Smakstest av barnemat på glass

I forrige uke skrev jeg om barnemat på glass som et røddig alternativ når man ikke rekker å lage maten selv. Innlegget kan du lese
HER. Men det jeg ikke tok for meg, er nesten det mest avgjørende, nemlig
smaken. Så derfor skal jeg nå foreta en meget uhøytidelig smakstest av et lite knippe barnemat på glass.

Testpanel og kriterier

Målgruppen for barnematen som er med i testen er barn i aldersspennet 12-15 måneder, men vi banker til med en liten twist, for testpanelet vil bestå av ingen ringere enn en voksen mann på 31 ½ år, altså meg selv. Hvorfor? Fire grunner:

  1. Av en eller annen grunn, så nekter den lille plutten vår å spise mat fra glass. Jeg fatter ikke hvordan han klarer det, men å se ham i aksjon er som å se en veltrent gris snuse etter trøfler. Jeg er derimot langt mindre kresen.
  2. Vokabularet til en 15 måneder gammel gutt er meget begrenset og derfor tror jeg at det er bedre at jeg tar spakene denne gangen.
  3. Jeg er oppriktig nysgjerrig.
  4. Som forelder vil jeg vite at maten jeg serverer ikke smaker grevling og armhule, så derfor er det greit at fars smaksløker kommer på banen.

Hver kandidat varmes opp i panne til en smaklig temperatur. Maten vil smattes, tygges og vurderes helt til jeg sitter igjen med nok inntrykk til å kunne smelle i bordet med en rettferdig dom. Til denne testen har jeg fått hjelp av Nestlé til å prøvesmake noen av deres produkter. Og med det, sier vi: Klar, ferdig, spis!

Testens første deltaker er Fullkorn lasagne

Det er ingen hemmelighet at lasagne er grisedigg, så denne gleder jeg meg til å prøve! I følge burken skal maten ha god fettsammensetning og siden det ikke er lov til å bruke konserveringsmidler eller fargestoffer i barnematproduksjon, lover dette godt for et naturlig og sunt produkt. Full av optimisme sprettes lokket av med et lite POPP!

Hmmm… *smatte smatte* denne smakte, hva skal jeg si? Generisk. Jeg klarer ikke helt å se at denne har en distinkt smak av fullkornslasagne, selv om smaken og konsistensen er kremete og ålreit. Smakene går litt over i hverandre og gir meg ingen knagger å henge karakteristikker på. Om noe vil jeg si at lasagnen har et svakt touch av butikkhyllenes tyrann, nemlig hermetikk-bastarden “Spaghetti a la capri”, dog uten den sjenerende smaken av MUK. Helt grei denne, men ikke noe særlig mer eller mindre heller.

Om jeg kan være så freidig, så ønsker jeg her å legge til et bonusargument FOR barnemat på glass, og det er tiden det tar å få den klar. Det optimale er jo selvfølgelig å lage maten selv, men å lage f. eks en grønnsakslasagne fra bunnen av kan ta en liten evighet, så hvis man ikke har 1,5 timer å avse før maten må på bordet, så funker glassmat helt utmerket som substitutt. Noen ganger er det bare om å gjøre å få maten på bordet, og da er det bedre å bruke 1 minutt på å varme opp barnemat fra glass enn å servere rosinboller eller annen snacks. Damper/koker man noen grønnsaker ved siden av, så er man golden på alle fronter og kan legge seg med god samvittighet 🙂 Nok om det, over til neste kandidat.

Og nestemann på startstreken er Pasta Genovese med ost

Konsistensen minner utvilsomt om en slags pasta og smaken er absolutt ikke ille. Det smaker da vitterlig et hint av fenikkel (uten at jeg vet om den inneholder fenikkel)? Mild og fin kryddersmak. Denne hadde absolutt vært interessant med litt mer salt, noe barnemat ikke kan inneholde noe særlig av. Kan tenke meg at barnematprodusentene sitter og river seg i håret over akkurat det. “Denne fordømte pastaen hadde smakt SÅ mye bedre med bare en liiiten klype salt!” men sånn går no dagan. For et lite barn på 12 måneder er det mer enn nok smak i denne og jeg liker det lille lakrispreget på smaken. Ved nærmere emballasjekontroll viser det seg at maten inneholder pastinakk, så det er nok der den særegne smaken kommer fra. Jeg ser på dette som et stort pluss, for det betyr at maten faktisk smaker det som er i den og ikke bare av juksesmaker som kjemisk fremstilt røyklukt som sprayes på koteletter etc. Så, alt i alt; litt tam, men ellers god.

Sist, men absolutt ikke minst, har vi Fullkornspagetti med kjøttsaus

Hmmm…. *smatte smatte* Mja… Mmm, se den ja. Jo… smatte litt til* Skal vi seee…

Dette smaker faktisk akkurat det som står på glasset! Min forutinntatte holdning til barnemat på glass er at alt smaken det sammen og stort sett er laget av det samme også, men nå ble jeg litt i stuss, for dette er utvilsomt fullkornspagetti med kjøttsaus. Slettes ikke verst! Pluss for fin urtesmak. Maten har en litt snodig bismak som jeg ikke helt kan forklare, men det kan også være smaken av mine fordommer. Alt i alt et produkt med god smak, som var hakket bedre enn forventet. Testens absolutte vinner!

En slags konklusjon – Smakte maten?

I forkant av denne testen var jeg veldig skeptisk. Jeg opplevde at jeg kviet meg for å smake på maten, da jeg tidligere kun har smakt på barnemat på glass som virkelig har smakt jungelsnegle, men de tre kandidatene har vist seg å være både snille i smaken og rett så hyggelige på tungen.

Og du, før du går av skaftet: Ja da, jeg vet at hjemmelaget mat er best bla bla bla, men det handler altså om å finne mat som kan serveres når tiden har løpt løpsk. Jeg mener at slik mat gjerne kan brukes som måltidserstatning hvis de egentlige middagsplanene går i vasken på en inneklemt ettermiddag. Enighet? Si? ¡Si Señor!

