Jeg følte meg så ung, fresh og levende. Kjøpte meg nye sko i dag, fornøyd med håret, det er fredag, solen skinner og ting er bra. Elsker sånne dager! Dager der man føler seg ungdommelig og frisk, nysgjerrig på livet og kvikk som en fugl. Dager da man bare går og smiler.
Så da jeg var ute og luftet Teo i dagens siste livbringende solstråler, var jeg i strålende humør. Typisk sånt der man fyrer av pappahumor og morsomheter i øst og vest.
Halvveis på runden kom vi over en flokk med unger. Jeg er ikke kjempegod på å anslå alder, så la oss si at de var rundt 10 år. 12, kanskje. Kan også ha vært 9.
Uansett. De fattet raskt interesse for Teo og kom stormende bort.
– “Kan vi få smeike hunden din??”
Som innflytter kvakk jeg til som jeg alltid gjør. Sleike hunden min, tenkte jeg. Hva for en syk jævel er det som- ååh? smeike ja. Smeike betyr klappe/stryke/kose på Larviksk.
– “Klabert!” svarte jeg raskt og kastet Teo inn i en flokk med ventende armer.
Han var i himmelen. Fingre som strøk gjennom pelsen, klødde ved øret og klappet på hodet. Jeg lot dem holde på en liten stund, før jeg nappet til meg Teo og signaliserte at vi måtte videre.
Barna ble stående som forelsket og se etter ham med store øyne.
– “Åååh, så søt han er!” sa de i samlet flokk.
Hvorpå jeg snudde meg og med et kjekt glis svarte:
– “Takk for det, men hva synes dere om hunden?”
Og la oss bare si: De var helt klart minst 10-15 år for unge for den type humor. Brått var smilet borte og man følte seg som en gammel, creepy fyr igjen x-)
Viser seg at en sta mann med rare ideer er ganske vanskelig å vippe av pinnen x-)
For når jeg først hadde bestemt meg for at vi måtte klare å stappe et treningsrom inn i et allerede overstappet hus, var det ikke en direkte imponert Christina som sto med armene i kors og ga meg stinkeblikket tilbake.
Men med mine vidløftige visjoner og spekulative regnestykker om hvor mange tusen vi ville spare på sikt på avlyste medlemskap på treningssenter, bensinpenger og ikke minst tid, tenk på all den tiden(!), lettet hun etter hvert på øyebrynet.
Og da var ikke far snar å be. Et par raske klikk på nett, en svipptur inn til Oslo, ut med senga, og smækk bæng – Velkommen til Norges minste treningssenter 😀
“Treningssenteret” er riktignok stuet sammen med hjemmekontor og gjesterom på bare noen få kvadratmeter. Dessuten var jeg selvfølgelig så sta at jeg måtte ha olympisk stang i full bredde, så hver gang jeg trener må jeg flytte litt på pulten for ikke å knuse skjermen og velte alt.
Og skulle det komme overnattingsgjester hit, må alt utstyret flyttes ut i gangen for natten…
Men det funker! x-)
Også så grasiøs a gitt x)
For senteret har alt man måtte ønske av et fullgodt treningssenter, bare med litt færre folk.
Tredemølle og ergometersykkel er byttet ut med guds frie, så inntil videre mangler vi vel egentlig bare en sånn stor salgsautomat der man kan kjøpe sportsdrikke og overprisede proteinsjokolader. Men det kommer.
Må bare overbevise Christina om at vi kan slå ut veggen og kvitte oss med badet. En kattevask i vasken er sikkert bedre for miljøet uansett 😉
Som snart alle fra Karasjok til Pyeongchang har fått med seg: Vixen Influencer Awards er ute i hardt vær i år.
Det startet vel med diskingen av Anniken Jørgensen og Martine Lunde, som senere fikk komme tilbake igjen. Så ville mange at andre navngitte toppbloggere burde vært disket for gjentatte brudd på Forbrukertilsynets regler om merking og skjult reklame.
Så kom det frem at den populære bloggen Bloggomtoppbloggere var blitt disket for brudd på åndsverksloven og at juryformannen hadde svartelistet bloggen deres. Det var vel da det kokte over.
Anklager om juks og fanteri begynte å hagle, og juryformann Hans Petter Nygård-Hansen har hatt et såre strev med å holde skjoldet oppe. Så meldte Ulrikke Falch seg ut i protest, Sophie Elise kom med motsvar og nå har vel snart hver eneste blogger og influencer i landet uttalt seg om saken.
Jeg hadde egentlig tenkt til å la det ligge, men det er fortsatt altfor mye som ikke har blitt sagt.
Jeg husker første gang jeg ble nominert til pris i Vixen Blog Awards (som det het før). Det var så stort. Så vanvittig stort og jeg var så stolt! Samtidig følte jeg meg som en dråpe i havet, for når jeg kom inn døra så jeg stjerner og kjendiser og folk som var milevis over mitt nivå. Milevis!
