I dag skal jeg komme med noe så sjeldent som en bokanbefaling!
Ikke fordi jeg ikke leser bøker så ofte, for jeg elsker å lese, men etter at jeg ble fattern har det gått heller sakte på bokfronten.
Jeg begynner på en bok med ungdommelig entusiasme og overmot, og i starten går det som en drøm, men så kommer det en periode med trøtte kvelder og vipper meg av pinnen og plutselig er boka glemt. Dager blir til uker og vipps er jeg helt ute av historien og må starte forfra igjen.
Men nå har jeg endelig lest ferdig en bok og det i seg selv er en stor stjerne i boka bare der!
… eller okei da, for å være dønn ærlig, så har jeg fortsatt et par sider igjen, men det er akkurat det som er så fantastisk med denne boka. Det er ikke så farlig hvordan den ender, for den er så utrolig velskrevet og gnistrende godt fortalt at jeg stortrives med hver eneste side uansett.
Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om selve handlingen annet enn at det er en roman om to ulike menneskers skjebner under andre verdenskrig og hvordan deres liv krysser veier.
Men tross den spennende historien er det faktisk språket som først og fremst fanger meg. Mang en gang har jeg lest noe så fantastisk godt skrevet at jeg har måttet legge ned boka og bare smatte på setningen som en karamell.
“Alt lyset vi ikke ser” er noe så sjeldent som en bok så velskrevet at språket i seg nesten overskygger handlingen. Og det er i sann en sjelden perle, spesielt i en bok der handlingen er utrolig spennende, velkomponert og interessant. Og dette er bare den norske oversettelsen! Jeg tør nesten ikke tenke meg hvor godt denne må sitte på originalspråket.
Så hvis du ønsker deg en velskrevet, spennende og knallgod bok å gå inn i sensommeren med – dette er boken for deg.
P.S. Bak på boken står det samlet en drøss med sitater og innsalgsargumenter fra anmeldere verden over, men egentlig hadde det holdt om de bare skrev dette:
“Så god at selv en sliten småbarnsfar har lest den ferdig!”
/ God lesning 🙂
* Følg Bokhjerte på Facebook *