Nuff said. Jeg gir barnemat på glass en tommel opp for de som ønsker å prøve. Smaken på de tre kandidatene jeg har tafset på, skjemmer absolutt ingen. Serverer du noen friske grønnsaker innte’ eller får dampet opp en kjele brokkoli ved siden av, så er det tipp topp tommel opp og Bob’s your uncle.

/ Bon appetit!

/ I neste uke tar jeg et produkt til neste nivå! Kan Nestlés “Mors kjøttkaker med poteter” måle seg med the real deal, the shit, the business, the truth, altså ekte hjemmelaget mat?! Som de sier i Flåklypa, en av tidenes aller beste filmer: Time will show!

Om avhengighet

Det er ikke noe man vanligvis prater om, men la oss ikke ignorere elefanten i rommet. Avhengighet er noe vi alle sliter med.

Enten det er festrøyking eller smågodt; avhengighet kan være din beste venn og verste fiende. Og som småbarnspappa, så kan jeg rett og slett ikke stå for det. Et etablert familieliv trekkes inn, et liv i grus pustes ut. Jeg har selv vært avhengig av diverse rariteter oppigjennom (brus, snus etc), men har heldigvis blitt selvdisiplinens svar på Magnus Carlsen og nedkjemper den ene avhengigheten etter den andre. Men det er én ape på ryggen jeg aldri klarer å riste av meg.

Så hva er min “drug of choice”, spør du?

Negler.

“Negler, sier du?” Oh yes. Jeg biter negler som en fjott og jeg sliter med å få bukt med problemet. Det er så hinsides idiotisk at jeg har ikke ord, men jeg klarer liksom aldri å slutte. Why?! Å slutte å snuse kostet meg ikke en daddel og i skrivende stund har jeg ikke drukket kaffe på snart 4 uker bare for å vise at jeg kan hvis jeg vil, så hvorfor denne latterlige avhengigheten av negler? Jeg klarte til og med å slutte i nesten et år, før jeg atter igjen ble fristet av de lekre delikatessene som blunker frekt og innbydende til meg fra ytterst på fingertuppen. Nå er jeg tilbake til 10 om da’n.

Og nå som jeg begynner å bli en voksen mann, så ser det jo spesielt lite stilig ut. Hadde jeg enda røyket, så kunne jeg kanskje prøvd å gå for den James Dean-looken eller kanskje selveste Clintern i sine glansdager, men har du noensinne sett en kjendis som ser bra ut med halve neven i brødsaksa? No sir!

Fornuftige argumenter ser ikke ut til å fungere heller. Ja da, jeg vet at det er mer hygienisk å slikke en doskål enn å bite negler, men det faktumet gjør det liksom bare enda mer spennende. Som å spise mat som har falt på gulvet. Det er den forbudte spenningen over det hele som får meg til å vende tilbake til min trofaste følgesvenn i nøden. My dark passenger. Mitt lille mellommåltid. Neglen.

Derfor ønsket jeg å være åpen om mitt problem, for jeg vet at det finnes flere som meg der ute. Man ser jo så mange som sliter med overvekt, kols og andre problemer tilknyttet deres avhengighet, men ingen bryr seg om oss neglebitere.

Og nei, vi ønsker ikke å bruke Go’negl, for det får bare alt du spiser til å smake som en råtten grapefrukt i flere dager, før man er tilbake på kjøret igjen. Men klandrer jeg meg selv? Aldriig! Vi ere en nasjon vi med, så her velger jeg å gjøre som seg hør og bør: Jeg skylder på Jens. Hvis han ikke sporenstreks legger seg flat og igangsetter tiltak for oss som er påvirket av denne folkesykdommen, kommer jeg til å troppe opp utenfor Stortinget med hardtslående paroler og surmult buing i 2-3 timer (avhengig av været).

 

/high five for dagens meget lettbeinte innlegg som på ingen måte hører hjemme på en seriøs pappablogg, men som like fullt ble limt opp som førstesidemateriale. Hvorfor? Fordi det er min blogg og jeg bestemmer 😛

Så det så

(Er du en shopoholiker? Sjekk ut årets sommermote for småbarnsforeldre!)

Skjeggnissen er kåret!

Mange herrrlige bidrag kom inn i konkurransen om å vinne en barbermaskin fra Braun, men som vår kloke venn E-type så fint sier det: There can be only one. Og selv om min pappablogg er romslig på hjerterom, så har vi nok bare plass til én skjeggnisse.

The chosen one.

Hvordan ble vinneren kåret?

For at det skulle være noen slags rettferdighet over denne konkurransen, ble jeg nødt til å kalle inn ekstern hjelp. Derfor kalte jeg inn min kjærestes søsters kjæreste og han fikk en kaffekopp for arbeidet. Bildene ble møysommelig gransket og alle skjeggnissene vurdert i tur og orden. Etter noen minutters grubling falt hammeren og dommen var klar.

Så hvem vinner Braun Series 5 550cc barbermaskin??

Årets skjeggnisse er:

bildet er innsendt av @hetta24

Denne brunstige bamsen av en mann kan glede seg til en helt ny verden innen barberingsopplevelser med sin spitter nye barbermaskin fra Braun! Pappahjerte er enig med juryven (aka Steffen) og mener absolutt at det trengs en skikkelig barbermaskin for å gå løs på dette skjegget. Vi setter Braun på jobben og håper du blir fornøyd med barbermaskinen, mister! Grattis 🙂

/high five

Barnemat på glass

I en travel hverdag kan det iblant være vrient å vite hva man skal gi til en sulten liten stakkar som sitter ved enden av bordet og slår hendene utålmodig mot bordplaten. Han er på overtid og sulten som en fjott – Hva gjør jeg nå?!

Holder på å dø av sult her, pappa…

Aller helst vil man selvfølgelig være en mønsterelev som alltid har rykende fersk hjemmelaget mat klar, laget etter alle kunstens regler og servert med kjærlighet. Men sånn blir det ikke alltid. Travle foreldre klarer ikke bestandig å innfri kravene til ukeblad-foreldrene som har alt på stell, nypolert sølvbestikk til hvert måltid og ikke et eneste støvfnugg i hele huset annet enn på hjernen. Så da må man ty til litt hjelp. Barnemat på glass, for eksempel. Er det så ille da?

