De små øyeblikkenes tale

Det er de små øyeblikkene

som utgjør den store forskjellen.

Når den lille pjokken stabber i vei på utrygge labber og snur seg mot deg bare for å forsikre seg om at du fortsatt er der. Så kommer smilet. Bekreftelsen på at du er vinden under hans vinger.

Når en liten babykropp kaster seg rastløs rundt i senga og prøver å finne nattens ro uten hell. Du stryker den lille kroppen og prøver å nynne natten på plass. Så kjenner du plutselig en liten hånd som tar tak i fingeren din og klemmer til. Varmen som strømmer fra den lille bylten. Roen som senker seg og lyden av avslappet pust fra den kaninaktige nesa.

Når han sitter på gulvet og vandaliserer parketten med sine lekeklosser, men plutselig begynner å bygge tårn. Når de fomlete fingrene mestrer noe nytt og han smiler stort, piper fornøyd og ser på meg for bekreftelse, som for å si: Pappa, se så flink jeg er, er du ikke stolt av meg?

 

Når det blåser opp til full storm i badebalja, og den lille kroppen ler seg skakk av alt kaoset han kan forårsake. Og du sitter der og lurer på om han noensinne blir lei, bare for å finne ut at han faktisk aldri blir det. Og du innser at det betyr hele verden for ham å kunne sitte der å herje.

 

 

Det er da man kjenner det, akkurat i sånne øyeblikk. Da kjennes kjærlighetens stikk i hjertet og man får en intens lyst til å falle sammen, av glede og av stolthet. Det høres kanskje rart ut, for det er jo ikke akkurat snakk om månelandinger.

 

Men allikevel, på en måte så er det faktisk det.

Det er de små øyeblikkene

som utgjør den store forskjellen.

(Følg Pappahjerte på facebook for ukentlig påfyll av tant, fjas og kos)

14 kommentarer

Siste innlegg