Men jeg var helt sikker på at det var en innbruddstyv på vei ut av TV-skjermen. Jeg mener 100 % sikker. Ti kniver i hjertet, mor og far i døden, hele den pakka der. Jeg så ham jo!
Snek seg ut i tussmørket med den ene foten først. Klart jeg måtte hoppe opp av senga og stoppe ham. At jeg muligens brølte litt høyt i prosessen og at du tilfeldigvis lå ved siden av meg akkurat da og våknet til et sjokk som må ha laget arrdannelser på hjerteklaffen, er jo ikke min skyld. Jeg kunne jo ikke vite at jeg sov..
Den følelsen er forresten helt utrolig klein. Når man hører noen som roper:
-“PETER, hva er det du driver med?!”
..og så våkner man sakte men sikkert opp midt i en forklaring om hvorfor man måtte angripe TV-en midt på natta fordi man trodde det kom folk ut av den.
Og det rare er at der og da er man fortsatt ikke heeelt overbevist om at det bare var en drøm, så man prøver å ro det i land og få det til å høres pluss minus fornuftig ut.
Så blir man gjerne litt snurt på sin bedre halvdel også, for jeg mener: Her har man ofret liv og lemmer for å redde vedkommende fra livsfare og alt man får er en iskald skulder?! Makan.
Så tasser man slukøret ut på badet, der man sitter og småpromper i tussmørket mens det sakte men sikkert går opp for deg at innbruddstyver sjeldent tar seg inn i hus via TV-en..
Naboen sendte melding og spurte om jeg var våryr, og kompiser sendte meldinger om at det luktet som at nummer tre er på vei.
Enda verre ble det da en leser her for noen dager siden begynte å spekulere i om personen Christina peker på i bildet under kan være en liten spire i magen:
Men neida. Det er ingen spire.
Det er bare et hårete matvrak ved navn Teo x-)
Så, beklager til alle som har sendt snapper og meldinger: Ingen spire er på vei. Ingen esende mage (undertegnedes ikke medberegnet) og behovet for større bil har ikke meldt seg. Enda.
For om hun kommer til å bli gravid, er jo derimot en helt annen sak..
Men det skal ikke jeg legge meg opp i, det får bli mellom hu og postmannen x-)
Det er mange situasjoner i livet som kan være litt vanskelige å tolke. Som når man har laget mat til noen og de sier: “Oj, det var en interessant smak…”
Eller når sjefen kommer inn til deg og sier: “Du gjør en knallbra jobb! Såpass bra faktisk at du godt kan begynne å få ulønnet fri på torsdager.”
Eller den leseren som sa at hun heiet på meg til å vinne Årets Gullpenn i Vixen Influencer Awards fordi: “alle de andre bloggerne kan tross alt surfe litt på utseendet og et spennende liv”…
Og den følelsen fikk jeg da vi var på et aldri så lite familiebesøk i helgen.
For jo da, det var supertrivelig det altså. Gode kaker, utsøkt kaffe, latter, prat og hygge.
Men da jeg gikk en runde rundt i stua for å strekke litt på beina, kom jeg plutselig over dette:
Her har altså et takkekort fra et vakkert brudepar blitt satt opp i en allerede eksisterende ramme. Ikke så spesielt for et hvilket som helst øye kanskje, men dette er altså meg:
Det kan jo såklart skyldes at man her bare er i drastisk manko på bilderammer, eller at man bare prøver ut nye bilder på ulike plasser for å se hvordan de funker i ulikt lys, for eksempel.
Men det er vel ganske mye som tyder på at man rett og slett har blitt degradert og gjemt bak et nytt og mer spennende bilde av et nydelig brudepar 😛
For alle løper ansvarsløst rundt og finner på jævelskap, mens du må passe på samtlige til enhver tid. Plutselig har de liksom glemt alt av folkeskikk og gjør akkurat som det passer dem.
