Den store tacoskrekken

Så har det altså skjedd. Det aller verste som kunne skjedd: Barna har blitt drittlei taco!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynte å se tendenser allerede for noen uker siden. Lefsene ble fylt opp saktere, innholdet var skrantent og maten gikk ned i snegletempo. Unnskyldningene endret seg fra gang til gang. Ikke sulten, kjøttet er for sterkt, liker ikke sånn, sånn eller sånn.

Vi har prøvd å endre på alt. Byttet ut det ene med det andre og testet alle variasjoner av krydder, sauser, skjell og tortillalefser som finnes. Resultatet forlir det samme. Barna som før spiste taco som sultefôrede ulver, pirker knapt i maten.

I går kom den endelige spikern. For på fredag ble det ikke taco og til helgen er det full galopp med bryllupshelg, så da blir det ikke taco da heller.

Derfor klinte vi til og kjørte mandagstaco i går. Tenkte jo selvfølgelig at barna kom til å hoppe i stolen av glede, men snarere tvert imot. På reaksjonen å bedømme skulle man heller trodd vi akkurat hadde fortalt dem at deres hus og hotell brenner.

Null glede, bare skuffelse. Over taco!

Og det var da vi innså det: De er lei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det har rett og slett bikket over. Litt som når du i førjulstiden spiser så mye julesnop at du til slutt går lei. Det høres jo usannsynlig ut, her jeg sitter og dagdrømmer om skumnisser og julemarsipan, men det kommer et punkt til slutt. Og der er vi altså nå.. Nesten så jeg vurderer å spørre om kirken kan senke flaggene litt.

Men men, en vakker dag vil de nok ta til fornuften igjen. Inntil da får vi rett og slett vurdere å lage noe annet til barna på fredager, for de får mene hva de vil, men jeg bader heller i et basseng fullt av sultne haier enn å spise fiskegrateng på en fredag. Og noe sier meg at Christina er enig med meg.. 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Les også –> “Det geniale trikset med Tacoklypa” (for alle dere som har barn som fortsatt spiser taco… sukk.)

Bønn fra en fotballmamma

* Gjesteinnlegg fra leser & fotballmamma*

Kjære alle fotballforeldre,

Han er 12 år. Han sitter i bilen sammen med sin mamma. De er på vei til fotballbanen. Han er kledd i svart. Han skal dømme sin aller første fotballkamp. En seriekamp med gutter som er 9 år. Han skal endelig få lov å være fotballdommer! Han gleder seg!

I bilen gjennomgår og diskuterer han reglene med mamma. Dommerkurset noen uker tidligere repeteres. Han er tydelig nervøs. Og spent. Og glad. Det er mye han skal huske, men han tror han har kontroll. Mamma er enig. 12 år og nybakt fotballdommer. En tøff kombinasjon. Han gleder seg!

Før kampen får han pratet med trenerne på begge lag. De er støttende og sier at dette kommer til å gå helt fint. Han blir 10 kilo lettere, og smilet kommer fram. Verdien av den støtten er ubetalelig. Like før det starter går han bort til mamma. Han spør forsiktig om hun også kan følge med tida, sånn at han ikke glemmer den. Han vil så gjerne ha kontroll. Vil gjøre alt riktig. Han gleder seg!

Kampen er i gang, og han dømmer bra. Kanskje litt forsiktig, men bra. Kanskje skulle det vært et par frispark til, kanskje en straffe, men han vil være sikker. Han har fokus på riktig kast. Det har han lært. Og han forklarer alltid hvorfor han blåser. Det har han også lært. Han føler han mestrer. Han er glad!

På sidelinja står det mange foreldre. Flere av dem har sikkert spilt fotball selv. Et par av dem kan i alle fall reglene. Godt. Det passer de på å fortelle. Høyt. En 12 år gammel dommer, i sin aller første kamp, får også med seg disse negative kommentarene. Han blir fortvilet. Han gjør så godt han kan. Mer kan man ikke forlange. Trodde han. Han hadde gledet seg…

Fathers watching their sons playing soccer game
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Kampen er ferdig. Den 12 år gamle dommeren går bort til mamma. Han får skryt, men han er lei seg. Mamma klarer ikke svare på spørsmålene han stiller:

– “Hva gjorde jeg feil mamma? Når dømte jeg galt? Hvorfor er de så sinte?”.

