Det høres ikke feil ut å kunne smykke seg med tittelen Superhelt, eller hur?
Nå har du muligheten! Har du i tillegg lyst på gratisbilletter til Miniøya; sommerens desiderte festivalhøydepunkt for småbarnsforeldre, så skal du bare lese videre Herr/Fru Superhelt.
Her er greia. Miniøya går av stabelen 8.-9. juni 2013 og de trenger frivillige som kan ta i et tak. Enten du er et arbeidsjern som vil rigge scener før/etter festivalen eller om du er helt rå på spinne sukkerspinn, så trenger de litt drahjelp fra engasjerte godtfolk som deg selv. Den egentlige utlysningen kan du laste ned som pdf ved å klikke her:
Som småbarnsforelder kan jeg ikke tenke meg noe særlig mer sympatisk enn å ta i et tak for en festival arrangert utelukkende for å glede alle småttisene der ute. Dessuten får du henge ut med hyggelige folk som har samme interesse for musikk og barn som deg. Og du får en Superhelt t-skjorte. OG du får 2 gratis dagsbilletter for strevet! Ganske søt handel! (pretty sweet deal)
Stemningsbilde fra fjorårets festival!
Jeg kunne skrevet i de lange og de brede, i tårevåte passasjer og flørtende flir, men egentlig vil jeg bare at du skal klikke deg inn på sidene til Miniøya og melde deg som Superhelt, så da tror jeg rett og slett bare jeg klasker til med et par nyttige linker og en oppfordring til å ta utfordringen. Det kommer til å bli knall. Og vet du hvorfor? Fantorangen kommer! På serr! Jeg veit. Det er helt rått. Kommer til å bli starstruck. Hvis han har med seg Eddie ass, da dævver jeg.
I forrige uke skrev jeg om barnemat på glass som et røddig alternativ når man ikke rekker å lage maten selv. Innlegget kan du lese HER. Men det jeg ikke tok for meg, er nesten det mest avgjørende, nemlig smaken. Så derfor skal jeg nå foreta en meget uhøytidelig smakstest av et lite knippe barnemat på glass.
Testpanel og kriterier
Målgruppen for barnematen som er med i testen er barn i aldersspennet 12-15 måneder, men vi banker til med en liten twist, for testpanelet vil bestå av ingen ringere enn en voksen mann på 31 ½ år, altså meg selv. Hvorfor? Fire grunner:
Av en eller annen grunn, så nekter den lille plutten vår å spise mat fra glass. Jeg fatter ikke hvordan han klarer det, men å se ham i aksjon er som å se en veltrent gris snuse etter trøfler. Jeg er derimot langt mindre kresen.
Vokabularet til en 15 måneder gammel gutt er meget begrenset og derfor tror jeg at det er bedre at jeg tar spakene denne gangen.
Jeg er oppriktig nysgjerrig.
Som forelder vil jeg vite at maten jeg serverer ikke smaker grevling og armhule, så derfor er det greit at fars smaksløker kommer på banen.
Hver kandidat varmes opp i panne til en smaklig temperatur. Maten vil smattes, tygges og vurderes helt til jeg sitter igjen med nok inntrykk til å kunne smelle i bordet med en rettferdig dom. Til denne testen har jeg fått hjelp av Nestlé til å prøvesmake noen av deres produkter. Og med det, sier vi: Klar, ferdig, spis!
Testens første deltaker er Fullkorn lasagne
Det er ingen hemmelighet at lasagne er grisedigg, så denne gleder jeg meg til å prøve! I følge burken skal maten ha god fettsammensetning og siden det ikke er lov til å bruke konserveringsmidler eller fargestoffer i barnematproduksjon, lover dette godt for et naturlig og sunt produkt. Full av optimisme sprettes lokket av med et lite POPP!
Hmmm… *smatte smatte* denne smakte, hva skal jeg si? Generisk. Jeg klarer ikke helt å se at denne har en distinkt smak av fullkornslasagne, selv om smaken og konsistensen er kremete og ålreit. Smakene går litt over i hverandre og gir meg ingen knagger å henge karakteristikker på. Om noe vil jeg si at lasagnen har et svakt touch av butikkhyllenes tyrann, nemlig hermetikk-bastarden “Spaghetti a la capri”, dog uten den sjenerende smaken av MUK. Helt grei denne, men ikke noe særlig mer eller mindre heller.