Ingen har et fnugg av respekt for dine eiendeler, men kaster ting veggimellom. De snakker altfor høyt og så fort du snur deg rundt, så danser de på bordet.
Så må du bruke masse tid på å forklare dem de enkleste ting. Ikke krangle, ikke spis jord, ikke vis rumpa til alle sammen.
Det er som en tikkende bombe som til enhver tid kan gå av. De som er perlevenner i det ene øyeblikket, kan plutselig begynne å slåss. Så må du steppe inn som fredsmekler og redde festen.
I hjørnet sitter to gutter som har tegnet seg i ansiktet og vrir seg i uforklarlig latterkrampe, mens jenta ved vinduet roper på mamma.
Hodet er fullt av stress og lyder, men du klarer å holde det i sjakk. Dette er tross alt ditt hus. Så du tar hånd om det og får kontroll på situasjonen.
Plutselig blir ting ganske rolig. Litt for rolig… Da kjenner du plutselig en lukt… En eim, en stank, et hint av råtten grevling. Okei, hvem har kastet opp?!
Så må du frem med vaskebøtta. Ingen vits å klage, bare få det vekk.
Endelig ferdig og du har atter gjenvunnet kontrollen. Ingen tårer, ingen lukt, ingen problemer.
Men når du så endelig slår deg ned i sofaen for å slappe av i 2 sekunder…
Så for noen timer i kveld har jeg vært pute. Lagt vekk tanker om bilder og jobb og mailer og likes, og bare vært et mykt stykke putestoff for han å legge hodet sitt på.
Først ble jeg litt stresset, yrkesskadet som jeg er. Foreldreskadet kanskje. Så for meg alt jeg hadde tenkt jeg skulle rekke for kvelden. For nå som vi har kost og lest og pratet og klemt, nå begynner kveldsprogrammet.
Nå skal kjøkkenet ryddes, bloggen oppdateres og klær gjøres klar for i morgen. Skjegget må tas, så må jeg få skrevet ut de dokumentene, lufte Teo, rydde stua og.. sover han ikke enda?!
I sånne øyeblikk er det lett å la seg rive med av stresset rundt alt man skulle ha gjort. Så mye at man glemmer det eneste som betyr noe. Å være der for de små når de trenger litt mer.
For små hjerter kan ha noe stort på seg de også, og små hoder tenker ofte større enn store. Noen kvelder blir det bare for mye å gå til sengs med og da trenger man kanskje litt ekstra. Tid til å prate, lytte, kose og forstå.
For verden er et stort og rart sted, og noen ganger blir det bare for mye å ta inn. Jeg forstår det, jeg er der selv i blant og jeg har hatt 30 år mer på meg.
Så i kveld har jeg vært et lyttende øre, en varm armkrok og en myk pute å ligge på. Først var jeg stresset, men så slo det meg: Dette er alt jeg har tid til. I hele verden. Så lenge han vil.
For pappa vil ikke være pute for alltid, og når den tid kommer er det ting som dette jeg vil savne aller mest.
Og da først kom det første snorket <3
/ Blogger, fjompeløk og apekatt, men først og fremst pappa ❤️
Været har plutselig bestemt seg å hoppe rett fra vinter til sommer, så da føltes det riktig å bruke den første søndagen i år med et brukbart antall plussgrader, på stranden.
De første årene med barn i hus kan være en prøvelse for forholdet. Plutselig går man fra romantiske middager og hele søndager i sengen, til grøt i håret og våkenetter.
Det som før var impulsivt, gøy og spennende, blir til hverdager og rutine. Romantikk er en by i Kina, og når kvelden kommer vil man enten bare ligge som en potet i sofaen eller sove som en stein.
Senga går fra å være et sted der magi skapes til å bli en høyst nødvendig ladestasjon for slitne kropper. Ikke noe sexy undertøy her takk, vi går for komfortable pysjbukser og den enorme t-skjorta med en kattepus på.
