Barnehagen er et fantastisk sted og jeg er evig takknemlig for dens eksistens, men å ha et barn i barnehagen betyr også at ingen uker er trygge. Jeg synes sjeldent det går to uker på rappen uten at plutten pådrar seg et eller annet.
Denne uken hadde jeg et naivt håp om at han skulle holde seg kvikk og pigg, men vi er ikke kommet lenger enn til tirsdag og allerede nå kan jeg kaste kupongen. For når pjokken ligger og bjeffer som en schæfer hele natten gjennom, vet man hva slags dag man har i møte. Ikke en dag for historiebøkene.
Men men, som det heter: når livet gir deg sitroner, lag limonade. Så her gjelder det å gjøre det beste ut av det man har. Fyre i peisen, lage litt kakao, dra på seg kosebuksa og finne på ablegøyer. Og vipps så blir ikke dagen så halvgæli likevel!
Slik som når en sulten, trøtt og småsur pappa må ut og gå morgentur med vovsen samtidig som plutten ønsker å komme seg ut for å se på den spennende nysnøen. På med dressen og lua, alle mann ut! Her skal det akes før frokost 🙂
Når det har kommet så mye snø i løpet av natten er det bare én ting å gjøre …
Vovsen i én hånd, akebrettet i den andre. Og så snart hunden er ferdig luftet …
Wiii!
Og når man kommer hjem igjen er det opp i senga, vekk med dyner og puter, på tide å lage hoppeslott!
He´s flying!
… og det gjelder selvfølgelig ikke bare for småpjuske småtasser, men også for småtrøtte gammeltasser.
Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er fattern!
Men men, får vel være såpass ærlig å si at det blir ikke sent på oss i dag. Vi får se ferdig Der Untergang en annen dag. Har jo brukt halvannen uke på den allerede, så en kveld fra eller til spiller ikke så stor rolle 😉
Tiden er en av tingene som endrer seg mest når man går fra ett til to barn. Tid til å kunne gjøre ting på egen hånd, til å gå på do i fred, tid til å være noe annet enn bare fattern. Med to barn i hus er det alltid noe å gjøre.
Hardest av alt har det kanskje gått utover fritiden. Jeg klager ikke altså, jeg bare konstaterer det. Fritid er ikke hva det en gang var. Så sent som i forrige uke måtte jeg le av meg selv der jeg satt på potta med døra åpen mens jeg vugget barnevogna med lillesnupp oppi. Har ikke bildebevis fra denne episoden, men alle >1-barnsforeldre vet at det stemmer.
En av tingene jeg liker å bruke fritiden på er å trene. Før lille fersken kom til verden var jeg inne i en skikkelig god steam og sto opp før hanen for å trene. Jeg sto klar utenfor treningssenteret det minuttet nattlåsen ble skrudd av og jeg var tilbake før frokost.
Men så fikk man plutselig to små barn å sjonglere og da raste hele kabalen sammen og en stund har jeg kavet rundt i blinde uten å finne tilbake til rytmen. Derfor gjelder det å tanke nytt. For min del trenger jeg absolutt ikke å sette av en halv dag på treningssenteret for å føle at jeg får trent, det holder lenge med en joggetur, noen push-ups og et par spensthopp.
Og det var først nå i helgen at jeg endelig kom opp med en genial løsning: Gjør barna til en del av treningen!
Jeg hadde helt glemt joggevogna jeg kjøpte for rundt to år siden som bare har stått og støvet ned på bakrommet. Den passer jo helt perfekt for en liten pjokk som er glad i fart og spenning! Sitte foran mens pappa løper bak og er motor, det er jo topp stemning! Han får frisk luft og action, jeg får ekstra motstand og tid til å trene. Genialt!
Tommel opp 🙂
For å gjøre treningsøkten komplett kan man alltids slenge på et par push-ups og sit-ups også. Nå tar ikke dette så fryktelig lang tid, men også her kan man selvfølgelig ta med barna for økt motstand og glede. Take it away, Fersken!