Om jeg kan være så freidig, så ønsker jeg her å legge til et bonusargument FOR barnemat på glass, og det er tiden det tar å få den klar. Det optimale er jo selvfølgelig å lage maten selv, men å lage f. eks en grønnsakslasagne fra bunnen av kan ta en liten evighet, så hvis man ikke har 1,5 timer å avse før maten må på bordet, så funker glassmat helt utmerket som substitutt. Noen ganger er det bare om å gjøre å få maten på bordet, og da er det bedre å bruke 1 minutt på å varme opp barnemat fra glass enn å servere rosinboller eller annen snacks. Damper/koker man noen grønnsaker ved siden av, så er man golden på alle fronter og kan legge seg med god samvittighet 🙂 Nok om det, over til neste kandidat.
Og nestemann på startstreken er Pasta Genovese med ost
Konsistensen minner utvilsomt om en slags pasta og smaken er absolutt ikke ille. Det smaker da vitterlig et hint av fenikkel (uten at jeg vet om den inneholder fenikkel)? Mild og fin kryddersmak. Denne hadde absolutt vært interessant med litt mer salt, noe barnemat ikke kan inneholde noe særlig av. Kan tenke meg at barnematprodusentene sitter og river seg i håret over akkurat det. “Denne fordømte pastaen hadde smakt SÅ mye bedre med bare en liiiten klype salt!” men sånn går no dagan. For et lite barn på 12 måneder er det mer enn nok smak i denne og jeg liker det lille lakrispreget på smaken. Ved nærmere emballasjekontroll viser det seg at maten inneholder pastinakk, så det er nok der den særegne smaken kommer fra. Jeg ser på dette som et stort pluss, for det betyr at maten faktisk smaker det som er i den og ikke bare av juksesmaker som kjemisk fremstilt røyklukt som sprayes på koteletter etc. Så, alt i alt; litt tam, men ellers god.
Sist, men absolutt ikke minst, har vi Fullkornspagetti med kjøttsaus
Hmmm…. *smatte smatte* Mja… Mmm, se den ja. Jo… smatte litt til* Skal vi seee…
Dette smaker faktisk akkurat det som står på glasset! Min forutinntatte holdning til barnemat på glass er at alt smaken det sammen og stort sett er laget av det samme også, men nå ble jeg litt i stuss, for dette er utvilsomt fullkornspagetti med kjøttsaus. Slettes ikke verst! Pluss for fin urtesmak. Maten har en litt snodig bismak som jeg ikke helt kan forklare, men det kan også være smaken av mine fordommer. Alt i alt et produkt med god smak, som var hakket bedre enn forventet. Testens absolutte vinner!
En slags konklusjon – Smakte maten?
I forkant av denne testen var jeg veldig skeptisk. Jeg opplevde at jeg kviet meg for å smake på maten, da jeg tidligere kun har smakt på barnemat på glass som virkelig har smakt jungelsnegle, men de tre kandidatene har vist seg å være både snille i smaken og rett så hyggelige på tungen.
Og du, før du går av skaftet: Ja da, jeg vet at hjemmelaget mat er best bla bla bla, men det handler altså om å finne mat som kan serveres når tiden har løpt løpsk. Jeg mener at slik mat gjerne kan brukes som måltidserstatning hvis de egentlige middagsplanene går i vasken på en inneklemt ettermiddag. Enighet? Si? ¡Si Señor!
Nuff said. Jeg gir barnemat på glass en tommel opp for de som ønsker å prøve. Smaken på de tre kandidatene jeg har tafset på, skjemmer absolutt ingen. Serverer du noen friske grønnsaker innte’ eller får dampet opp en kjele brokkoli ved siden av, så er det tipp topp tommel opp og Bob’s your uncle.
/ Bon appetit!
