Unnskyld

Jeg skjønner at det var dumt av meg. Jeg hadde jo ikke regnet med at du skulle bry deg, men jeg skjønner nå at jeg har dummet meg ut. Jeg tar selvkritikk og legger meg flat. Jeg mener skikkelig flat altså, helt der nede der hybelkaninene rår.

For her i går skrev jeg et innlegg om å nyte tiden i solveggen, jeg fabulerte og drømte om vårens mange gleder og jeg ga vel egentlig vinteren det glatte lag. Lite visste jeg at Kong Vinter brukte fritiden sin på å lese pappablogger …

For han har svart, ved Odins skjegg som han har svart! Snøen angriper oss fra alle kanter, biler står langs veien, busser nekter å kjøre og verden går helt i stå. Det som for bare få timer siden var et lystig paradis for vårens mange gleder har blitt redusert til Kong Vinters kaotiske boltreplass.

Tirsdag:

 

 

Torsdag:

 

Tirsdag:

 

Torsdag:

 

 

Sånn atte, neida så …

Men men, aldri så galt at dette ikke er godt for noe 😉

 

Nyt livet i solveggen

Finnes det egentlig noe bedre enn å sette resten av verden på pause og bare nyte livet i solveggen?

/ sponset innlegg

Endelig er våren her og med våren kommer så fantastisk mange fine stunder, for våren det er årets beste tid.

Kanskje aller best er disse stundene nå helt i starten når man aldri helt forventer dem. En dag kan det snø og være surt som et regnskapsår, men så slår det om og blir tidenes beste påskestemning.

 

En kaffekopp, en plutt og et rolig kvarter i solveggen #lykke

 

Og det er noe helt spesielt med vårsolen, man blir så utrolig takknemlig for å henge ut med den. Ikke som om sommeren, for da forventer man jo såpass, men om våren føles alt som en bonus. Man setter alltid like stor pris på en knalldag i solveggen med fregner på nesa og lyden av en gressklipper i det fjerne.

Så er det jo også noe visuelt vakkert og symbolsk flott over blomstene som hilser våren blidt velkommen. Opp fra vinterdvalen spretter de og strekker seg mot solen i et langt og fargesprakende gjesp.

 

 

Men så er det også så fort gjort å bare haste seg gjennom dagen uten å stoppe opp og ta seg tid til å nyte slike øyeblikk. Og det er synd, for på dager som dette er det grunn til å spørre seg: Finnes det egentlig noe bedre enn å sette resten av verden på pause og bare nyte livet i solveggen?

Legge hodet bakover, kjenne sola varme og ta inn livet i lange drag. Det er balsam for sjela det. Ekstra bra blir det selvfølgelig med en liten sjokoladebit, en skål med nøtter eller noe annet godt å bite i. Og selvfølgelig en god kopp kaffe.

 

 

Og det finnes en kaffe for enhver anledning. Små fyrrige espressoer for trøtte morgener, enorme kopper for kaffeslabberas med gode venner, bålkaffe med kvister og gruff etc. Men for lun og sval kvalitetstid i solveggen er det greit å gå for en sikker vinner.

Nespresso passer perfekt når livet skal nytes i lange drag. Med Lungo-variantene får du en stor kopp utsøkt kaffe i flere deilige smaker. Selv er jeg kanskje aller mest glad i Linizio Lungo som er en rund og mild kaffe med undertoner av malt og kornblanding.

Men klart, på morgener som starter noen timer tidligere enn planlagt er det ingenting som kan redde dagen som en smaksrik og fyldig Fortissio Lungo. Da er det fint at Nespresso har et stort sortiment og en kaffe for enhver anledning.

 

 

Sjekk sortimentet og finn din favoritt

P.S. Når du først er inne og bestiller kaffe, så MÅ du også sjekke ut Caramelito” som er en spesialvariant med smak av karamell. Har akkurat bestilt en bråta av disse selv og den kan anbefales på det varmeste for når du ønsker å prøver noe litt annerledes.