For det er så mye som skal gjøres og det er liksom ikke tiden for å jakte romantikken i en hverdag preget av barn som skriker, bleier som stinker og en sofa som marineres i yoghurt. Og midt oppi et sånt liv er det lett å bli opphengt i arbeidsoppgavene og legge hverandre litt på vent.
Og der har vi nok vært en stund. Latt det skure uten å tenke stort over det. Vært enige om at vi har det bra, men at akkurat nå er det barnas beste som står i høysetet. Lite biff og dyr champagne, men det går greit. Vi klarer oss.
Det har nok ikke vært den helt store gnisten i denne perioden. Ikke noe fyrverkeri av følelser som får Celine Dion til å gå i fistel. For hver gang Celine setter i gang, får man heller lyst til å legge seg 😉
Men nå, nå som yngsteapen har passert 3 år med god margin, nå begynner det å skje ting med mor og far. Nå er vi liksom gjennom den tykkeste tåka og kan se hverandre klart igjen. Og det har ført til en gnist ⭐️
Ikke rosa skyer og “la oss dra til Maldivene i 4 uker”-gnist, men vi ser hverandre igjen. Vi husker hvorfor vi ble forelsket, husker hva vi falt for og hvorfor vi sitter her med to små apekatter. Og det er så fint!
For de første årene med småbarn i hus kan være tøffe for parforholdet, men kommer man seg først gjennom de årene helskinnet, tror jeg man kan stå gjennom alt. Og det er kanskje det vi føler nå. Nettene har blitt lengre, tårene færre og fremtiden er lysere enn noen gang.
Smokker og bleier er pakket vekk, barnevogna er solgt på finn. Vi klarte det. Nå kan vi se hverandre igjen. Og vi liker det vi ser.
Det er rart hvordan man plutselig ikke blir skikkelig voksen lenger når mamma og pappa kommer på besøk. Brått er man bare “voksen light”.
For joda, riktignok har vi bikket 30, har barn, hus og bil, men man blir liksom aldri voksen-voksen som foreldrene sine. Ikke som i eldre altså, bare voksenere.
Slik som i går. Mamma og pappa rakk ikke få av seg ytterjakka engang, før de satt i gang med en storstilt redningsaksjon for samtlige av husets blomster og planter. Avocadoplantene ble badet i vann og roser rushet rett til vasken som på en akuttavdeling.
Så var det de større plantene oppe sin tur. Pappa bar ut store mengder vann til de pjuskete plantene mens han ristet på hodet og kom med dystre diagnoser som en godt skolert doktor i legefrakk:
– “Herregud, denne må behandles med mye vann, stakkar. Kan prøve å gi den en skikkelig dose nå, men jeg er redd det er for sent.”
Da føler man seg brått litt sånn midt-på-treet voksen. Barn og hus og sånt, men fortsatt ikke helt fullverdig voksen enda 😉
Enda verre var det på kvelden, da vi satt foran TV-en og nøt ost, kjeks og et ørlite glass lettbrus. Plutselig kom det et ekkelt kryp krypende mot meg på sofaen. Ikke spesielt stort og ikke spesielt skremmende, men like fullt et kryp.
Til vanlig ville jeg bare håndtert situasjonen selv, men pappa var jo der, så helt automatisk hoppet jeg livredd opp av sofaen og ba ham ta hånd om det. Som han gjorde.
Og vips så var jeg enda litt mindre voksen. Igjen.
Men det er greit da. De gamle er eldst, tross alt. Så er det jo også noe litt fint over at uansett hvor gammel og selvstendig man blir, så er man alltid barn av sine foreldre 🙂
Vi klarer ikke holde liv i en kaktus og de bare: “Tok med noen sitroner fra hagen i Spania, vi” x-) #forskjellpåfolk
Eurovision nærmer seg og fire fredager fremover skal ekspertpanelet på NRK presentere låtene og artistene som skal delta på det ekstremt ekstravagante showet. Og selvfølgelig, som MGP-fantast på min hals, må jeg henge meg på og live-blogge fra sendingene og rulle poengene fra 0 til 12 🙂
21.33: Noterer meg at statskanalen er bak skjema. Tsk tsk tsk. Terningkast 1.
