Gledens dag! Lykkens dag! Ved Odins skjegg og fiolinen til Rybak – endelig er finalistene til Vixen Influencer Awards kåret, og både Christina og jeg er i finalen!!
Christina er videre i den prestisjetunge prisen Folkets Favoritt, mens undertegnede har karret til seg finaleplass i Årets Gullpenn og Årets Livsstil.
Det er kanskje vanskelig for andre å forstå hvor stort dette er, men det er stort. Kjempestort! Spesielt i år, for Vixen har gått fra å være en prisutdeling kun for bloggere til også å inkludere influencere fra andre kanaler. Det betyr youtubere, instagrammere, podcastere etc.
Feltet har dermed blitt fylt med nye utfordrere av Petter Northug-kaliber og antall stemmer har mangedoblet seg siden i fjor. Derfor er det ekstra stort å komme seg hele veien til finalen i år.
At Christina er videre som Folkets Favoritt er helt rått! Den prisen avgjøres av antall stemmer og hun er i finalen med folk som har mange ganger flere lesere enn henne, så jeg tror det kan bli tøft, men jeg heier og jubler til stemmebåndet ryker 😀
Årets Livsstil vant jeg faktisk i fjor, så jeg tenker at det er ekstremt usannsynlig at jeg klarer å vinne den to år på rad, men jeg lever i håpet!
Og Årets Gullpenn… den henger høyt. Ekstremt høyt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet at mine konkurrenter var en gjeng med paddehuer, men det er så mye flinke folk der at jeg blir helt uvel. Men for å sitere en ikke helt ukjent norsk filosof (og fotballtrener): “It´s hope in a hanging snore”.
At man skal klare å stikke av med en pris er sånt man ikke egentlig tenker over, for konkurransen er beinhard og alle er verdige vinnere, men at jeg kommer til å sove ekstremt dårlig frem til 04. februar, det kan jeg love deg 😉
Men uansett hvordan det går, så vet dere hva dette betyr? Hotellopphold og bacon-frokost for Herr og Fru Klonk. Og det i seg selv er verdt å juble for 😀
Så tusen tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. I LOVE JU!!
“Du som digger Sophie Elise, hva gjør du den dagen datteren din sier at hun vil operere rumpa og ta botox?!”
Det måtte jo komme. For i forrige uke skrev jeg innlegget “Sophie Elise og drittkjerringene” og når man uttaler seg positivt om Sophie Elise, og attpåtil sier at det finnes sider ved henne som kvalifiserer til å være et godt forbilde, ja da må man jo regne med å få på pukkelen.
For vi støtter vel ikke en person som har gjort skjønnhetsoperasjoner, gjør vi vel?
Men la oss skille sak og person først. Saken handlet om at jeg ønsket å rette en illsint pekefinger opp i nesegrevet på folk som slenger dritt i sosiale medier. Et innlegg myntet på en generalisert forsamling som sikter seg inn på én person. Trenger ikke være Sophie Elise, hun var bare målet deres denne gangen. Kan være hvem som helst. Kunne også vært Olav Thon. Eller Maj Britt Andersen. Poenget er det samme: Ikke mobb, din skabbelars.
For å belyse poenget om at det er veldig mye mer ved Sophie Elise enn bare operasjoner og “plastic fantastic”, dro jeg frem et par forbilledlige eksempler av hva hun har fått til så langt i karrieren. Denne delen av teksten møtte en del kritikk.
Spesielt var det mange som lurte på hvordan jeg som far kunne mene at en person assosiert med skjønnhetsoperasjoner, kunne trekkes frem som et forbilde for dagens unge.
Greit, jeg ser den. Her burde jeg nok vært tydeligere på hva jeg mener om slike operasjoner, selv om saken i utgangspunktet ikke handlet om det. Det handlet mest om dem som slenger med leppa, ikke hun som har fått fylt dem.