/ I neste uke tar jeg et produkt til neste nivå! Kan Nestlés “Mors kjøttkaker med poteter” måle seg med the real deal, the shit, the business, the truth, altså ekte hjemmelaget mat?! Som de sier i Flåklypa, en av tidenes aller beste filmer: Time will show!
Det er ikke noe man vanligvis prater om, men la oss ikke ignorere elefanten i rommet. Avhengighet er noe vi alle sliter med.
Enten det er festrøyking eller smågodt; avhengighet kan være din beste venn og verste fiende. Og som småbarnspappa, så kan jeg rett og slett ikke stå for det. Et etablert familieliv trekkes inn, et liv i grus pustes ut. Jeg har selv vært avhengig av diverse rariteter oppigjennom (brus, snus etc), men har heldigvis blitt selvdisiplinens svar på Magnus Carlsen og nedkjemper den ene avhengigheten etter den andre. Men det er én ape på ryggen jeg aldri klarer å riste av meg.
“Negler, sier du?” Oh yes. Jeg biter negler som en fjott og jeg sliter med å få bukt med problemet. Det er så hinsides idiotisk at jeg har ikke ord, men jeg klarer liksom aldri å slutte. Why?! Å slutte å snuse kostet meg ikke en daddel og i skrivende stund har jeg ikke drukket kaffe på snart 4 uker bare for å vise at jeg kan hvis jeg vil, så hvorfor denne latterlige avhengigheten av negler? Jeg klarte til og med å slutte i nesten et år, før jeg atter igjen ble fristet av de lekre delikatessene som blunker frekt og innbydende til meg fra ytterst på fingertuppen. Nå er jeg tilbake til 10 om da’n.
Og nå som jeg begynner å bli en voksen mann, så ser det jo spesielt lite stilig ut. Hadde jeg enda røyket, så kunne jeg kanskje prøvd å gå for den James Dean-looken eller kanskje selveste Clintern i sine glansdager, men har du noensinne sett en kjendis som ser bra ut med halve neven i brødsaksa? No sir!
Fornuftige argumenter ser ikke ut til å fungere heller. Ja da, jeg vet at det er mer hygienisk å slikke en doskål enn å bite negler, men det faktumet gjør det liksom bare enda mer spennende. Som å spise mat som har falt på gulvet. Det er den forbudte spenningen over det hele som får meg til å vende tilbake til min trofaste følgesvenn i nøden. My dark passenger. Mitt lille mellommåltid. Neglen.
Derfor ønsket jeg å være åpen om mitt problem, for jeg vet at det finnes flere som meg der ute. Man ser jo så mange som sliter med overvekt, kols og andre problemer tilknyttet deres avhengighet, men ingen bryr seg om oss neglebitere.
Og nei, vi ønsker ikke å bruke Go’negl, for det får bare alt du spiser til å smake som en råtten grapefrukt i flere dager, før man er tilbake på kjøret igjen. Men klandrer jeg meg selv? Aldriig! Vi ere en nasjon vi med, så her velger jeg å gjøre som seg hør og bør: Jeg skylder på Jens. Hvis han ikke sporenstreks legger seg flat og igangsetter tiltak for oss som er påvirket av denne folkesykdommen, kommer jeg til å troppe opp utenfor Stortinget med hardtslående paroler og surmult buing i 2-3 timer (avhengig av været).
/high five for dagens meget lettbeinte innlegg som på ingen måte hører hjemme på en seriøs pappablogg, men som like fullt ble limt opp som førstesidemateriale. Hvorfor? Fordi det er min blogg og jeg bestemmer 😛
Mange herrrlige bidrag kom inn i konkurransen om å vinne en barbermaskin fra Braun, men som vår kloke venn E-type så fint sier det: There can be only one. Og selv om min pappablogg er romslig på hjerterom, så har vi nok bare plass til én skjeggnisse.
For at det skulle være noen slags rettferdighet over denne konkurransen, ble jeg nødt til å kalle inn ekstern hjelp. Derfor kalte jeg inn min kjærestes søsters kjæreste og han fikk en kaffekopp for arbeidet. Bildene ble møysommelig gransket og alle skjeggnissene vurdert i tur og orden. Etter noen minutters grubling falt hammeren og dommen var klar.