21.37: Gleder meg til å se Ingeborg Heldal på skjermen, en av mine absolutte favorittpersoner 🙂 <3
21.42: Liker fortsatt ikke det norske bidraget i år jeg. Sorry asså. Jeg elsker fortsatt Fairytale, kommer nok alltid til å gjøre, men denne nye låta gnikker meg liksom litt feil. Men samma det, mannen har energi, glede og entertainer-gen til tusen, så jeg heier okke som 😀
Låt 1: Israel, Netta – Toy Men i helvete. Klukket hun? Som en.. høne? Dette er det rareste jeg har sett. Og hørt. Men.. Det funker. På et eller annet vis så funker det. Og man blir jo faktisk sittende og klukke i sofaen. Jeg skjønner ikke hvorfor det funker, men det gjør faktisk det. Fengende og med masse energi. Og klukking som er helt umulig å glemme. Poeng: 8.
21.51: Dette er gøy! Elsker ekspertpanelet 🙂
Låt 2: Russland, I want break Sorry ruski, men dette er kjempekjedelig. Det er alt jeg har å si. Silje Nordnes kan melde om at artisten har en muskelsykdom og det er jo veldig beklagelig, men jeg kan kun ta utgangspunkt i låta, dessverre. Og dette er det aller kjedeligste jeg har hørt på kjempelenge. Poeng: 0.
Låt 3: Danmark, Rasmussen – Higher ground Her smører vi tungt på med vikingklisjeer, Game of thrones og MGP-greatness, men det funker. Det funker så det griner. Savner et lite hint av noe, men vet ikke helt hva. Mannen synger vakkert, men det er nesten så det blir for mye klisjé. Hvis det er mulig. Sliter med poeng-givningen og må spørre panelet i sofakroken; mamma, pappa og Christina. Og Teo. Poeng: 10.
Låt 4: Polen (rakk ikke lese låtnavnet) Svak vokal og veldig generisk sang. Dette fenger ikke meg i hvert fall. Kan sikkert være en fin festsang, men kommer ikke gjennom skjermen. Poeng: 3.
22.05: Tradisjon tro her på Peters live-blogg: Teo har fått godbit 😀
Låt 5: Storbrittania, Surie – Storm Annie Lennox? Jøsh, det var lenge siden sist. Et hint av Adele i starten av låta der også. Vel, uansett hva dette slekter mest på, ganske kjedelig er det uansett. Det virker litt uinspirert og det er jo ingen glede her! Som fattern sier: “Eurovision skal jo være glede, det skal være fest!” Dette er mer som to lunke wiener i en lompe. Uten ketchup. Helt greit, men ikke noe å skrive hjem om. Poeng: 4.
Låt 6: Ungarn – AWS Bonuspoenget for å synge på eget morsmål trekkes raskt tilbake for lyden av heavy rock. Misforstå meg rett, jeg elsker Dimmu Borgir, Satyricon, Devildriver m.m, men i Eurovision synes jeg det blir feil. Og jeg liker denne typen musikk. I sin setting. Fint med mangfold altså, men for meg handler også Eurovision om låter jeg kan høre mange ganger på en kveld foran TV-en uten å gå lei. Og dette ble litt dopause for meg. Poeng: 3.
Låt 7: Estland – La forza Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet virkelig ikke hvorfor, men dette funker for meg. For å sammenlikne med forrige låt der jeg liker sjangeren, men ikke låta. Her liker jeg ikke sjangeren, men elsker låta. Dette traff meg rett i magen. Det er pompøst og altfor mye, men jeg liker det. Må si meg helt uenig med ekspertpanelet her, for dette funker for meg. Fattern er enig, og det er godt nok for meg 🙂 Poeng: 10.