For som far, hva ville jeg gjort den dagen datteren min kommer til meg og sier at hun ønsker et rumpeløft, slik hun har sett på alle disse fantastiske bloggene?
Helt ærlig, jeg ville blitt forbannet. Selvfølgelig ville jeg blitt det. Det er tross alt ikke snakk om litt leppestift på nesa, men kompliserte operasjoner og kirurgiske inngrep. Det er ikke en sannhet man burde sminke over eller uskadeliggjøre, ei heller selge som 3 for 2-boller på Shell.
MEN jeg synes heller ikke man skal være så rask på fingeren med å kaste alle som har tatt skjønnhetsoperasjoner til hundene. For hva vet man egentlig om deres grunner for å ha tatt det valget?
I boken skriver Sophie Elise blant annet om operasjoner hun trodde at skulle ordne alle hennes problemer, men som i realiteten endret absolutt ingenting. For det er vanskelig å lege et sår på innsiden med et plaster på utsiden.
På bloggen har hun også vist medaljens bakside, slik som i dette innlegget der hun forteller om neseoperasjonen som ikke gikk slik som planlagt, rikelig illustrert med ganske avskrekkende bilder.
Nå skal ikke jeg sitte her og forsvare Sophie Elise opp og ned i mente, men om noe synes jeg dette vitner om et godt forbilde. Ikke fordi hun har tatt operasjonene, men for at hun i hvert fall forteller om den indre kampen som har ført til disse operasjonene og viser begge sider av saken. Og for å gjenta meg selv fra forrige innlegg: Ingen er bare det du ser.
At hun angivelig har løyet om visse operasjoner og ført leserne bak lyset, er derimot ikke bra. Selvfølgelig har jeg ikke tenkt til å forsvare det, men jeg tror og håper at hun er seg sitt ansvar bevisst og bruker dette til å skape noe positivt i fremtiden.
Men for å gå tilbake til det opprinnelige poenget: Hva ville jeg sagt til en datter som plutselig ønsket en tilsynelatende overfladisk skjønnhetsoperasjon?
Vel, jeg ville satt meg ned med henne og pratet. Masse. Spurt, svart og lyttet. Funnet ut hvor dette ønsket kom fra, hvorfor og hva hun tror det vil løse. Og for hvem. Springer det ut av en indre konflikt eller et ytre press?
Jeg ville lest meg opp, jeg ville ringt folk, jeg ville gjort det som sto i min makt for å finne ut hvorfor hun ønsket et slikt inngrep. Jeg ville ikke blankt avfeid henne, men prøvd å forstå. For jeg tror at mange slike operasjoner kunne vært løst med masse kommunikasjon og kjærlighet, fremfor en sylskarp kniv.
Så ville jeg gitt henne boka til Sophie Elise og sagt: Les denne. Da ville hun kanskje forstått litt mer av hva som ligger bak operasjonene, enn alle de som slenger med leppa og tror de vet alt 😉
For som småbarnsforeldre er det viktig å ikke glemme seg selv i hverdagen. Komme seg opp av sofaen, se andre ansikter, gjøre andre ting. For med små barn i hus blir man fort veldig knyttet opp til hjemmet. Det er her vi spiser, det er her vi slapper av, det er her vi er sammen. Bare vi.
Men man trenger andre impulser også. Kan ikke bare vasse i bleier og skittentøy dagen lang, må komme seg ut og se andre mennesker. Gjøre andre ting. Gå på konsert, spise på restaurant, ta en kaffe eller reise. Kan være hva som helst egentlig, så lenge man gjør det uten barna. Må ikke være hver uke, trenger ikke være så ofte egentlig, men oftere enn aldri.
Og der er vi dårlige. For som småbarnsforeldre blir man husvarme vanedyr. Holder seg helst hjemme, gjerne krøllet sammen på sofaen som en murrende innekatt. Komfortabelt, trygt og deilig. Litt for mye perling, litt for lite kjærestetid.