/ skål!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Selvangivelsens høye beskytter

Med bare kort tid igjen til selvangivelsen skal leveres inn har jeg landet på en viktig beslutning: Jeg trenger en regnskapsfører!

Så var det den tiden av året igjen. Kvitteringsbunker høye som fjell velter over meg, bilag og tall hagler rundt ørene og hodet fylles av kaos. Jepp, det er tid for selvangivelse.

 

 

For de aller fleste har dette blitt en smidig prosess helt fri for noen form for smerte, bare et raskt overblikk og et klikk, så er det unnagjort, men som selvberget enkeltpersonforetaker blir biffen straks litt mer blodig.

Og her får jeg virkelig svi for at jeg er av den idiotiske rasen med folk som bare slenger alle kvitteringer i en skuff i løpet av året og tenker at det tar jeg i morgen. Og i morgen ja. Og plutselig har det blitt et helt år med morgendager og vipps så sitter man her med stressflass og harehjerte.

I tillegg til kvitteringspotpurriet som venter i skuffen, så er dette også første året jeg for alvor må føre regnskap selv. Etter et langt år med utlegg og inntekter og hva som ser ut til å være 9734 parkeringslapper skal jeg for første gang føre næringsoppgave, MVA-regnskap og gudene vet hva.

Heldigvis er jeg godt forberedt, for jeg hadde jo tross alt bed. øk. på BI for snart 10 år siden … Var det E jeg fikk i bed. øk. til slutt da? Crap, først nå innser jeg at jeg burde fulgt bedre med og ikke bare tenkt på kaker hver gang noen snakket om moms.

 

#schkæptisk

 

Så med et kaotisk hav av papirlapper foran meg og en stormfulll sjø av tanker i hodet har jeg landet på beslutningen om å skaffe meg regnskapsfører. Jeg burde vel strengt tatt klart å gjøre dette selv, men jeg ser meg nødt til å kalle inn eksperthjelp akkurat i år. Og da henter jeg ikke inn en hvilken som helst heller.

Han er en notorisk kremmer som ikke er redd for å skvise kundene for penger, han har vist seg meget dyktig med tall i året som har gått og han viser mer økonomisk teft enn Hallgeir Kvadsheim. Jeg snakker selvfølgelig om daglig leder i Plutten Frukt & Tobakk, Mr. Plutt himself.

 

Alt linet opp og klart for revisjon.

 

Du vet du har valgt riktig regnskapsfører når han ikke engang tar seg tid til å hoppe ut av pysjen før han begynner på regnskapet. Så nå burde det endelig bli orden i sysakene!

Fullt mulig at jeg får en aldri så liten telefon fra Skatt Sør utover året, men det er ikke så farlig. Det tar vi i morgen 😉

 

Ser ut til at jeg kommer til å stå oppført med 10 av det meste i år gitt

 

/ No regnskap, no cry

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et øyeblikk i skogen

Så satt vi plutselig der på en benk i en skog og kjente litt på kjærligheten.

Som travle småbarnsforeldre er det lett å la øyeblikk som dette skli med i dragsuget av arbeidsoppgaver og klesvask og smokkekoking, men når man endelig tar seg tid til å sette verden på pause, blir man fort som nyforelsket igjen.

For det er noe med å ta seg tid til å se hverandre. Uten barn, utenfor huset. Bare nyte hverandres selskap uten forstyrrelser, om enn for bare fem minutter.

Det gjorde vi i dag. Jeg vet ikke om det var den friske vårluften, en relativt grei natts søvn eller kjærligheten som oppstår når to hender møtes i et romantisk øyeblikk, men noe var det.

Vi ble sittende å prate om hvorfor vi ikke gjør dette oftere mens vi nøt varmen fra vårsolen og utsikten over Larviksfjorden fra toppen av Bøkeskogen.

