Jeg har aldri latt andre enn frua skrive gjesteinnlegg på bloggen, men da jeg leste denne teksten rørte den meg langt inn i hjerterota og jeg innså med en gang at det var på høy tid med et unntak..

* Gjesteinnlegg av Mari *

Du ringte meg torsdag 11. juni, mens var jeg på jobb. Jeg svarte ikke, så du sendte meg en SMS;

“Hei jenta mi! Kan du ringe meg? Her er alt bra. Paps”. Du visste at du måtte forsikre meg om at alt var bra, for du ringte meg ikke så ofte. Så fort jeg var ferdig på jobb ringte jeg opp igjen, og du skulle bare spørre om noe med hytta.

– “Snakker DU med Mari?” hørte jeg mamma si i bakgrunnen, halvveis spørrende, halvveis bebreidende. For det var alltid mamma jeg ringte på vei hjem fra jobb. Ikke deg. Ikke pappa.

Mamma og jeg skravler om alt og ingenting – det ble for kjedelig for deg. Men denne dagen ringte jeg deg, og vi skravla. Jeg fortalte om jobben, og planene for helga, du fortalte om hytta – der du og mamma var da, som så ofte. Hytta. Vårt fristed og paradis. Der vi alle tre fikk ro – selv om du bråkte fra tidlig morgen med sag, hammer, kvistkvern, eller øks. Alltid et prosjekt eller tre på gang.

Fredag 12. juni. 40 minutter igjen av skoledagen. Bare noen timer til sommerfest med gode kollegaer. Kjolen hang klar, og jeg skulle bare kose meg hele helga.
Det banket på klasserommet, og en av kollegaene kom inn.

– “Kan du gå til rommet ved siden av, det er noen som må snakke med deg”, sa ho. Der satt svigerinna mi. Ansiktsuttrykket hennes glemmer jeg aldri.

– “Hva har skjedd?” sa jeg.

– “Pappan din er ikke mer, Mari”.

Svart.

Pappan min. Den trygge, gode, snille pappan min!

Hjertet ditt stoppet, og ingen klarte å få det til å slå igjen. Ikke mamma, ikke ambulansepersonellet, ikke legen. Det hadde ikke flere slag igjen. Pappahjertet ditt.

Surrealistisk, urettferdig og utenkelig. Ikke pappan MIN. Jeg er snart 30, men like fullt veslejenta di.

Det er så mye som blir annerledes, feil og vondt. Mamman min blir alene. Alene i huset, alene om beslutninger, alene i hverdagen. Alle planene blir avlyst, omgjort og endret. Én billett for mye til sommershow. Hvem skal sitte på pappas plass ved spisebordet? Hvem skal grille? Hvem skal fyre i hytta en kald vintermorgen? Hvem skal sette fram søppeldunkene og hvem skal klippe gress?

Hvem skal jeg ringe når jeg trenger råd? Hvem skal gi meg et kyss på kinnet når jeg kommer hjem på helgebesøk? Hvem skal være med meg å overtale mamma til å finne på sprell?

Hvem skal være tryggheten vår nå?

Torsdag 25. juni. 13 dager siden pappahjertet sluttet å slå. Dagen etter begravelsen. Tom i hodet, kvalm og sliten.

Telefonen ringer.

– “Jeg vet du sikkert tenker at du ikke orker, og at det blir helt feil nå, men jeg kommer oppover i kveld, og så drar vi på konserten med Kurt, sånn som vi planla i mai ? OK?”.

– “Bare dra!” sa mamma.

– “Dit skal du! Du må leve livet ditt, sånn du alltid har gjort”, sa mormor.

En kjent og god, gammel sang ble som ny.

Det er vel ingen hemmelighet at en norsk sommer innebærer norske mengder med regn. Som gjerne kan bli litt.

Og når sommeren lukker bøkene for en dag på stranda, gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen og finne på artige innendørsaktiviteter.

Heldigvis byr hytta på en drøss av muligheter for innendørsaktiviteter på en regnværsdag: Bla i gamle fotoalbum, perle, spille kort og brettspill.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Fattern fisker etter bonuspoeng for kreativitet 😉

Og mens fattern skriver “tiss”, bruker plutten tiden på å lære seg å skrive… #fatternfail

Veldig moro helt til noen dunker borti brettet… #toogfemtiplukkopp

Herr paprika tar seg ei litta kattevask.

Men ingenting slår selvfølgelig den ultimate hyttekosen: Ligge på sofaen i bare joggebuksa og se på gamle repriser av Saltkråkan.

