Det er så rart når man møter kjendiser man har sett på tv så utrolig mange ganger. Hjertet dunker litt hardere og man begynner automatisk å stamme. Plutselig blir man usikker på hva man heter og svett i håndflatene.
Sånn var det da jeg plutselig møtte på Tone Damli i natt. Så pen og samtidig så utrolig hyggelig. Jeg prøvde å late som ingenting, men inni meg hamret hjertet. Starstruck nå.
Hun tok meg inn til sitt rom på hotellet, ikke for noe snuskebusiness eller noe, bare for å prate tror jeg, men uansett kjente jeg noe presse på brystet. En merkelig følelse jeg ikke har kjent på lenge. Var det den uvanlige situasjonen eller var det kanskje kjendiseffekten? Eller var det kanskje… kjærlighet?
Midt i en setning stoppet vi begge opp og ble stående stumt og se på hverandre. Og jeg kjente presset i brystet hardere enn før og jeg visste at det var noe spesielt. Så plutselig skjedde det noe rart.
Helt uten forvarsel begynte jeg å skli ut av rommet og Tone ble mindre tydelig mens presset på brystet ble større. Jeg ble dratt opp og ut av taket og vipps så var hun borte. Presset på brystet var der fortsatt. Var det kanskje kjærlighet?
Så åpnet jeg forsiktig øynene og hun var borte. Alt jeg så var to langstrakte pysjebein som lå diagonalt over dobbeltsenga. I puteenden av den andre madrassen lå et bustete lite pluttehode og smattet søtt i søvne, på min banehalvdel av senga lå føttene. Begge to godt plantet rett i brystkassa til pappa.
Jeg så på den lille gutten der han lå så fredelig og vakker mens han pustet beroligende og harmonisk. Og jeg skjønte at jeg til dels var sanndrømt. Presset på brystet fra ti myke små pluttetotter var så definitivt kjærlighet.
/ Sorry Tone
* Følg Pluttehjerte på Facebook *