Plutselig kom jeg på at det var jo ting som dette vi flyttet til Larvik for. Uten at jeg helt kan sette fingeren på det, så er det noe spesielt med Larvik. En lun atmosfære og en klokke som tikker bare litt saktere enn i Oslo.

Men sånt er lett å glemme når hverdagen fylles med gulpekluter og yoghurtflekker. Man glemmer at det også finnes en verden utenfor husets fire vegger, spesielt i det slapsete vinterhalvåret.

Men nå har våren meldt sin ankomst og optimismen kribler i magen som sommerfugler. Det er lett å bli forelsket på en dag som dette, når solen varmer i kinnene og fuglene jubler i kor.  Alt man trenger er litt tid. Og en benk, i en skog, i armene på den du har kjær.

 

 

Og en time med svigers som barnevakt 😉

P.S. En ting sliter vi derimot med her i Larvik, og det er å få nok barn. Toppsaken i lokalavisa var nylig at det er alt for mange barnehageplasser til overs. Samtidig ligger leiligheten til barnevakten vår ute til salgs, så hvis du kunne tenke deg å flytte hit og hjelpe til med befolkningsveksten, eller bare er snusen på en fin leilighet, sjekk annonsen her.


/ Ja til mer sussing på benker

* Følg Vårhjerte på Facebook *

9 måneder som sofagris

Det er jo ikke så ofte jeg skriver om hva jeg driver med sånn utover blogging, tacomekking og bleieskifting.

Vel, som du kanskje vet eller ikke vet, så har det nå gå nøyaktig ni måneder siden startet jeg Sofagrisprosjektet, et ett-årig prosjekt for å komme meg i bedre form.

Prosjektet har hatt sine oppturer og nedturer, men det satt en støkk i meg da jeg plutselig innså at det har gått en periode med prøving og feiling tilsvarende et helt svangerskap! Det føles som en ørliten evighet siden jeg startet med dette prosjektet (23. juni), men så er det faktisk ikke lenger enn et helt normalt svangerskap.

Gjennom begge våre svangerskap har frua vært i tidvis dårlig form, deriblant kjempekvalm i flere uker (måneder?) i strekk, og først nå har det gått opp for meg hvor lenge det faktisk er. 9 måneder med forventning, bekymring, smerter og forandring. Det er lenge det!

I hvert fall når man legger til at man har en fødsel å “glede” seg til på slutten av det hele.

 

 

Det fikk meg også til å innse akkurat hvor tøffe damer er. For i løpet av mine ni måneder har jeg gått på flere smeller, lagt prosjektet på is under den verste julematbonanzaen, variert i både form og variasjon, men kvinner står løpet ut uten å mukke. Vel, for det meste da.

Noen ganger må det gråtes en skvett og andre ganger blir pappa kjeppjaget ut for å kjøpe sjokolade kl. 03 om natten, men det skulle egentlig bare mangle.

Men la oss ikke ta den sammenligningen noe særlig lenger, for det er bare et spørsmål om tid før jeg valser ut i noe som blir helt feil. Så da avslutter jeg heller bare med å si at det er tre måneder igjen av prosjektet og at det nå endelig begynner å ta litt form her og at det blir en liten bildespesial rundt 23. juni.

Spesielt spent på å se hvordan den åletrange t-skjorten jeg pakket ned for 9 måneder siden ser ut på kroppen ett år senere..

 

23.06.2014

 

Så blir det spennende å se hvor det hele ender, men for nå ser man altså slik ut:

 

 

12 uker igjen, det er nå det virkelig begynner 🙂

Les mer på Sofagrisprosjektet

Skjelett i skoskapet

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Tidligere i dag postet Peter et innlegg om hva vi har drevet med i helgen; nemlig rydding. Les: “Ukas krangel – skoskapet”.

Og jeg innrømmer gladelig at jeg storkoset meg i hele går, fordi det altså viser seg at etter år med klaging – år med grenseløs irritasjon over min beskjedne skopark, så er det altså min kjære mann som eier flest sko her i huset.

