Lenge har vi slitt med å få i plutten noe særlig med mat og akkurat da vi trodde vi hadde vunnet kampen har han tatt det til et nytt nivå…
For selv om grøt lenge har vært en sikker vinner om kvelden, har det i det siste gått treigt også på grøtfronten. Derfor har vi blitt nødt til å gå nye veier.
For noen dager siden satt frua sammen en fristende kveldsmattallerken full av artige fristelser i et håp om at noe skulle fange hans oppmerksomhet. Noen biter oppskåret frukt, litt bananpannekake, en brødskive med leverpostei og sylteagurk, noen “nutter” med avocado, en klype mandler og et par rosiner.
I starten gikk det sakte. Han plukket varsomt ut noen kjente favoritter og smattet forsiktig i vei. På tv-en rullet Masha & Mishka i kjent stil.
Når man bare har ett barn har man både tid og anledning til å sitte stille og kose seg med kveldsmaten sammen med barnet, men med to barn prøver man som best man kan å multi-taske. Og vipps så er én forelder oppe for å re opp senger, mens den andre er på kjøkkenet for å hente tørkepapir når et glass velter, en gulp hilser på eller annet.
Og da er plutten snar …
Vi foreldrene merker jo ingenting og er bare sjeleglade for å komme tilbake til den gledelige overraskelsen av at plutten har spist opp all maten helt på egen hånd. Hurra! Kanskje vi endelig har knekt koden og funnet en vinnerkombinasjon!
Glad og fornøyd får vi plutten i seng, vel vitende om at han vil sove godt med mat i magen. Så var det bare vi som hadde servert feil mat eller så har det bare vært en fase. Vel vel, nå er det i hvert fall forhåpentligvis over.
… tenkte jeg.
Det var selvfølgelig inntil begge barna hadde sovnet og vi begynte å rydde i stua for kvelden. På bordet sto den tomme asjetten til plutten med koppen hans vendt opp-ned oppå. Frua skulle akkurat til å sette asjetten i oppvaskmaskinen, da hun løftet på den tomme koppen. Eller skal jeg si, den “tomme” koppen …
For der, nennsomt organisert og kamuflert, lå stort sett all kveldsmaten i komprimerte stabler.
Ja vel ja, så vi er der. Utspilt og rundlurt, igjen!
Problemet nå er at jeg ikke vet om jeg skal være stolt eller bekymret. For på én måte er jeg jo stolt over at han tydeligvis er smartere enn begge foreldrene sine til sammen, samtidig er jeg også litt bekymret over at han allerede nå kan klekke ut planer så utspekulerte at de kunne passet inn i en episode av Prison Break.
Så er jeg vel også litt irritert over at jeg ikke kom på det trikset der gjennom alle mine år med mislykkede forsøk på å prøve å lure meg unna kokt torsk …
/ Takk for maten
* Følg Pappahjerte på Facebook *