Og for noen dager siden fikk vi en påminner om at vi kanskje har dratt den strikken litt for langt.
Fordi: For ikke altfor lenge siden kom det en film på kino som jeg virkelig gledet meg til å se. Jeg hadde først tenkt til å spørre en kamerat om vi skulle se den sammen, men mitt helhjertede engasjement smittet over på Christina, som plutselig ville være med. Perfekt anledning for en date night.
Men filmen hadde ikke premiere riktig enda, så vi måtte smøre oss med tålmodighet. Kult med premierebilletter da!
Men premieren kom og gikk.
Så var det over på vanlig visning, men fortsatt fikk vi ikke somlet oss til bacongull og gode plasser.
Så ble den satt opp litt færre steder, men ingen fare: Denne skal vi se. På kino. Det er i hvert fall helt bænkers!
Men så gikk det litt tid.
Også gikk det litt til.
Og i forrige uke gikk den på TV!!!!
Ærr. E. Muli?!
Filmen kom altså ut for 4 år siden og vi har enda ikke sett den! Dette kan bare bety én ting: Vi har blitt altfor komfortable i tøflene, på tide å ta seg i nakken. Så når Vixen Influencer Awards går av stabelen om bare halvannen uke, skal vi reise begge to. Uten barn. Og sove på hotell. Og det skal bli magisk.
Så får vi heller bare sikte oss inn på Love Actually rundt juletider, fremfor å være først i kinokøen. Men til sommeren er det premiere på Mamma Mia 2 og DEN skal vi se.
I går skrev Christina et innlegg om at hun nærmest hadde googlet seg til kreft da hun skulle finne ut hva som var galt med føflekken sin. Som viste seg å være en gammelmannsflekk.. Haha! (les: “Kona til – Jeg leste på google, skjønner du“)
Men jeg kan jo skjønne hennes uro, for jeg har gjort nesten akkurat det samme. Bare at mine symptomer var langt mer fremtredende!
For i en lang periode nå har jeg lagt merke til en ganske markant endring som har bekymret meg en del. Og det er ikke som at det er en liten føflekk på et bortgjemt sted heller, nei det gjelder nesten hele ansiktet.
Jeg begynte å legge merke til det for en god stund siden, kanskje allerede 3-4 år tilbake, men jeg ville liksom ikke si noe. Tenkte at hvis jeg bare lukker øynene og fortsetter som vanlig, så ville det gå over.
Men det gjorde jo ikke det, vettu. Så i forrige uke så jeg meg nødt til å google litt. For der jeg før så et ansikt så friskt og fullt at liv av man skulle tro jeg var en nyfødt valp, ser jeg nå et gustent fjes med blå IKEA-poser under øynene.
Hudfargen har gått fra en glødende flamme til et slukket bål. Grålig og trist som en polsk regnbue.
Men det er ikke bare ansiktet, jeg merker det på hele meg. Jeg er trøtt hele tiden, jeg sover dårlig, er oppe om natten og sovner midt på dagen. Gjerne med grøtskåla i hånda.
Også psykisk har ting endret seg. Jeg som før så så lett på livet, er nå blitt så bekymret for alt. Mikroplast i vannet, antibiotika i fisk, muggsopp i rosiner og biler som kjører for fort. Også all den banningen på TV da.
Også er jeg stresset! Superstresset hele tiden, ofte helt uten å forstå hvorfor.
Frem til nå har jeg mistenkt at det må være en sammensatt sykdom som drenerer meg for energi. Kanskje en slags mangelsykdom eller noe i den gata.
Men så googlet jeg.
Og så kjente jeg litt på det.
Og så leste jeg meg opp…
Viser seg at jeg bare er en helt vanlig småbarnsfar 😉
Jeg ringte opp og allerede i det han plukket opp, forsto jeg at noe var i gjerde. For du vet den stemmen man får når man er litt stolt og gira? Der nesevingene flagrer og stemmen blir utilsiktet nasal? Du vet, den stemmen som høres litt ut som en opprømt Wenche Myhre i julemodus.
