor Endresen – Heard you on my radio Men hva i all verden er det som skjer i dag da?! Alle leverer jo som aldri før! Tor Endresen er intet unntak og dette liker jeg utrolig godt. Dæven, Tor er bra. Må være moro å være Tor og kunne være trygg i alle kategorier, i alle toneleier. Mon tro hva den mannen ikka kan synge? Joik? Opera? Ikke vet jeg, men én ting er sikkert: Dette kan han. Terningkast: 5.
20.53: DEL 1 SLUTT. Skyhøyt nivå så langt i kveld! Gleder meg stort til å se Silya bjeffe etter pausen.
20.58: Men før vi kommer så langt:
21.43: DEL 2 snart i gang!
21.44: Noterer meg at pausen blir mye kortere hvis man spiller nettpoker mens man venter. Men det blir mye dyrere da. Tapte masse penger på kort tid, så klar for flere låter nå 😉
21.51: Låt 4, Tshawe – Cool water Det er kult, det er rått, det er bra – det bare treffer ikke meg helt. Jeg hører at det funker og det er en velskapt miks av rock og country og jeg vet ikke hva, men det er bare ikke helt meg. Hadde jeg vært objektiv og proff, ville jeg kanskje gitt denne en femmer, men jeg er subjektiv og uproff. Men Tshawe er en fantastisk showmann, det skal han ha. Terningkast: 4.
21.58: Låt 5, Silya (og gubben) – The devil´s house Silya ække god. Virkelig ikke. Musikken som foregår i hodet hennes er det ingen andre som hører. Denne låta føler jeg virkelig reflekterer hennes særhet i fulle drag, ispedd gode mengder Tom Waits´ brilliante rølpisme. Låta føles som en surrealistisk reise og trekkspillet til gubben bygger på herlig vis oppunder den snuskete-bar-for-sjørøvere stemningen x-) Terningkast: 5.
22.03: Låt 6, Christel Alsos – All for you Christel fortsetter å levere med magisk stemmeprakt, samtidig som hun klapper den usynlige katten som ligger foran henne et sted. Men denne gangen har hun jazzet det opp og trøkker mer til enn før. Jeg har savnet og etterspurt dette trøkket, men nå savner jeg plutselig det såre, trollbindende og særegne. Når Christel er over i litt mer allment terreng, blir det plutselig bare allment. Savner at hun synger gjennom hud og bein og rett til sjela. Terningkast: 3.
KONKLUSJON: Fantastisk høyt nivå på mye i dag! Vanskelig å velge en favoritt, men når jeg tenker tilbake er det countryknekken til Tone og refrenget til Tor jeg savner mest, så delt seier til dem i dag.
Noe av det beste jeg vet, er når vi gjør noe sammen. Alle 4. Ikke én på do, en i stua, en på loftet og en på rommet sitt, men alle fire samlet rundt ett bord for å gjøre én ting sammen.
Ikke frokost eller middag, men noe moro. Sammen. Når lillesnupp egentlig vil perle og storeplutt vil sjekke ipaden, mens mamma gjerne skulle bestilt en lampe på nettet og pappa klør etter å dra frem mobilfjeset for å svare på en mail.
Det er akkurat i sånne stunder det er så utrolig trivelig å legge vekk alt man har i hendene og samles om én felles ting. Gjerne brettspill. Oftest brettspill. Spesielt nå som vinterferien er i gang! For det er noe med å samles til lek og moro som funker som en slags møteplass for hele familien.
Alle legger fra seg det de egentlig holdt på med og enes om at seier nå plutselig er prioritet nummer 1. I hvert fall med en familie med godt over middels utviklet konkurranseinstinkt 😉
Sjokoladesigar – klassisk pappahumor x-)
I sånne stunder melder det seg gjerne et behov for å kose seg litt ekstra. Spesielt nå i vinterferien. Når mor ser på far med et lunt smil og sier “Fy søren, nå koser vi oss”, før hun knusekoser barna i en kjempeklem. Når kubbene knitrer i peisen og hyggen står høyt i kurs. På hytta, på fjellet eller bare hjemme i sofakroken.
