Til personen som lagde dette: Hvem enn du er, hvor enn du er: Takk. Tusen takk.
For noen dager føles det som at man rett og slett drukner i sitt eget rot. Det er klær og leker overalt, og der det ikke er klær eller leker, er det våtservietter og gamle yoghurtbeger. Også er man så dum at man går på facebook og ser at alle andre har det ganske så perfekt. Ryddig hus, nyvaskede barn og kortreist middag på bordet.
Og da er det bare så fantastisk deilig å se ting som dette bildet. For det ga meg en sårt etterlengtet bekreftelse på at det er mange som har det som oss, og plutselig ble bitende frustrasjon snudd til et fnisende glis av gjenkjennelse 😉
På lørdag skal plutten og jeg på guttetur, og denne gangen skal vi være med på noe skikkelig kult! Og best av alt: Alle som vil, kan komme. Møtes vi der, eller? 🙂
For på lørdag hiver vi oss i bilen og fiser over dammen for å bli med på skøytedåp og folkefest på Hankø Marina! Og ikke en hvilken som helst skøytedåp heller, for Redningsselskapet skal nemlig sjøsette Norges tøffeste redningsskøyte, og sånt krever en skikkelig fest!
Derfor blir det et stort arrangement med masse moro, underholdning og overraskelser for store og små.
Men først og fremst blir det dåpsseremoni for den nye båten, som er et råskinn av en redningsskøyte som skal bidra til å trygge havet i mange år fremover. Vi ønsker selvfølgelig å være til stede for å ønske den lykke til, og mumse et lite lands årsbudsjett i Elias-is og popcorn 😉
Vroooooom – er i farta!
Ikke like rask, men fortsatt ganske imponerende 😉
I tillegg til skipsdåp, blir det også masse underholdning og overraskelser. For dåpen er ikke før halv fire, men fra klokken ett og utover er det bare moro og haraball på menyen. Plutten gleder seg kanskje mest til å prøve Elias-kjøring med kule små Elias-båter, mens jeg er veldig klar for å være med på tegneshow med Øistein fra Øisteins Blyant!
Den fyren er seriøst imponerende, og gudene vet at jeg trenger akutt hjelp på tegnefronten. Min strek har ikke utviklet seg siden barneskolen, og selv den gang var den langt under pari. Se vedlagte bilde av Fantorangen for bevis 😉
Stor dag når man får tegningen sin vist på tv! Om enn ca. 30 år for sent 😉
Alle som møter opp får dessuten pølser, brus, kaffe, Elias-is og popcorn! Det alene burde være grunn nok til å dra seg opp av sofaen 😉
Redningsselskapet jobber året rundt med å trygge havet langs hele den langstrakte norske kysten, og deres barneklubb Eliasklubben, er et supert tiltak for alle som ønsker å starte tidlig med å lære fremtidige kapteiner og matroser om hvordan man ferdes best på havet. Sjekk ut –> Eliasklubben.no
Så bli med på skøytedåp og folkefest dere også! Ta med barna på fest til Hankø Marina på lørdag, så kan vi kose oss med tegne-show, båtdåp, popcorn, is og masse moro. Dette blir gøy!
TID OG STED: LØRDAG 21. MAI (FØRSTKOMMENDE), KL. 13.00 PÅ HANKØ MARINA!
P.S. Alle som kommer får selvfølgelig så mange high fives de ønsker av undertegnede og plutten 😉
For i dag skjedde det: Jeg gikk over grensa. Til nå har jeg klart å holde meg relativt ungdommelig, og noen dager synes jeg til og med at jeg kan kle caps. Men nå er det altså slutt. For til frokost i dag tok jeg i bruk det ultimate gæmlistrikset.
Bilbukse?
Kamferdrops?
Kryssordhjelper?
Nei da. Mye verre. Et triks jeg lærte av Christinas mormor en gang, men som jeg aldri i verden tenkte at jeg skulle begynne å bruke selv.
Men til frokost i dag, skjedde det.
Jeg fant frem en uåpnet pose med majones.
Klippet hull i det ene hjørnet.
Fant frem en tusj.
Og satt et svart kryss på begge sider av posen i det avklippede hjørnet.
Og når man har kommet dit at man begynner med slike praktiske triks for å unngå søl og forvirring i hverdagen, ja nei da er det vel egentlig bare å stikke fingern i jorda og innså at det er på høy tid å hive capsen og rulle seg rett opp på gamlehjemmet. I´m done.
/ Men du verden så praktisk! 😉 Med vennlig hilsen Bestefarhjerte.