Jeg kan se det helt hit at du rynker litt på nesa bare av tanken, for slik fabrikkprodusert mat har vel ikke det beste ryktet. Man skal liksom lage alt selv, det er litt prestisje det. Men så er det jo litt som med pizza grandiosa da; ingen innrømmer at de liker det, men veldig mange spiser det. Alle innrømmer at de tar seg et glass vin i godt selskap, men ingen har noensinne vært litt på druen. Så for å ta et oppgjør med dette, tenkte jeg rett og slett å ta en nærmere titt på barnemat på glass. Er det virkelig så ille eller er det en reddende engel i forkledning for tidsklemmeforeldre med stressflass og harahjerte?

For å skrive denne saken har jeg vært så heldig å få samarbeide med Nestlé, en av verdens største produsenter av barnemat på glass.

Jeg går like gjerne hardt ut fra start, for et knusende argument for hvorfor man egentlig nesten blindt kan stole på barnematprodusenter er følgende: Kan du tenke deg en mer kravstor målgruppe enn småbarnsforeldre? Vi nordmenn i sær! Det er jo ikke måte på hvor stolte vi er av våre prinser og prinsesser og nesten ingenting er godt nok for våre hellige etterkommere av Kristus. Og det vet de stakkarene som hver dag jobber for å tilfredsstille våre skyhøye krav. De må kvalitetssikre hvert eneste produkt opp og ned i mente for ikke å gå på en eneste liten smell, for én liten glipp er alt som skal til for at tilliten til målgruppen er istykkerrevet for alltid.

Og når du tenker deg om: Har DU en hærskare av ernæringfysiologer, kokker, barneleger og foreldre som hjelper deg med å utvikle maten du serverer barna dine? Du har kanskje mors gamle kokebok, men ingen utdannede eksperter gjemt bak i skuffen antar jeg? Det har nemlig de store selskapene.

Næringsverdier

Et annet argument er at barnematprodusentene er langt over middels opptatt av balanserte næringsstoffer. Maten blir tilsatt de råvarer og produkter som trengs for å balansere ut næringsstoffene på optimalt vis. Fett, for eksempel. Omega 3 og Omega 6 er viktige fettsyrer for barn i vekst. Det kan man fort glemme når man står og lager sunn mat til barna på kjøkkenet, for fett høres skummelt ut. Dessuten vet man jo ikke akkurat hvor mye barnet trenger. Dette har barnematprodusentene forsket på å sørger for at produktene deres inneholder akkurat nok av alt.

Kjærlighetsløs barnemat

Fabrikkprodusert mat, smak på ordet. Smaker ikke spesielt bra, hva? Og det er nok det mange tenker med barnemat på glass. Man ser for seg upersonlige valsemøller, der maten produseres av roboter uten kjærlighet og omtanke, og ingen bryr seg egentlig om sluttproduktet. Sannheten er nok stikk motsatt. Igjen, tenk på kravene til hygiene, kvalitet, smak etc. Små barnekropper tåler mindre tøys enn voksne kropper og derfor er kravene for produksjon av barnemat langt strengere enn for øvrig mat, på grensa til latterlig strenge faktisk, så du kan være sikker på at maten som blir produsert for dine barn har bestått strenge krav til hygiene og kvalitet før den i det hele tatt kan våge seg i nærheten av ditt barn. Hvor steril er kjøkkenbenken i det gjennomsnittlige norske hjem, sammenlignet med disse fabrikkene, mon tro? Noe sier meg at man ikke kutter rå løk og kylling på samme sted som man lager fabrikkprodusert barnemat på glass 😉

Maten min er blodig alvor!

Kvalitetskontroll

Se for deg at du er ute på din ukentlige storhandel for å kjøpe inn alskens godsaker til hjemmet. Vet du egentlig hvor laksen kommer fra? Kjøper du den dyreste med oppgitt opprinnelsesland eller tyr du i blant til de frosne “ghetto price” filetene som er så billige at du ikke klarer å si nei? Og hva med grønnsakene? Er det egentlig noen stor forskjell på en rumensk brokkoli og en norsk en?

Ofte er det ikke noe problem, i hvert fall ikke for en vanlig husholdning, jeg mener: produktene har jo tross alt kommet seg til norske butikkhyller! Men det er langt i fra godt nok for produsenter av barnemat på glass. De krever en helt annen kvalitetskontroll på råvarene og har ikke råd til å ta sjansen på å kjøpe inn billige råvarer for å spare en slant. Er du kanskje på fornavn med bonden som produserer kornet som du lager mat av? Ikke? Det er Nestlé. Lars, heter han. Hva med fisken da? Den er det fiskeoppdretter Stig Nidar Selvåg som står for og han leverer laks fra åpent hav utenfor Hitra i Nord-Norge. Og sånn er det over hele fjøla. Hvor kom den frosne fiskefileten du kjøpte i dag fra, sa du?

En slags konklusjon

Jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å peke fingre verken hit eller dit, jeg er ikke noen løpegutt må vite. Jeg har bare innsett at det kanskje kan være greit for mange travle småbarnsforeldre der ute å vite at barnemat på glass ikke nødvendigvis er anti-krist, men produkter laget av flinke folk med mange års erfaring og kjærlighet for sine produkter. Når jeg tenker meg om så fant de vel ikke hestekjøtt i barnemat, gjorde de? Neppe tilfeldig.

Og som tidligere nevnt så er det såpass strenge krav for å lage slik mat at jeg tror sjansen for at du noensinne finner mafiahest i barnemat er ekstremt liten. Et lite feilskjær og det er kroken på døra, for som sagt: Du kødder ikke med norske barn. Og det vet de.

“Okei, greit så skal jeg gi det en sjanse da, men hvordan smaker det?!” sier du?

Vel, min gode venn, det skal vi finne ut i neste uke, når Pappahjerte tar en meget uoffisiell smakstest av barnemat på glass. Gå ei glipp av det!

nestléprodukter

/high five!

/ jada masa, dette er teknisk sett reklame, men i utgangspunktet ønsker jeg bare å gi deg litt bedre hvilepuls ved kjøp av ferdigmat.