Han har ikke gjort noe galt. Han har bare vært forsiktig. Og nervøs. I sin aller første kamp som dommer. Han er lei seg. Han hadde gledet seg…

Mens han sitter der skjer det noe. Han får skryt. Fra andre enn mamma. Først kommer hjemmelagets trener bort. Nevner spesifikke situasjoner hvor han dømte veldig bra. Bortelagets trener skryter av han som dommer, sier ord som «bra dømt» og «du hadde kontroll».

Han vokser for hver setning. Han går fra blanke øyne til smil på kort tid. To pappaer kommer og sier de håper å se han igjen som dommer i neste kamp. Han stråler! Ser fram til neste kamp. Han gleder seg!

Det skal så lite til for å bryte ned. Knuse drømmen. Det er så unødvendig. Kanskje er det nettopp du som møter denne 12-åringen som dømmer sin aller første kamp neste gang. Ikke la din kommentar være det som ødelegger gleden han har. Ingen blir verdensmester uten å øve.

Vær heller med og bygg opp! Fokuser på det positive. Det skal ikke så mye til, og det vil gjøre en stor forskjell. Han er bare 12 år. Og han gjør så godt han kan. Ta vare på ham.

For én ting er sikkert: Han gleder seg!

Boy with soccer ball
Licensed from: maxoliki / yayimages.com

/ Del gjerne med engasjerte foreldre 🙂

Magisk dag blant killinger og softis

Helt siden vi flyttet til Larvik har jeg hørt én ting: Dere MÅ komme dere til Foldvik familiepark. Har dere ikke vært på Foldvik? Herregud, dere må dra til Foldvik! Barna kommer til å elske det! Dra nå! Kjøp sesongkort! Kom dere på Foldvik!!

Og som innflytter har jeg liksom ikke følt meg som en av lokalbefolkningen uten å ha vært der, litt på samme måte som at man ikke er ekte Oslofolk hvis man ikke vet om minst ett utested som ingen andre har hørt om.

Men i dag ble dagen. Endelig skulle vi besøke parken og finne ut hva alt ståket dreide seg om. Og vi ble ikke skuffet!


Lillesnupp ute og viser frem barnehageskills.
 


Gøy å være bonde for en dag 🙂
 


Rosa neglelakk og anleggsmaskiner – slike jenter vil gamle Norge ha.
 


Når ungene kaster seg utfor og foreldrene biter negler på sidelinja.
 


Akkurat vært ved fugleburet og ble så frøktelig inspirert.

 


Når a mor drar frem høyreslegga vet du at det er stemning.
 

Parken ligger så avsidesliggende, ruralt og bortgjemt til, at du lett bommer på avkjøringen hvis du blunker et halvt sekund for lenge der du kjører fra jorde til jorde til jorde i Vestfolds flotte bondenatur. Et bittelite skilt og et stort jorde til parkeringsplass, gjør heller ikke underverker for førsteinntrykket. Men så kommer man inn, og barna er i himmelen.

Parken er en særegen blanding av dyr, aktiviteter, leker, læring og moro. Det er som en gedigen lekeplass der barna kan boltre seg i time etter time. Det føles ikke som en tematisk familiepark egentlig, mer som en enorm og påkostet lekeplass.

Det er en fin miks av norske tradisjoner og artige aktiviteter. Det er norske og unorske gårdsdyr, man kan for eksempel sitte på med traktor, hoppe i høyet, og kaste hestesko, samtidig som man også kan spille minigolf, prøve hinderløyper, kjøre elektriske biler og mye mye mer.

Parken er i det hele tatt et overflødighetshorn av muligheter og jeg kan helt utmerket se for meg hvordan man kan brenne av en hel sommerferie her uten å bli lei.