Folk man bare leser om, men som man ikke tror eksisterer på ekte. Caroline Berg Eriksen, Sophie Elise, Kristin Gjelsvik.
Det krydde av kjendiser og sminkede jenter som elsket å stå i presseveggen og lage fiskemunn. Også meg da. Jeg husker jeg satt i salen og følte meg som tredje reservekeeper på benken. Jeg var der, men ingen sjanse i Arendal for at jeg skulle vinne. Da de ropte opp navnet mitt som finalist, trodde jeg ikke noen visste hvem jeg var engang. Jeg sank ned i setet. Ikke tenk på meg. Bare de store vinner.
Men så ropte de opp vinneren. Noen jeg ALDRI hadde hørt om før. Ikke Camilla Pihl? Ikke Caroline Berg Eriksen? Og dette skjedde i flere kategorier. Jeg dro hjem og søkte opp vinnerne, og ganske riktig: Flere av prisvinnerne var relativt ukjente med bittesmå nisjeblogger. Men der hadde de altså stått på scenen, og banket unna konkurrenter med mange tusen ganger flere lesere enn dem, ned i støvlene.
Og jeg husker at det tente et håp. Dæven steike, det er mulig for oss litt mindre også! Men er det håp for en mann? Neppe.
Det var frem til året da Gunnar Tjomlid vant prisen for Årets sterke mening. Ikke en oppsminket überhipster med lepper som en berggylt, men en ekte mann av skinn og skjegg. Noen år senere vant Ørjan Burøe Årets Stjerneskudd. Det var vel samme året som Marte Frimand-Anda (aka Casa Kaos) vant Årets gullpenn.
Og i fjor vant jeg Årets livsstil, samtidig som Christina vant Årets stjerneskudd foran to konkurrenter med kjente fjes. Vi var i himmelen. Jeg tatoverte til og med deler av vinnerplaketten på armen 😀
Så spør jeg: Ulrikke Falch mener at Vixen er et skjønnhetstyranni for bare de største og vakreste profilene. En prisutdeling som hyller de “dårlige” forbildene. Og jeg spør meg selv: Er dette skrevet med innsikt eller fordommer?
Greit nok at prisen ikke føles riktig for henne, men det betyr en helt vanvittig stor del for meg og mange andre i min situasjon. Og det burde det gjøre for henne også! Kanskje mest av alt henne, for hvis hun mener at Vixens verdier er så på hell: Ville det ikke vært langt bedre å si at man ønsker å gjøre noe med denne ukulturen, fremfor å trekke seg unna? Og er det i det hele tatt riktig det hun sier?
For Kristin Gjelsvik er i årets finale i hele seks kategorier. Hva har Kristin brukt hele 2017 på? Å fremme holdninger som “Føkk skjønnhetsoperasjoner, du er bra nok som du er!”. Hun har til og med gikk ut bok om det, og nå er hun i finalen i flere kategorier enn noen annen. Er hun dermed det dårligste forbildet av alle? Nei, hun er selvfølgelig det beste og spør du meg ser det ut til at både leserne og Vixen har premiert henne for dette.
Hvor står det i nedsablingen til Ulrikke? Hvilken leser har skrevet om det? Ingen, så vidt jeg vet. Greit, mye av kritikken rundt årets Vixen er kanskje berettiget, men så lukter det også tidvis av én fjær som har blitt til 10 høns.
Mye av dette skyldes nok at Bloggomtoppbloggere ble disket, og deretter startet opp en svertekampanje i ettertid. Spør du meg, virker det ikke helt urimelig at de ble disket. Misforstå meg rett, vi trenger absolutt en vaktbikkje i Blogg-Norge 2018, men la oss ikke glemme at BOTB ble disket for brudd på åndsverksloven. Mange holder juryen ansvarlig for dette, men det er faktisk Vixen med ryggdekning fra en rekke advokater som er ansvarlig.
Jeg håper BOTB kommer sterkere tilbake neste år med en blogg som holder seg innenfor regelverket, for da fortjener de absolutt prisen for Folkets Favoritt hvis de har stemmene til det. Så håper jeg samtidig at de etter hvert tør å stå frem med navn og ansikt, slik alle bloggerne de daglig prater om og rapper bilder fra, gjør.
Som bringer oss over til juryformann Hans-Petter. Alt oppstusset rundt Vixen i år har vel avdekket at hans dobbeltrolle både som dommer og bøddel, ikke ser ut til å fungere spesielt godt. Med rette! I mine øyne burde ikke juryen sitte med ansvaret for hvem som skal diskes eller ikke.
Det burde være Forbrukertilsynets ansvar, gjerne med et par advokater på laget. Det er deres regler og føringer som gjelder, så de burde være ansvarlige for å kappe hodet av folk, så kan juryen konsentrere seg om å finne de beste på sitt felt i et hav av verdige kandidater.
Men midt oppi alt kaoset, la oss ikke glemme hva Hans-Petter og Vixen har gjort både for bransjen og for deg som leser de siste årene. Det var nemlig først da Hans-Petter kom inn som juryformann, at prisutdelingen gjorde et skikkelig hopp i seriøsitet og anseelse. Ikke bare prisutdelingen, men hele bransjen som sådan.