Reklame på bloggen

Jeg har snakket med en rekke artige samarbeidspartnere i det siste og i den anledning tenkte jeg det kunne være på sin plass å snakke om dette med penger, produkter og den slags. Det er kanskje litt rart å snakke åpent om dette med sine lesere, litt på samme måte som å snakke om sex med foreldrene sine, men skitt au. Skal det være en ærlig blogg, så skal det det 😉

Noen blogger for æren, andre fordi de kjeder seg. Noen skriver for å tjene penger, andre for å informere og opplyse, mens noen rett og slett bare vil sladre litt. Jeg blogger derimot fordi jeg elsker å skrive og fordi jeg fikk et så inn i hampesvarten uventet endret syn på livet da jeg ble far, at jeg innså at jeg ble nødt til å skrive om det. Jeg ønsker å spre nyttig info og selvfølgelig krydre det hele med mye moro. Derfor.

Hvorfor reklame?

Så var det dette med reklame. Jeg liker ikke støy og finner det uhorvelig slitsomt med reklamer som spretter rundt og blinker etc, men like fullt ønsker jeg å pimpe opp bloggen med litt smakfull reklame. Hvorfor? For å gi den merverdi for deg som leser, for reklame og produktplassering kan absolutt være et gode fremfor et onde. Trikset er å bruke det riktig. Derfor har jeg takket ja til flere spennende samarbeid og frukten av dette vil etter hvert dukke opp på bloggen. “Oh no, blir dette en yngleplass for grelle annonser og billige salgstriks?” tenker du sikkert. Neida, kjære leser, bare ro deg ned, pappa har kontroll.

Jeg takker kun ja til samarbeid hvis produktet/selskapet gir en merverdi for leserne av bloggen. Dette betyr at jeg bare skriver om produkter jeg føler er relevante for dere og/eller når jeg får mulighet til å gi bort premier til heldige lesere. Ingenting gleder meg mer enn det, spesielt når det er noe litt coolt.

Premier? Vi elsker premier!

Jeg gidder derimot ikke å skamløst promotere f. eks et kredittkortselskap eller ha sponsede linker som sender dere avgårde til nettets mørke avgrunner. Jeg blogger ikke for å tjene penger, men for å skape litt high five-stemning rundt om i det ganske land. Jeg er ikke interessert i å forringe bloggens kvalitet eller egen integritet ved å gåsestappe siden full av blinkende tilbud på viagra og kjipe datingsider.

Det du derimot kan forvente deg er at jeg tester ulike produkter som kan være nyttige for deg og dine, eller at jeg omtaler noe i forbindelse med en konkurranse. Første produktomtale med konkurranse og fet premie kommer for øvrig i løpet av uken, så følg med 😉

I ain’t nobody’s rosablogger

En av fordelene ved å være pappablogger fremfor rosablogger, er at jeg gjør hva pokker jeg vil. Jeg trenger ikke å takke ja til alt slags rask fordi jeg trenger gratis sminke og stæsj. Hvorfor? Jeg er en etablert mann, jeg har en god jobb og jeg trenger ikke et walk-in closet fullt av ræl. Jeg blogger som sagt fordi jeg elsker å skrive. Det lille man får for å skrive slike tekster er uansett ikke mer enn at det dekker utgiftene til pulverkaffen man trenger for å få skrevet tekstene. Og det får være greit. Med full jobb, kjærast, sønn, hund, venner og fritidsinteresser attåt, så skulle det bare mangle at man får et sponset yoghurtbeger fra tid til annen.

Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi jeg vet at janteloven er sterk. Kanskje sterkere enn tyngdekraften og derfor er det greit å ha nevnt det. Så neste gang du ser et innlegg på bloggen med produktplassering av verste sort og du tenker:

“Fyf… han idioten tjener sikkert rått bare for å sitte på ræva og skrive tull!”, så vit dette: It’s all for yoooooou. Jeg gjør det ikke for meg, jeg gjør det for deg.

Velger ganske uventet å avslutte innlegget med en feiende flott video. Trondheimsbandet Departure sto for en av mine absolutte favoritter i sjangeren “spark i gang stereoen, det er fredag og tid for å mekke taaaco” i fjor og denne låta svinger godt. Karer, take it away!

/high five

(Si gjerne din mening og/eller sjekk ut pappahjerte på facebook)

Åpenbaring ved stellebordet

Du er sånn som meg, du.

Jeg så det da du lå på stellebordet og lekte med den blå poseklipsen i dag. Du førte en finger inn i klipsen og påførte akkurat nok press med den andre hånden til at det gjorde litt vondt. Jeg så deg, jeg. Du lå og kjente etter hvor hardt du turte å klemme, før det begynte å gjøre vondt. Du måtte teste grensene. Og det kommer du til å fortsette med. Jeg liker ikke tanken på det, men du kommer til å falle og slå deg. Og det må du, noe annet ville ikke vært deg. Du kommer til se spenning, der andre ser fare. Du oppsøker det ikke, men du viker heller ikke fra det. Du trekker deg ikke fra utfordringer, for når det er på, så er det på. Du liker å utfordre deg selv, gjerne ta et skritt utenfor komfortsonen, men du mister ikke bakkekontakten. Mentalt sett da, fysisk vil du være både høyt og lavt. Du vil måle krefter, både mot andre og deg selv. Du vil lykkes og du vil feile. Det vil være tider du snur deg rundt og ser etter mamma eller pappa til å trøste deg, og det vil vi. For en stund. Andre ganger må du ta det på egen hånd, men vi er alltid med deg.

Jeg så det i øynene dine i dag, når du klemte til det gjorde litt vondt, før du så på meg for å bekrefte, så klemte du litt til. Når jeg ser på deg, ser jeg meg selv. Men du tar dine egne valg, gutten min, vi er bare her for å støtte deg. Noen ganger trykker vi kanskje inn bremsen, andre ganger på gassen, men til syvende og sist er det du selv som bestemmer farten. Men vi ser deg og vi er her for deg, og vi skjønner at du må gå dine egne veier, kjempe dine kamper, utforske de horisonter du finner og smake på det livet du søker. Vi kan bare stå på sidelinjen og gi våre velmenende råd, men vi er på ingen måte perfekte. Ingen er perfekte, så velg dine råd med omhu og følg magefølelsen. Husk at mamma og pappa faktisk har kjent deg i flere år enn du har kjent deg selv, men som sagt: Det er ditt liv, tross alt. Vi er bare her for å heie på deg.