Hah!

Jeg må innrømme at det kom litt uventet, men jeg syns uansett det var på sin plass å hovere. I hele går. Deilig var det. Deilig!

I dag skulle jeg rydde bort vinterstøvlene mens lillesnuppa sov formiddagshvilen sin, og da jeg åpnet skapdøra på gjesterommet, oppdaget jeg tilfeldigvis en stor eske som tok opp hele plassen på nederste hylle. Den hadde liksom kilt seg helt fast, så jeg måtte røske den ut. Lokket spratt opp, det var tydelig at denne esken hadde vært sprekkeferdig over lengre tid. Og mot meg lyste sko. Drøssevis med sko. Esken var stappfull. Av mine sko.

En eske med minst tjue par, som jeg helt hadde glemt. Og min eneste tanke var ikke at det er flaut å eie tjue par som jeg ikke har savnet siden sist jeg så dem. Nei, det eneste jeg tenker er at dette må aldri Peter få se.

Jeg tenker meg om et øyeblikk.

Så henter jeg teip og sprittusj.

 

 

Sånn, da ordna det seg 🙂

 

/ Christina 2 – Peter 0

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Ukas krangel – Skoskapet

Før helgen gikk vi løs på haugene med gamle arveklær og slitte filler. Det blir jo fort litt jobb ut av sånt, men fy søren så deilig når man er ferdig! Plutselig har man orden i sysakene og luften blir med ett litt deiligere å puste inn.

 

 

Med ny iver og ryddeglød fant vi derfor ut at vi skulle gyve løs på resten av huset også. Hvert eneste rom og skap skal endevendes for rydding, kasting og sortering.

Allerede i første hylle fant vi så utrolig mye rart som bare har ligget på vent helt siden vi flyttet og vi innså hvilket kaos som gjemmer seg bak mange skapdører.

Det vil jo selvfølgelig ta oss brorparten av 2015 å bli ferdig, men det kommer til å komme godt med, for rot i skap gir rot i hodet, og rot i hodet gir rot i alt. Man blir jo faktisk ubevisst irritert og grinete av å ha det rotete, spesielt andres rot og unødvendig rot som kunne vært unngått.

Lenge har jeg for eksempel irritert meg over skogarderoben til frua. Hvem trenger sååå mange par med sko? Hvor enn jeg snur meg ser jeg en av hennes minisko og selv om jeg har nevnt dette ved flere anledning ser jeg ingen bedring, men endelig var dagen kommet for å gjøre ord til handling.

Alle skoene ble lempet ut og linet opp for sortering, UFFing og kasting. Snart fylte de hele gulvplassen der ute.

 

 

– “Herregud, Christina. Hvor mange par med sko har du egentlig?” sa jeg oppgitt og begynte å telle over.

– “Jommen, man trenger jo-“ skulle hun til å forsvare seg med.

– “…elleve og tolv. 12! 12 par sko har du, og det er bare her nede i gangen. Hva i all verden skal du med tolv par sko? Du har jo bare to bein eller?” sa jeg både litt oppgitt, triumferende og ertende siden jeg etter så lang tids frustrasjon endelig hadde fått bevist mine mistanker.

Hun sto helt stille og svarte ikke. Bare nikket hodet frem og tilbake mens hun så over haugen. Hun telte. Så var hun ferdig og så opp på meg med et blikk som alltid betyr trøbbel.

Det lure smilet, gnisten i øyet og den lille krøllen i munnviken – alle disse tegnene på at bordene plutselig har snudd.

– “Å ja… 5 par mindre enn deg altså?”

Jeg talte raskt over, det kunne ikke stemme. 17 par sko med mitt navn på. Det stemte. Sjokk. Vantro. Stillhet. Det er jo en uskreven regel at kvinner har flere par sko enn sin mann! To av parene var riktignok tøfler, men det gjør jo ikke saken det spøtt bedre.