Push-ups med nesekos på hver repetisjon
Sit-ups med “vektskive” for økt motstand og kos
Squats og baby på strak arm i én og samme øvelse
Tar man med seg et av barna i dusjen etterpå har man dessuten gjort unna dagens badeøkt også. Dermed har man på en liten time rukket å slå en hel haug med fluer i en smekk. Trening, tur og triveligheter i én pakke, det får bli dagens stalltips til alle småbarnsforeldre som kjenner tidsklemma kile i nakken 🙂
Vi synker sammen i sofaen. Endelig er det meste av dagens arbeidsoppgaver unnagjort, nå skal det endelig nytes film. Det er søndag kveld og i sofaen sitter to par slitne joggebukser. Lillesnupp dormer i fanget til mamma, bikkja snorker på teppet sitt og babycallen opp til eldstemann gir ikke fra seg et eneste knirk. Endelig tid for film.
For noen dager siden begynte vi å se på storfilmen Der Untergang og har nå, etter flere filmkvelder på rad, kommet oss rundt 45 minutter uti. Det er jo ikke ofte man får mange minutter sammenhengende med filmro med en liten ammebaby på slep, men i kveld ser ut til å være kvelden. Kanskje rekker vi faktisk å se ferdig hele?
Vi smelter ned i sofaen og trykker på play. Plutselig, bare sekunder senere, så smeller det! Først skvetter jeg så jeg nesten ramler ut av sofaen. Først tror jeg det er filmen, men der er alt rolig. Ingenting på gang på babycallen heller. Så smeller det igjen! Da først kjenner jeg igjen lyden. Jeg ser bort på frua som sitter og knaprer på en gulrot.
– Kødder du?
– Hva da?
– Du kan ikke seriøst mene at du bråker så mye når du spiser?!
– Sorry da, jeg bare fikk så lyst på gulrot.
Jeg mumler surt, men snur meg tilbake til min faste plass i sofaen. Så trykker jeg på play.
Så smeller det igjen! Store knas som om en bulldoser valser over taket vårt.
– Øy, kom igjen da! Det er jo ikke mulig å høre filmen jo!
– Men hallo, det må da være lov å ta seg en gulrot eller?
– For alle andre ja, men tydeligvis ikke for deg. Vet du hva som er problemet? Du har bråkehue du!
– Bråkehue?
– Bråkehue, ja. Et sånt hode som bare forsterker lyden når du spiser. Å høre deg spise er som å være på rockekonsert.
– Seriøst Peter … bråkehue?
– Ja. Hører du noensinne lyder fra meg når jeg spiser? Nei, nemlig. Kjevene dine bråker jo så fælt at du kommer til å vekke naboene!
– Vel sorry, men hva skal jeg gjøre da?
– Nei, det er jo ikke så mye å få gjort. Bare … jeg vet ikke jeg. Tygg forsiktig eller noe
Så skrur vi på filmen igjen.
– Bråker det? Ble bare så fysen serru.
Så går det noen få strakser og hele debatten er glemt. Jeg synker inn i filmen og blir helt oppslukt av handlingen. Jeg kjenner det på kroppen når det smeller og knaser i bygningene når russerne gjør sitt inntog i Berlin.
Det smeller noe veldig faktisk! Wow, for noen lydeffekter på denne filmen, det føles nesten som at lyden kommer fra … hei, vent nå litt. Jeg snur meg mot Christina og der sitter hun med en neve mandler og mumser i vei som et ekorn.
– Seriøst, deg igjen?
– Hva er det nå da?!
– Hører du ikke deg selv eller? Det er som om du har dyttet en mikrofon inn i munnen!
– Slutt å tull.
– Tull? Det børes ut som at vi er under angrep!
– Jaha, men hva skal jeg gjøre da?
– Spis svisker, yoghurt, bomull eller noe annet mykt. Nå som vi endelig skulle kose oss med litt film, kunne du ikke spist hva som helst annet? Sorry altså, men det funker faktisk ikke å se på film og høre på det bråkehuet ditt samtidig.
– Ok, jeg skal spise suuuperforsiktig. Du kommer ikke til å høre noe, jeg lover.
– Greit, du får én siste sjanse.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Nå er fattern litt småfysen også. Minutter senere kommer jeg tilbake med min egen lille tallerken med godsaker til filmen.
Ikke akkurat julemarsipan, men det får duge.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp er lei, trøtt og grinete. På tide å legge henne for kvelden. Christina forsvinner opp trappen og far i huset blir sittende og sjekke instagram mens minuttene snegler seg av gårde.
