Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

For noen uker siden var vi på vår første utenlandsreise med den lille pjokken vår. Vi innså raskt at gud bruttle så mye mer man plutselig skulle ha med seg og så mange nye ting man måtte huske på når man ute og reise med et lite barn!

Koffert, reis deg!

På et tidspunkt så det ut til at vi kom til å trenge vårt eget fly! Til vanlig har man jo mer enn nok med å bare pakke ned et røddig antall sko, bukser og snasne t-skjorter, uten dermed å glemme toalettsaker, pass og solkrem. Og joda, solkrem må man ha når man skal ut og reise. Jeg vet at det ikke er en typisk mannesak å ta med seg, men som tidligere nevnt, å være mann er ikke det samme som å være far 😉 Dessuten har jeg brent meg (pun intended!) på det tidligere… om jeg kan fortelle den historien? Selvfølgelig, kompis!

Det var tjaaa rundt 2008 at jeg ble med min eldste bror og hans to barn på en heidundranes tur over Besseggen. En nyyydelig fottur som jeg anbefaler for alle som enten er turglade nordmenn eller som bare prøver desperat å late som. Uansett, turen tok oss 8-9 timer i nydelig påskesol. Mange koselig pauser, godt humør og topp stemning, gjorde at vi selvfølgelig glemte å smøre oss… Det gikk fint med barna, som tross alt var forsvarlig kledd, men for oss staute mannfolk som gikk i bar overkropp med bleke mannekropper som ikke hadde sett sol på over 9 måneder, så ble saken en annen. Lilla, det er vel alt jeg kan si. Lilla. Et koselig lite bilde til å gå med historien, sier du? Klabert! Dette er tatt før skuldrene fikk seg en tur i tandoori-ovnen altså.

Annonsørinnhold

Det heteste sexleketøyet nå

Uansett, det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Jeg skulle lette deg for litt bryderi og gi deg én bekymring mindre for din neste reise med barn, bleier, barnevogn, smekker, smokker, sokker, dukker, pokker så mye rart man skal ha med! Derfor velger jeg å være så elskverdig at jeg ikke skal gå rundt grøten lenger. Prampack! Stokke Prampack er et genialt produkt serru. Prampack er rett og slett et beskyttende futteral som du pakker barnevogna inn i før du skal ut og fly. Og vi vet jo alle at barnevogner som lesses om bord på fly, går en usikker fremtid i møte. Vi var ikke helt sikre på om vi skulle gidde å investere i en prampack før vi la i vei på vår 2-ukers til Gran Canaria, så vi lånte den av noen venner og det var alt som skulle til. Nå er vi frelst. Du kan enten gå inn på Stokke Prampack og se hva Stokkefolket selv har å si om saken, men de lyver sikkert på seg en hel drøss med halvsannheter, så ta heller mitt ord på det. Skal gi deg tre raske argumenter som du kan bruke for å overtale madammen:

1. Meget god og praktisk beskytte av reisetrilla/barnevogna! Du pakker i all enkelhet inn vognen i en slags rustning. Se for deg amerikansk fotball vs rugby. Det er klart vogna kan overleve uten, men det er kjipt å stå på flyplassen i utlandet med en vogn som mangler en tann eller to. Tror en kliss ny prampack koster rundt 1500 flis eller noe i den duren. Tro meg, det er verdt det.
2. Praktisk på alle mulige måter! Lett å pakke opp, lett å pakke ned, lett å bære rundt på. Okei, den er faktisk litt kødden hvis du har fylt den skikkelig, for prampacken står ikke på høykant, så mens du drasser deg gjennom flyplassen på leting etter innsjekking og det som verre er, så vil den enten velte konstant eller du må legge den på bakken. Men tro meg, etter du leser pkt. 3, vil du allerede ha glemt denne lille parentesen av et problem.
3. Tidenes sleipeste bonusplass!! Sleng inn barngevogna i prampacken, men før du lukker den, så fyller du den opp med alt mulig skit du skal ha med på tur som stjeler plass i kofferten! Bleier, strandhåndkler, klær etc. Alt som er mykt, tar plass, veier litt eller bare er i veien, kan du stappe oppi prampacken, for den går som spesialbagasje og spesialbagasje veies ikke 😉 Altså, hva mer trenger du egentlig? Dette er egentlig det eneste argumentet du trenger for å overbevise tuppa. “Hei kjære, har du lyst på en magisk boks som gjør at du kan ta med deg 39 par med sko på tur? Flott”. Samtale slutt.

Jeg skal bli far… jeg skal bli far?

Jeg skal bli far!

Første gangen hjernen tar disse ordene fatt, fører det til en omveltning, rettere sagt eksplosjon av tanker så omfattende at det får The big bang til å virke som en kransekake-smellert. Du har kanskje akkurat mottatt sjokkbudskapet selv? Eller du lurer bare rett og slett på hvordan det er å bli far?

Her skal jeg fortelle deg en liten hemmelig: Du blir ikke far den dagen barnet spretter ut av hu mor og sier halloisen til verden. Du blir far den dagen du får budskapet slengt rett i fleisen, om hva dine ugjerninger har forårsaket. Selv om det bare er fire små ord som tar et halvt sekund å si, så vil de forandre verden din for alltid. Jeg husker selv hvordan det var. Jeg hadde vært på Frognerbadet med en gjeng kompiser for å trene til dødse-VM. Hva er dødsing? En “idrett” der man kaster seg ut fra 10-meteren, gjør valgfritt sprell i lufta og lander i en klassisk reke eller dødsestilling. Her er ei litta demosnutt av undertegnede i aksjon!