Denne brunstige bamsen av en mann kan glede seg til en helt ny verden innen barberingsopplevelser med sin spitter nye barbermaskin fra Braun! Pappahjerte er enig med juryven (aka Steffen) og mener absolutt at det trengs en skikkelig barbermaskin for å gå løs på dette skjegget. Vi setter Braun på jobben og håper du blir fornøyd med barbermaskinen, mister! Grattis 🙂
I en travel hverdag kan det iblant være vrient å vite hva man skal gi til en sulten liten stakkar som sitter ved enden av bordet og slår hendene utålmodig mot bordplaten. Han er på overtid og sulten som en fjott – Hva gjør jeg nå?!
Aller helst vil man selvfølgelig være en mønsterelev som alltid har rykende fersk hjemmelaget mat klar, laget etter alle kunstens regler og servert med kjærlighet. Men sånn blir det ikke alltid. Travle foreldre klarer ikke bestandig å innfri kravene til ukeblad-foreldrene som har alt på stell, nypolert sølvbestikk til hvert måltid og ikke et eneste støvfnugg i hele huset annet enn på hjernen. Så da må man ty til litt hjelp. Barnemat på glass, for eksempel. Er det så ille da?
Jeg kan se det helt hit at du rynker litt på nesa bare av tanken, for slik fabrikkprodusert mat har vel ikke det beste ryktet. Man skal liksom lage alt selv, det er litt prestisje det. Men så er det jo litt som med pizza grandiosa da; ingen innrømmer at de liker det, men veldig mange spiser det. Alle innrømmer at de tar seg et glass vin i godt selskap, men ingen har noensinne vært litt på druen. Så for å ta et oppgjør med dette, tenkte jeg rett og slett å ta en nærmere titt på barnemat på glass. Er det virkelig så ille eller er det en reddende engel i forkledning for tidsklemmeforeldre med stressflass og harahjerte?
For å skrive denne saken har jeg vært så heldig å få samarbeide med Nestlé, en av verdens største produsenter av barnemat på glass.
Jeg går like gjerne hardt ut fra start, for et knusende argument for hvorfor man egentlig nesten blindt kan stole på barnematprodusenter er følgende: Kan du tenke deg en mer kravstor målgruppe enn småbarnsforeldre? Vi nordmenn i sær! Det er jo ikke måte på hvor stolte vi er av våre prinser og prinsesser og nesten ingenting er godt nok for våre hellige etterkommere av Kristus. Og det vet de stakkarene som hver dag jobber for å tilfredsstille våre skyhøye krav. De må kvalitetssikre hvert eneste produkt opp og ned i mente for ikke å gå på en eneste liten smell, for én liten glipp er alt som skal til for at tilliten til målgruppen er istykkerrevet for alltid.
Og når du tenker deg om: Har DU en hærskare av ernæringfysiologer, kokker, barneleger og foreldre som hjelper deg med å utvikle maten du serverer barna dine? Du har kanskje mors gamle kokebok, men ingen utdannede eksperter gjemt bak i skuffen antar jeg? Det har nemlig de store selskapene.
Næringsverdier
Et annet argument er at barnematprodusentene er langt over middels opptatt av balanserte næringsstoffer. Maten blir tilsatt de råvarer og produkter som trengs for å balansere ut næringsstoffene på optimalt vis. Fett, for eksempel. Omega 3 og Omega 6 er viktige fettsyrer for barn i vekst. Det kan man fort glemme når man står og lager sunn mat til barna på kjøkkenet, for fett høres skummelt ut. Dessuten vet man jo ikke akkurat hvor mye barnet trenger. Dette har barnematprodusentene forsket på å sørger for at produktene deres inneholder akkurat nok av alt.