Frua kommer ned trappa uten lillesnupp på slep, gir tommel opp og med det er vi klar igjen. Ingen babyer i sikte, ingen høylytte bråkehuer, ingen flere problemer.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp knirker misfornøyd på babycallen og nå har vovsen våknet til også. Han stiller seg halvveis ute i gangen og stirrer forventningsfullt på oss mens halen logrer halvhjertet. Han er over middels klar for tur.
De to slitne joggebuksene ser på hverandre. Begge vet hva som kommer. En må opp, en må ut. Sjansen har passert, magien er brutt. Det blir ikke mer film i kveld.
Vi prøver igjen i morgen og da skal det endelig bli film!
Uten gulrøtter.
/ Er du også sammen med et bråkehue? Legg igjen din frustrasjon i kommentarfeltet 😉
Gjenoppdag skigleden med Norges triveligste råskinn!
/ sponset innlegg
For en stund tilbake fikk jeg en forespørsel om jeg kunne tenke meg å være med på et teknikk-kurs i langrenn. Min første tanke var at nordmenn er født med ski på beina, så hva er poenget? Likevel kjente jeg at nysgjerrigheten pirret.
Jeg har aldri vært noen rev i langrennssporet, men hvis jeg først kommer meg opp av sofaen, smører skiene og kommer meg på tur så får det meg alltid i godt humør. Eller vel, kanskje ikke alltid. Ikke når man kaver rundt som en full elg på glattisen, men når man sklir over påskefjellet i solsteiken med sekken full av kakao og appelsiner, ja da er det godt å leve.
Da jeg var yngre var jeg visstnok et råskinn på langrenn, men det er mange år siden nå, og selv om jeg, som alle andre nordmenn, er født naturlig god på ski, skader det sikkert ikke å finslipe litt på teknikken. Derfor ga jeg tommel opp for å bli med på kurs.
Og så, for noen få dager siden fikk jeg en rar telefon. Det var Odd-Bjørn Hjelmeset. Ja, the one and only Odd-Bjørn Hjelmeset ja. Først fikk jeg hakeslipp, så løp jeg ned til frua og pekte på telefonen mens jeg hoppet opp og ned og mimet ordene “Å HERREGUD DET ER ODD-BJØRN HJELMESET!!”. Til ham snakket jeg selvfølgelig bare rolig og nonchalant som skjæra på tunet, men på innsiden følte jeg meg som en Belieber.
Noen dager senere sto vi der, midt i skitraseen på Holmenkollen. Rundt oss beinfløy frenetiske Osloborgere som hadde gått mann av huse for å planke seg rundt i et veldig tempo med slim om munnen. Det første jeg gjorde, lenge før vi fikk ski på beina, var selvfølgelig å sikre meg en selfie. Ikke pokker om jeg skulle gå fra det møtet uten dokumentasjon.
#oddfie
Og så var jeg klar.
– Ålreit, så er det kanskje noen år siden sist, men nordmenn er født med ski på beina, så dette fikser jeg lett! tenkte jeg og hev meg over stavene.
7 sekunder senere vurderte jeg å søke om dansk pass, for borte var min medfødte intuisjon for å være god på langrenn og plutselig luktet det røde pølser av hele skidressen.Jeg innså raskt at god langrennsteknikk ikke kommer rekende på en fjøl.
Lookin´ good. Watch out, Petter Northug!
Brått gikk jeg fra løve til skinnfell og hadde vel mest lyst til å pakke ned skiene igjen, men heldigvis hadde jeg Odd-Bjørn der til å hjelpe meg. Med litt over middels peiling på langrenn var det ikke få ting han kunne lære meg og enda bedre ble det selvfølgelig med den fantastiske dialekten.
Nå er det ikke alle som er så heldige at de kan ha Odd-Bjørn ved sin side for å fortelle dem hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det, men det hadde jeg.
Og det kan du også!
Helt geniale teknikkfilmer!
For hvis du er litt snusen på å plukke opp langrennsskiene igjen, men ikke helt vet hvor du skal starte, har jeg en veldig god nyhet til deg!
