Jeg står på kjøkkenet med søvnen hengende tungt på øynene. Må ha kaffe, men orker liksom ikke helt starte i gang maskineriet. Kjenner fortsatt at det knekker i kroppen og gjespen sitter løst. Radioen i bakgrunn står på lavt volum, ikke helt klar for de store overraskelsene.
Foran meg ligger et par brødskiver og et assortert utvalg pålegg, men jeg kommer liksom ikke helt i gang. Smører prim på måfå, skjærer ost uten å helt vite hva jeg skal med den.
Så hører jeg den knirker i babycallen. Jeg spisser ørene, så hører jeg det dunker i gulvet. Så et knirk i døra oppe og så en serie raske tasselyder over stuegulvet. Noe er på vei. Så dunker det nedover trappa. Ett og ett trappetrinn, taktfast og bestemt. Dunk, dunk, dunk.
Jeg kjenner smilet komme og solen stå opp, vet hva som kommer. Jeg holder blikket festet mot brødskivene og begynner å nynne høylydt for å gi lyd fra meg, later som jeg ikke får med meg hva som er i ferd med å skje.
Det knirker i grinda nederst i trappen og så hører jeg små sokker som tasser raskt mot kjøkkenet. Så hører jeg det:
– Hei hei!
Jeg snur meg og der står plutten og stråler som en sol med et smil som kan glede en hel verden. Jeg setter meg ned på huk og åpner armene. Han løper mot meg og kaster seg inn i klemmen. Så løfter jeg ham opp på armen, viser ham at frokosten allerede er på vei og gir ham et stort smask på kinnet.
Og vipps var solen oppe og behovet for kaffe forduftet. Ingenting starter dagen som en helhjertet blidfis i bamsepysj.
/ God morgen!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