Jeg har flere ganger ledd litt for meg selv over hvor enkelt det er å “lure” 4-åringen til å få ting gjort i en fei.
Alt jeg trenger å si er “Førstemann!”, så er han med på alt. Det kan være stort sett hva som helst, og han går inn i det med livet som innsats. Førstemann til å løpe opp trappa, førstemann til å få på seg pysjen, førstemann til å spise opp brødskiva.
Jeg har flere ganger humret i skjegget over at det er såpass enkelt å manipulere ham til å gjøre ting. At barn kan være så forfriskende enkle at det bare er å gjøre en konkurranse ut av det, så er de med på alt.
Men så plutselig innså jeg noe i dag. For mens jeg lå der på alle fire og finklipte ugress for hånd og rakte mose til den store gullmedaljen, gikk det opp for meg.
Hvorfor bruker jeg så mye tid på hagen i det siste? Hvorfor har jeg plutselig lest meg opp på alt fra mosebekjempelse, til nyvinninger på sneglebekjempelsesfronten og ulike rosetyper? Det er jo ikke fordi jeg helt plutselig har fått grønne fingre og en interesse for potter og planter helt ut av det blå.
Det startet med en bok.
Jeg vet ikke om det var ment som en spøk eller ikke, men en dag for noen uker siden, kom svigerfattern innom med en gave. Jeg rev av papiret med stor iver, på innsiden lå en bok. Om hagestell.
Jaha? tenkte jeg. Hva i all verden skal jeg med denne?
Men så kom det fra svigerfar:
– “Jeg har kjøpt en maken bok til han andre svigersønnen også, så nå er det konkurranse.”
Dermed var det gjort, og nå er det førstemann til finest hage!
… og vips hadde jeg gått i den samme fella som plutten.
4 eller 34 år betyr visst ikke stort, konkurranse er konkurranse.
Let´s do this!
Men først… #mosehelvete
/ Førstemann til finest hage!
Les også: Bildeduell – “Hvem er best?” (pågående bildekonkurranse mellom de to duellerende svigersønnene 😉
Jeg husker ikke helt når det begynte, men det må være minst en måned siden. Kanskje to. Plutselig en dag var det ene nøkkelknippet borte. Sporløst forsvunnet som ved et trylleslag.
Først slo vi oss til ro med at det ville dukke opp igjen, men etter hvert som dager ble til uker, begynte uroen å vokse. For når man har lett overalt, tre ganger minst, og alt man finner er bare enda flere hybelkaniner, begynner man å lure… Kan de virkelig være borte?
I så fall: Hvor? Kan en av ungene ha kastet dem i matsøpla mens ingen fulgte med? Kan de ha falt ut av vogna mens vi var ute på tur? Eller er de rett og slett stjålet? Det er i så fall helt krise, for alle våre nøkler var samlet der. Bilnøkkel, husnøkkel, you name it.
Etter hvert som tiden går, blir man også mer og mer paranoid. I starten er man skråsikker på at de vil dukke opp, men det tar ikke mange dagene før man ser for seg at nøkkelen har havnet i de verst tenkelige hender. Sånn har vi hatt det her den siste tiden og det har ikke vært lett.
Anklagene har haglet og hver gang Christina har nærmet seg døren, er det samme regla:
– “Ååååh, jeg er så lei!! Peter, hvor kan nøklene være? Helt seriøst: Er du sikker på at du ikke har lagt dem på et “lurt” sted? Peter… kom igjen a. Tenk deg om da. Hvor kan du ha lagt dem?”
Hver eneste gang. Hvor kan du ha lagt dem. Så prøver jeg å kontre med et slags forsvar/motangrep, men alle som noensinne har argumentert om slike ting med en kvinne, vet at det er som å skjære brød med en genser. Nytteløst.
Og nå som vi nærmer oss sommerferie og alt, hadde vi egentlig bare gitt opp. På tide å bestille et nytt sett og skifte låser på alt. Great!
Men akkurat da, når alt håp så ut til å være ute…. Hva skjer, mon tro?
Selv etter at alle bager er endevendt?
Selv etter at hver stein er snudd?
Selv etter at hver eneste lomme er vrengt og hvert minste lommerusk har blitt inspisert med lupe?
Jo, det skal jeg fortelle deg. For gjett hvem som på magisk vis har hoppet frem fra sitt magiske lille gjemmested og på helt ubegripelig vis har funnet seg vei til en viss persons jakkelomme..? Oooooh yes!