G-Sport har i samarbeid med Odd-Bjørn Hjelmeset laget et sett med helt geniale filmsnutter som raskt og enkelt lærer deg grunnleggende skiteknikk for langrenn. I løpet av få minutter vil du få en lettfattelig og motiverende gjennomgang av flere teknikker innen både klassisk og skøyting.
Etter et par gjennomkjøringer er det bare å smøre skiene, hive på seg skidressen og komme seg ut i løypa for å prøve.
Godt utstyr er også viktig for den virkelig store skigleden, så husk å stikke innom G-Sport enten på nett eller i butikk dersom det er noe du mangler i utstyrsskuffen. G-Sport har alt du trenger innen langrennutstyr og i kampanjeavisen finner du alltid en drøss med knallbra tilbud.
Alt jeg venter på nå er at det skal komme litt snø til Larvik, så skal jeg ut og stå så ofte jeg kan, for nå har jeg endelig gjenoppdaget skigleden!
Takk skarru ha, Odd-Bjørn!
P.S. Beklager at jeg sa “Hæ?” så mange ganger, men det kan være litt vanskelig å forstå den trivelige dialekten din når man er sliten og andpusten. Jeg trodde du sa dobbelthake flapptak, men i etterkant innser jeg at det heter dobbelttak med fraspark.
Det har vært noen tøffe uker for hele Norges fotballfrue. Først bilderetusjeringen, så kommentarfeltet.
Og nå vet jeg hva du tenker: “Å nei, ikke enda en bedrevitende blodsuger som skal kapre til seg lesere ved å fortelle hele verden hva hun gjorde galt, hvorfor og hvordan opp i mente”.
Neida, jeg har ikke tenkt til det vettu. Jeg tenkte bare å komme med et vennligsinnet tips, fra én blogger til en annen.
Bildet skal liksom forestille oss to som prater sammen da. Jeg vet at det kanskje ikke ligner så veldig, men jeg har naturlig nok ikke et eneste bilde av oss to sammen. Men det var bedre enn alternativet i hvert fall…
– Hællæ!
Men uansett, here goes:
Kjære Caroline,
Med stor sannsynlighet leser du ikke denne bloggen spesielt ofte og kommer nok helt sikkert ikke til å gjøre det fremover heller. Vi har litt forskjellige interesser du og jeg. Du er kjempeflink på interiør og sånt, jeg er forferdelig dårlig. Du er råflink på å trene tidlig om morgenen og ta flotte bilder av joggesko, der skorter det litt for meg. Jeg er en kløpper på å lage kakao og der er jeg litt usikker på din kompetanse, men én ting har vi til felles: Vi har småbarn.
Sånn ser mine ut forresten.
Og i den anledning vil jeg bare komme med et tips til deg. Fra meg til deg, kun som en vennlig håndsutrekning, for det synes jeg du fortjener i disse dager.
For da jeg tidligere i dag leste artikkelen “Bak fasaden” i DN om noe av det du har gått gjennom de siste par årene, kjente jeg virkelig for å skrive dette tipset til deg. For nå synes jeg du har fått nok for en stund. Jeg unner deg ikke mer motvind og hull i asfalten fremover nå, for du er tross alt en stor inspirasjonskilde og en pionér som har gjort vei i vellinga for alle oss bloggere som har fulgt i ditt spor.
Så derfor ville jeg bare gi deg et stalltips som kan spare deg for den neste store katastrofen:
Nå som din datter etter hvert begynner å nærme seg barnehagealder og alt …
Det er lørdag morgen og litt for tidlig for min smak. Jeg ligger halvveis gjemt under et pledd på sofaen og klinger meg fast til en kopp kaffe. Ikke enda helt våken. På tv-en surrer Dora Utforskeren, og stemmen hennes gjør ikke dagen spesielt mye bedre.
Plutselig hører jeg en velkjent lyd fra kjøkkenet. En stol som dras over flisene. I rykk og napp, akkurat så mye han klarer mellom hver pause. Så kommer jeg ut for å se hva som er på ferde og der står plutten klar og peker mot det høye overskapet han vet at inneholder de skjulte skattene han er på jakt etter.
Jeg gnir meg i øynene, titter ut vinduet for bekreftelse. Ja, det er fortsatt vinter. Såpebobler er jo forbeholdt sommerhalvåret?