Det er jo viden kjent at Freia Melkesjokolade er det beste i hele verden (faktisk bedre enn taco!) og helt perfekt til slike kosekvelder med gjengen. Og nå får man dessuten et brettspill med på kjøpet ved kjøp av utvalgte varianter av Freia Melkesjokolade!
På innsiden av utvalgte sorter Freia Melkesjokolade finner man nemlig for tiden et artig lite brettspill som familien kan kose seg med mens sjokoladen smelter i munnen.
Det finnes fire ulike spill og alle er vidt forskjellige, med hver sin spennende historie og ulike utfordringer: Stork VS. Ninjastork, Redd Blånesæter, Reisen til fjellets indre og Kjempestorkene angriper!
Og plutselig har barna glemt at de var midt i Peppa Gris på ipaden, og blir heller sittende og spille Stork VS Ninjastork sammen med mamma og pappa :o)
Melkesjokoladene med brettspill på innsiden er tydelig markert på pakningen og finnes i fire utvalgte sorter: ♣︎ Vanlig melkesjokolade ♣︎ Firkløver ♣︎ Fruktnøtt ♣︎ Melkesjokolade Kvikk Lunsj
På innsiden av hver sjokoladepakning finner man dessuten en unik kode som kan registreres på freia.no for å vinne kule premier!
Så da er det bare å slenge en kubbe på peisen, finne frem sjokoladen, sette av litt tid og glede seg til familiekos og brettspill, sjokolade, kos og krangling. For rerien er til for å nytes, og den nytes best med brettspill og sjokolade i fleisen 😉
/ Heia den som vinner, buksa full av sjokkis! :o)
P.S. Har du ikke en terning i nærheten, kan du søke opp “terning” på App store eller Google play og laste ned en valgfri terning-app 😉
For det er noe med gullkorn fra små barn. Store tanker fra små hoder fulle av undring. De har så fine og annerledes perspektiv på ting. Kommer opp med ord og tanker som vi voksne gjerne ser rett forbi.
Det trenger ikke være om små ting heller, ofte faktisk motsatt. Man tror man er i selskap med et lite barn, men så plutselig lirer de av seg spørsmål om planeter, solsystemer, livet og evigheten. Så sitter man der svarskyldig og gaper som en karpefisk.
Og da denne dukket opp i facebook-feeden min i dag, fikk jeg bare så utrolig lyst til å dele den med dere. Både fordi jeg synes den var veldig søt, men også for å minne om at små barn har store tanker de også. Og det er gjerne på sengekanten om kvelden at man får de herligste tanker om de rareste ting.
For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.
Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.
Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn 🙂
Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.
Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.
Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.
Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.
Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.
Det var ikke meningen å bli så sint på deg. Men du må forstå: Jeg har ting å gjøre. Jeg kan ikke stå her og krangle med deg hele dagen! Kan det være så vanskelig å forstå?
Over tretti minutter tok det, men du nektet å gi deg og rikket deg ikke så mye som en tomme! Er det rart man blir forbannet?!
For vi er faktisk to om dette og det handler om å møtes litt på midten. Jeg kjører barna i barnehagen hvis du måker snø. Er ikke det en grei deal? Eller vil du bytte kanskje? Nei, nemlig. Du kan ikke kjøre bil engang!
Men neeeei da, du skulle være såå fin på det. Gidder ikke måke snø nå.
– “Kan du se til h**** å måke den j**** snøen?!” sa jeg.
Måk sjæl, sa du.
Så må jeg bruke nærmere tre kvarter, mens kaffen blir kald og ungene rastløse, på å krangle med deg. Og du bare står der med hendene i kryss og henger med geipen. Gidder ikke starte. Gidder ikke prøve engang!
10 minutter er greit. 20 minutter er på grensen. 30 minutter uten så mye som et pip – er det rart at man klikker i vinkel til slutt? Det er tidlig morgen, det er bikkjekaldt og jeg vet vel for pokkern ikke hva som feiler deg!
Så jeg kalte deg ting. Stygge ting. Tror kanskje jeg sparket til deg også. Sorry for det.