Og det tror jeg du vet. Jeg så det i øynene dine når du lå på stellebordet i dag.

Du er sånn som meg, du.

(Lik hvis du liker og sjekk gjerne ut pappahjerte på facebook)

Bye bye Oslo

Det begynner å nærme seg halvannet år siden jeg tenkte at jeg var strålende fornøyd med situasjonen slik den var og aldri ville endre på så mye som en drue. Leilighet sentralt i Oslo by, strålende jobb i sentrum og bøttevis med egentid. Det viktigste i livet var nærhet til absolutt alt, sushi i umiddelbar nærhet, kaféliv om vinteren, parkliv om sommeren. Alt på ett brett, helt i nærheten, helt perfekt. Og slik skulle det være til evig tid.

Dette var før man fikk barn ja. Det er rart hvor store forandringer som finner sted i hjernebarken når man går fra kul katt til innekatt slash pappakatt. Hele denne “nærhet til alt”-tankegangen har blitt endret til “nærhet til barnevakt” og jeg ønsker heller skog enn asfaltjungel. Derfor fant vi for en stund siden ut at vi på et eller annet tidspunkt kom til å flytte fra byen, når tiden var moden. Så plutselig en dag dukket det opp en gullbillett i posten og vi tok den. Tanker og muligheter ble til handling, og nå står vi plutselig her. Leiligheten i Oslo blir lagt ut for salg i morgen, pappa har fått seg kliss ny jobb i Tønsberg og hus er kjøpt i Vestfold! Check it 🙂

Alt har gått i rekordtempo og i den prosessen har jeg ikke rukket å blogge stort, men vi satser på bedring, for nå har jeg hatt god kontakt med flere spennende samarbeidspartnere og som de sier “Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren”. Les: JA, det blir konkurranser og giveaways 😉

Og fiskebåt. Til meg da, ikke til dere dessverre. Jeg har blitt helt besatt av tanken på fiskebåt og nå som vi flytter til Vestens Fold, så skal drømmen endelig realiseres! Tenk å legge ut med minstemann i passasjersetet og dra opp alt hva havet måtte ønske å by oss på. Det er en tanke jeg ikke har klart å gi slipp på og nå skal det endelig skje. Helt greit å bytte ut überhipp sushi i storbyen med jakt på sjøørret fra egen båt. Selv om jeg kommer til å savne trilleturene langs Akerselva.

Slenger med et knippe bilder av hva man har holdt seg opptatt med i det siste og la meg bare si: Fytti Helgeroa for et styr! Blir leeenge til nestegang jeg gir meg i kast med å flytte igjen 😉

Og nå skal far logge av, koke seg en kopp te og kose seg med UFC (kampsport). “Nei fydda, kampsport?!” tenker du kanskje, men det kommer faktisk ganske godt med å kunne litt om grappling (bakkekamp) når man skal skifte bleie på en spinnvill guttepjokk med et intenst ønske om å ikke bli skiftet på 😉

Ha en brillefin søndag!

Denne siden opp når jeg sover

Du har kanskje sett de hvite babybodyene med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” og tenkt
“Hah, det var en artig sak, sikkert noe man kjøper på HM”. Der tar du skammelig feil, brochacho! Disse bodyene er faktisk livreddende og anslås å kunne ha reddet livet til over 160 norske småttiser!

I løpet av de siste 12 år har nemlig over 700 000 bodyer med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” blitt delt ut til nybakte foreldre på norske sykehus og på den tiden har antall tilfeller av krybbedød halvert. Halvert!!

Dette fantastiske tiltaket drives av Landforeningen uventet barnedød (LUB) som dessverre måtte legge ned kampanjen for noen år siden, men takket være deres nye sponsor Barnas Hus, er kampanjen nå heldigvis tilbake! Bodyen er pimpet opp med lengre ermer og bedre kvalitet. Hadde norske bebiser kunnet trampeklappe, så hadde de gjort det nå.

Her har du noen raske råd på veien for et trygt sovemiljø, gitt av ingen ringere enn Trine Giving Kalstad i LUB:

  • Legg barnet til å sove på ryggen fra fødselen av.
  • Unngå for varmt sovemiljø, for mye tøy på barnet og lue innendørs. Pass på at barnets hode/ansikt ikke blir tildekket av sengetøy m. m.
  • Røyking bør unngås i svangerskapet og i barnets nærmiljø.
  • Amme barnet om mulig.
  • La barnet sove i egen seng på foreldrenes soverom eller sørg for forsvarlig samsoving. Hvis mor har røykt i svangerskapet eller mor/partner røyker etter fødsel, bør samsoving unngås.
  • Regelmessig bruk av smokk når barnet legges til å sove kan virke forebyggende.

Du kan også lese mer om kampanjen ved å klikke på denne linken: http://www.lub.no/informasjonskampanjen-denne-siden-opp

Dah, ved å skrive denne teksten, gikk minnene raskt tilbake til da vår lille dutt bare var noen dager gammel. Tnåååh, litte småttis!

Jeg har ikke tenkt til å si så mye mer om kampanjen enn det, for jeg er tross alt ikke moren din, bare merk deg følgende, du nybakte mor eller far:

Denne siden opp når jeg sover! 

/ dette innlegget er skrevet på oppfordring fra Barnas Hus, men jeg nekter å kalle det reklame. Dette er kun en gest for en god sak. Jeg mottok riktignok en gratis “Denne siden opp”-body for oppdraget, men denne har jeg i dag sendt i posten til en kompis av meg som venter barn til høsten. Lykke til, mate 😉

 

Pappaperm – forventninger møter virkelighet

Som tidligere skrevet, så skulle pappapermen bli en tid for avslapning og ettertanke. Det skulle bli fokusert kvalitetstid og trilleturer i solen med all tid i verden.