– Men plutten … såpebobler?
– Ja! Såpebobler! roper han entusiastisk.
Så tenker jeg to sekunder over saken. Hvorfor skal man ikke kunne blåse såpebobler om vinteren egentlig? Jeg innser at jeg ikke kommer opp med noe godt svar og selv om jeg ikke egentlig er helt klar for å gå ut og leke, har jeg verken hjerte, samvittighet eller lyst til å plukke opp der vi slapp med Dora. Den stemmen er som en hakkespett.
– Hei, I´m Dora, skal jeg gjøre hjernen din til hakkemat? (bilde: Viasat.no)
Så vi snører på oss, sæler på vovsen og sniker oss ut. Fortsatt sover det meste av nabolaget. Vel, kanskje ikke nå lenger, for både plutt og vovs boffer, hyler og jubler mens de viltert jager boblene som flyr av sted med vinden.
Klar som et hardkokt!
Angrip!
Teo i ferd med å gå helt bananer.
Førstemann!
Og vipps har man brent av en liten time med lek og moro. Hendene er fulle av såpekliss, plutten er andpusten og vovsen er utslitt. Fattern har fått seg noen vindkast i fleisen og våknet opp fra dvalen. Nå skal det bli godt å komme seg inn igjen, lage noe godt til lunsj og fyre litt i peisen.
Det er samme greia hver eneste gang. Jeg ramler over noe artig å ta bilde av og tenker engasjert at jeg endelig har noe som er verdig en snap. Glad og entusiastisk fisker jeg opp mobilen, klar for å snappe i vei.
Mens jeg finner frem mobilen begynner jeg å tenke på om jeg skal legge til noe tekst, hvem jeg skal sende snappen til, om jeg skal tegne på noen artige detaljer eller bare sende den au naturel.
Så er jeg klar, nå skal hverdagen snappes. Dette blinkskuddet fra min hverdag, enten det er en artig person jeg ser på toget, et par nye sko, en fasan på et jorde eller fredagstacoen som står klar. Hva enn det er, nå er øyeblikket her. Nå skal det snappes!
Er det bare jeg som er gammel eller skjer dette med alle? Uansett … det funker ikke lenger. Jeg orker ikke alltid måtte se det samme sure trynet hver gang jeg prøver å ta bilde av noe trivelig. Jeg orker rett og slett ikke å se mitt eget “fikle-med-mobilen-med-steinansikt”-uttrykk flere ganger. Sorry Snap, det er slutt.
For å gi dette innlegget en litt positiv avslutning og sparke i gang helgen på best mulig måte, legger jeg ved et rykende ferskt bilde av en smilende plutt som gir tommel opp 🙂
Jeg sitter helt på enden av sofaen, forvist til det borteste hjørnet slik at plutten kan ha 99 % av sofaen for seg selv. Må ha tumleplass, må vite. Så klatrer han opp på sofaryggen. Mer tumleplass.
Ikke tenk på meg, jeg bare står her jeg. Skal ikke gjøre noe jeg..
Så står han der og ruver, rolig som skjæra på tunet. Jeg ser på ham og lar meg selvfølgelig ikke lure av det lure lille smilet. Jeg vet hva som kommer. Han står uskyldig i hjørnet og skuer utover sitt kongerike, en sofa uten hindringer, et gulv fullt av puter. Han står og vurderer forholdene litt, kjenner hvilken retning vinder blåser, måler avstander. Så hopper han.
Wiiii!
Han deiser ned i sofaen med et dunk og en trillende latter som smitter. Jeg elsker å se ham kaste seg ut i leken, bekymringsløst som bare et barn kan. Helhjertet og uten en eneste bekymring. Så ser han på meg, smiler stort og gjør det igjen. Og igjen.
Hoppla!
Skulle veldig gjerne likt å gjøre det samme, hoppe ut i livet, bekymringsløst som et barn og kjenne at jeg svever.
Helt siden jeg var liten har jeg hørt om alle fordelene ved å spise fisk. Man skulle visstnok bli både sunn, sterk og smart av å spise fisk. Likevel ble jeg aldri spesielt glad i fisk som barn, men så ble jeg jo ikke spesielt smart heller.