Den stemmen hadde han. Og ganske riktig: Det var noe. Noe stort. For han hadde fått seg smarttelefon!
Alle årene med intens lobbyvirksomhet fra muttern hadde til slutt brutt ned den gamle dinosauren. Ikke det at han er utdatert altså, langt derifra. For fattern har vært IT-mann i alle år og er en kløpper på sånt, men akkurat på telefonfronten har han liksom lagt seg litt bak i feltet.
Klamret seg fast til den gamle Nokia-en og nektet å ta steget. Skrytt så fælt av de TO tingene som hans gamle murstein kan slå de fleste smarttelefoner på: FM-radio og batteritid. Men nå som FM-båndet er i ferd med å slukkes, var tiden inne. Viser seg også at den antennepluggen ikke har virket på mange år uansett, så radioen forsvant fra den telefonen for evigheter siden. Det har han visst “glemt” å fortelle oss 😉
Så velkommen til fremtiden skal du være. Du vil se at det er mye en telefon kan brukes til i disse dager. Ta bilder er bare én ting, du kan også bruke den som nettbank, GPS, kalkulator, radio, til e-post, nett-TV, lære spansk, sjekke aksjer, skru på alarmen, lese avisa og mye mye mer.
Jeg skjønner at steget har vært stort og samtidig husker jeg den gufne følelsen første gang jeg kjøpte smarttelefon. Satt bare og stirret på den som en apekatt og forsto ikke hvor jeg skulle begynne. Men pappa kan allerede melde om at han streamet Kveldsnytt fra godstolen, med tøfler og kaffe og hele pakka, så dette skal nok gå bra 🙂
4 minutter med 5-åringen lærte meg mer enn 12 år på skolen!
For i forrige uke var avdelingen til eldstemann på besøk på et kjempekult læresenter for barnehagebarn, med fokus på realfag. Der får barna lære nye og fantastiske ting som kombinerer verdifull kunnskap med lek og moro. Før helgen kom han blant annet hjem med en utrolig søt sang om solsystemet som du kan se nederst i innlegg.
Hver gang de er på læresenteret har de et nytt tema på agendaen og i år har de blant annet lært om syrer og baser, kroppen, miljøvern, planeter og mye mer. De får utforske kjemiske reaksjoner og gjøre spennende eksperimenter. Du vet, typisk sånne ting som man ikke får lov til å gjøre på kontoret. Ting som gjør deg litt misunnelig.
Og hver gang El Pluttolini kommer hjem derfra har han lært noe nytt og fascinerende som ikke mamma og pappa nødvendigvis er veldig stødige på. Eller, man tror jo man kan en del, men det er frem til barna spør deg om hvilken planet som kommer etter Uranus i solsystemet. Eller på hvilken planet man finner solsystemets høyeste fjell. Eller hvor mange av planetene som er gassplaneter.
Da innser man plutselig: Å søren. Jeg har blitt fraseilt av en 5-åring.
Men det er vel bare å venne seg til følelsen, for det vil jo bare bli verre når han begynner på skolen. Tør ikke tenke tanken på videregående en gang. Men men, hvis han blir for kjepphøy kan jeg alltids slå ham i håndbak, så det så. Det vil jo ta slutt en vakker dag det også, men innen da skal jeg sørge for å ha lest meg opp noe voldsomt på temaer han aldri i verden kan vite noe om.
Deretter må jeg bare sørge for å alltid pense samtalen over på det. Så når han kvisete og utakknemlig kommer slentrende hjem fra trening og bare:
– “Øy fattern, er middagen klar snart ell?”
Så skal jeg svare:
– “Tja, like klar som general Maximillian von Prittwitz i Slaget ved Tannenberg, så hva tror du? Og hvilket år snakker vi om da, hmmm?”