Du har all rett til å være sur og i etterkant angrer jeg skikkelig. For til slutt så du jo faktisk min side av saken og ble med likevel. Og du var fantastisk!
Aldri har jeg sett noen måke snø så fort, og før jeg visste ordet av det var gårdsplassen som ny. Selv naboen ble så imponert at hun ville låne deg bort til seg. Og du takket velvillig ja.
Selvfølgelig gjorde du det, for det er bare sånn du er. Og det var først da jeg innså hvor fantastisk du er. Jeg som bare minutter tidligere truet med å kaste deg på dynga eller gi deg bort på finn. Plutselig var jeg som forelsket igjen.
Så unnskyld for at jeg klikket og kalte deg stygge ting, det skal aldri skje igjen.
Litt sent ute til Valentines Day? Ingen fare, jeg har funnet den perfekte gaven ❤️
Og nå tenker du sikkert at dette lukter spons og produktplassering lang vei, men neida. Dette er bare et tips fra meg til deg for å sikre 10 av 10, terningkast 6, douze points og trampeklapp fra din kjære i dag.
For selv om Christina og jeg egentlig ikke er sånne Valentines-folk, så er det fint å bruke dagen til å gi noe fint likevel. Materialistiske goder er bra det altså, skal ikke kimse av en blomsterkvast og et kort med klisjéfylt påskrift av typen:
“Jeg bor på jorden, men du er min verden” eller “Æ er den viktigste bokstaven i kjærlighet, fordi Æ elske dÆ”
… men ingenting kan måle seg med ting som planter seg rett i hjertet. For hvem bryr seg om bamser og smykker når man kan gi noe som virkelig betyr noe?
Jeg har nemlig funnet den perfekte gaven å gi en frynsete småbarnsmor i år. En gave ikke bare til henne, men til noe langt langt større.
Til de der ute som trenger det mest.
Til de som kanskje aldri vil forstå kjærlighet.
Et lite bidrag til en veldig stor sak.
Et lite plaster på et stort sår i hjertet.
Et bidrag til Stine Sofies Stiftelse og deres arbeid for en barndom uten vold og overgrep.
Etter suksessen med Elsa-kaken til lillesnuppas bursdag i høst, tenkte jeg nemlig det var på høy tid å brette opp ermene igjen. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt, og siden det var Pluttadorens tur gikk tankene raskt til Pokémon.
Jeg søkte litt på nett, fant en kake som virket perfekt og satt i gang. Jubilanten meldte ifra om at både jordbær og vanilje sto høyt i kurs, så valget falt på bløtkake. Men klarer jeg å lage en kake som ser minst like bra ut som den smaker? Utfordring akseptert.
Til kjøkkenet med seg!
Jeg hadde selvfølgelig glemt å tenke på at alt som ser enkelt ut på youtube, sjeldent er det. Ikke hadde jeg lagt inn nok tid til innkjøp av rare ingredienser heller, så da tuppa på youtube brukte både knallrød og ravnsvarte sukkerfondant, hadde jeg selvfølgelig ingen av disse tilgjengelig.
Men armert med blind optimisme og mye konditorfarge tenkte jeg at det ikke ville by på nevneverdige problemer. Det ville det..
Kun hvit sukkerfondant? Null stress! I fix (sa den urutinerte kakebakeren)
Ikke bare det, men når Trine Sandberg sier “dynk sukkerbrødet i eplejuice”… Hva betyr det? Dynk? Hva er det for en måleenhet?! Snakker vi da om å senke hele sukkerbrødet i en bøtte med eplejuice eller er det mer som en prest som dypper en baby i et vievannskar?
Hadde ikke klokken vært 01.15 om natten, skulle jeg ringt henne og prompet i røret. Dette med å bake om natten, er noe jeg virkelig ikke kan anbefale forresten. For når man baker sent og med kniven på strupen, glemmer man ting. Som å faktisk huske å bruke det laget med vaniljekrem man har brukt en time på å lage fra scratch…
Pappas hemmelige hjelper leverer 🙂
Kaken endelig ferdig montert! Vaniljekremen…? Å ja.. <valgfritt f-ord>
Også kan det være greit med litt ekstra tålmodighet når man jobber med sukkerfondant… Den sprekker opp, den tørker og den nekter å la seg farge. I mangel av rød sukkerfondant, prøvde jeg selvfølgelig å male den hvite fondanten etter at den var lagt på kaken. Det gikk kjempedårlig.