For Hans-Petter gikk rett i strupen på dårlig merking av reklame og begynte å svinge pisken etter de som ikke fulgte reglene. Plutselig måtte samtlige bloggere skjerpe inn egen praksis for hvordan de merket reklame og tette igjen smutthullene de hadde hatt til da. Utilsiktet eller ei.
Og dette ble starten på dagens praksis med langt strengere krav til merking av reklame enn før. Før var det hele ville tilstander, og snikreklame var dagligdags, men med økt fokus på dårlig merking og Forbrukertilsynets stadig strammere jerngrep, har dette endret seg markant de siste årene.
Mye av æren for dette tilskriver jeg Hans-Petter Nygård-Hansen, som har vært en ledende figur i arbeidet med å gjøre blogg til en langt mer ærlig og redelig bransje enn det var før.
En annen ting Hans-Petter og Vixen har bidratt med som jeg synes er (pardon mye french) jævlig bra, er å si rett ut at det trekker kraftig ned å bruke barna som gallionsfigurer for egen blogg. Jeg har selv gjort store endringer på den fronten de siste årene og synes det er både viktig og knallbra at Vixen går i front for å ivareta barnas personvern.
Det som derimot har skurret litt for Vixen i år ser ut til å være at ballen de selv har sparket i gang har innhentet dem. For mange mener at flere navngitte toppbloggere burde vært disket på grunnlag av gjentatte tilfeller av dårlig merket reklame.
Akkurat det kan jeg ikke si noe sikkert om, men med alt oppstyret rundt årets pris tror jeg de ansvarlige har fått med seg budskapet og kommer til å skru til kriteriene for neste års pris. Og det er selvfølgelig bare rett og rimelig at de samme reglene skal gjelde for alle.
Og nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å kjempe FOR Vixen! For vi trenger Vixen! Vi trenger en gulrot som influencere kan strekke seg etter, en prisutdeling som er så viktig for så mange at den kan være toneangivende for å endre en mediehverdag og et marked i vekst.
Ikke bare kaste den til side og si at det er korrupt og boikotte hele greia. Vi må heller kjempe for at de verdiene vi mener er relevante, skal være det som premieres. Ikke generalisere, fordømme og gi opp uten kamp. Det kaller jeg feighet. Å flykte fra slagmarken er ingen seier.
Hvis man er så uenig i hvordan bransjen fungerer, så gjør noe med det da! Vær Kristin Gjelsvik og stå opp for hva du mener. Vær endringen du etterspør.
Derfor har jeg ikke noe sans for Ulrikke Falchs beslutning om å boikotte prisutdelingen. For som hun selv skriver: “Hvis du ikke klarer å ta det ansvaret du er tildelt, fortjener du ikke plassen din. Gi plass til noen som kan gjøre en positiv forskjell”. Her hadde hun jo en gylden anledning til å motbevise nøyaktig det hun selv kritiserer!
Ved at hun hadde vunnet en pris, ville hun vist at Vixen ikke er det skjønnhetstyranniet hun anklager dem for å være. Hun kunne gått i bresjen for å endre industrien, hun kunne bevist at det går an å vinne pris på sine egne premisser. Nå får vi aldri vite.
Ja forresten, dette med at Vixen er et skjønnhetstyranni: Har hun helt glemt meg? For jeg har vært i finalen mange år på rad, ja til og med vunnet pris. Ikke har jeg spesielt mange lesere sammenlignet med de aller største heller. Ei heller kan jeg huske en eneste pris til Årets smaleste midje eller Årets botox, men derimot oppløftende priser som Årets interiør, Årets trening og helse og Årets Gullpenn. Alle med kandidater som fremmer sunne, gode verdier.
Nettopp derfor har jeg ingen planer om å trekke meg, men derimot gå dit med stolthet.
Jeg vil vise at man kan vinne pris i Vixen selv om man er en rufsete pappablogger med poser under øynene og ikke et hint av skjønnhet i mils omkrets.
Jeg vil vise at man kan vinne en pris med en helt vanlig pappablogg uten de helt store tallene, ei heller plastpupper og hestehår. At skjønnhetstyranniet er en myte skapt på bakrommet, og at det finnes håp selv for bleke menn som pusher 40, med høyt hårfeste og kaffetryne.
Det startet som en rar idé. For kontoret mitt er også gjesterommet. Og det er trangt. Spesielt på grunn av den massive sengen som bare står der og støver. En sjelden gang sover noen på den, men for det aller meste er den som en pausefisk som ingen lenger ser på.
Alltid i veien og bare nok et sted å legge rot på. Trist, tom og massiv. Men noe må man jo legge gjestene på. Det er bare det at hver gang vi må hente noe fra kryploftet som ligger gjemt bak den surmaga dørvakta, må vi flytte halve huset rundt.