Kjærlighetsløs barnemat
Fabrikkprodusert mat, smak på ordet. Smaker ikke spesielt bra, hva? Og det er nok det mange tenker med barnemat på glass. Man ser for seg upersonlige valsemøller, der maten produseres av roboter uten kjærlighet og omtanke, og ingen bryr seg egentlig om sluttproduktet. Sannheten er nok stikk motsatt. Igjen, tenk på kravene til hygiene, kvalitet, smak etc. Små barnekropper tåler mindre tøys enn voksne kropper og derfor er kravene for produksjon av barnemat langt strengere enn for øvrig mat, på grensa til latterlig strenge faktisk, så du kan være sikker på at maten som blir produsert for dine barn har bestått strenge krav til hygiene og kvalitet før den i det hele tatt kan våge seg i nærheten av ditt barn. Hvor steril er kjøkkenbenken i det gjennomsnittlige norske hjem, sammenlignet med disse fabrikkene, mon tro? Noe sier meg at man ikke kutter rå løk og kylling på samme sted som man lager fabrikkprodusert barnemat på glass 😉
Maten min er blodig alvor!
Kvalitetskontroll
Se for deg at du er ute på din ukentlige storhandel for å kjøpe inn alskens godsaker til hjemmet. Vet du egentlig hvor laksen kommer fra? Kjøper du den dyreste med oppgitt opprinnelsesland eller tyr du i blant til de frosne “ghetto price” filetene som er så billige at du ikke klarer å si nei? Og hva med grønnsakene? Er det egentlig noen stor forskjell på en rumensk brokkoli og en norsk en?
Ofte er det ikke noe problem, i hvert fall ikke for en vanlig husholdning, jeg mener: produktene har jo tross alt kommet seg til norske butikkhyller! Men det er langt i fra godt nok for produsenter av barnemat på glass. De krever en helt annen kvalitetskontroll på råvarene og har ikke råd til å ta sjansen på å kjøpe inn billige råvarer for å spare en slant. Er du kanskje på fornavn med bonden som produserer kornet som du lager mat av? Ikke? Det er Nestlé. Lars, heter han. Hva med fisken da? Den er det fiskeoppdretter Stig Nidar Selvåg som står for og han leverer laks fra åpent hav utenfor Hitra i Nord-Norge. Og sånn er det over hele fjøla. Hvor kom den frosne fiskefileten du kjøpte i dag fra, sa du?
En slags konklusjon
Jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å peke fingre verken hit eller dit, jeg er ikke noen løpegutt må vite. Jeg har bare innsett at det kanskje kan være greit for mange travle småbarnsforeldre der ute å vite at barnemat på glass ikke nødvendigvis er anti-krist, men produkter laget av flinke folk med mange års erfaring og kjærlighet for sine produkter. Når jeg tenker meg om så fant de vel ikke hestekjøtt i barnemat, gjorde de? Neppe tilfeldig.
Og som tidligere nevnt så er det såpass strenge krav for å lage slik mat at jeg tror sjansen for at du noensinne finner mafiahest i barnemat er ekstremt liten. Et lite feilskjær og det er kroken på døra, for som sagt: Du kødder ikke med norske barn. Og det vet de.
“Okei, greit så skal jeg gi det en sjanse da, men hvordan smaker det?!” sier du?
Vel, min gode venn, det skal vi finne ut i neste uke, når Pappahjerte tar en meget uoffisiell smakstest av barnemat på glass. Gå ei glipp av det!
/high five!
/ jada masa, dette er teknisk sett reklame, men i utgangspunktet ønsker jeg bare å gi deg litt bedre hvilepuls ved kjøp av ferdigmat.
Jeg har snakket med en rekke artige samarbeidspartnere i det siste og i den anledning tenkte jeg det kunne være på sin plass å snakke om dette med penger, produkter og den slags. Det er kanskje litt rart å snakke åpent om dette med sine lesere, litt på samme måte som å snakke om sex med foreldrene sine, men skitt au. Skal det være en ærlig blogg, så skal det det 😉
Noen blogger for æren, andre fordi de kjeder seg. Noen skriver for å tjene penger, andre for å informere og opplyse, mens noen rett og slett bare vil sladre litt. Jeg blogger derimot fordi jeg elsker å skrive og fordi jeg fikk et så inn i hampesvarten uventet endret syn på livet da jeg ble far, at jeg innså at jeg ble nødt til å skrive om det. Jeg ønsker å spre nyttig info og selvfølgelig krydre det hele med mye moro. Derfor.
Hvorfor reklame?