Og hvordan får jeg vite det? Er hun mann nok til å ta det øye til øye? Gir hun meg gleden av å være der for nederlagets time? Neida, hun tar det selvfølgelig via en lystig fellesmelding på facebook, som om ikke dette har vært grunn til mange timers hår-utrivende frustrasjon…
Så derfor, kjære Christina, kan jeg for én gangs skyld slå fast at du også er et skikkelig susehue.
Og ikke minst. Du tapte, jeg vant.
Vennligst nyt dette bildet av meg som gnir det inn:
/ Endelig en seier for Mister Susehue 2016!
P.S. Hvis du ikke skjønner “susehue-referansen” – les dette innlegget på bloggen til frua: “Spiker´n i kista”
Jeg har for øvrig funnet ut at dette med sommerkropp er veldig oppskrytt. Det er jo 17.mai-kroppen som er greia! Og bare man klarer å komme seg inn i dress eller bunad til 17. mai, kan man egentlig gjøre hva pokker man vil etter det.
Den balansegangen traff jeg helt perfekt i år, ikke en millimeter å gå på, men nå som vi allerede har gått i barnetog, sagt våre hipp hipp og våre hurra, kjenner jeg at det blir et stort JA på invitasjon til is og kaker hos svigers i dag.
Så sees vi igjen til neste år, dressjævel 😉
Litt til, litt til, kom igjen da, buksesatan!
Jadda! Det var på hengende håret, men da blir det 17. mai i år også 😉
Når menn møtes gjør de gjerne hva som helst for å finne noe å konkurrere i. Denne helgen var intet unntak og nå trenger vi din hjelp til å kåre en vinner!
For enten det er å løfte tungt, kaste langt eller måle størrelsen på pen… alet: Når menn møtes barker de stort sett alltid sammen i en eller annen idiotisk konkurranse. Denne helgen var tante Tess og onkel Stette på helgebesøk, og da vi var ute på en trivelig trilletur i godværet i går, fant vi endelig noe nytt vi kunne måle krefter i.
Hvem er best mobilfotograf? Gitt det samme utgangspunktet og bare en trilletur å gå på; hvem tar det beste bildet med mobilen?
Vi kastet oss straks over utfordringen med nebb og klør, og knipset mobilene varme og tomme for batteri. Vi var høyt, vi var lavt, vi var overalt. Så var det hjem for å sammenligne bilder og bruse med fjøra. Begge synes selvfølgelig at de hadde tatt det beste bildet, men siden vi er tungt inhabile i saken, trenger vi sårt din hjelp til å avgjøre hvem som er best.
Så, kjære leser, her kommer våre 12 beste bilder, og jeg ønsker at du tar en rask titt på dem, finner en favoritt, og legger igjen en kommentar med hvilket bilde du liker best.
For å legge minst mulig føringer for konkurransen sier jeg ikke hvem som har tatt hvilke bilder. Jeg skriver bare nummer under, så stemmer du på det bildet du liker best og så tar vi en opptelling om ikke så lenge for å avgjøre hvem av de duellerende svigersønner som kommer seirende ut.
Og med det sier jeg: Tusen takk for hjelpen, let the best man win, og snurr film! 🙂
Nr. 1: Sykkel
Nr. 2: Tulipaner
Nr. 3: Båt
Nr. 4: Brygge
Nr. 5: Barn
Nr. 6: Skjell
Nr. 7: Blomster
Nr. 8: Hopp
Nr. 9: Ramme
Nr. 10: Volvo
Nr. 11: Amazon PV
Nr. 12: Vegg
Stem på ditt favorittbilde i boksen under. Flere favoritter? Det er lov å stemme på så mange bilder man vil 😉
Så når man har brukt halve formiddagen på å bake kake sammen, og pjokken har hoppet rundt og gledet seg og når det endelig piper, og han jubler og sier “KAKEEEE!!”, så er det ikke noe kjempepoeng å si ting som:
– “Nei nei nei, vi kan jo ikke spise kake nå! Denne skal vi spare til du har lagt deg i kveld”
Og når han helt innlysende ikke forstår den feilslåtte pappahumoren og blir skuffet som en hullete sokk, og man prøver å bøte på med nok en morsomhet av typen:
– “Haha, neida jeg bare tulla da, i dag skal vi jo ha kake til middag!”
Og han blir så hoppende glad at han nesten treffer taket og jubler så helhjertet at selv naboen får tinnitus…
Ja, nei da får det vel bare bli kake til middag, da.