En annen ting jeg likte var at prisene på innsiden ikke var spesielt stive. 10 flis for en kaffe, sånt kan vi like. Og da frua bestilte seg en softis, var den så stor og ruvende at den fikk barna til å se små ut. Sånt liker vi.


“Å herregud så stor den er!!” (sa brur´a)
 

Da vi hadde vært der fra åpning til slutt og forlot parken helt pumpet for energi, så plutten seg om med stjerner i øynene og sa: “Tenk om jeg kunne gått i barnehage her”. Og det er egentlig en perfekt oppsummering av hvordan parken oppleves.

Så Foldvik, hvis dere leser dette, vurder å bytte slagord til “Foldvik Familiepark – barnehagen du drømmer om” eller noe i den gata.

Takk for oss og takk for i dag, nå skal en utslitt pappa sove 😉


Når kroppen bare: Sånn, da var du ferdig for dagen. Barn, kjør meg hjem!
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sommerfest med pappas briller på grillen

I dag var vi bedt på sommerfest i skikkelig bondestil. Et helt gårdstun fylt med leker, aktiviteter, hesteskokasting og hoppeslott (!) for barna, med påfølgende rebusløp og fest i partytelt til langt uti de små timer.

Geiter var det også. Hvis noen lurer kan jeg for øvrig informere om at geitemat smaker som ganske traust frokostblanding. Ikke spør 😉


Øy! Slutt å spise maten min, din hårløse fjomp.
 


Sekkeløp!
 


“Norsk kjempeedderkopp”, mitt lags bidrag til en oppgave i rebusløpet. Ser du nøye på munnen, ser du at den har spist en baby. Makan.
 


Hoppeslott, hva gir du meg?!
 

Jeg blir altså så vanvittig imponert når folk klarer å stille i stand sånne store greier for venner og bekjente! Selv får jeg stressflass bare vi blir to mer enn vanlig til middag, så å skulle stelle i stand heldagsfest for 100 folk med alt som hører til hadde vært helt sjanseløst.

Det fikk vi faktisk ganske raskt bevist tidligere i dag. For i timene før avreise fløy vi litt rundt og styret med vårt her hjemme. Jeg skrev ned noen bloggnotater, sendte en mail, drakk kaffe, scrollet instagram, den type ting. Hva Christina drev med visste jeg ikke. Sikkert mye av det samme.

Til slutt ble jeg litt irritert, for ikke bare tok det en evighet før hun ble ferdig, men da hun endelig var klar for å dra kom hun dessuten rekende på masse ting vi skulle ha med oss. To svære poser og en frysebag! Jeg rullet ut en lang tirade om at det er så typisk damer å pakke nok for en 2-ukers på Kreta selv om de bare skal på Rema for å kjøpe egg. Selv hadde jeg klærne jeg gikk i, bilnøkler og solbriller. Mer enn nok. Kunne også droppet brillene.

Men da vi kom frem tok det ikke lang tid før det begynte å blåse opp. Barna hadde på seg tynne, korte sommerklær og begynte raskt å fryse.

– “Å søren”, sa jeg.

– “Det ligger klær i bilen”, sa Christina.

Så lå det an til å begynne å regne.

– “Å dæven”, sa jeg.

– “Støvler og jakker i bilen”, sa Christina.

Etter en stund begynte det å bli småkjølig selv for en hardbarket far i t-skjorte.

– “Æsj, begynner egentlig å bli litt småkald”, sa jeg.

– “Tok med en genser til deg også”, sa Christina.

Så begynte det plutselig å lukte grill. Kull, flammer, kjøtt og grønnsaker i skjønn forening.

– “Ah shit, vi burde jo hatt med oss mat, for pokker”, sa jeg.

– “Hva tror du frysebagen er til?” sa Christina.

Og sånn ble det at vi hadde en fantastisk hagefest hele dagen, med nok klær og mat til alle. I sånne øyeblikk, mens jeg sitter der og fråtser i brokkolisalat og grillmat, slår det meg at livet uten Christina hadde blitt kaldt og magert.