Så var det dette med reklame. Jeg liker ikke støy og finner det uhorvelig slitsomt med reklamer som spretter rundt og blinker etc, men like fullt ønsker jeg å pimpe opp bloggen med litt smakfull reklame. Hvorfor? For å gi den merverdi for deg som leser, for reklame og produktplassering kan absolutt være et gode fremfor et onde. Trikset er å bruke det riktig. Derfor har jeg takket ja til flere spennende samarbeid og frukten av dette vil etter hvert dukke opp på bloggen. “Oh no, blir dette en yngleplass for grelle annonser og billige salgstriks?” tenker du sikkert. Neida, kjære leser, bare ro deg ned, pappa har kontroll.
Jeg takker kun ja til samarbeid hvis produktet/selskapet gir en merverdi for leserne av bloggen. Dette betyr at jeg bare skriver om produkter jeg føler er relevante for dere og/eller når jeg får mulighet til å gi bort premier til heldige lesere. Ingenting gleder meg mer enn det, spesielt når det er noe litt coolt.
Premier? Vi elsker premier!
Jeg gidder derimot ikke å skamløst promotere f. eks et kredittkortselskap eller ha sponsede linker som sender dere avgårde til nettets mørke avgrunner. Jeg blogger ikke for å tjene penger, men for å skape litt high five-stemning rundt om i det ganske land. Jeg er ikke interessert i å forringe bloggens kvalitet eller egen integritet ved å gåsestappe siden full av blinkende tilbud på viagra og kjipe datingsider.
Det du derimot kan forvente deg er at jeg tester ulike produkter som kan være nyttige for deg og dine, eller at jeg omtaler noe i forbindelse med en konkurranse. Første produktomtale med konkurranse og fet premie kommer for øvrig i løpet av uken, så følg med 😉
I ain’t nobody’s rosablogger
En av fordelene ved å være pappablogger fremfor rosablogger, er at jeg gjør hva pokker jeg vil. Jeg trenger ikke å takke ja til alt slags rask fordi jeg trenger gratis sminke og stæsj. Hvorfor? Jeg er en etablert mann, jeg har en god jobb og jeg trenger ikke et walk-in closet fullt av ræl. Jeg blogger som sagt fordi jeg elsker å skrive. Det lille man får for å skrive slike tekster er uansett ikke mer enn at det dekker utgiftene til pulverkaffen man trenger for å få skrevet tekstene. Og det får være greit. Med full jobb, kjærast, sønn, hund, venner og fritidsinteresser attåt, så skulle det bare mangle at man får et sponset yoghurtbeger fra tid til annen.
Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi jeg vet at janteloven er sterk. Kanskje sterkere enn tyngdekraften og derfor er det greit å ha nevnt det. Så neste gang du ser et innlegg på bloggen med produktplassering av verste sort og du tenker:
“Fyf… han idioten tjener sikkert rått bare for å sitte på ræva og skrive tull!”, så vit dette: It’s all for yoooooou. Jeg gjør det ikke for meg, jeg gjør det for deg.
Velger ganske uventet å avslutte innlegget med en feiende flott video. Trondheimsbandet Departure sto for en av mine absolutte favoritter i sjangeren “spark i gang stereoen, det er fredag og tid for å mekke taaaco” i fjor og denne låta svinger godt. Karer, take it away!
Jeg så det da du lå på stellebordet og lekte med den blå poseklipsen i dag. Du førte en finger inn i klipsen og påførte akkurat nok press med den andre hånden til at det gjorde litt vondt. Jeg så deg, jeg. Du lå og kjente etter hvor hardt du turte å klemme, før det begynte å gjøre vondt. Du måtte teste grensene. Og det kommer du til å fortsette med. Jeg liker ikke tanken på det, men du kommer til å falle og slå deg. Og det må du, noe annet ville ikke vært deg. Du kommer til se spenning, der andre ser fare. Du oppsøker det ikke, men du viker heller ikke fra det. Du trekker deg ikke fra utfordringer, for når det er på, så er det på. Du liker å utfordre deg selv, gjerne ta et skritt utenfor komfortsonen, men du mister ikke bakkekontakten. Mentalt sett da, fysisk vil du være både høyt og lavt. Du vil måle krefter, både mot andre og deg selv. Du vil lykkes og du vil feile. Det vil være tider du snur deg rundt og ser etter mamma eller pappa til å trøste deg, og det vil vi. For en stund. Andre ganger må du ta det på egen hånd, men vi er alltid med deg.
