Noen ganger glemmer jeg helt at jeg ikke er ungdom lenger. Jeg kan føle meg ung som en sel og kvikk og pigg som en 18-åring, men så får jeg plutselig virkeligheten slengt rett i fleisen.
I natt hadde jeg båtvakt hele natta med to hyggelige karer. Vi ble sittende og prate skit rundt kaffekoppen, om gamledager, fest og moro. Så kommer vi inn på temaet musikk og plutselig ble det spilt av en låt fra det året jeg var russ.
Björn Rosenström – Pojkarna. År 2000. Tiden vi trodde at årsskiftet ville føre med seg at alle minibanker skulle klikke i vinkel og at flyvende biler var rett rundt hjørnet. Det var en optimistisk tid, en futuristisk tid, en tid med spent forventning og en udefinert ærefrykt for fremtiden.
År 2000. Et nytt millennium. Alt kan skje nå.
Sangen bringer frem gamle minner og jeg sier lystig:
– Hah, det var jo russesangen vår det der! Oh man, good times altså. År 2000 dere, det var tider det, hæ? Gud hjælpes så mye rart man fant på den gangen, ey?
Begeistringen i rommet punkteres som med en nål.
Et klamt teppe legger seg om stemningen. En merkverdig stillhet oppstår, før en av guttene svarer spakt:
– Ehm.. ja, jeg ble jo faktisk født det året jeg da…
Brått føltes det som om jeg bare er en ørliten bit med fyrstekake unna å gå av med pensjon.
Foran meg hadde jeg en termos full av traktekaffe og en nistepakke med godt pålegg. De hadde Fanta Exotic og Pringles. Heldigvis var jeg rask på labben med å fiske opp mobilen og snappe litt for å skape et slags ungdommelig alibi.
Det ble ikke noe bedre da vi fant en ødelagt gammel fasttelefon i et skap, en sånn med nummerplate og dreieskive. De skjønte ikke bæret av hva det var for noe og jeg måtte til med å forklare.
Det var først da jeg brukte ordene “Da jeg var ung …” og la i vei med en lang forklaring om hvordan det var å vokse opp med fasttelefon og datamaskiner uten internett, at jeg innså at jeg faktisk var akkurat like gammel som begge de to andre.
Til sammen!
… da føler man seg brått litt gammel 😉
/ Men fyrstekake er sabla godt da 😉