For selv om hun av og til er litt treigere enn meg ved avreise, er det jo fint å ha med seg mer enn bare pappas solbriller når hele familien skal være borte hele dagen 😉


 

/ Flinke folk! Også meg da 😉

Vi som aldri blir lei…

Jeg vet at sommeren er over

og jeg vet at jeg har hørt den en million ganger

og at resten av verden begynner å bli skikkelig lei

og jeg prøver så godt jeg kan å bli lei jeg også.

Men likevel..

Hver gang den kommer på radioen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
– “DEEE SPA CITO! ” Quiero respirararara jito. Ejakekikaki lala lito. Dubidubidubi ditooo.. DESPACITO!”
 

Og jeg blir aldri lei! Alså, virkelig! Om noe, synes jeg bare den blir bedre og bedre. Hvordan er det mulig? Har jeg fått Bieber feber? Burde jeg oppsøke fastlege?

Jeg vurderer seriøst å lære meg spansk bare for å forstå hva i all verden jeg flyr rundt og synger halve dagen, dessuten vurderer jeg å stemme på Bieber i valget til høsten. Det er ikke bra, men jeg klarer ikke å stoppe det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
– “Sobe sobe sobe, sobe sobeee!”
 

Så er spørsmålet: Er det bare meg? Er alle andre lei og jeg er sistemann som står igjen på dansegulvet alene og vrikker på norske-hofta med slipset rundt hodet mens barlysene blinker?

/ You can be des tva pegidåå! Deee spa cito.

Lytt til svigerfar

Jeg hadde gitt opp. Innsett at slaget var tapt. Ny mac må kjøpes inn, minst 15 papp mindre på konto. Sukk. Dobbeltsukk.

Jeg hadde selvsagt stilt diagnosen selv. Slik som da jeg stakk innom apoteket i forrige uke og kjøpte en miks med piller jeg mente burde ta knekken på senebetennelsen i armen. Damen bak kassa var mildt sagt mistroisk, men det er sånn vi menn gjør det. Jeg kan være min egen fastlege fra tid til annen, akkurat slik jeg plutselig kan være ekspert på data og mac-problemer.

Og denne maskinen var dødsens. Bare å få på Tir n´a Noir og bli ferdig med det. Men det var frem til svigerfar fikk nyss i saken…

For han er en sånn seig stayer-type som ikke gir seg så lett. Og ikke lenge etter at han hørte om mac-problemene sto han på døra her med et telefonnummer i hånda. Ring han her.

Ja, sa jeg og la lappen til side. Ikke noe vits å ringe en fyr som liksom har peiling på mac. Jeg har jo allerede fastsatt at løpet er kjørt. Lest litt på nettet, sett noen youtube-videoer og ikke klart å fikse det selv. Så da er det jo kjørt da. Dessuten hater jeg å ringe folk sånn helt uten videre.

Men svigerfar gir seg ikke så lett. Plutselig dukket det opp en mail: Send mail til han her. Eller ring. Han venter på deg. For jaggu hadde svigerfar allerede sendt ham blogginnlegget mitt der jeg klager over at macen var på dødsleiet. Mac-eksperten var ikke enig og mente det var håp i enden av tunnelen.

Ok da, én mail kan vel ikke skade.

To dager senere…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Back in business, så god som ny!! For vi e værdns bæste bæste bæstevenna!
 

/ Lytt til svigerfar. Ikke alltid, men ganske ofte 😉

Mens vi venter på bryllup…

… må skoene vies ut og jobbes til.

For når det kommer til nye pensko må man sørge for å være på G med skoene i god tid før den store dagen, hvis ikke vil man ende opp med såre tær og gnagsår på størrelse med Østlandet.

Så nå, bare halvannen uke unna den store dagen til tante Tess og onkel Stette, går det i pensko i tide og utide. Mest utide egentlig, for kliss nye pensko passer til overraksende lite annet enn dress.

Men samme det: Tur med Teo, rydding på kjøkkenet og vasking av badet – på med penskoa! I denne prosessen har det selvfølgelig gått sport i å snik-knipse bilder av hverandre og sende til venner og bekjente.

Så mens vi venter på bryllup og at skoene skal begynne å spille på lag, her er en liten sniktitt på det som ganske garantert blir den store høstmoten i år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hello, Oslo fashion show!