Annonsørinnhold

Søvnproblemer? Disse produktene kan gi deg bedre søvn

Med dette som utgangspunkt, så kan du kanskje lettere se for deg hvor lite forberedt jeg var, da jeg valset inn døren med blåmerker på hele kroppen og nakkemuskler som hadde stivnet verre enn Jörgen Brink i stafett. Hun møtte meg i gangen og jeg skjønte det med en gang jeg så henne, noe var på. Jeg vet ikke om det er etterpåklokskapen eller om det er noe med menneskets instinkter, men det er noe med atmosfæren som er endret når dritten har truffet vifta, som det heter. Du vet at noe er på gang, du er bare litt usikker på nøyaktig hva det kan være.

“Jeg tror vi må snakke sammen”. Ordene alle menn frykter verre enn spanskesyken, katolske tafseprester og restskatt. Min første tanke ramlet ut av hodet før jeg rakk å tenke den ferdig: “Hva er det jeg har gjort nå da?” svarte jeg tomt. Men istedenfor en smekk på fingeren, ble jeg geleidet mot sofaen.

“Jeg er gravid” sa hun og med det tok jeg meg friheten til å ta en liten Gro-dag. Øynene holdt seg oppe, mens jeg pakket en liten håndbagasje og dro på en mental reise langt ut i intetheten. Jeg tror jeg svarte noe sånt som “Jaha, hva gjør vi med det da?”, før jeg skrudde på tv’n og så rett gjennom veggen.

Så ble det helt svart en liten stund, mens hjernen var travelt opptatt med å regne seg frem til et svar. I noen få sekunder tror jeg muligens jeg jobbet hardere enn Magnus Carlsen. Jeg var i en dimensjon helt uten tid og sted, som en veldig liten båt på et veldig stort hav. Heldigvis satt jeg allerede i sofaen, for plutselig kom alle tankene tilbake og på toppen av en bunke usorterte papirer hadde hjernen klistret en stor gul post-it lapp og på den var det skrevet i enorme bokstaver:

“Jeg skal bli far!”

Jeg skal blir far!

I løpet av et lite sekund passert stort sett hver eneste tanke jeg noensinne har tenkt, foran øynene på meg. Jeg vil ikke si at livet passerte i revy, men en slags avart. Som om livet så langt ble oppsummert, snørt sammen i en postsekk og lempet inn på lageret. Det var alt jeg en gang var, det var alle tanker, fordommer, spørsmål og bryderier rundt dette med å gå videre i livet. Jeg følte meg brått veldig gammel! Rundt regnet så gammel som dette:

Det var “jammen jeg har jo så mye jeg ikke har gjort enda”, det var “men hva med alle festene?”, “hvordan i helvete lager man barnemat?”, “jeg har ikke tid til å få barn”, “de bråker noe helt forjævlig”, “en dag skal jeg bare stikke til Thailand og loffe rundt i to måneder”, “jeg liker å ikke ha forpliktelser” og en nærmest uendelig remse med andre klisjeer. Men så var det var som om jeg blunket og da jeg åpnet øynene igjen var hele verden ryddet, reorganisert og satt klar til bruk. Ingenting sto der jeg hadde lagt det, men alt sto på riktig sted. Det var rett og slett meningen. Jeg så på min kjære og smilte så huden i munnviken slo sprekker, før jeg hoppet opp av sofaen og ropte på overraskende lite karslig måte at jeg skulle bli far, å herregud jeg skulle bli far. Og fra det øyeblikket var alt nytt.

Prioriteringer, tanker om fremtiden, bosted, jobb, ferier, livet og så videre. Som jeg skriver om i min historie, så hadde jeg inntil da aldri vært særlig begeistret for barn, for å si det mildt. Men fra det sekundet av gikk jeg fra mann til far. Et knips av et øyeblikk var alt som skulle til, så var jeg klar. Ingen årelang trening med et tresverd mot en strådokke, ingen løpeturer i striregn opp gjørmete bakker med skjold på ryggen og fienden på vent. Jeg var klar. Jeg var født klar, jeg visste det bare aldri. Og det er du også.

Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hva slags situasjon du befinner deg i, om du har planlagt å bli far, om du gruer deg, gleder deg, allerede har barn eller kanskje ikke er en mann i det hele tatt, men det jeg kan si er: det ordner seg. Universet trekker i din retning. Månen står i zenit. Velg valgfri klisjé og følg den gjerne. Du vet i Harry Potter når- du, ikke lat som, jeg vet du har sett Harry Potter. Aaaanyways, fritt oversatt fra en film jeg så for 10 år siden, så synes jeg å huske at Dumbledore, den originale som døde for noen år siden, ikke i filmen altså, i RL (som kidsa sa på 90-tallet): Svarene kommer til dem som søker dem. Og det gjør du, for du er jo her.

Og jeg kan fortelle deg følgende:

Det kommer til å gå bra.

Du skal bli far.

…og du, hvis du fortsatt ikke er helt overbevist, ta den fra den forskremte herremannen i bildet under 😉