Jeg så det i øynene dine i dag, når du klemte til det gjorde litt vondt, før du så på meg for å bekrefte, så klemte du litt til. Når jeg ser på deg, ser jeg meg selv. Men du tar dine egne valg, gutten min, vi er bare her for å støtte deg. Noen ganger trykker vi kanskje inn bremsen, andre ganger på gassen, men til syvende og sist er det du selv som bestemmer farten. Men vi ser deg og vi er her for deg, og vi skjønner at du må gå dine egne veier, kjempe dine kamper, utforske de horisonter du finner og smake på det livet du søker. Vi kan bare stå på sidelinjen og gi våre velmenende råd, men vi er på ingen måte perfekte. Ingen er perfekte, så velg dine råd med omhu og følg magefølelsen. Husk at mamma og pappa faktisk har kjent deg i flere år enn du har kjent deg selv, men som sagt: Det er ditt liv, tross alt. Vi er bare her for å heie på deg.
Og det tror jeg du vet. Jeg så det i øynene dine når du lå på stellebordet i dag.
Du er sånn som meg, du.
(Lik hvis du liker og sjekk gjerne ut pappahjerte på facebook)
Det begynner å nærme seg halvannet år siden jeg tenkte at jeg var strålende fornøyd med situasjonen slik den var og aldri ville endre på så mye som en drue. Leilighet sentralt i Oslo by, strålende jobb i sentrum og bøttevis med egentid. Det viktigste i livet var nærhet til absolutt alt, sushi i umiddelbar nærhet, kaféliv om vinteren, parkliv om sommeren. Alt på ett brett, helt i nærheten, helt perfekt. Og slik skulle det være til evig tid.
Dette var før man fikk barn ja. Det er rart hvor store forandringer som finner sted i hjernebarken når man går fra kul katt til innekatt slash pappakatt. Hele denne “nærhet til alt”-tankegangen har blitt endret til “nærhet til barnevakt” og jeg ønsker heller skog enn asfaltjungel. Derfor fant vi for en stund siden ut at vi på et eller annet tidspunkt kom til å flytte fra byen, når tiden var moden. Så plutselig en dag dukket det opp en gullbillett i posten og vi tok den. Tanker og muligheter ble til handling, og nå står vi plutselig her. Leiligheten i Oslo blir lagt ut for salg i morgen, pappa har fått seg kliss ny jobb i Tønsberg og hus er kjøpt i Vestfold! Check it 🙂
Alt har gått i rekordtempo og i den prosessen har jeg ikke rukket å blogge stort, men vi satser på bedring, for nå har jeg hatt god kontakt med flere spennende samarbeidspartnere og som de sier “Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren”. Les: JA, det blir konkurranser og giveaways 😉
Og fiskebåt. Til meg da, ikke til dere dessverre. Jeg har blitt helt besatt av tanken på fiskebåt og nå som vi flytter til Vestens Fold, så skal drømmen endelig realiseres! Tenk å legge ut med minstemann i passasjersetet og dra opp alt hva havet måtte ønske å by oss på. Det er en tanke jeg ikke har klart å gi slipp på og nå skal det endelig skje. Helt greit å bytte ut überhipp sushi i storbyen med jakt på sjøørret fra egen båt. Selv om jeg kommer til å savne trilleturene langs Akerselva.
Slenger med et knippe bilder av hva man har holdt seg opptatt med i det siste og la meg bare si: Fytti Helgeroa for et styr! Blir leeenge til nestegang jeg gir meg i kast med å flytte igjen 😉
Og nå skal far logge av, koke seg en kopp te og kose seg med UFC (kampsport). “Nei fydda, kampsport?!” tenker du kanskje, men det kommer faktisk ganske godt med å kunne litt om grappling (bakkekamp) når man skal skifte bleie på en spinnvill guttepjokk med et intenst ønske om å ikke bli skiftet på 😉
Du har kanskje sett de hvite babybodyene med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” og tenkt “Hah, det var en artig sak, sikkert noe man kjøper på HM”. Der tar du skammelig feil, brochacho! Disse bodyene er faktisk livreddende og anslås å kunne ha reddet livet til over 160 norske småttiser!