Heldigvis ligger slike smålige hersketeknikker mange år frem i tid. Inntil da kan jeg bare glede meg over at jeg har en lærelysten astronom i hus, som kan fortelle meg at vi har fire gassplaneter i solsystemet og at det høyeste fjellet ligger på Mars 😀
OBS! Hvis du vil lære mer om solsystemet enn du kunne fra før på bare 4 minutter: Se den fantastisk søte sangen under. Husk lyd!
Det er fredag kveld og Peter kommer sprettende ned trappen. Begge barna sover, joggebuksa er på. Endelig fredag kveld – ukens indrefilet! Da man kan ligge rett ut i sofaen og bare kose seg med god samvittighet. Kanskje noe godt i skåla, kanskje noe godt i glasset. Fyr i peisen? Ja, hvorfor ikke.
Bare en rask tur innom kjøkkenet og der står ting i skuffende stor grad på hodet. Plastglass i alle regnbuens farger og rester av middagen som var så god. Istad. Nå står bare arbeidet igjen. Valgfritt f-ord.
Men med litt musikk og lovnad om sofa i det fjerne, går jobben lekende lett. En gryte her, litt gladpack der og vips så var man på vei mot sofakroken igjen. Nå skal det koses maks!
Utover zappefingern på fjernkontrollen skal det ikke forbrennes en kalori de nærmeste to timene.
Så kommer det…
– Peter?
– Yes!
– Se ut a..
– Hmm?
– Har du sett ut eller? Brøytekanten står rett til værs! Det må ha falt en halvmeter bare i kveld.
Jeg kjenner et stikk i hjertet. Jeg skjønner hva hun sikter til. Hun vil måke nå, hun. For Christina er sånn. Har ingen respekt for urasjonelle valg, men lar alltid fornuften seire. Og nå har hun oppdaget meterhøy snø. Og jeg vet hva hun tenker: Vi tar det nå.
Jeg derimot, tenker nøyaktig det motsatte. Det er fredag kveld, endelig fredag kveld, vi lar den dritten ligge til i morgen. Da har vi tid. Ikke nå. Alle vet at fredag kveld er joggebukse og slaraffenliv.
Så jeg strener videre mot sofaen. Later som ingenting og sender i vei et nonchalant svar jeg håper får henne av sine rebelske tanker:
– Sprøtt. Ja ja, blir fin treningsøkt i morgen det der, hehe.
… før jeg deiser ned i sofaen. Men armen kommer ikke lenger enn at den akkurat får grepet tak i fjernkontrollen og løftet til halv høyde, før det smeller tilbake:
– Vi tar det nå da.
Valgfritt f-ord igjen. Med utropstegn! Kødder du? Nå?! Akkurat nå som jeg endelig har blitt i ett med sofatrekket? Jeg som akkurat skulle til å finne frem ei litta pose med snacks jeg kommer til å angre på at jeg har spist i morgen?
Så jeg prøver meg. Ikke lenger troverdig nonchalant, men bak sammenbitte tenner.
– Næh.
Christina er som en sporhund, plukker opp hver minste nyanse. Hodet spretter ut fra bak gardinen og jeg mistenker at hun ser kjevemuskelen min stramme seg helt fra andre siden av rommet.
– Det skjer ikke, vet du. Vi skal opp tidlig i morgen og være i trampolineparken til kvart på ni. Eller har du tenkt deg opp klokken halv syv for å måke?
Fingrene strammer seg til en knyttet neve. Dobbelt f-ord. Jeg innser med én gang at hun har rett. All fornuft tilsier å ta det nå. Men jeg er ikke klar! Jeg vil slappe av! Jeg hadde jo gledet meg til å ligge her i putehaugen som en pølse i brød, ikke skuffe snø til svetten siler.
Men jeg har jo ingen argumenter, jeg har bare ikke lyst. Jeg vet at hun har rett, men det er ikke det som irriterer meg. Det er den helsikes egenskapen til å alltid prioritere fornuftige valg uten å blunke. Kan vi ikke bare droppe det og heller angre i morgen? Slappe av på sofaen, mumse potetgull og dobbeltangre når bilen i morgen vil fremstå som en gravhaug fra vikingtiden.