Farbror meeeeelkeeeeer?!

Det er rart med det, men det jeg husker kanskje best fra da jeg så serien som ung er hvor utrolig pen Malin var. Selvfølgelig husker jeg jo den særs irriterende stemmen til Tjorven, det flisete håret til farbror Melker og gigantiske Båtsman, men først og fremst Malin.

Jeg var vel egentlig litt hemmelig forelsket i henne før, selv om hun må ha vært en anelse for gammel for meg. Et raskt søk på google bekrefter mistanken. Hun er på alder med muttern. Og vipps mistet Saltkråkan litt av sin gamle sjarm..

Øy plutten, skru av tv-en, vi finner på noe annet a. Fikk plutselig ikke så lyst til å se på Saltkråkan likevel 😉

Løype!

/ Innekos er også hyttekos 🙂

* Følg Malinhjerte på Facebook *

Det er en ny uke og selv om det er fellesferie, ligger mandagsfølelsen så dypt forankret i folkesjela at man fortsatt kjenner det litt på humøret.

Derfor tenker jeg å dra deg opp av søla, min venn, og få deg i knakende godt humør på bare 3 minutter!

Men det klarer jeg selvfølgelig ikke alene, så derfor har jeg kalt inn litt hjelp fra denne glade gjengen som nærmest garantert vil få i gang humøret med deres fantastiske a cappella-versjon av Bob Marleys “Could you be loved” i anledning det som ville vært hans 70-årsdag i år.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Skru opp lyden, fyr opp sangen og få på godfølelsen. Det er mandag, det er sommer og det er ganske fantastisk å leve 🙂

Jeg er veldig usikker på hvem som var statsminister sist jeg fisket krabber, men det kan ha vært Gro Harlem. Eller Jagland. Uansett er det lenge siden.

Derfor var jeg rimelig sikker på at min gamle barndomshobby, som har gitt meg så mye glede og sommerlykke, ville ha mistet både sjarm og interesse nå.

Men like fullt, jeg har barn nå og vi har fortalt plutten om krabbefisking et par ganger og han har helt tydelig vist en klar interesse for det, så i dag tok vi med oss krabbesnører, klesklyper og bøtter ned til brygga for å prøve lykken.

… og, hvis mulig, oppfylle fatterns hemmelige drøm om å ta et sommerbilde så fullt av helhjertet norsk sommerlykke at det vil lure seg med på NRKs sommerspesial 😉

´a mor på plass 🙂

Etter en lang jakt på blåskjell var vi endelig klar. Vi fant oss et egnet sted, nikket anerkjennende i stillhet og lirket snørene ned blant steinene. Mange års erfaring som garvede krabbefiskere skulle endelig settes på prøve.

Og jammen tok det ikke mange sekunder før det smalt på en krabbe. Da ble det jubel i leiren! To landkrabber hadde vist seg fangsten verdig og beviset lå nå og krafset i bøtta. Så smalt det på en til og en til. Stoltheten bruste i årene.

Svalestup!

Men i all vår iver var det én som derimot viste relativt laber interesse for den noble kunsten. For det viste seg nemlig ganske raskt at plutten ironisk nok var langt mer opptatt av.. hold deg fast.. tang. Jepp. Tang.

Så mens mor og far hoppet mellom steinene og dro i land den ene krabben etter den andre, var plutten mer giret på å jakte tang.

Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd han hadde vokst opp i en kompisgjeng bestående utelukkende av krabber, som en slags havets Mowgli. Men vi koste oss glugg, okke som, alle som en og sommerlykken var et faktum.

Jeg er dog litt usikker på om vi lyktes med å føre krabbefiskearven videre eller om våre barnebarn kommer til å ligge på brygga med snørene og jakte på tang, men det vil tiden vise. Vi har gjort så godt vi kan 😉

Jeg fant en!
 

… og bildet til NRKs sommerspesial? Vi sender inn han sultne karen her, så er det bare å krysse fingrene 😉

Øy, rolig nå kelner, jeg var ikke ferdig enda!

/ Når sommerlykken henger i et lite snøre 🙂

* Følg Krabbehjerte på Facebook *

En av de tingene jeg virkelig så frem til da jeg flyttet fra Oslogryta var å leve med lave skuldre i bonderomantiske omgivelser. Men i en travel hverdag er det lett å glemme å se seg om og sette pris på alt det man plutselig tar for gitt.

Men enda er det én i familien som verken har sett eller opplevd alle nærområdets gleder og derfor la vi her en dag ut på ekspedisjon, bare lillesnupp og meg.