Låt 8: Armenia, Sevac Jasså Sevac, la meg gjette: Favorittfilmen er “300” eller? x-) Ålreit, så du ser ut som en hardbarket spartaner og reiser til Lisboa for å gå i krig, men er dette våpenet å vinne kampen da? Jeg føler vel at dette blir litt for sløvt til å hugge hodet av noe som helst. Fin skjeggvekst til tross, blit lite å bite i her. Poeng: 3.
Låt 9: Belgia, Sennek – A matter of time Melodisk og fint dette, perfekt radiolåt og absolutt en sang jeg skal legge på spillelisten for våren. Liker taktskiftet og mystikken, men er det noe for Eurovision? Nja. Tja. Jeg ville heller bare hatt den som en knallgod radiolåt. Vi håper på et godt sceneshow for å redde dette i land. Poeng: 7.
Låt 10: Finland, Saara Aalto – Dreamers Ah, dette kan jeg se for meg på vinnerscenen med flagg og konfetti og full fres. Dette kan absolutt være årets vinnerlåt. Det er melodisk og kult, det er fest og moro. Det er litt rart, det er klart det er det, men det er jo akkurat det Eurovision skal være. Det er litt harry, litt fest og masse moro. Nei, dette blir kveldens vinner for meg. Poeng: 12.
Konklusjon: Mye å glede seg til i Lisboa i mai! Vet ikke om det er tilfeldig eller nordisk forbrødring, men Finland og Danmark kommer høyt ut i kveld. Holder en knapp på Finland som har designet en låt skreddersydd så til de grader for Eurovision at det nesten er litt flaut. Men det funker 😀
På vei til barnehagen i dag, skjedde det. Plutselig hoppet en svart katt ut i veien og labbet nonchalant rett foran bilen vår.
Oh no! Denne dagen er offisielt ødelagt! For svart katt over veien betyr ulykke, det er noe alle vet. Og i tillegg er det fredag den trettende!! Fly kommer garantert til å ramle ned i hodet på oss og bilen vil eksplodere.
Så jeg ville bare skrive det her, i tilfelle noe skulle skje.
Men nå som jeg først har skrevet det, er jeg faktisk oppriktig spent på hva dagen vil bringe. Selvfølgelig legger jeg ikke veldig mye lit til gammel overtro, men overtro er fortsatt en greie. Alle er litt overtroiske.
Det er lett å fnyse av folk som tror på engler og UFOer, men litt overtro har vi i oss alle sammen. Ikke jeg, tenker du kanskje. Ikke? Nei vel, så si dette her og nå: “Jeg håper virkelig at bestevennen min blir påkjørt i dag”.
Si det høyt. Nei, du vil jo ikke det. Og hvis du faktisk sier det, så knyter det seg litt i magen. For man vet jo aldri og det er ikke noe poeng å ta sjansen heller. Og plutselig var du litt overtroisk du også, gitt 😉
Det samme gjelder for de fleste tror jeg, enten man banker i bordet, samler på firkløver, er livredd svarte katter, stiger, fredager eller speil som knuses.
Men er det noe i det? Vi får se. For med meg selv som prøvekanin skal jeg i dag sette gammel overtro på prøve. Og bare for å øke innsatsen, skal jeg legge til to andre faremomenter i tillegg til katten for virkelig å gjøre det interessant.
Gå under en stige? Nei nei!
Slå opp en paraply innendørs? Galskap!
Så vil jeg overleve svart katt over veien, passering under stige og innendørsparaply på selveste fredag den 13?? Tvilsomt, men vi får se.
Men skulle eksperimentet gå helt bajs og jeg ender opp med å stryke med i løpet av dagen, vil jeg bare si dette: Det var den hersens kattens skyld.
(Grå stuntkatt fra Nøtterøy. Rakk ikke ta bilde av den svarte rabagasten som gikk over veien)