Så fremfor å svare noe lurt, går jeg for:
– Men for faen da.
Og da var det gjort. Resten av samtalen trenger jeg ikke gjengi i ord, men la oss bare si at det ble en episk kamp mellom mitt temperament og forkjærlighet for ufornuftige valg, og Christinas ganske forståelige mangel på forståelse.
Etter rundt 5 minutter var det over. Innen da var begge blitt pottesure og jeg innså at jeg hadde valgt et utrolig dårlig tidspunkt for å ta sette ned foten. Burde valgt en viktigere sak for å ta et standpunkt.
For mine argumenter besto ikke av stort mer enn å forsvare min rett til å ønske å ikke gjøre det spøtt, samt passivt-aggressive angrep på hennes arbeidsmoral, som stort sett alltid overgår min med et avlangt hestehode.
Hun mente derimot at sånn er voksenlivet og hvis jeg ikke er klar for det, får vi heller kjøpe oss leilighet. Dessuten mente hun at det til og med kunne bli litt koselig å måke sammen. Koselig? Hørt sånt tøys?!
Like harm og bister som man var på 50-tallet, tok jeg lua på snei og marsjerte ut i snøkaoset.
Sutretryne.
Jeg måkte med sinne. Angrep snømassene som om de hadde sagt noe stygt om moren min. Som viste seg å være en overraskende effektiv teknikk, for innen Christina rakk å komme ut (å ja da, hun tok seg ekstra god tid på å komme ut, bare på dritt selvfølgelig) var jeg halvveis ferdig.
De første minuttene måkte vi i stillhet på hver vår side av bilen og jeg var sånn drittunge-sur som man var på ungdomsskolen. Egentlig ikke lenger i dårlig humør, bare for sta til å innrømme det.
Men jeg er jo like langsint som et barn på bursdagen sin, så når hun så bort på meg med et lite smil og spurte hvordan det gikk, innså jeg at det var på tide å kaste hånda. Jeg hadde tviholdt på en kortstokk av banalt udugelige argumenter og her var det vel egentlig bare å komme luskende tilbake med halen mellom beina.
Så jeg gikk for klemmen. Og sa unnskyld. Så fikk jeg unnskyld tilbake. Og en liten suss. Og så ble alt plutselig veldig bra igjen. For vi er litt sånn. Ting stikker ikke dypere enn at det lar seg løse med en klem og en suss når begge er klar for det.
Det verste av alt, og det tok meg enda en halvtime før jeg kunne det innrømme for Christina, men det var faktisk ganske koselig. Stå der ute og måke snø. Sammen. På en fredag kveld.
For det er tross alt bedre å være ute i kulda sammen enn å sitte inne i varmen og kjenne på en kald skulder. Happy wife, happy life og alt det der 😉
Og… til hennes forsvar: Hun hadde selvfølgelig rett. Vi hadde aldri i verden rukket det morgenen etter x-)
Så var det endelig duket for andre kveld i ny sesong av Hver gang vi møtes. Jeg har faktisk aldri fulgt med før, men etter Tshawes dag sist uke, ble jeg hektet 🙂
Og i kveld er det Hans Petters tur. Så, hvem er denne mystiske, litt ukjente Hans Petter foruten frontfigur og vokalist i Trang Fødsel?
Jeg gleder meg til historier, låter, latter og tårer!
Okei folkens, da kjører vi på 😀
Notis: Legger inn klokkeslett foran hver oppdatering, bare sånn for å holde det oversiktlig.
* Fy flate. Her man sitter og ser ut på 98 centimeter med snø i timen, ser det ikke helt feil ut med boule og øl i sommerværet. Note to self: Husk å nyte sommern 2018.