Dessuten har pappa lyst på eget treningsrom. Det høres kanskje ulogisk ut, men etter at vi solgte båten for noen år siden, da det viste seg at jeg har like mye båttekke som en gibbon-ape, har jeg vært i dramatisk manko på en man cave.
Problemet er bare at vi ikke har én kvadratmeter å avse til noe sånt. Ikke en halv engang. Med mindre…
Tanken var først å kjøpe en sovesofa og slå den ut ved behov, men det ville fortsatt ikke frigjort nok plass til å realisere drømmen om eget gym. Men så smalt det plutselig en dag fra frua: “Hva med oppblåsbar gjesteseng?”
Først fnøs jeg av ideen. Skal vi liksom ha foreldrene mine liggende på en plastkrokodille hver gang de kommer nedover? Neppe!
Men et raskt søk på nett viste at det faktisk finnes oppblåsbare senger. Skikkelige senger! Ikke bare palmer og delfiner, men dobbeltseng med høy madrass og innebygd pute. Ikke bare så den komfortabel ut, men den kom også med innebygd elektrisk pumpe som blåser opp sengen på få minutter.
I slapp tilstand (hvis det er lov å si..) tar den ikke mer plass enn en stor pute, så når vi først får gjester, flytter vi bare på litt treningsutstyr, blåser opp madrassen og smækk bæng, vær så god et gjesterom.
GENN. I. ALT!
Jeg kunne ikke komme meg raskt nok til butikken og legge ut den gamle sengen på finn. Og plutselig sto vi der. Ingen gjesteseng, bare en badeleke med ambisjoner. Hva er det vi har gjort?
Men ingen grunn til kalde totter, viser seg nemlig at vi har gjort tidenes kanskje beste kjøp! For sengen er ikke bare en gjesteseng – å nei! For da vi blåste den opp i stua for å teste, forelsket barna seg umiddelbart i sitt nye hoppeslott! Så nå hopper de rundt og ler seg halvt i hjel.
Når barna ikke hopper, funker den dessuten som loungeområde for voksne. Ta med en god bok, sleng deg nedpå og nyt. Den er også helt super som bonus-sofa foran tv-en og til sommeren kan vi ta den med ut på plenen og bruke den til tæning i solen.
Og skulle det bli riktig varmt, ja da kan vi jo bare kaste den på havet og surfe ut på bøljan blå. Det er jo en luftmadrass, tross alt!
… og gjesteseng, visstnok 😉
6 i 1 til prisen av et dynetrekk er hva jeg kaller en jækla god deal, så nå smiler far fra øre til øre. Og treningsrommet..? Joda, det er på plass! Norges minste treningsrom riktignok, men akkurat nok til å huse alt man trenger.
Ikke at jeg har fått trent så veldig mye enda, var så fryktelig komfortabelt her på den senga x-)
Hvis det blir litt dårlig stemning med frua fremover, vet jeg hvor jeg skal sove i hvert fall 😉
Jeg husker jeg fryktet det som pesten. Legge begge barna alene mens Christina var på vift. Plutselig var det som om jeg aldri hadde holdt i et barn før. Alt jeg visste var glemt. Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg gjøre? Når spiser de kveldsmat, når skal de legge seg, hvem, hva, hvor, hjælp!
Spesielt i ammeperioden, da mannen lever i puppens skyggedal. Om du så gjør alle dine artigste grimaser og treffer hver eneste note av nattasangen, vil du fortsatt bare være et sørgelig substitutt uten brystvorte.
Men år har passert siden den gang og nå er det en helt annen historie. Fortsatt blir jeg litt nervøs hver gang jeg skal ta det alene i lys av manglende erfaring, litt som hvis man bare lukeparkerer én gang hvert 5. år.
Men fy søren. Her sitter jeg altså og føler meg som supermann! Leggingen kunne ikke gått bedre og barna kunne ikke vært snillere. Spesielt moro var det å legge lillesnupp, for det er vanligvis Christinas ansvar mens vi gutta henger ut på gutterommet.
Enda husker jeg hvordan jeg kveld etter kveld gikk og bar den lille bylten av en jente i armene mens hun gråt og jeg sang og ting var sånn midt-på-treet. Runde på runde i det lille rommet, hvert eneste skritt så innøvd at jeg kunne gå hele runden på 30 skritt i blinde. Tre skritt mot veggen, snu høyre, to skritt mot skapet, snu høyre etc.
Og i dag leste hun for meg! Jeg ble så sjokkert at jeg tror jeg mistet en tann. Vi la oss til rette for å lese hennes faste bok og plutselig rev hun den til seg og begynte å bable i vei om grisen og ulven og “da blåser jeg” og “aldri i verden!” og kvister og murstein. Det gikk litt hulter til bulter, men det er uten tvil den beste godnatthistorien jeg noensinne har hørt :o)
Så var det plutselig av med lyset og syng for meg. Jeg har ikke sunget for storebroren før. Aldri, tror jeg. Plutselig fikk jeg helt jernteppe. Hva i all verden synger man?