Det er noe eget med å gå langs langstrakte landeveier, mens aksene strekker seg så lange de er og tar bølgen når vi knatrende triller forbi.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Så blir det selvfølgelig landsbyidyll helt på grensa til det komiske når man plutselig ruller forbi et skilt som skilter med nypoteter og jordbær og man stikker snuta innom og finner en hyggelig dame som selger egendyrket frukt og grønnsaker rett fra bakehuset.

Da snakker vi bonderomantikk, lave skuldre, indre glede og lukten av det gode liv.

Du veit det er bra når det ser sånn ut!

Sånt no liker vi utflytta byfolk vettu 😉

De desidert beste jordbærene jeg noensinne har smakt!

Nypella pottiser og nystekt brød fra egen ovn – good times!

Det er noe utrolig folkelig over en røddig a-endelse 🙂 #usprøyta

Små poteeeee-e-teeeer (Barne-tv, anyone? Hehe. red anm)

/ Hipp hurra for kortreist kos og bonderomantikk #såntnohakkeviibyn

* Følg Bondehjerte på Facebook *

Etter en lang periode som pådriver for kroppspress og mas kom jeg en dag til en viktig beslutning: Føkk sommerkroppen.

For ett år siden startet jeg et ambisiøst prosjekt for å komme i mitt livs beste form og etter planen skulle jeg i dag ha sixpack, struttende muskler som en bodybuilder og generelt sett ut som en nygredd enhjørning i medvind.

Men så gikk det jo ikke sånn…

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Godt på vei, men så plutselig en dag sa det stopp.

For året utviklet seg selvfølgelig i alle slags uventede retninger, slik et år ofte gjør. Alt i alt ser jeg vel egentlig ganske lik ut som i fjor, kanskje litt sterkere, kanskje litt slankere, men ikke stort å skrive hjem om.

Og jeg er kjempestolt!

Stolt over at jeg til slutt klarte å innse at jeg hele tiden jobbet mot mitt eget liv som småbarnsfattern.

Stolt fordi jeg er mer fornøyd enn skuffet over at jeg til slutt måtte gi opp drømmen om vaskebrettet og heller fokusere på familien.

Stolt fordi jeg ikke lot min egen stolthet stå i veien for å ta den rette beslutningen.

Disse to <3

Jeg prøvde lenge å jobbe mot et mål som lå milevis foran meg i horisonten, men følte hele tiden at jeg kjempet mot meg selv og min hverdag. Til slutt innså jeg at det en tid og sted for alt. Og dette var verken.

Året man setter et barn til verden skal være tiden for å fokusere på de nære, viktige ting, ikke ligge våken halve natten for å lese seg opp på benkpressteknikk.

Eller stå opp før hanen galer for å rekke å trene, og komme hjem trøtt, muggen og småsur ut dagen. Det blir for teit.

Selvfølgelig kan man vel klare å gjøre begge, men det funket vel aldri helt for meg og til slutt fikk det meg til å stille spørsmålet: Hvor mye er jeg egentlig villig til å betale for sommerkroppen?

Jeg trodde først jeg var klar for å betale en skyhøy pris, men så slo det meg at ofte var det jo faktisk barna som ble sittende igjen med regningen.

Og ikke bare det, men hva fasan skal jeg med å se så fordømt bra ut uansett? Jeg skal ikke på sjekkern med det første og har ingen planer om å ligge på stranda og flexe.

Jeg har en fantastisk kjæreste, to nydelige barn og føler meg frisk som en fisk. Er ikke det egentlig det viktigste? Hvilke behov av faktisk verdi dekker egentlig en sixpack for en familiemann som meg? Overhodet ingen.

Så da la jeg det brakk.

Og jeg er kjempestolt.

For i denne fasen av livet vil jeg heller nyte tiden med ungene og ikke få dårlig samvittighet hver gang jeg tar en is med guttungen.

Bare sånn middels fornøyd.. 😉

Målet for en travel pappakropp burde vel uansett være å være frisk og aktiv nok til å kunne gjøre de tingene man ønsker å gjøre. Sammen med barna. Ikke slites halvt i hjel for å se ut som et forsidebilde, når man ingen som helst måte har tenkt seg på noen forsider.

Så enten du har en halvslapp pappakropp, ammepupper som går rett ned i sokkene eller en muffinsmage som hviler godt på beltespenna: Er det så farlig a?