* Mens vi venter på at syngingen skal begynne, må jeg springløpe for å hente babycall. Christina er fortsatt litt opptatt, far alene i sofa. Svinger raskt innom Spotify for å gjøre litt research på Trang Fødsel før vi sparker i gang.
Fy søren så mange hits de har! Kan jo halvparten av låtene deres på rams. Det var overraskende. Lover godt for kvelden. Så lenge batteriet på babycallen holder. Aner ikke hvor laderen er.
* Noterer meg at de sier “effen” i låta Drømmedame. Det er det ingen som sier lenger. Men nå, Tshawe! Det gledes i sofakroken.
* Låt 1, Tshawe – Drømmedame Oj, shit dette var vanskelig. Nå innser jeg hva de plateanmelderne i VG har å slite med. På den ene siden elsker jeg Tshawe og energien, men samtidig synes jeg ikke det er så mye nytt her. Det er mer trøkk og rytme enn i originalen, men samtidig hadde jeg kanskje håpet på noe mer. Litt X-faktor. Men likevel, det er Tshawe, det er bunnsolid. Terningkast: 4.
* Hey, 18 minuter ut i programmet og den første tåren er et faktum. Skjønner jo det når man vrenger sjela sånn. Skal slutte å harselere med “Hver gang vi grines”.
20.26: Låt 2, Silya – Ryktet Jeg ELSKER Silya. Forrige uke var jeg ikke sånn superimponert, men dette smaker fugl. Så veldig! Gås, and og due i én stor sandwich. Har ikke hørt originalen, må innrømme såpass, men elsket trøkket. Den røffe stemmen og ska-beaten som gir låta et lystig preg. Dette føltes rett og slett bare riktig. Love it. Men altfor tidlig å rulle seksern og jeg ble jo ikke bergtatt, så her skal vi høyt, men skjorta forblir på. Terningkast: 5.
20.27: Innser at leser “Amanda” har et kjempepoeng og endrer fra stjerne foran hvert punkt til klokkeslett. Folk er så smarte.
20.29: Pause. Bra. Holder på å tisse på meg. Tenkte for øvrig å være sånn sunn og fin fyr, men behovet for potetgull ble for stort. Ikke spist så langt i 2018, på tide å bryte noen nyttårsforsetter. La det skje.
20.34: Pausen over, rakk ikke tisse. Viser seg at live-blogging er veldig gøy, men kjempestressende. Måtte kaste gensern. Svett x-)
20.36: Elsker moralen til Hans Petter i innledningen til låta “Fredag”. Sitat: “Selv om det ser ordentlig dystert ut på mandag, så ordner det seg på fredagen vøtt”.
20.39: Låt 3, Claudia Scott – Fredag Hmm.. Synes det var litt kjedelig, jeg. Fin stemme og liker den lille countryknekken, men med tanke på gitt introduksjon og tekstens innhold, synes jeg liksom sangen fortjener litt lystigere tonelag. Joda, man skal selvfølgelig tolke låta som man vil, men savner optimismen i låta. Ikke helt min kopp te dette, flott stemme til tross. Terningkast: 3.
20.45: Maria i kommentarfeltet spør om Teo har fått godis, siden det er lørdag og alt. Har ikke fått det. Han fikk en godbit i går og tenkte å spare på kaloriene i dag. Men ålreit, hvem er jeg til å være skinnhellig, her jeg sitter med den ene labben dypt nedi potetgullpåsan. Godbit innvilget 😀
20.48: Innser at historien til Trang Fødsel er ganske mye mindre gripende enn Tshawes historie. Og at Hans Petter ligner ganske mye på Jo Nesbø.
20.54: Låt 4, Tone Damli – Kursiv Æsj, nå kommer jeg til å fremstå som en gammel surfis, men jeg synes kanskje dette ble litt tamt. En fin vibb av road trip og jeg fikk umiddelbart lyst til å fise langs landeveien i en sprek cabriolet på en lun og herlig sommerdag med taket nede, men det mangler liksom litt fyrverkeri. Kanskje jeg som har urealistisk høye krav. Jeg vil liksom bli blåst av sofaen av en ny og personlig vri på en gammel klassiker. Føler at dette blir litt plankekjøring. Ikke feil, bare litt for lite salt i maten. Terningkast: 3.