Ut av hjernen ramlet en sang vi sang på en kristenleir jeg var på for.. tja.. 22 år siden? Også jeg som ikke er kristen engang! Men den sang jeg. Så fint og rolig jeg kunne. “Fall til ro” heter den. Husket teksten gjorde jeg også. Og det funket. I løpet av minuttet var det snorkepust.
Så snek jeg meg inn til eldstemann som lå og ventet. Smilende fornøyd, for han hadde fått lov til å spille på nettbrettet mens han ventet på pappa og var vel ikke direkte misfornøyd med det 😉
Ned med brett, opp med bok og kjøre gjennom den faste rutinen. Endelig på hjemmebane, dette kan jeg.
Og nå sitter jeg altså her på kjøkkenet og føler meg som supermann. Jeg hadde egentlig tenkt til å spille litt nettpoker eller se på noe ræl på TV, men nå tror jeg jaggu jeg skal ta et par strøk med malekosten isteden.
Ikke bare kommer jeg til å bade i bonuspoeng til jeg nesten drukner i dem, men når man først kommer i gang med maling, så er det jo faktisk ganske ålreit. Skli på seg en snuskete t-skjorte, skru på litt festlig musikk og male uten en tanke i hodet. Det er noe sjelepleiende over det, nesten som terapi.
Kan også bare være løsemidler 😉
/ Sorry Ullared, men nå skal fattern bli ferdig med gangen!
Vi er blitt hysteriske, jeg innser det nå. Vi har blitt akkurat sånne foreldre som jeg alltid har lovet meg selv å ikke bli. Sånne som holder barna hjemme fra barnehagen fordi de er friske!
Men du skjønner, vi må. Det går nemlig et hissig Noro-virus i barnehagen for tiden, men til helgen MÅ vi være friske. For førstkommende søndag er det Vixen Influencer Awards og den dagen nekter jeg å henge over doskåla som en russ i russetiden.
For Vixen er årets desidert største høydepunkt for oss influencere, og en sjelden anledning til å møte andre likesinnede for å prate skit og ha det moro. Spesielt når man klart å karre seg hele veien til finalen!
For to rustne småbarnsforeldre er det dessuten en enda sjeldnere anledning til å dra på road trip, bo på hotell og bare være kjærester.
Så derfor ble det bonusdag hjemme med perler og Noro-karantene i dag. Får vel innrømme at det er en av fordelene ved å ha hjemmekontor. Vi har ingen sykedager å lene oss på, men så kan man heller være litt fleksibel når hysteriet inntreffer. Og det gjorde det i dag.
For etter helgen var det plutselig enda en ny runde med Noro og oppkast i barnehagen, så i dag ble det å vifte med det hvite flagget og ta seg en Gro-dag.
Derfor passet det ekstra bra at det dukket opp en mystisk pakke i posten i går. For i forrige uke fant vi nemlig ut at det var på høy tid å fylle på perleinventaret, og et raskt søk på nettet viste at det fantes mange spennende varianter å velge mellom.
Selvlysende, gull, sølv, glitter m.m. Tenkte egentlig bare å prøve en pose eller to, men 29 kroner per pose og fri frakt fra 150 kroner… Vips så var man 6000 perler rikere 😀
Lys-test godkjent! Selvlysende perler er det nye 😀
Og barna klager ikke på det. Ikke i det hele tatt, faktisk. Ikke jeg heller, her jeg sitter og slurper kaffe, leser meg opp på pokerstrategi og myser ut vinduet på evig leting etter mistenkelige smittebærere som kommer og banker på døra x-)
/ 5 dager igjen, kan det virkelig holde?! #jesuisnoro
OBS! Fortsatt mulig å stemme på Christina “Kona Til” som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards! Stem her 🙂
Det føles jo ganske banalt å måtte si dette, men likevel føler jeg en slags plikt for å ta til orde for denne saken. For ja, det er mulig for menn å heie på kvinner de ikke ønsker å ligge med.
For noen av dere kommer nok dette helt sikkert som et sjokk, men det er altså mulig.
For det tar aldri feil. Hver gang jeg skriver oppløftende ord om en kvinne, det være seg Sophie Elise, Anna Rasmussen eller lignende, er det bare et spørsmål om tid før det tikker inn en mail, melding eller kommentar av typen:
– “Fy faen så patetisk, dette skriver du bare for å prøve å komme i buksa på hu!”.
Å heie på kvinner betyr heller ikke at man er en tøffelhelt. Noen av mine mannlige lesere burde kanskje lese den setningen en gang til, for noen menn har en gudegave for alltid å måtte lire av seg gullkorn á la:
– “Haha, din latterlige unnskyldning av en mann. Få deg baller a, pappapyse!”
Så derfor tenkte jeg å være mitt samfunnsansvar bevisst og informere om at menn kan heie på kvinner. Også dem de ikke ønsker å ligge med.
Jeg forstår ikke hvordan det skulle fungert uansett, forresten. Skulle jeg først skrevet et blogginnlegg som jeg deretter sender til agenten til vedkommende og sier:
– “Hei, kan du tipse Anna om dette innlegget og spørre om hun vil ligge med meg?”