I løpet av de siste 12 år har nemlig over 700 000 bodyer med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” blitt delt ut til nybakte foreldre på norske sykehus og på den tiden har antall tilfeller av krybbedød halvert. Halvert!!
Dette fantastiske tiltaket drives av Landforeningen uventet barnedød (LUB) som dessverre måtte legge ned kampanjen for noen år siden, men takket være deres nye sponsor Barnas Hus, er kampanjen nå heldigvis tilbake! Bodyen er pimpet opp med lengre ermer og bedre kvalitet. Hadde norske bebiser kunnet trampeklappe, så hadde de gjort det nå.
Her har du noen raske råd på veien for et trygt sovemiljø, gitt av ingen ringere enn Trine Giving Kalstad i LUB:
Legg barnet til å sove på ryggen fra fødselen av.
Unngå for varmt sovemiljø, for mye tøy på barnet og lue innendørs. Pass på at barnets hode/ansikt ikke blir tildekket av sengetøy m. m.
Røyking bør unngås i svangerskapet og i barnets nærmiljø.
Amme barnet om mulig.
La barnet sove i egen seng på foreldrenes soverom eller sørg for forsvarlig samsoving. Hvis mor har røykt i svangerskapet eller mor/partner røyker etter fødsel, bør samsoving unngås.
Regelmessig bruk av smokk når barnet legges til å sove kan virke forebyggende.
Dah, ved å skrive denne teksten, gikk minnene raskt tilbake til da vår lille dutt bare var noen dager gammel. Tnåååh, litte småttis!
Jeg har ikke tenkt til å si så mye mer om kampanjen enn det, for jeg er tross alt ikke moren din, bare merk deg følgende, du nybakte mor eller far:
Denne siden opp når jeg sover!
/ dette innlegget er skrevet på oppfordring fra Barnas Hus, men jeg nekter å kalle det reklame. Dette er kun en gest for en god sak. Jeg mottok riktignok en gratis “Denne siden opp”-body for oppdraget, men denne har jeg i dag sendt i posten til en kompis av meg som venter barn til høsten. Lykke til, mate 😉
Som tidligere skrevet, så skulle pappapermen bli en tid for avslapning og ettertanke. Det skulle bli fokusert kvalitetstid og trilleturer i solen med all tid i verden.
3 uker uti pappapermen innser jeg at jeg har blitt en personlig tjener. Jeg flyr mellom kjøkkenet og lekematta som en strikkball og når minstemann endelig logger av for kvelden, så gjør far det samme. Og dette er med både far og mor i hus! Dette har fått meg til å tenke: Hvordan gjør de det, disse alenemødrene/-fedrene? Hvordan klarer man i det hele tatt å ha flere enn ett barn? Og en annen ting: Jeg har alltid sett ned på “stay at home moms” når jeg ser dette som yrkestittel på amerikanske tv-serier. “Jo da, det er en jobb å være hjemme, men… kom igjen, det er ikke en eeeekte jobb” og tenkt at de foreldre som holder seg hjemme etter de får barn, fremfor å vende tilbake til kontoret som alle andre, burde gå med hodet litt senket. Men så innser man, som så mange ganger før, at litt perspektiv er alt man trenger. Nå synes jeg helt på alvor at folk som tar det yrkesvalget burde tjene det dobbelte av kanelbollespisende, kaffedrikkende toppledere med excel på hjernen og ukjent antall millioner på bok.
Men nok om det. En tur til Larvik har det blitt og da la jeg igjen bloggen hjemme en ukes tid, slik at man får litt kvalitetstid og ikke må sitte og knatre på tastaturet mens man nyter et glass rødt og svigermors svinestek. Hva annet har vi gjort siden sist, sier du? Her, ta et knippe med fargebilder og nyt essensen av et par ukers pappaperm i korte trekk.