Enten du sliter i motbakke mot en sommerkropp som nekter å lystre eller for lengst har gitt den opp: Føkk sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har! Hvis den fungerer fint, tar deg fra A til B, får deg opp om morgenen og i sengs om kvelden: Gi den en highfive! Og en is. Eller en brokkoli. Eller hva enn du måtte for å trives i din egen kropp.

Dette er veldig mye viktigere enn sixpack 😉

Og sånn i etterkant av mitt eget kroppsprosjekt har jeg vel også litt dårlig samvittighet for å ha vært en pådriver for det overdrevne kroppsfokuset og jaget etter sommerkroppen. For hva er egentlig sommerkroppen? Det er en utopisk fremstilling av en solbrun kropp uten fett og bare muskler. Det er en besnærende musikkvideo, ikke egentlig virkelighet.

Så dette er vel også en slags advarsel, for “Sommerkroppen” er et skummelt begrep å henge seg opp i. Det vet jeg nå.

Jeg skal ikke dra det helt ut i ostepop-land og si at det bare er å la det skure, for det er tross alt veldig deilig (og bra for kroppen) å føle seg trent og i form, men jakten på sommerkroppen kan fort bli en fanatisk kamp som går over stokk og stein.

Ta for all del vare på den, gi den sunn mat og trening, men drit i sommerkroppen og vær glad i den kroppen du har. Det er sommer, du har kropp og det får da for fasan være sommerkropp godt nok 😉

Selv skal jeg stille både til tennisturnering OG motbakkeløp denne helgen, men det hindrer meg ikke fra å mumse litt dessert til maten og nyte en alkoholfri øl i solveggen 😉

#sommerkos #cervezasinalcohol

/ Nyt livet, det er sommer!

* Følg Sommerkropphjerte på Facebook *

Tjolahopp tjolahej og hipp hipp hurra!

Jeg vet at det er utrolig irriterende med småbarnsforeldre som på spørsmål om barnas alder, lekser opp måneder, dager, timer og sekunder, og jeg ønsker ikke egentlig å være sånn, men i dag er det en liten fjær i hatten, sprett i champagnen og hei og hopp for lillesnupp som per i dag har tilbrakt akkurat like mye tid i friluft som inni magen til mamma.

Og det er så utrolig merkelig. Tenk hvor langt et svangerskap er! All denne tiden, helt fra den dagen i oktober i fjor da vi satt på Tønsberg sykehus og var litt redde og veldig spente og den første snøen falt for vinteren. Og nå, 9 måneder senere, vår lille bøtte med smil som lyser opp hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Så utrolig rart å tenke på at hun har tilbrakt akkurat like mye tid inni magen til muttern, sperret inne bak lås og slå, buret inne i kasjotten med brev- og besøksforbud.

Men nå er du her og du er fantastisk, så gratulerer så mye med 9-månedersdagen, lillesnupp! 🙂

Min lille blidfis 🙂

/ Pappa stolt <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg har alltid vært han fyren som mener at hjelm er for pyser og kjipinger.

Hjelm får deg til å se utrolig døll ut og jeg mener, herregud, hvor ofte smeller man hodet i bakken uansett? Man klarer jo å ta seg for!

Tenkte jeg..

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Før.

Og den idiotiske tankegangen er jeg sjeleglad for at jeg har lagt av meg, for i kveld smalt det!

Foslått liten plutt :-/

Jeg var ikke til stede da det skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt med grøss og gru.

Plutten i full fart på sparkesykkelen full av barnlig overmot og glede, som sekunder senere var blitt til redsel, skrik og hyl.

Christina stormet til, men heldigvis gikk det relativt bra denne gangen. Noen stygge kutt, sår og riper over stort sett hele kroppen, men ingenting som ikke lar seg trøste bort med rause mengder kos og en pære-is. Heldigvis.

Trodde jeg.

Det var inntil jeg sjekket hjelmen..

Å f…

Hvordan ville skaden sett ut om ikke hjelmen hadde tatt den verste støyten? Hadde vi sittet på sykehuset nå? Hull i hodet? Hjernerystelse? Kanskje enda verre?

Vanskelig å si, og heldigvis også unødvendig å spekulere i, for han hadde på seg hjelm og bare derfor fungerte pære-isen som doktor i kveld.

Og dette var bare fra et fall i en bitteliten bakke i relativt lav hastighet på en sparkesykkel. Hva da med større barn og større hastighet? Enkel logikk tilsier større skader.

Stoler du på flaksen?