3 uker uti pappapermen innser jeg at jeg har blitt en personlig tjener. Jeg flyr mellom kjøkkenet og lekematta som en strikkball og når minstemann endelig logger av for kvelden, så gjør far det samme. Og dette er med både far og mor i hus! Dette har fått meg til å tenke: Hvordan gjør de det, disse alenemødrene/-fedrene? Hvordan klarer man i det hele tatt å ha flere enn ett barn? Og en annen ting: Jeg har alltid sett ned på “stay at home moms” når jeg ser dette som yrkestittel på amerikanske tv-serier. “Jo da, det er en jobb å være hjemme, men… kom igjen, det er ikke en eeeekte jobb” og tenkt at de foreldre som holder seg hjemme etter de får barn, fremfor å vende tilbake til kontoret som alle andre, burde gå med hodet litt senket. Men så innser man, som så mange ganger før, at litt perspektiv er alt man trenger. Nå synes jeg helt på alvor at folk som tar det yrkesvalget burde tjene det dobbelte av kanelbollespisende, kaffedrikkende toppledere med excel på hjernen og ukjent antall millioner på bok.

Men nok om det. En tur til Larvik har det blitt og da la jeg igjen bloggen hjemme en ukes tid, slik at man får litt kvalitetstid og ikke må sitte og knatre på tastaturet mens man nyter et glass rødt og svigermors svinestek. Hva annet har vi gjort siden sist, sier du? Her, ta et knippe med fargebilder og nyt essensen av et par ukers pappaperm i korte trekk.

 

Flere av disse bildene finner du også på min Instagram-profil.

Følg @pappahjerte for din dose med visuell herlighet 😉

/high five

Påskekrim, del 6 av 6: Femme fatale

Frank var ute av rommet før han rakk å tenke eller skrike. Hjertet banket og smalt så intenst at det fikk brystkassen til å skrape mot innsiden av huden. Han hadde smelt døra igjen bak seg og falt sammen på gulvet utenfor.

Det var så mange banneord han kunne ønske å brøle ut at hjernen fikk overledning og klarte ikke å presse frem et eneste ett. Det lot ham bare sitte der og rive gjennom luften på leting etter svar. Ingen takler å se et dødt menneske likt og om Frank kunne man si at han utvilsomt kunne håndtert det langt bedre. Alle hans tanker og hele hans verden smeltet sammen til en eneste stor deigkladd som ikke kunne brukes til noe fornuftig og slik satt han til beina sviktet under ham og han rullet ut på gulvet som en rød løper.

Da han endelig kom seg på beina hadde hjernen tatt den eneste fornuftige besultningen: Alkohol. Det måtte da være en bar et sted på hotellet som kunne servere ham en kvadruppel whisky? Litt slik som når kriminelle i amerikanske filmer nekter å snakke med politiet før de får snakket med sin advokat, slik fungerte hjernen til Frank etter sjokksynet på rommet: Den nektet å tenke en eneste tanke til før den fikk møte en real dose alkohol. Men slik skulle det ikke gå, for da Frank tasset videre ut i korridoren, la han merke til at døren inn til rom 202 og det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen sto åpen. Dette syntes han var litt merkelig, med tanke på at klokken var… en gang midt på natten. Mot bedre viten dyttet han døren enda mer åpen.

Han tittet inn og der ligger ekteparet. Det første han så var enden av senga, der føttene dyttet dyna til værs. Litt lenger opp så han plutselig konturene av skarpskyttergeværet han med grøss og gru kunne huske å ha sett tidligere på dagen. Selv om det enda var relativt mørkt i rommet kunne han se det helt tydelig mot det lyse sengetrekket.

– Men hvorfor skulle et gevær ligge midt på senga sånn helt uten videre? Det måtte da være fryktelig ukomfortabelt å sove med et gevær oppå seg? Og unødvendig, ikke minst.

Tenkte Frank og labbet et skritt inn i rommet. Han hvisket litt og kremtet, men fikk ikke svar. Han prøvde å snakke til dem med vanlig innestemme. Fortsatt ingenting. Han kremtet useriøst høyt. Stillhet. Det var først da han forsto at noe var galt.

Frank så til siden, skrudde på lyset i rommet og så tilbake. Nå la han ikke merke til tærne som holdt dynen heist opp fra madrassen lenger, men alt det røde. Det rant ned fra putene og ned på gulvet. Fortsatt i sjokk, gikk han helt opp på siden av sengen og dro dynen i dynen. Ansiktene kom til syne. Det var et syn som umiddelbart fikk magen hans til å vri seg om og han kastet opp. Rett på gulvet, ikke noe forvarsel, ingen spypose. Mens han sto der og dekorerte gulvet med marsipanpølser og peanøtter, hørte han plutselig at det knirket i gulvplankene og døren ble smekket igjen. Han snudde seg mot døra og der sto hun.

Hun var ikke som han hadde sett henne for seg. Ikke tynnslitt med pistrete hår og utmagrede kinn. Ikke iført sykehuskjole og råtne tenner som stakk til alle kanter. Hun var derimot en godt bygd kvinne med langt lyst hår, et skarpt blikk, brede skuldre og en naturlig autoritet i blikk og holdning. Akkurat som broren.

Anette.

– DU!

– Hva?

– DU!

– Ja, du sa det.

– Det det det… DU!

– Er det virkelig alt du har å komme med? “Du”?

– Men hvordan? Og hva for? Hæ?

Hjernen til Frank hadde gått i krøll og fungerte på ingen måte lenger. Den hadde gitt opp, slengt beina på bordet og funnet frem en lydbok full av hvalsang. Han var helt alene nå.

– Du drepte dem!

– Jepp.

– Og du drepte Charlie!

– Nix.

– Og du hang kvinnen på mitt rom!

– Hæ? Hva prater du om?

– Du…

– Okei, vi kommer visst ingen vei her. Sett deg ned, Frank. Jeg insisterer.

Anette pekte på ham med geværet. Frank hadde hele livet ventet på en situasjon som dette. Han hadde sett for seg at han helt iskaldt skulle fortelle sin potensielle morder at han hadde telt antall skudd og at han derfor synet bløffen, eller han skulle sprette frem og slå våpenet ut av hendene på vedkommende. Noe slikt var ikke i nærheten av å inntreffe, for akkurat nå var han så redd og forvirret at det kostet ham all hans energi å holde samtlige kroppsåpninger lukket.

Han gjorde som han ble befalt og tok seg et lite sekund til å studere kvinnen som i løpet av kort tid kom til å knekke nakken hans som en ørret. Det var så mye som ikke stemte med det bildet han hadde hatt i hodet av henne. Hadde hun ikke vært stein hakke gal, kunne hun vært rett så attraktiv.

– Skulle ikke du ha livløst hår som falt av i klumper?

– Jeg vet ikke, skulle jeg det?

– Broren din sa du var syk og utmagret, men for meg virker du egentlig bare syk.

– Hah, han sa det ja? Der har du Tormod, alltid beredt for å passe på lillesøsteren sin. Det er derfor jeg må beskytte ham.

– Du beskytte ham? Jeg trodde det var den andre veien rundt?

– Joda, men… Jaja, du kommer jo til å måtte bøte med livet i løpet av kvelden, så jeg kan vel like greit fortelle deg alt. Kortversjonen i hvert fall. Jeg er syk, bare ikke fysisk.

– Altså, du mener –

– Yes, gi den jenta en slikkepinne!

Anette svarte kvikt med et elpekjekt smil i munnviken. Frank burde ha skjønt tegninga for flerfoldige minutter siden, men hjernen var fortsatt opptatt med sitt og hadde hengt opptatt-skiltet på døra. Det var ikke kroppen hennes det var noe galt med, det var hodet.

– Du mener at du er…

– Tja, noen vil vel kalle det mentalt ustabil.

– Kan jeg få komme med et forslag?

– Skyt.

– Du er stein hakke forbanna s-

– Så så Frank, ingen grunn til å bli grinete. Ja vel da, så er jeg gal da. Hva så? Poenget er, jeg trenger Tormod! INGEN skal komme mellom oss. Jeg skjønte at det var noe galt når han kom inn på rommet tidligere i kveld og sa at han hadde snakket med deg. Han skjønte fort at det ikke var meg du hadde møtt, men så var det noe annet. Jeg visste ikke hva det var, inntil det banket på døren. Det var herr og fru blodpute som ligger her. De hadde sett at Tormod hadde tatt livet av den fjollete bikkja som løp rundt her og de ville ringe politiet hvis han ikke sa fra til eierne eller i hvert fall innrømmet det til dem.

– Så Tormod drepte Charlie?

– Altså, drepte og drepte. Etter praten med deg, hadde han vært så forbannet og gira at han løp opp trappen og slo opp døren ut fra trappeoppgangen og den teite kjøteren hadde visstnok stått på innsiden. Rent uhell, men broren min har jo ikke mage for sånt, så han hadde fått panikk. Kastet pelsdotten ut av vinduet og stormet inn på rommet igjen. Etter krangelen med herr og fru gevær, skjønte jeg fort at de kunne komme mellom meg og Tormod, så da fant jeg ut at det var på tide at jeg tok litt ansvar. Så da droppet jeg bare å ta pillene mine for kvelden, så var den saken grei.

– Og hva slags piller snakker vi om her?

– Å du vet, en liten regnbue av forskjellige godsaker. Det holder kroppen i sjakk, men uten pillene ble det så utrolig mye enklere å… ja.

Hun nikket i retning av de to kroppene på senga.

– Men herregud da menneske, selv om de truet broren din med å gå til politiet, så er det jo ingen som blir buret inne for å ha drept en ussel hund?!

– Det var ikke en sjanse jeg var villig til å ta. Jeg trenger legen min.

– Legen? Du mener broren?

– Bror og lege. Herregud, hvordan skulle jeg ellers fått de pillene jeg trenger?

– Så du mener at Tormod medisinerer sin egen søster?

– Stemmer bra det. Herregud, han fikk jo bare kranglet seg til den lisensen og flyttet til et udde sted ute på landet og ble en slags landsbylege bare for å dra meg ut av byen og få oss til et sted der jeg kunne gjøre minst mulig skade. Jeg vet ikke egentlig om han egentlig er sertifisert, men et par ganger i måneden reiser han i hvert fall over grensa til Sverige og får tak i de pillene vi trenger og det er egentlig alt jeg trenger å vite. Men nok om det. Jeg lå våken og ventet til Tormod hadde sovnet, så tasset jeg bare inn her og gjorde det jeg måtte. Smal sak det.

– Smal sak? For det første, hvordan kom du deg inn døra?

– Frank… Jeg lå jo våken og hørte at dere sparket den inn i går? Hvor vanskelig tror du det var å dytte den åpen igjen?

– Jammen –

– Ikke mer jammen Frank, fortell meg om jenta på rommet ditt.

Det var plutselig helt normalt å prate med en psykotisk morder nå, så Frank satt i gang med å fortelle sin del av den helt vanlige hverdagshistorien som var blitt hans liv. Det hang en død jente på rommet hans, i grove trekk. Det lyste ut av øynene til Anette, dette var tydeligvis hennes kopp te og hun ville se mer. Frank så ikke noe problem ved dette, han var jo ikke mange minuttene unna å stemple ut og parkere tøflene for godt likevel. De var på vei ut av rommet, da Frank stoppet opp.

– Bare en ting til, før vi går.

– Hva?

– Nei, det var bare… jeg trodde ikke man kunne drepe noen med et skiskyttergevær?

– Man kan ikke det…

Hun så på ham, han så blodet på hendene og skjønte raskt at det kanskje var like greit å ikke stille flere spørsmål. Ville han egentlig vite svaret? Egentlig ikke.

Frank og Anette listet seg gjennom gangen og mot rom 205. Frank visste ikke hva han skulle forvente eller hva han hadde tenkt til å si eller gjøre når han åpnet døren, men han bare spilte med. Han prøvde samtidig å klekke ut en plan for hvordan han kunne bryte fri fra psykopaten ved hans side, men så langt hadde han ikke kommet frem til noe fornuftig. De kom frem til døren og han dyttet den forsiktig åpen og den ga fra seg et langt knirk. De gjorde begge store øyne og trakk inn pusten, spente på hva de ville få se.

Synet som ventet dem var for Frank langt verre enn det han hadde forventet. De sto helt stille i noen sekunder, før Anette snudde seg mot ham.

– Hva nå? Det henger ingen pike i taket…

– Men jeg…

– Du, hva?

– Jeg VET jo at jeg så… hun hang jo akkurat der!

Anette smilte mer kjekt og hånende enn noen gang tidligere.

– Jasså du Frank, du så det ja. Si meg: Hvem er gal nå, hva?

– Men… men, hvis du ikke er henne og hun ikke er deg og hun ikke er der og ikke…

– Det er påskeaften…

Anette svarte rolig og la igjen tre transparente punktum i luften som Frank kunne få smatte på.

Det tok Frank to sekunder med mental razzia, der han kastet alt av bokser rundt i rommet under topploket i leting etter informasjon av nytte. Og han fant det. Plutselig lå det bare der, den usannsynlige sannheten som på ingen måte kunne stemme, den ufornuftige, umulige løsningen som var den eneste fornuftige og mulige løsningen. Han ga fra seg et gisp og en kilende følelse sendte frysninger ned ryggraden og helt ned i sokkene. Han hadde først nå innsett hvem det var.

Det var alt Frank trengte å vite, han trengte ikke engang å si navnet. Hjernen våknet til live, innså at den hadde sovet ved roret og tok ansvar igjen. Frank trodde han reagerte instinktivt, men det var bare hjernen som endelig hadde fått orden i sysakene. Helt uten å tenke seg om langet han ut en rett høyre med all den kraft han besatt og den landet rett i neserota til den bevæpnede pilletrilleren fra Kilen. Øynene slo hjul i sokkelen og hun smalt inn i veggen bak seg før hun traff gulvet og ble liggende som en sekk poteter.

– Nå får det jaggu være nok galskap. Kropp, ta meg hjem!

Sa han til seg selv. Og deretter løp han inn på rommet, slang bilnøklene og mobilen i lomma og løp alt han var god for. Gjennom gangen, ned trappa og ut i bilen. Nøkkelen ble vridd om og bilen spant av gårde før det skjøt fart og angrep de puslete fjellveiene. Han hadde klampet foten i bånn og den nektet å slippe. Han kjørte så fort at bilen skrek men det fikk ikke hjelpe. Døde kvinner, hundemordere, bevæpnede gærninger og –

– AAAAAAAAAH!

Frank hadde åpnet vinduet og skrek av full hals. Han skrek seg tom for luft, fylte lungene på ny og skrek igjen. Dette fikk ham merkelig nok til å føle seg langt bedre, selv om han så stjerner og måtte hive kraftig etter pusten. Han kjørte så fort bilen tok ham, vekk fra hotellet, gjennom den rare lille bygda med bensinstasjonen og alt-mulig-mannen Andreas Godthåp. Han takset seg inn på hovedveien hjemover og kjørte bånn pinne. Han så bare veien fremover, både i faktisk og overført betydning, han snudde seg ikke en eneste gang.

Rundt halvveis på veien hjem, blinket han seg inn på en rasteplass. Han la merke til at han ved en tilfeldighet hadde klart å velge samme rasteplass som han stoppet ved på veien oppover noen dager tidligere. Han stoppet bilen, skrudde av motoren og la hodet tilbake. Det hadde vært så altfor mye som hadde skjedd og alle erfaringene hadde begynt å tynge ned på ham. Han trengte en rask høneblund før han atter igjen var hjemme og tilbake i sitt gamle liv. Så han lukket øynene og sovnet.

Da han våknet var det mørkt utenfor og han var iskald. Han visste ikke hvor lenge han hadde sovet for mobiltelefonen var tom for batteri og displayet som viste sånt manglet minst en pære eller to. Radioantennen hadde for lengst knekt av i en bilvask og han hadde aldri tatt seg bryet med å bestille ny. Litt døgnvill, trøtt og forvirret rullet han ut på hovedveien igjen og kjørte hjemover. Hadde det bare gått noen timer? Hadde det egentlig bare vært en særdeles bisarr drøm?

Vel hjemme parkerte han bilen og snek seg inn hoveddøra. Han passerte kontoret der sønnen hans satt foran pc’n som alltid. Akkurat der han hadde forlatt ham, intet nytt på den fronten. Alt Frank trengte nå, og han trengte det desperat, var en lang, glovarm dusj. Han var like ved badet da en eim av tung parfyme og kosmetikk fylte luften.

– Og hvor har du tenkt deg…? Hvor i helvete har du vært og hva i all verden er det du tror du driver med?

Frank svarte ikke, han bare vrengte av seg klærne på gulvet utenfor badet og lukket døren bak seg.

– Bare så du vet det, den frisørtimen får du pent betale for! Hva går det av deg egentlig? Skjære over ledningen til vekkeklokka mi med en kniv, bare for at jeg skal forsove meg? Ling ble dritskuffet, for det viste seg at barna var kjempegiret på å feire påske likevel, men hun hadde sittet og ventet på meg i mange timer, før hun reiste hjem igjen. Du vet, de asiatene er ikke til å tulle med, hun ringte og kjeftet på meg på japansk eller hva det var, hørtes helt grusomt ut, så det var kanskje like greit at jeg ikke forsto et ord av hva hun sa, men det hørtes alvorlig ut. Hører du, Frank? Frank, hører du meg?!

Men Frank kunne ikke høre på flere gale kvinnfolk den dagen. Uansett hvilken dag det nå måtte være, han visste ikke opp eller ned på en tøddel lenger. Han var bare trøtt, sliten og forvirret.

Tonje lukket kjeftesmella og innså at det var som å snakke til en døv elefant. Selv om han hadde vært borte en liten stund, så savnet hun ham like fullt, den idioten. Hun skulle akkurat til å gå opp trappen og bli borte for resten av kvelden, da hun merket en rar lukt i rommet. Selv etter mange år med overdreven bruk av alt som luktet som blomster og godteri, hadde hun fortsatt en aktiv nese som plukket opp ukjente lukter. I hvert fall lukten av andre kvinner. Hun snuste litt rundt og kjente fort at kilden var kleshaugen på gulvet. Hun plukket opp buksen, sniffet litt, ingenting. Så plukket hun opp skjorten og dro inn et skikkelig magedrag, og da kjente hun lukten sterk og tydelig. Hun hadde ingen problemer med å kjenne igjen to så karakteristiske lukter. Det var en særegen blanding av karamell og lavendel.