Men min hevn kommer, for så snart vi er ferdige i første etasje står badet for tur, og der blir det andre boller. Min ene stusselige deodorant mot 98 håndkremer! Den kampen kan jeg ikke tape. Og da er det min tur til å være hovmodig og fæl, akkurat slik jeg hadde gledet meg til med skoene.

 

Muhahaha!

 

/ Mvh forfordelt tøflus

* Følg Skohjerte på Facebook *

Hei sveis

Altfor lenge har altfor langt hår gitt meg altfor mye hodebry, så i dag var det kroken på døra.

Før var alt så mye enklere. Da jeg var ung og lovende fikk jeg alltid høre at jeg hadde så tykt og mye hår at frisørene måtte bruke en egen saks for å tynne det ut.

I det siste har jeg derimot uroet meg litt for om de kanskje gikk på litt for hardt med den saksa, for nå synes jeg det begynner å glissent og tynt i hyssingen. Vikene er på tapende front selv om månen holder stand.

Jeg er kommet dit i livet der håret faktisk bare ser mer pistrete ut dess lengre det blir og ganske lenge har jeg lurt på hvordan det ville sett ut om jeg bare fjernet alt.

Jeg trenger ikke dra til frisøren en gang, for de siste årene har jeg vært min egen frisør etter at en søt frisørinne jeg en gang i tiden var litt småforelsket i knuste mitt hjerte da hun solgte meg et ekstrakt som skulle stimulere hårveksten … #heartbreaksmiley #denfølelsen #georgecostanza

Så det ble aldri oss to.

Men nå har jeg akseptert min skjebne. Det vil bli en god stund til noen frisør klager over tykt hår på denne nøtta igjen.

Dessuten, og som et utmerket påskudd og/eller en fantastisk dårlig unnskyldning, så går det også lus i barnehagen til plutten for tiden, så da kan det jo være greit å gjøre en solidarisk innsats for fellesskapets beste.

Så derfor..

 

Før …


Etter

 

Tja, det ble jo ikke så halvgæli, gjorde det vel? Hvor lenge jeg har tenkt til å ha håret slik vites ei, men det er i hvert fall ydderst usannsynlig at jeg kommer til å gå tilbake til denne med det første..

 

 

Det tror jeg 25 år med evolusjon har satt en stopper for 😉

… så får jeg bare håpe at bolleklipp ikke blir på mote med det første, men at “serbisk dørvakt” blir siste skrik i vår.

 

/ P.S. Ingen lus oppdaget.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ulvebittet

Da jeg var ung, kul og hipp husker jeg vi gutta hadde et begrep også kjent som “Ulvebittet”.

Altså at man våkner opp ved siden av en dame som har sovnet på armen din og dermed låser deg fast til senga. Målet er jo selvfølgelig å fortest mulig komme seg hjem, ubemerket som en ninja i natten, men i frykt for å vekke vedkommende vurderer man heller å gnage av seg armen enn å dra den ut og risikere å vekke henne. Ref. Ulvebittet.

 

 

Jeg har inntil ganske nylig trodd at jeg aldri ville møte en slik problemstilling igjen, for jeg trodde jo at jeg var lykkelig forlovet med frua i mitt liv og godt etablert i en lykkelig familie og alt. Men så da, i det siste har det nemlig skjedd litt ting på privaten.

Jeg har møtt en dame.

Og jeg må vel ærlig innrømme at jeg er nyforelsket igjen.

 

z9htPixJR7

 

Problemet er bare at hun sovner på armen min stort sett hver eneste kveld, og når jeg legger henne ned blir armen låst fast under henne. Dette etterlater meg i en håpløs situasjon der jeg må velge mellom å risikere å vekke henne eller bli liggende der oppe resten av kvelden.

 

 

Problemstillingen er kanskje den samme, men situasjonen er ny og et nytt begrep er født.

“Lilleulv-bittet” <3

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Date med frua

I går hadde vi intet mindre enn TO historiske hendelser her til lands som begge inntreffer nesten like sjelden: Total solformørkelse og en lunsjdate for frua og meg.