Skader, knall og fall er selvfølgelig en helt naturlig del av oppveksten og ikke skal man kle barn i rustning heller, men å slå hodet er noe helt annet enn å skade armen. Hodet er så veldig utsatt og sårbart, og det er så utrolig unødvendig å risikere alvorlige hodeskader når løsningen er så rask, enkel og genial: Bruk hjelm!

Hodet er altfor viktig til å bli overlatt til flaks.

Venner barna seg til å ha på hjelm på hver eneste lille snurr, tenker de seg ikke om to ganger før de tar på hjelmen. La det bli like naturlig som å ta på seg sko. Det skal ikke være et spørsmål om man vil eller ikke vil. Bruk hjelm eller bli inne, ferdig arbeid.

Og den jobben gjøres veldig enkel ved å gå foran som et godt eksempel og bruke hjelm selv 🙂

Eldre søsken er også rollemodeller 🙂

Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg ikke akkurat nå sitter på et sykehus og spekulerer i om vi kunne ha unngått en alvorlig hodeskade eller ikke, og det har jeg bare hjelmen å takke for.

Jeg liker egentlig ikke å være løpegutt for sikkerhetsbudskap du helt sikkert har hørt tusen ganger før, men nå som jeg har sett hjelmens effekt i praksis, sier jeg det gladelig ti ganger til om jeg må:

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Hilsen tidligere hjelmskeptiker som nå har sett lyset.

Tommel opp for hjelm 🙂 (pluttens aller første sykkeltur)

/ Lik og del for å hjelpe meg å spre det viktige budskapet!

* Følg Hjelmhjerte på Facebook *

I går mens vi var ute og fartet en tur, slo det meg plutselig:

Til deg som flyr rundt og sier at livet er så altfor kort…

Prøv bare 1 minutt i en varm bil, tissatrengt og sulten, i kø med to små barn som hyler misfornøyd, helhjertet og hjerteskjærende fra baksetet.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Da vil du se at livet, ja livet, det er faktisk ganske langt det.

Noen ganger veldig veldig langt …

#gudhjelpemeg

#fnatt

/ God sommer a 😉

* Følg Bilturhjerte på Facebook *

Den som hvisker lyver, men den som brøler det ut foran hele butikken derimot …

hviske tiske

Det er lett å holde på en hemmelighet, men med barn i nærheten blir det brått litt verre og i går skjedde det noe som var både hysterisk morsomt for meg og samtidig kjempepinlig for frua.

Vi var ute på ærender med begge barna på slep. En tur hit, en tur dit. Fylle opp bagasjerommet med poser og planter. Med bilen nesten full var det på tide med et siste stopp på Biltema.

Stemningen var spent mens vi sto i kø og ventet på tur. Vi hadde presset barnas tålmodighet helt til siste dråpe og nå var det bare et spørsmål om tid før noen slo seg vrang.  Bare ikke plutten begynner å mase om godteri nå..

Det er ikke lenge til middag, han er sulten og det er jo alltids et eller annet å finne i nærheten av kassa. La oss bare håpe at han overser det, så slipper vi den kampen.

Tross mange mennesker i butikken var det ganske stille og rolig. En respektabelt lang kø i begge kasser og godt med folk, men stille. Vi prøvde å gjøre så lite ut av oss som mulig og bevegde oss bare sakte fremover sammen med resten av saueflokken.

Da vi endelig kom frem til kassen la vi tingene på bordet og jeg la merke til at det selvfølgelig var godteri til salgs i kassaområdet. Og det gjorde plutten også..

Så snart vi kom frem, lusket han seg to skritt bakover og ble stående og se på godteriet med store øyne. Uten et ord fisket han forsiktig til seg en Toppris-sjokolade og tok den med seg bort til kassa.

“Å nei”, tenkte jeg. Here we go. Nå blir det mas og krangel om godteri.

Men neida, for i det han løftet den opp så høyt han klarte ropte han ut med en stemme så stolt og klar at den kunne høres gjennom hele lokalet:

– “Mamma ELSKER sånn her!”

I et magisk lite øyeblikk stoppet tiden opp.

Alle slapp hva de hadde i hendene og snudde seg rundt. Og der sto hun. Rød som en nykokt hummer.

Ah, for et herlig øyeblikk.

Blikket hennes mens den lille pjokken sto der og viftet med sjokoladen.

Kinnene som raskt ble røde som en moden tomat.

Kleinheten fra stillheten.

Hodet som sakte senket seg i stille skam …

Priceless.

Og Christina bare …

/ Takk skarru ha, plutten!

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *