Sannheten om Fantorangen, del 2

Tidligere i dag fortalte jeg om den gangen jeg møtte Fantorangen på en brun bule i en av Oslos mørkeste avkroker. Her kommer andre og siste del av interjvuet.

Ikke lest første del enda? Klikk her

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

– “Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren. Og da jeg nektet…” han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

– “To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikk for full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg… Jeg var helt sikker på at det var slutten.

Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt.

Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv.”

Small Town Train Tracks
Licensed from: tammykayphoto / yayimages.com
 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

– “Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på julaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til.

Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader.

Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

Men da vi endelig, etter flere uker på veien, kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med. Og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg.”

– “Nå henger jeg ikke med,” sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

– “Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om.

Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa… Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret.”

Passport
Licensed from: unikpix / yayimages.com

 

– “Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken?” spurte jeg som en ivrig journalist.

– “Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et “lykke til kompis”, en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut.

Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf… de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm.”

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

– “Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!”

– “Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille “Röda halvan” som de kalte meg.

Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe “död eller levande”, eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i førsteklasse på en svensk barneskole.

Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dritt-, jeg mener… småunger?! Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn.”

Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt.

Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger.”

– “Jaha, men solskinnshistorien her da? La oss fokusere litt på den.”

– “Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du. Sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn.

Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åh gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier om hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg.”

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

Smoker
Licensed from: friday / yayimages.com
 

– “Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad, og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie.”

– “Eddie? Hva gjorde de for Eddie?”

– “La oss bare si at min historie… Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting.”

– “Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså… Jeg mener… aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?”

– “Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn.”

– “Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og… og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-“

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted.

Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter.

Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.


(skjermbilde: nrksuper.no)
 

/ Likte du dette? Kom gjerne med forslag til andre jeg kan intervjue 🙂

    1. Kjenner lissom at jeg kjenner Fantorangen (eller Faan-ta-Rangen som han ble kalt her i heimen når poden ikke hørte det). Fikk mer respekt for denna slitsomme fyren, men bare litt altså…
      Men hadde vært kult om du kunne sporet opp en av mine barndomshelter da. Colargol, hvor ble det av han? Eller Smitt og Smule. Hvor endte deres liv etter at Labbetuss ble tatt av skjermen. Ja, for du har vel hørt om disse selv om jeg muligens er ett ti år eldre enn deg?

    2. Sinnsykt spennende historie! Jeg visste at det var noe med han Fantorangen, men har aldri fått satt fingeren på det før nå.
      Kunne du prøvd å finne ut hva som skjedde med gjengen på Sesam Stasjon? Som Fantorangen sa, de ble bare borte, men få vet hvorfor..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg