Hvorfor er vi så besatt av jakten på det perfekte når det er så mye morsommere å være uperfekt?
Du ser dem overalt, hver eneste dag, spesielt i sosiale medier. De som bare er på kule fester, spennende reiser og lever det livet du drømmer om. Hver dag. Alltid. De perfekte – med hår som gaseller, kropp som modeller og linjer som makreller. Eller?
For finnes egentlig det perfekte og hvorfor er vi så besatt av å jakte på det? Og hva er det egentlig? Er det litt flere likes på et bilde, litt flere følgere på instagram, mer penger og dyrere vesker? Er det kjendisstatus? Når er man i så fall i mål og hvordan i all verden skal man komme seg dit?
I utgangspunktet er det jo ikke noe problem å forfølge forbedring, problemet er at mange føler seg dårlig fordi de sammenligner seg med andre og ikke føler seg gode nok sammenlignet med dem.
Eller sammenlignet med den versjonen de har valgt å fremstille seg selv som da. For den personen man er på sosiale medier, er den personen man velger å fremstille seg som. Hvordan man ser ut fra diverse vinkler, med sine beste klær på, i sine mest interessante øyeblikk. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis et komplett bilde av virkeligheten, og det tror jeg mange glemmer å tenke over.
Jeg vet selv at det kan virke som at mange bloggere, spesielt fjonge motebloggere og fashionistas, aldri har en dårlig dag og er på Maldivene annenhver uke. De våkner sprudlende opp hver eneste morgen med en økologisk smoothie i hånden, ferdig sminket og fulladet med energi. Så kysser de sin prikkfrie, moteriktige kjæreste farvel, før de legger i vei på nok en spennende dag full av eventyr og opplevelser du bare kan drømme om.
Men det er jo ikke sånn. For faen! Beklager fransken, men det må da være mulig å forstå at ingen er bare det du ser? Selv Kim Kardashian kan få skikkelig kebabmage og bli dårlig av sin egen stank. Selv Brad Pitt kan til tider ha buser i nesa, Scarlett Johansson kan ha hvitløksånde, Justin Bieber kan synge falskt, Jacob Oftebro får kviser og Kylie Jenner kan brått få underlivssopp. Jeg mener – goddamn – folk er folk!
Og hva er det som er så spennende med det perfekte uansett? Det er jo det uperfekte som er gøy!
Hvis du snakker med en person for første gang og hun forteller deg om seg selv, om sin fremgangsrike karriere, om sine kjendisvenner, om sitt glansfulle hår, om den gangen hun satt i fengsel, om drømmeferien til Dubai og skosamlingen sin, så er det jo tiden i kasjotten du vil høre mer om!
Og om man skal tenke seg hva et slags bilde av det perfekte må være, så må det jo være Hollywood-kjendisene. Men er det bare meg eller kommer det til et punkt der de alltid begynner å ligne på hverandre? Jo flere plastiske operasjoner og tilpasninger man gjør, dess mer ligner man bare på den rare “malen” av det perfekte.
Tenner sånn, lepper sånn, kjeve sånn, øyebryn sånn – og vipps ser man ut som en billig plastfigur laget på miljøskadelig materiale. Er det noe gøy da? Å ligne på den opererte versjonen av en annen person? Høres ganske forferdelig ut, spør du meg.
Jeg vet at denne jakten på det perfekte er mest utbredt blant ungdom, ungjenter i sær, men det ligger jo et element av det i oss alle. Hvorfor skulle man ellers kjøpt dyre merkeklær, lest moteblader, sminket seg, tatt selfier kun ovenfra og ned, legge på fine filtre på instagram, ta bilde av maten hver gang man er på fæncy restauranter og tagge kjæresten når man reiser på ferie?
Spesielt ille er det som sagt i sosiale medier. Vi snikskryter oss til perfeksjon og tilpasser hverdagen til å bli mer som et showroom av våre beste sider, fremfor å løfte frem helheten. Vi søker anerkjennelse, sminker og tilpasser sannheten til den fremstår som en representabel CV – en flott oversikt over våre beste kvaliteter ikke nødvendigvis et fullverdig bilde. Det er som å ha en 3-åring i hus med et konstant jag om “Se på meg” fra morgen til kveld.
Men hvorfor er vi så opptatt av hvordan vi fremstår i sosiale medier? Hvorfor bryr vi oss om hva folk vi kanskje aldri noensinne vil møte tror om oss? Og hvorfor er hva de tror om oss ofte mer definerende og normgivende for vår egen selvfølelse enn hva vi selv tror? Heter det ikke selvtillit? Hvorfor baserer vi den da i så stor grad på hva vi tror at andre tror om oss?
Selv har jeg heldigvis for lengst innsett at jeg ikke er perfekt og at jeg heller ikke ønsker å være det. Ikke på noen måte, for perfekt er kjedelig. Og slitsomt. Å hele tiden måtte jakte på noe man ikke kan fange, er å løpe i konstant motbakke. Hvorfor gidde?
Om noe burde man heller etterstrebe å være seg selv i så stor grad som mulig, fremfor å prøve å passe inn i en uvirkelig perfeksjonsmal. Slår man seg derimot til ro med å være uperfekt, kan man være seg selv 100 %, og ingen kan ta deg på å være deg selv 😉
Perfekt kommer man aldri til å bli uansett, så da kan man like gjerne være uperfekt og lykkelig 🙂
Se vedlagte bilde av uperfekte meg for inspirasjon.
/ Hilsen uperfekt og lykkelig 🙂
* Følg Uperfekthjerte på Facebook *