Nå er jeg riktignok ganske rusten i sjekkegamet, men jeg er rimelig sikker på at det ikke er sånn det funker.
“Vil du bli med hjem og se på blogginnlegget mitt?” Licensed from: phovoir / yayimages.com
Men ikke alle tror at jeg skriver støttende ord til kvinner for å ligge med dem. Noen “vet” også at jeg bare gjør det for klikk og penger. For som blogger er jo det det eneste jeg bryr meg om.
Som ironisk nok er både helt 100 % riktig og feil på samme tid. For som blogger lever jeg jo faktisk av klikk og trafikk. Når det er sagt, så vet jeg også at jeg vil dø raskere enn en korianderplante i minusgrader hvis jeg begynner å la jakten på klikk diktere det jeg skriver. Derfor gjør jeg ikke det.
Jeg skriver nøyaktig hva rakkern pokkern jeg vil, så får det bare gå som det går. Oftest skriver jeg om helt dagligdagse ting, men andre ganger kommenterer jeg dagsaktuelle saker med viralt potensiale. Det betyr ikke dermed at jeg aktivt jakter etter klikk og lar det styre meg. Til det har jeg altfor stor respekt for leserne.
Men det er rart da. Å anklage noen for å gjøre jobben sin, mener jeg. Du sier jo ikke til en rørlegger:
– “Jaha ja, så du sitter der og skrur?! Latterlig ass, det gjør du BARE for å tjene penger”.
Men men, som den gamle kroken jeg hadde båtvakt med for noen år tilbake sa: “Hva skal´n gjørra med folk?”
Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Nei vent, det er én ting til.
Til dere menn som mener at man er en balleløs pysegutt hvis man tør å støtte kvinner: Det er 2018. Er det ikke på tide å droppe den fantastisk utdaterte stereotypen om at menn er store og hårete alfa-gorillaer som bare bryr seg om tunge ting og motorolje?
Det er gøy med tunge ting altså, men tøffe karer har myke rumper, de også. Det å tørre å vise seg svak er ikke en svakhet, men en styrke. Å gjemme seg bak et tastatur og late som man er syv meter høy, har ingenting med maskulinitet å gjøre, snarere tvert imot.
Men det henger vel sammen med den gamle “sannheten” om at ekte menn ikke gråter. Det var kanskje sant i 1960, men tidene har forandret seg. Menn kan heie på kvinner nå. Selv menn med baller, men uten uærlige intensjoner. Rart det der.
I løpet av uken har jeg for øvrig tenkt til å skrive et innlegg om en hest jeg kjører forbi hver eneste dag. Ikke fordi jeg tror veldig mange kommer til å klikke seg inn på et innlegg om en hest, men fordi jeg føler for det. Den ser så trist ut der den står og kjeder seg i snøføyka.
Det er ikke med det sagt at jeg ønsker å ligge med den. Bare sånn til info.
For jeg elsker en god utfordring og det høres jo bare moro ut å vase rundt på en gård og løse utfordringer. Snekre, hamre og bygge. Jeg er jo ikke en superhandy fyr, men jeg er flinkere med øks og hammer enn ting med tennplugger og registerreim, så det tror jeg faktisk kunne passet meg helt fint.
Her er et bilde fra da fattern og jeg felte et tre på hytta i sommer, bare for å bevise at jeg kan mer enn å lage grøt og ta varme bad:
Dessuten får man jo jobbe i fred på den gården. Ingen unger som velter yoghurten hver gang du snur deg, ingen Christina som ber meg slutte å sparke av meg skoene midt i gangen. Bare hardt arbeid og husmannskost. Høres ikke feil ut, det!
Men… det hadde aldri gått. Dessverre. Ikke fordi jeg ikke har lyst altså, men det finnes én avgjørende faktor som gjør at det aldri ville fungert:
Jeg hadde klikket i vinkel!
Og det er ikke bare en tullete ting jeg sier altså, jeg hadde gått helt bananer og kastet folk på havet. For sånn bitching og sutring som de holder på med, folk som rotter seg sammen, spiller et spill og blir til diabolske diktatorer bare de får et hint av makt, hadde drevet meg til vanvidd.
Helt seriøst så skjønner jeg ikke hvorfor ikke det tilter hvert 9. sekund for de folka der inne. Hadde jeg fått samme behandling som Mira Craig som eksempel, med hviskete tiskete rotter overalt og en maktsyk Erlend Elias på topp, hadde jeg blitt så forbannet og bannet i så intense mengder at klipperne i studio ville måttet jobbe så mye overtid med alt de måtte sensurere vekk at de til slutt ville gått ut i streik.
Kan ikke se for meg at det hadde vært spesielt god reklame for bloggen, ei heller noen knallgod søknad for senere deltakelse på Skal vi danse x-)
Selvfølgelig hadde jeg savnet Christina og barna så mye at savnet i seg selv ville vært nok til å knekke meg, men først og fremst det hersens spillet. Kjenner jeg blir provosert bare av å tenke på det, haha!