4 i senga og 1 på gulvet

Helt siden eldstemann kom til verden har soverutinene her i huset vært et endeløst kaos. Nattevåk og amming med en liten baby er én ting, men far i huset har også holdt det gående med prating i søvne og jaging av tyver. Og når Christina først har blir vekket med en lommelykt i fleisen, sovner hun ikke så lett igjen.

Derfor har far i huset til tider blitt forvist til gjesterommet, for uavbrutt søvn er selve gullkalven i et småbarnshjem og alle tiltak som kan bidra med å øke søvnmengde og -kvalitet må straks iverksettes.

Så fikk man barn nummer to, da. På´n igjen. Og etter hvert som barna blir eldre, blir det stadig nye ting. Vi er forbi bleieskift, ammepupp og tisselekkasjer, men er over på kjipe drømmer, diverse basilusker og altfor altfor tidlige morgener. Det trenger ikke være alt på én gang, men det er alltid noe.

Og for at alle skal få sove så mye som mulig, har vi prøvd det meste. Sove på hvert sitt rom, sove på barnas rom, på skift eller hva det måtte være. Praktisk går foran romantisk, for hvis nattesøvnen ryker faller hele korthuset.

Derfor gledet vi oss veldig nå som vi endelig har fått pusset opp “The master bedroom”. Endelig skal det bli orden på soverutinene. Ferdig med nattevåk og kaos nå.

Trodde vi.

Men neida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For selv om bare to store kryper til køys i den store senga, er vi alltid fire par med totter når vi våkner. Barna sniker seg inn i løpet av natten, én etter én helt til Christina og jeg ligger på hver vår side og balanserer på kanten av madrassen som linedansere. Mitt eneste håp er at jeg ikke skal lande oppå Teo som ligger og snorker med potene rett til værs.

For den ene vekker den andre som vekker den tredje og den fjerde, og så har vi det gående til vekkerklokka gjaller. Det er en løsning som funker ganske midt-på-treet og jeg har tenkt at vi burde bli litt strengere på hvem som sover hvor og hvorfor.

Men samtidig.. Det er så utrolig trivelig! Når man våkner opp og ser rett inn i ansiktet til et barn som ligger fredfullt og sover, gjerne med en liten hånd stukket inn i armhulen din. Trygg, varm og kontaktsøkende.

Så ligger vi og småprater og tuller helt til alle er våkne og klare for en ny dag. Ja vel, så er ikke natten stort å skryte av, men hva gjør vel det når man får sånne fantastiske stunder sammen? Og hvor lenge vil det egentlig vare?

For dagen vil komme da det plutselig er slutt. Da først kan vi sove så godt vi bare vil og se tilbake på tiden da barna kom krypende opp i senga i løpet av natten. Tiden da man plutselig kjente en kald hånd mot kroppen og et lite bustehode som stjal til seg store deler av puta. Og jeg vet vi kommer til å savne det sårt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 4 i senga og 1 på gulvet, akkurat sånn det skal være 🙂

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Nytt pass nå igjen??

Hva skjer med passreglene her til lands? Små barn må jo ha nytt pass før du rekker å komme ut døra på politistasjonen!

For her har vi akkurat gått gjennom hele den kukete prosessen med å dra til fotograf for å ta bilder, bestille tid på passkontoret, ta barnet ut av barnehagen, kjøre til passkontoret, trippe på venterommet mens kølappsystemet lever sitt eget liv, måle høyde, sjekke øyenfarge, skrive under, betale, kjøre hjem og vente på nytt pass i postkassa.

Og når passet endelig kommer, har det holdbarhet som en åpnet melk i solsteika. Så er det på’n igjen med samme tralten. Igjen.

Herregud, det kan jo ikke være mer enn et par uker siden sist vi maste oss gjennom hele denne bøtteballetten!

Tenkte jeg.

Men så tok jeg en titt på bildet i det gamle passet..

Å ja… Kanskje ikke forrige uke likevel da 😉

/ Baby i går, konfirmert i mårra. Tiden flyr!