Barna våre elsker å bade og hvis de kunne velge selv, ville de blitt i badekaret dagen lang og ikke kommet opp før de var som to store, bleike rosiner. Og jeg skjønner dem godt, for når vi bader tar vi oss alltid goooood tid og fyller karet med bobler, leker og moro. Nå som de er to badeløver om beinet, passer det også bra at fattern tar med seg en kaffekopp på badet og følger med fra sidelinjen, som en undertrent Mitch Buchannon 😉
Jeg prøver alltid å få vasket og skrubbet dem litt også, selv om det betyr å gå inn med dødsforakt som en krigsreporter. For når to små tasser sitter og bader og plasker og koser seg maks, ender det stort sett alltid med at jeg blir klissvåt jeg også. For å leke med vann er gøy, men å sprute vann på pappa er selvfølgelig 100 ganger morsommere 😉
I det siste har vi vært så heldige at vi har fått lov til å teste ut en helt ny serie med produkter, som gjør jobben både lettere og bedre for de små kroppene.
Dr Greve har nemlig nylig lansert en hel serie hudpleieprodukter for hele familien, deriblant Mild & Parfymefri – en serie ekstra milde produkter som er spesielt tilpasset ekstra tørr og sensitiv hud. Perfekt for barn som har både tynnere og mer sensitiv hud enn voksne og derfor bør beskyttes deretter, spesielt de fire første årene.
Med en hel serie produkter å velge i, har man noe for ethvert behov, enten det gjelder skånsom vasking av hele kroppen, en runde behagelig body lotion eller vask av skitne hender før middag. For med tanke på hvor mange ganger man vasker hendene i løpet av en dag, kan det være lurt å velge en håndsåpe som er mild mot huden og ikke tørker den ut med parfyme og andre sterke stoffer.
Alle produktene i Dr Greves Mild & Parfymefri-serie er fri for parfyme, parabener og fargestoffer, og dermatologisk testet på sensitiv hud.
Men det produktene fra Dr Greve dessverre IKKE kan beskytte mot, er vannskader på far og kamera når man prøver å ta bilder av produktene i bruk, haha!
Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Da ble det jo en liten kattevask på fattern også 😉
Det er lett å tenke at det kan bli klønete å ha med barna på ting, spesielt voksenting som å gå ut og spise. Men sånn kan man jo ikke leve, så i går tok vi med barna ut for å kose oss på restaurant sammen med resten av familien til frua.
For det er jo klart vi kan ta med barna ut for å spise og ha det hyggelig! Det ordner seg jo alltid, null komma niks problem det!
Viser seg at det er en sannhet med modifikasjoner..
For når restauranten utelukkende serverer avansert voksenmat, og området utenfor er et eldorado av en lekepark, tok det ikke mer enn 7-9 sekunder å innse at den glattpolerte planen kom til å gå rett i dass.
Og det gjorde den.
Hardt.
Det hele endte i et vedvarende maraton av skytteltrafikk mellom gressplenen utenfor og en halv brødbit inne før det var på´n igjen.
Det var ikke det at de oppførte seg dårlig eller noe, de var bare så vanvittig overgira på å leke ute, og pappa var sulten. Altfor sulten. Og batteriene til ungene tok aldri slutt. Fatterns batteri blinket rødt etter 10 minutter, men barna holdt det gående. Vi byttet på hvem som passet på barna, men når det begynte å bli nok for både tanter, onkler og besteforeldre, bestemte mor og far at det fikk være nok.
Nå skal vi inn og spise og kose oss, og sånn blir det bare. Nå får det da for fasan være greit. Bestemte vi.
Trodde vi.
Og det gikk fint det. I ca. 12 sekunder. Da ville lillesnuppa ut igjen og satt i et primalbrøl så infernalsk og massivt at det hørtes ut som en fullvoksen gorilla hadde fått en elefant på tåa. Og lokalet var ikke større enn at trommehinnene til samtlige begynte å dirre. Og med ett kjenner man at blikkene fra samtlige i restauranten brenner i ryggen.
Så så, hun gir seg snart.
Når som helst nå.
Snart altså.
Aldri.
Så da var det bare å innse at den utsøkte kjøttbiten som lå og fristet på tallerkenen, kom til å nå romtemperatur lenge før jeg fikk satt tenna i den. Og brått var vi ute og lekte. Igjen.
På sånne dager har man litt lyst til å knuse en rute og gråte en skvett, for noen ganger vil man bare at ting skal gå etter planen, men så glemmer man helt at å oppdra to små barn til tider kan føles som å dressere et kobbel rusa sjimpanser.
Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for vi ble da i hvert fall godt kjent med det flotte området utenfor restauranten. Veldig godt kjent 😉