Også får de vel ikke plagsomt mye å spise der inne heller, som passer meg kjempedårlig, da jeg blir skikkelig hangry når jeg blir sulten. Det ordet passer meg helt perfekt forresten: Hungry + Angry 😉
Så kan man vel også diskutere om jeg i det hele tatt er kjendis. Jeg ville diskutert imot, men hun som var her og kjøpte barnevogn av oss i helgen, sendte selfie til venninnene og ble helt rød i kinnene, ville kanskje sagt noe annet (hei til deg, Maren).
Men altså, hvis klipperne hadde klart å jobbe seg forbi all banningen, hadde det nok unektelig blitt bra TV, men spørs hvor lenge jeg hadde overlevd på gården uansett. Folk har generelt sett en litt ambivalent holdning til å bli kastet i sjøen x-)
Så derfor tror jeg det er lurt at jeg holder meg unna TV-konsepter med skjulte allianser og begrenset med mat. På samme måte som at jeg antakeligvis bare hadde brent ned hele øya hvis jeg kom meg på med på Robinson. Og det er jo ikke bra for noe. Men takk til dere som spør 🙂
Søndag morgen og alt er bare kaffe. Joggebukse og rundstykker, rolig og harmonisk. Ute skinner solen, på radioen synger dePresno. Akkurat sånn en god dag skal starte. I dag blir det sjokolademelk til frokost.
Å lage litt av alt til alle tar overraskende lang tid. Dele noen gulrøtter, kutte opp litt frukt, trakte kaffe, steke bacon og egg. Også rundstykker da.
Endelig på plass i sofaen med den lille gjengen samlet i pysjer og joggebukser. Nå skal det bli deilig med mat. Til nå har alt vært bare innestemme og ingen har laget så mye som en bitteliten krøll i universets harmoni. Påfallende perfekt og rolig, om noe.
Tar frokosten foran TV-en i dag. Det er lov. Deilig mat og barne-TV, så blir det litt matro på mor og far også. Heller oppi kaffen, topper den med litt kokosfett, eggene er fortsatt varme.
Lillesnupp og store plutt tar hvert sitt glass og begynner å ordne med sjokolademelken. Skal gjøre alt selv nå. Ta melk og pulver og blande det sammen i den rekkefølgen og mengden som føles riktig. Helt greit det, mamma og pappa holder et lite øye med sjokolademengden.
Her kommer den. Dagens første slurp av kaffe. Kroppen begynner å glede seg, som en publikummer som reiser seg halvveis opp fra setet når laget hans går i angrep.
SPLOSJ! Plask. Klirr. Renn. Sildre. Drypp.
Og med det var halve melka på asjetten, bordet, gulvet og i skuffen under bordet.
I glasset? Ikke en dråpe.
Så… ja. Jeg sa jo at det var mistenkelig perfekt. Nesten litt beroligende at ting rettet seg opp igjen.
Farvel varme kaffe, hallo tørkerull og teppevask 😉
Ny lørdag, ny artist, nye muligheter! Her er “Hver gang vi møtes” live-blogg edition 😃
* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden – oppdater for mer * * legg gjerne igjen kommentarer med deres meninger*
19.50: Macen nektet å starte, heldigvis bare flatt batteri. Fikk panikk. Rakk å tenke at jeg bryr meg mer om macen enn mange jeg kjenner. Det er ikke bra.
19.53: Jeg elsker den Kvikk Lunsj-reklamen og får umiddelbart lyst til å løpe rett ut i naturen. Men det regner ute, så…. næh.
20.00: Det er seriøst 18 år siden “Not for the dough” ble gitt ut. Aldri følt meg så gammel som akkurat nå. Kort depresjon. Kanskje på tide å fiske frem noe lørdagsgodt… 😉
20.03: Det der er sjukt mye kanel.
20.07: Husker min første kjøretime med fattern på en parkeringsplass i Ski. Sykt skummelt, men lo den samme “gal professor”-latteren som Silya. Fun fact: Jeg strøk på første oppkjøring på LILLE JULAFTEN! Snakk om tidenes antiklimaks. Ble mye banning den julen..
20:15: Låt 1, Tone Damli – Heart Dæven steike! Hva skjedde med Tone Damli? De første to låtene hennes synes jeg har vært direkte kjedelige, men her føler jeg at hun har møtt en perfekt krysning av nytolkning og respekt for originalen. Digger den lille knekken i stemmen og at hun prøver å kopiere Silyas energi på scenen og synes det funker, om enn i en litt søtere makron-forkledning. Men dette likte jeg overraskende godt. Lukter på femmern, men bare et hint for tamt. Terningkast: 4.
20.18: Silya må være den personen i verden som kler rødt hår best. Mon tro om det er naturlig farge? Nei, kan ikke være det. Eller..? Uansett dritkult.