Plutten vil heldigvis aldri få det problemet, for han har på mirakuløst vis alltid vært veldig glad i fisk. Helt siden han var liten har han kost seg med fisk i mange varianter og en av hans store livretter er faktisk sushi!
Itadakimasu!
Han er også en kløpper på å mumse røkelaks og fiskekaker. Og det er bra, for fisk inneholder veldig mange viktige næringsstoffer han kommer til å trenge videre i livet.
Hans siste tilskudd på fiskemenyen er makrell i tomat, og det er ganske ironisk, for selv har jeg fryktet fisk som pålegg i over 30 år. Det er først nå nylig at jeg har begynt å sette pris på en gammel klassiker fra det norske kjøkken: Makrell i tomat på en skive ristet brød noen striper majones og et lite dryss pepper på. Ja, da snakker vi!
Se, dette lukter fugl! Nei, jeg mener fisk.
Og det er bra, for jeg vil også få i meg alle næringsstoffene fra fet fisk som han gjør, spesielt nå i vinterhalvåret mens båten står på land. Ved nærmere ettertanke har jeg jo fisket min egen vekt i makrell i sommer, kanskje er det også derfor jeg endelig har fått smaken på makrell.
The good life.
Med Stabbur-Makrell på skiva til plutten er jeg ikke bare sikret at han vil være med meg på fisketur til sommeren for å fange sin egen makrell, men også at han får i seg alle de viktige næringsstoffene som fisken inneholder.
Visste du for eksempel at en skive med Stabbur-Makrell dekker dagsbehovet for omega 3? Fet fisk er også en meget god kilde for viktige næringsstoffer som blant annet Vitamin D, som er ekstra viktig nå i det mørke vinterhalvåret. Sånn sett kan man si at en skive med Stabbur-Makrell er en god investering i barnas helse.
Sjekk ut den snasne matboksen!
Ønsker du å gi barna en sunn start på livet eller trenger du bare litt påfyll i påleggsboksen? Da har jeg gode nyheter! Kjøper du tre bokser Stabbur-Makrell nå, får du nemlig med en raff matboks på kjøpet! Ikke bare er den raff, men den passer også utmerket for å ta med i barnehagen, ut på tur eller for oppbevaring av plastelina.
Litt uvanlig, men veldig praktisk oppbevaringsboks 😉
Ut med seg, her skal det lekes!
Sliter du forresten med å få barna til å spise fisk? Sleng igjen en kommentar, så skal jeg sette sammen en liste med smarte tips i løpet av noen dager 🙂
Jeg står på kjøkkenet med søvnen hengende tungt på øynene. Må ha kaffe, men orker liksom ikke helt starte i gang maskineriet. Kjenner fortsatt at det knekker i kroppen og gjespen sitter løst. Radioen i bakgrunn står på lavt volum, ikke helt klar for de store overraskelsene.
Foran meg ligger et par brødskiver og et assortert utvalg pålegg, men jeg kommer liksom ikke helt i gang. Smører prim på måfå, skjærer ost uten å helt vite hva jeg skal med den.
Så hører jeg den knirker i babycallen. Jeg spisser ørene, så hører jeg det dunker i gulvet. Så et knirk i døra oppe og så en serie raske tasselyder over stuegulvet. Noe er på vei. Så dunker det nedover trappa. Ett og ett trappetrinn, taktfast og bestemt. Dunk, dunk, dunk.
Jeg kjenner smilet komme og solen stå opp, vet hva som kommer. Jeg holder blikket festet mot brødskivene og begynner å nynne høylydt for å gi lyd fra meg, later som jeg ikke får med meg hva som er i ferd med å skje.
Det knirker i grinda nederst i trappen og så hører jeg små sokker som tasser raskt mot kjøkkenet. Så hører jeg det:
– Hei hei!
Jeg snur meg og der står plutten og stråler som en sol med et smil som kan glede en hel verden. Jeg setter meg ned på huk og åpner armene. Han løper mot meg og kaster seg inn i klemmen. Så løfter jeg ham opp på armen, viser ham at frokosten allerede er på vei og gir ham et stort smask på kinnet.
Og vipps var solen oppe og behovet for kaffe forduftet. Ingenting starter dagen som en helhjertet blidfis i bamsepysj.