4 strøk og en halv liter med konditorfarge senere, så den røde halvdelen av kaken ut som et åsted.
Jeg skal innrømme: Det gikk med en ganske karslig mengde banneord i den prosessen. Ord som ikke tåler skriftlig gjengivning 😉
Det startet så bra. Barna var med og alt var bare harmoni.
Men bare vi holder den rød siden litt vekk fra kameraet, så går jo dette helt knall x-)
Med Pikachu-figuren som skulle på toppen, selve kakens pièce de résistance, gikk det faktisk overraskende bra. Det var nemlig her jeg lærte at det faktisk går an å farge hvit sukkerfondant! Men med store mengder konditorfarge og enda større mengder melis.
Å forme, kutte og male en tynn, sprø og porøs Pickahu-figur i ulike farger mens barna løper rundt beina dine og gjestene er 10 minutter unna, viste seg derimot å være en gedigen prøvelse. Men det gikk. Ja vel, så mistet figuren et øre og en fot i prosessen, men noen operasjoner senere var han så god som ny. Ish 😉
Bare litt blod på snuten, ikke noe stress det x-)
At hele den røde halvdelen av kaken så ut som et blodbad var kanskje en ørliten strek i regninen, men alt i alt er jeg superfornøyd med å i det hele tatt komme i mål.
Og smaken? Det kanskje aller viktigste, tross alt? La oss bare si: Den smakte som velsignelser og enhjørning-pels, servert av harpespillende engler på en seng av fløyel. Bursdagsbarnet selv var dessuten strålende fornøyd med kaken vi hadde bakt, og da er all banning og baking ut i de små timer plutselig verdt det 😀
30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.
Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.
Men så kom du.
Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.
Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.
Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.
Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.
Og det er 6 år siden i dag.
Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.
Tenk så deilig å ha alle svarene, ikke måtte lure på noe. Og sånn hadde jeg det for nøyaktig 6 år siden i dag. Jeg visste alt.
Trengte ikke noen skinnhellige småbarnsforeldre til å fortelle meg at jeg ikke visste hva kjærlighet var før jeg fikk egne barn. Joda, så skulle vi ha barn, Christina og jeg, men det ville jo ikke endre stort. Skulle fortsatt være samme fyren, bare med en liten person ved siden av meg. Ikke noen stor greie, det.
Å få barn skulle ikke endre meg, ikke et sekund. For var det én ting jeg ikke taklet, så var det tanken på å bli sånne folk. Du vet, sånne som én dag er kule, men så plutselig flytter de ut av byen, får seg hage, gjerde, hund og blir sånne folk. Som bruker Facebook til å spørre om de kan få låne en pulk i helgen.
Som snakker om barn slik andre prater om jobb, hobbyer og andre viktige ting. Som om barna liksom er en del av dem selv. Hallo, barn er selvstendige personer, du trenger ikke å omtale dem som smykker limt til kroppen din. Ta det helt rolig, det er bare barn.
Jeg gleder meg til å få mitt eget barn altså, tror jeg, men for nå er de bare brysomme desibel på bussen hjem. Og sånn vil det jo alltid være. Ingenting kommer til å endre seg bare fordi jeg får mitt eget barn som skal sitte og lage et helvete på bussen. Jeg endrer meg da ikke av den grunn. Jeg har mine holdninger og verdier, jeg vet hva jeg står for.
Det er bare et barn, jeg forblir den samme. For jeg skal ikke bli en sånn som flytter ut av byen og blir en småbarnsforelder. Noe så ekkelt. Skal bare ha barn, jeg. Endrer ingenting det.
Og sånn hadde jeg det for 6 år siden i dag.
For 6 år siden i morgen skulle jeg derimot innse at alle svarene jeg hadde…