20.22: Låt 2, Claudia Scott – Sucka Sorry altså, men jeg synes kanskje dette blir litt kjedelig jeg. Spesielt når originalen er så frekk og trøkkete. Savner det trøkket, selv om Claudia synger nydelig. Men digger det Dylanske munnspillet (“tannregulering” i følge Silya) da. Mulig det treffer Silya, men jeg synes plutselig en sang med veldig mye særpreg låt som 90 % av låtene fra countrysjangeren. Terningkast: 2.
20.26: Bergljot i kommentarfeltet etterspør godbit til Teo. Snakker vi ny fast tradisjon på lørdager? Greit for meg. “Hver gang vi møtes” og Dentastix. God deal x-)
20.29: Første pause brukes flittig. Teo har alliert seg med folk i kommentarfeltet. Dentastix satt på saken.
20.36: Låt 3, Tshawe – Not for the dough Usj, andre låt på rad der jeg føler meg som party poooper, men… jeg liker originalen så veldig godt. Også er jeg født helt uten soul i kroppen, så sånn åleglatt “Ligg med meg”-groove er liksom ikke helt min greie. Det er jo glatt som smør og får sikkert mange damer til å rødme langt ut i neste uke, men det blir litt for mye smør på skiva for meg. Okei, jeg får kanskje litt lyst til å ligge med Tshawe, men ikke sånn veldig. Terningkast: 3.
20.42: Leste akkurat i kommentarfeltet at Claudia Scott er 60 år?! Jeg ville gjettet på 42. Hun må spise 1 kilo grønnkål om dagen. Sånn vil jeg se ut når jeg er 60 også..
20.50: Låt 4, Hans Petter – No us in runnin´ Denne sangen er fast på joggelista mi og er fryktelig glad i den, så her må Hans Petter trå til. Også oversatt til norsk a gitt! Men… søren heller… det funker ikke dette heller. Er det bare meg? Kanskje jeg skal gå på kjøkkenet og spise en pose med seigmenn i pausen? Synes liksom alt mangler litt sprut i dag, bortsett fra Tone da. Liker “Rotte i en runding”-twisten, men sånn bortsett fra det så synes jeg låta drukner litt i seg selv. Fint rockepreg, men savner særpreget i låta. Terningkast: 3.
20.58: Bruker pausen på å dele en av ukens desidert største høydepunkt. Tidligere denne uken la jeg ut en liten morsomhet på Instagram og SE hvem som har kommentert. Holdt på å stryke med da jeg så det. Ble så starstruck at jeg hylte som en hund som blir tråkket på halen.
21:15: Innser at live-blogging er kjempegøy. Må finne flere programmer å live-blogge fra. MGP-finalen har blitt foreslått og det er selvfølgelig bænkers, men vurderer å begynne å følge med på Paradise Hotel, hvis det begynner igjen. Det hadde jo vært perfekt! Farmen Kjendis også egentlig, men det har holdt på for lenge.
Men live-blogging fra Pærra fra en 36 år gammel mann hadde vært nydelig x-)
* PAUSE *
21.38 Den pausen er lang ass..
21: 40: Hvis jeg skal sitte og spise potetgull og dipp i pausen hver lørdag fremover, tror jeg vi må utsette sommerkroppen en 3-4 år til..
21:46: Som MGP-nerd må jeg bare si at jeg ELSKER “Eurphoria”-låta til Silya. Husker jeg stemte på den. Ganske mange ganger.
21:48: Pysjbuksa er på plass 🙂
20.54: Låt 5, Christel Alsos – Hellfire Jeg vet ikke hva det er, men hver gang Christel synger, stopper alt. Ingen beveger seg og alt blir bare… magisk. Den stemmen, de strykerne, den innlevelsen – Christel er på et helt annet nivå. Tror kanskje jeg er litt forelsket i Christel Alsos. Og det passer egentlig bra, for det er Christina også x-) Terningkast: 5.
21.59: Låt 6, Tor Endresen – Become my dream Du vet det lover bra når hovedgjesten begynner å gråte før du kommer deg på scenen. Og Tor LEVERER! Fy. Ti. Katta. Fra den såre, litt Freddie Mercury-aktige starten, til å eksplodere i full Tom Jones og rive rett over i Eddie Vedders kontrollerte brøle-landskap. Fra 0 kraft til 150 % kraft – nei dette… dette var fantastisk. Sinnssykt overrasket og vanvittig imponert. Det var så mye kraft og trøkk at jeg tror muligens han blåste av halve hårpynte til Silya. Terningkast: 5.
22.10 – Konklusjon: Kvelden startet ganske tamt og emment, som en indisk rett med altfor lite salt. Men så gikk det opp mot magisk og full trøkk, som et tacotårn nedlesset i jalapeno. Christel Alsos er min nye favorittperson i verden og kan trollbinde en sekk med jord. Tone gjorde sin beste låt på lenge og Tor Endresen overrasket stort og blåste sokkene av meg.
Best i dag: Christel Alsos og Tor Endresen på delt 1. plass.
/ Tusen takk for følget folkens!! Sees vi neste lørdag? 😉