20.58: Pause! Dette var overraskende stressende. Tror jeg må ta meg en dusj i pausen, haha! Men herregud så moro. Gleder meg til del 2 🙂
21.01: Christina har endelig kommet ned etter at hun sovnet under legging av barna, haha! Nå skal hun spole seg gjennom del 1 mens jeg tisser. Gleder meg veldig til Christel Alsos i dag, tror det kan bli skjelvete i underleppa.
* DEL 1 SLUTT *
21:20 (pauseblogging): Christina skumtitter gjennom del 1. Noterer meg at det ikke er så rart han ikke blir gjenkjent i noe særlig grad. Mannen er jo ikke til å kjenne igjen fra 90-tallet. Spørr´u meg så er Hans Petter som en fin vin som bare blir bedre med årene 🙂
21.24 (pauseblogging): Christina sitter og titter på Tone Damli. Utbryter ganske innlysende misunnelig: “Åssen klarer´a å gå på de skoa?! Se på de hælene a!!”
* DEL 2 *
21.50: Låt 5, Tor Endresen – Hippie Har aldri hatt noen dragning mot Las Vegas og fikk det ikke i kveld heller, dessverre. Sorry Tor, men dette funker ikke for meg. Elsker energien og Tor leverer så det svinger, det er bare ikke min kopp te. Du kan servere meg verdens beste lutefisk, men det er fortsatt lutefisk. Om noe, fikk jeg litt lyst til å spille på enarmet-banditt. Vant 100 kroner på danskebåten da jeg var ung en dag. Brukte pengene på å kjøpe kosebamse til søsteren min og meg. Stor dag. Men sånn bortsett fra det.. Terningkast: 2.
21.57: Dette var sterkt. Ingen er bare det du ser. Hans Petter har gått gjennom en eksistensiell kamp og skjønner at det må ha føltes rart å lage joviale sanger når noe sånt skjer med broren din.
21.58: Klar for Christel. Spent nå.
22.05: Låt 6, Christel Alsos – Hei, her er jeg Det. Var. Magisk. Den stemmen, den innlevelsen – det der er seriøst det mest ekte jeg har følt så langt i 2018. Rett og slett magisk. Aldri har jeg sett noen synge med så ektefølt innlevelse. Fy flate. Måtte gi frua en klem i sofaen. Trodde det måtte en sang med masse trøkk til, men neida. Sokkene er herved blåst av. Terningkast: 6.
22.07: Hæ? Er det ferdig allerede?! Trodde det skulle være flere låter og vare minst en halvtime til. Okei, tiden flyr når man blogger og ser på TV. Men i så fall, over til indrefileten:
* Dagens beste *
Christel Alsos. Uten tvil. Det var magi langt inn i hjerterota.
22.08, Post Bloggum: Digger den kjeksreklamen.
22.10: Men okei, da får vel jeg pakke sammen for kvelden. Tusen takk til alle som fulgte med på galskapen og TUSEN TAKK for alle kommentarer 😀 Dette var gøy! Mer live-blogging neste uke? Ikke helt umulig 😉
Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!
Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld 😀
Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.
Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i “Hver gang vi møtes” og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld 🙂
Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.
Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer 🙂
Teo er ikke sånn supergira..
Men jeg sitter klar allerede x-)
/ Hver gang vi blogges 🙂
OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille “Hver gang vi møtes”-party 😉
Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?
For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet “Sophie Elises Verden”, og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.
Dette er noe av det jeg fant:
Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.
Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.
Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.
Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.
En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?
Eller synes du barna dine skulle valgt… deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.
Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde…
Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.
For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.
Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.
Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.
Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.
Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.