Det har vært travle uker siden vi ble tobarnsforeldre i oktober, dagene har stort sett bestått av å få på plass rutiner for hvordan man sjonglerer to barn som på forskjellig vis har behov for like mye oppmerksomhet. Og når man i tillegg får servert en god dose sykdom på sølvfat stort sett hver uke siden nyttår, ja da sier det seg jo selv at gårsdagen var svært etterlengtet.

Svigerforeldre åpnet dørene på vidt gap for vogn og vippestol og stellebager og leker og tåteflaske og reservemelk og to små barnebarn, før de dyttet oss ut døra med ordre om å kose oss. Og mens vi stod og ventet på heisen kikket vi på hverandre, og innså at vi begge tenkte akkurat samme tanken:

– “Å herregud, vi skulle ikke bare…?”, begynte jeg.

– “..fått tak i et ledig hotellrom?!”, fortsatte frua.

Og så skrattlo vi gjennom hele heisturen fordi vi vurderte å ringe Farris Bad og høre om de hadde hotellrom på dagtid for timesutleie … #goodtimes

Tenk så deilig! Kun søvn. Helt uforstyrret. Ingenting annet. Men vi fant fort ut at de sikkert ikke hadde trodd på oss uansett.

Men så plutselig satt vi der, på Hungry Heart Café, vårt yndlingssted over alle kafeer i mils omkrets. Nykvernet kaffe med kokosmelk (et must for trøtte tryner), leskende energi-smoothie (ingen forklaring nødvendig) og økologisk mat i verdensklasse. Vi pratet uten å bli avbrutt, ingen spyttet ut maten etter å ha tygd litt, ingen maset etter verken druer, aprikoser eller barne-tv.

 

Hungry Heart <3

Quinoaboller med råkostsalat. Yum!

 

Bare oss to, deilig mat og en tilsynelatende evighet av ledig tid. Vi var i himmelen. Vi var ikke lenger klokkas lakeier, snarere tvert i mot. Og det var helt magisk. Fargen kom tilbake i ansiktet og kjærlighet var i luften. Det er ikke mer som skal til for to slitne småbarnsforeldre.

 

Og en liten godbit til dessert 😉

 

Neste stopp var den fiffige klesbutikken Andersen for å plukke ut raffe filler til far. Det har seg nemlig slik at jeg skal på fest med bloggfiffen i Side2 neste uke og da tenkte jeg å gjøre et seriøst forsøk på å ikke se ut som en boms. Jeg har alltid følt meg som en sel på trehjulssykkel i klesbutikker, spesielt når man blir tvunget til å prøve bukser så trange at de helt ubevisst får deg til å begynne å snakke som en svensk servitør.

Heldigvis hadde butikken en behjelpelig herremann å avse, så da ble det orden i sakene. Her er et lite knippe bilder fra catwalken.

 

 

 

 

Og to store handleposer senere var vi tilbake i heisen på vei opp til svigers. Denne gangen med glød i kinnene. To slitne småbarnsforeldre hadde forlatt leiligheten bare få timer tidligere, et kjærestepar var nå på vei opp igjen.

Jeg tror det er viktig at man tar seg tid til slike ting, gjerne oftere enn én gang per solformørkelse. Vi ble i hvert fall enige om å prøve å få til en slik date minst én gang i måneden. Vi skulle selvfølgelig gjerne gjort det hver eneste dag, men da tror jeg kanskje barnevakta hadde flyttet til varmere strøk 😉

Men nå må jeg løpe, for etter vellykket date i går prøver vi å gjenta suksessen i kveld. Uten barnevakt riktignok. Så da blir det lunken/iskald biff til middag (som noen har sølt yoghurt på) og en romantisk kveld med bretting av klær foran tv-en.

 

 

/ Det er ikke så mye som skal til

* Følg Pappahjerte på Facebook *