Vi synker sammen i sofaen. Endelig er det meste av dagens arbeidsoppgaver unnagjort, nå skal det endelig nytes film. Det er søndag kveld og i sofaen sitter to par slitne joggebukser. Lillesnupp dormer i fanget til mamma, bikkja snorker på teppet sitt og babycallen opp til eldstemann gir ikke fra seg et eneste knirk. Endelig tid for film.
For noen dager siden begynte vi å se på storfilmen Der Untergang og har nå, etter flere filmkvelder på rad, kommet oss rundt 45 minutter uti. Det er jo ikke ofte man får mange minutter sammenhengende med filmro med en liten ammebaby på slep, men i kveld ser ut til å være kvelden. Kanskje rekker vi faktisk å se ferdig hele?
Vi smelter ned i sofaen og trykker på play. Plutselig, bare sekunder senere, så smeller det! Først skvetter jeg så jeg nesten ramler ut av sofaen. Først tror jeg det er filmen, men der er alt rolig. Ingenting på gang på babycallen heller. Så smeller det igjen! Da først kjenner jeg igjen lyden. Jeg ser bort på frua som sitter og knaprer på en gulrot.
– Kødder du?
– Hva da?
– Du kan ikke seriøst mene at du bråker så mye når du spiser?!
– Sorry da, jeg bare fikk så lyst på gulrot.
Jeg mumler surt, men snur meg tilbake til min faste plass i sofaen. Så trykker jeg på play.
Så smeller det igjen! Store knas som om en bulldoser valser over taket vårt.
– Øy, kom igjen da! Det er jo ikke mulig å høre filmen jo!
– Men hallo, det må da være lov å ta seg en gulrot eller?
– For alle andre ja, men tydeligvis ikke for deg. Vet du hva som er problemet? Du har bråkehue du!
– Bråkehue?
– Bråkehue, ja. Et sånt hode som bare forsterker lyden når du spiser. Å høre deg spise er som å være på rockekonsert.
– Seriøst Peter … bråkehue?
– Ja. Hører du noensinne lyder fra meg når jeg spiser? Nei, nemlig. Kjevene dine bråker jo så fælt at du kommer til å vekke naboene!
– Vel sorry, men hva skal jeg gjøre da?
– Nei, det er jo ikke så mye å få gjort. Bare … jeg vet ikke jeg. Tygg forsiktig eller noe
Så skrur vi på filmen igjen.
Så går det noen få strakser og hele debatten er glemt. Jeg synker inn i filmen og blir helt oppslukt av handlingen. Jeg kjenner det på kroppen når det smeller og knaser i bygningene når russerne gjør sitt inntog i Berlin.
Det smeller noe veldig faktisk! Wow, for noen lydeffekter på denne filmen, det føles nesten som at lyden kommer fra … hei, vent nå litt. Jeg snur meg mot Christina og der sitter hun med en neve mandler og mumser i vei som et ekorn.
– Seriøst, deg igjen?
– Hva er det nå da?!
– Hører du ikke deg selv eller? Det er som om du har dyttet en mikrofon inn i munnen!
– Slutt å tull.
– Tull? Det børes ut som at vi er under angrep!
– Jaha, men hva skal jeg gjøre da?
– Spis svisker, yoghurt, bomull eller noe annet mykt. Nå som vi endelig skulle kose oss med litt film, kunne du ikke spist hva som helst annet? Sorry altså, men det funker faktisk ikke å se på film og høre på det bråkehuet ditt samtidig.
– Ok, jeg skal spise suuuperforsiktig. Du kommer ikke til å høre noe, jeg lover.
– Greit, du får én siste sjanse.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Nå er fattern litt småfysen også. Minutter senere kommer jeg tilbake med min egen lille tallerken med godsaker til filmen.
Ikke akkurat julemarsipan, men det får duge.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp er lei, trøtt og grinete. På tide å legge henne for kvelden. Christina forsvinner opp trappen og far i huset blir sittende og sjekke instagram mens minuttene snegler seg av gårde.
Frua kommer ned trappa uten lillesnupp på slep, gir tommel opp og med det er vi klar igjen. Ingen babyer i sikte, ingen høylytte bråkehuer, ingen flere problemer.
Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp knirker misfornøyd på babycallen og nå har vovsen våknet til også. Han stiller seg halvveis ute i gangen og stirrer forventningsfullt på oss mens halen logrer halvhjertet. Han er over middels klar for tur.
De to slitne joggebuksene ser på hverandre. Begge vet hva som kommer. En må opp, en må ut. Sjansen har passert, magien er brutt. Det blir ikke mer film i kveld.
Vi prøver igjen i morgen og da skal det endelig bli film!
Uten gulrøtter.
/ Er du også sammen med et bråkehue? Legg igjen din frustrasjon i kommentarfeltet 😉
* Følg Pappahjerte på Facebook *
